Yield-biodiversity trade-off in patchy fields of Miscanthus × giganteus

Increasing crop productivity to meet rising demands for food and energy, but doing so in an environmentally sustainable manner, is one of the greatest challenges for agriculture to date. In Ireland, Miscanthus 9 giganteus has the potential to become a major feedstock for bioenergy production, but the economic feasibility of its cultivation depends on high yields. Miscanthus fields can have a large number of gaps in crop cover, adversely impacting yield and hence economic viability. Predominantly positive effects of Miscanthus on biodiversity reported from previous research might be attributable to high crop patchiness, particularly during the establishment phase. The aim of this research was to assess crop patchiness on a field scale and to analyse the relationship between Miscanthus yield and species richness and abundance of selected taxa of farmland wildlife. For 14 Miscanthus fields at the end of their establishment phase (4–5 years after planting), which had been planted either on improved grassland (MG) or tilled arable land (MT), we determined patchiness of the crop cover, percentage light penetration (LP) to the lower canopy, Miscanthus shoot density and height, vascular plants and epigeic arthropods. Plant species richness and noncrop vegetation cover in Miscanthus fields increased with increasing patchiness, due to higher levels of LP to the lower canopy. The species richness of ground beetles and the activity density of spiders followed the increase in vegetation cover. Plant species richness and activity density of spiders on both MT and MG fields, as well as vegetation cover and activity density of ground beetles on MG fields, were negatively associated with Miscanthus yield. In conclusion, positive effects of Miscanthus on biodiversity can diminish with increasing productivity. This matter needs to be considered when assessing the relative ecological impacts of developing biomass crops in comparison with other land use. Keywords: Araneae, Carabidae, crop cover, light penetration, Miscanthus establishment, patchiness, vascular plants, vegetation coverYield-biodiversity trade-off in patchy fields of Miscanthus × giganteuspublishedVersio

Pratar vi mobbning eller? - Anställdas syn på begreppen mobbning och kränkande särbehandling samt på hur psykosociala missförhållanden på arbetsplatsen bör förebyggas

Denna studie hade två syften. Det första syftet var att undersöka hur anställda i Göteborgs Stad tolkar och relaterar till begreppen mobbning och kränkande särbehandling. Det andra syftet var att undersöka vad anställda har för faktiska erfarenheter av förebyggande arbete mot mobbning/kränkande särbehandling och hur de skulle önska att detta arbete bedrevs. I denna studie har vi i första hand utgått ifrån Leymann (1990) och Einarsens (2000) begreppsdefinitioner och rön gällande förebyggande arbete vad det gäller missförhållanden i den psykosociala arbetsmiljön. Vi genomförde semistrukturerade intervjuer med tolv anställda inom vårdsektorn i Göteborgs Stad. Intervjuerna innehöll öppna frågor kring begreppsdefinitioner och förebyggande arbete. Intervjumaterialet analyserade via tematisk analys. Två tematiska analyser gjordes, en för vart och ett av studiens syften. Den första analysen hade fokus på begreppsdefinitioner och vi fann där tre teman som sammanfattade de anställdas tankar kring de undersökta begreppen: a) Mobbning i skolan – kränkande särbehandling på arbetsplatsen, b) Subjektiv upplevelse eller avsiktlig handling? och c) Konflikt på gott och ont. Inga av de begrepp som vi har undersökt - mobbning och kränkande särbehandling - upplevdes av respondenterna som ideala för att fånga alla nyanser av psykosociala missförhållanden på arbetsplatsen. Mobbningsbegreppet visade sig vara alltför färgat av det som förekommer inom skolans värld. Kränkande särbehandling upplevdes alltför kontextlöst. Den andra tematiska analysen fokuserade på respondenternas förslag på hur man bör bedriva det förebyggande arbetet mot mobbing. Här fann vi sex teman: a) Aktivt deltagande i utformandet av policydokument, b) Närvarande och lyhörda chefer, c) Skapa ett öppet arbetsklimat, d) Hitta forum för att diskutera mobbning/kränkande särbehandling, e) Skapa tydliga rollfördelningar och f) HRs roll – för vem? Våra resultat visar på flera möjliga alternativ till att arbeta förebyggande för att förbättra den psykosociala arbetsmiljön. Med tanke på de enorma kostnader som drabbar organisationer om de inte lyckas motverka psykosociala missförhållanden är det viktigt att dessa frågor inte hamnar i bakgrunden utan får ta den plats de behöver

Videoinstruktioner till bildundervisningen med tema självporträtt i olika tekniker

I denna studie ligger fokus på utformning av videoinstruktioner i bildämnet på gymnasieskolan vilka utvärderats via intervjuer av olika informanter, lärare och studenter. De videoinstruktionerna som utformades under arbetet bearbetades efter bland annat motivationsteorier, didaktik i bildklassrummet och innefattar konkreta material samt tekniska instruktioner. Uppgifterna har producerats med självporträtt som det sammanhängande temat, i de olika tekniker som tas upp under ämnet bild. Enligt läroplanen skall eleverna bland annat med hjälp av olika tekniker och uttryckssätt genom både traditionella metoder samt nyare konstformer, få en bättre förmåga att själva utforma konstbilder och konstföremål med olika uttryck och budskap. Teknikerna sammanställdes till instruktionsfilmer som kan användas som ett stöd till lektioner i bild. Videoinstruktionerna hade även som mål att motivera eleverna, samt att möta elevers varierande inställning och arbetssätt oberoende vilken motivationsgrad de har i ämnet. En intervju genomfördes med en lärare efter att ha visat videoinstruktionerna. En gruppintervju genomfördes med lärarstudenter, detta för att inhämta deras åsikter om videoinstruktionen som läromedel. Centrala teman som framfördes av informanterna under intervjuerna var bland annat att videoinstruktionen har flera fördelar i en skolmiljö. Det sparar tid och är ett inlägg i elevernas IT kultur som de lätt kan relatera till. Videoinstruktionen är motiverande för eleverna men har begränsningar. Instruktionens budskap måste slipas noga för att komma fram i den form som läraren avser. Den bör även användas i kombination med annan undervisning för bästa resultat

Local resources, linear elements and mass-flowering crops determine bumblebee occurrences in moderately intensified farmlands

There is consensus that land-use change is a main driver behind the recent declines of many pollinator populations in Europe. However, it is still not adequately understood how the local resource quality and landscape composition influence pollinators, and if and how the effects vary in space and time. We analysed the influence of landscape- (2 km radius) and local scale- (50 m transects) resources on bumblebee species richness and abundance during two years in South-eastern Norway, where agriculture is highly modernised but landscapes still show limited spatial homogenization. Local flower density and species richness were strongly positively associated with bumblebee densities and species richness, but higher landscape-level flower species richness were linked to lower local bumblebee abundances. Early and late mass flowering crops had clear, but contrasting, effects. The total area of early flowering crops had a consistent negative impact on bumblebee density and species richness throughout the season, while late flowering crops had a positive impact in the beginning of the season before their bloom, suggesting a carry-over effect from previous years. The negative effects of early flowering crops could be due to competition of bumblebees with honey-bees, which are widely used in these crops. Bumblebee density and species richness were clearly negatively correlated with the total area of forest and flower-poor land use areas, including grass fields and cereals. In contrast, bumblebees were positively associated with most linear elements in the landscape (especially pasture and cropland verges), except for roads, which negatively affected bumblebee densities, possibly due to increased mortality, since the quality of the flower resources did not differ from other linear elements. Our results show that the quality and the spatial and temporal distribution of flower resources within the landscape are important drivers for bumblebees, but can create counterintuitive distribution patterns depending on the temporal and spatial resolution of the survey. Increasing flower resources in linear elements and the amount of late mass-flowering crops may be viable management measures to improve conditions for bumblebees in moderately intensified landscapes. © 2017 The Authors. Published by Elsevier B.V. This is an open access article under the CC BY-NC-ND license (http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/)

Assessing Norwegian pollination deficits. Capacity building towards IPBES - implementation and methodological evaluation of the “Protocol to Detect and Assess Pollination Deficits in crops.

Åström, J., Dramstad, W., Debella-Gilo, M., Hovstad, K. A., Åström, S. & Rusch, G. M. 2014. Assessing Norwegian pollination deficits. Capacity building towards IPBES, with implementation and methodological evaluation of the “Protocol to Detect and Assess Pollination Deficits in crops”. - NINA Report 1101. 51 pp. In 2012, the Norwegian Environmental Agency funded an extension to the Global Pollination Project, coordinated by the FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) to expand the number of connected countries from 7 fully participating to in total 13 countries. This international effort seeks to build capacity for pollination studies and add to the knowledge base for the Intergovernmental Platform for Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES). IPBES is currently conducting its first fast track case study on pollination. Specifically, the Global Pollination Project implements the “Protocol to detect and assess pollination deficits in crops: a handbook for its use” (Vaissière et al. 2011), developed through the FAO. The protocol outlines a unified method to investigate pollination and measure pollination deficits in various agricultural systems around the world. NINA (the Norwegian Institute for Nature Research) was tasked with setting up a Norwegian collaboration to implement the protocol in Norway, to analyse its applicability to Nordic conditions and evaluate its strength in relation to alternative research strategies. The present report is the result of this effort. This report does not communicate the final results of the analyses, as they will be conducted in the two larger “host-projects” that made the implementation of the protocol possible. Instead, it outlines the rationale of the protocol, and evaluates its potential for providing management relevant information on pollination deficits, with particular emphasis on Norway. We discuss the state and trends of pollination dependent crops in Norway, as a background for the need for pollination in Norwegian Agriculture. The protocol is general enough to be applied to a wide variety of settings, and we did not experience any fundamental problems of implementing it in a Nordic setting. We did however notice challenges to an effective implementation, which might be especially pronounced in a Norwegian or Scandinavian setting. First, it can be difficult to find a wide enough range of factors that influence pollinators to efficiently analyse the importance of pollination without resorting to manipulative treatments. For example, the amount of flower resources and fragmentation of habitat are factors known to influence pollinators. But many crops are spatially aggregated to relatively narrow valleys and therefore experience similar surroundings. Secondly, it can be challenging to find enough replicate farms since Norway is a relatively small agricultural nation. Thirdly, pollinators in Norway (as in many other parts of the world) are intractably linked to agricultural and animal husbandry practices that provide a diversity of flowering resources necessary for pollinating insects, yet these practices and resulting resources in the surrounding landscape is not sufficiently captured by the survey protocol. The protocol is designed to estimate differences in yield given differences in pollination, and various methods are available to approach optimal pollination, that acts as benchmark. Estimating the effect of pollination on yield is the foundation to understanding the status of pollination deficits for any crop. The protocol appears to be a successful effort to create a unified standard of measuring pollination and pollination deficits by this definition. It thus marks a great improvement for pollination research in agriculture internationally. However, we argue that additional knowledge is needed for a successful management of pollinators in agriculture. Firstly, we need to have an understanding of the relationship between pollination and yield throughout a wide range of pollination levels, beyond what is typically achieved from a single study that implements the protocol. Here, the unified standard of the protocol has great potential since it facilitates comparisons and joint analyses of data sets from different regions. It could be difficult to precisely estimate pollination deficits and to correctly interpret the results, just by employing the protocol in one individual study. Therefore, much of the protocol’s strength seems to rely on combining datasets and meta-analyses. Secondly, it is important to be able to put the measured levels of pollination in context with what is reasonably achievable in a particular region, either through management of natural resources or adding of domesticated pollinators. An understanding of the factors that influence pollinator levels is here crucial in order to successfully design effective policy instruments. The protocol itself is not designed to provide detailed information about these mechanisms, so additional studies are recommended. Lastly, we point to the need to review the trends of the factors that influence pollinators in a historical and societal context. When we have 1) established that there is a potential for increased yield by increasing pollinators (by employing the protocol), we need to know 2) what governs the levels of pollination in a particular region, and 3) what levels could we reasonably achieve given the available management actions and policy responses.Åström, J., Dramstad, W., Debella-Gilo, M., Hovstad, K. A., Åström, S. & Rusch, G. M. 2014. Vurdering av pollineringsunderskudd i Norge. Kapasitetsbygging mot IPBES, med implementering og metodisk evaluering av FAOs protokoll for å oppdage og vurdere pollineringsunderskudd i avlinger.- NINA Rapport 1101. 51 s. I 2012 finansierte Miljødirektoratet en tilleggsmodul til ”The Global Pollination Project” som koordineres av FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations). Målsetningen med denne tilleggsmodulen var å utvide antall land som gjennomførte undersøkelser i henhold til den protokollen som er utviklet i det internasjonale prosjektet fra 7 til 13. Dette internasjonale arbeidet søker å bygge kapasitet for pollineringsstudier og utøke kunnskapsgrunnlaget for FNs plattform for biologisk mangfold og økosystemtjenester (IPBES), som for tiden gjennomfører sin første case study på pollinering. Spesielt implementerer prosjektet protokollen som er utviklet gjennom FAO for å måle pollineringsunderskudd (Vaissière et al. 2011). Protokollen skisserer en enhetlig metode for å undersøke pollinering og måle pollineringsunderskudd i ulike jordbrukssystemer rundt om i verden. NINA (Norsk institutt for naturforskning) fikk samme år i oppgave å sette opp et norsk samarbeid for å implementere protokollen i Norge, analysere dens anvendbarhet under nordiske forhold og vurdere protokollens styrke i forhold til alternative forskningsstrategier. Denne rapporten er et resultat av dette arbeidet. Denne rapporten kommuniserer ikke de endelige resultatene av analysene, ettersom de vil bli gjennomført i de to større "vert-prosjektene", som gjorde gjennomføringen av protokollen mulig. I stedet, skisserer denne rapporten begrunnelsen for protokollen, og evaluerer dens potensiale for å levere relevant informasjon om pollineringsunderskudd til forvaltningen, med særlig vekt på Norge. Også tilstanden og utviklingen av pollineringsavhengige avlinger i Norge diskuteres, som en bakgrunn for behovet for pollinering i norsk landbruk. Protokollen er generell nok til å brukes i en rekke forskjellige omgivelser, og vi opplever ikke noen fundamentale problemer med å implementere den i en nordisk setting. Vi registrerte imidlertid noen utfordringer knyttet til mulighetene for å oppnå en effektiv gjennomføring, utfordringer som kan være spesielt uttalte under norske eller skandinaviske forhold. For det første kan det være vanskelig å finne egnede studieområder der en rekke faktorer som påvirker pollinatorer har stor nok variasjon til å kunne analysere betydningen av bestøvning uten å ty til manipulerende behandlinger. Mange avlinger er geografisk samlet, for eksempel i relativt trange dalfører og ligger derfor i lignende omgivelser. For det andre, kan det være utfordrende å finne et stort nok antall gårder, siden enkelte av de interessante vekstene har begrenset utbredelse i Norge. Protokollen er utformet for å beregne forskjeller i avlinger gitt forskjeller i pollinering, og ulike fremgangsmåter er tilgjengelige for å nærme seg ”optimal pollinering”, som er det foretrukne referansepunktet. Den estimerte effekten av pollinering på avlingene er grunnlaget for å forstå statusen på pollineringsunderskuddet. Protokollen ser ut til å være et vellykket forsøk på å skape en enhetlig standard for måling av pollinering og pollineringsunderskudd etter denne definisjonen. Dette markerer dermed en stor forbedring for pollineringsforskning internasjonalt. Imidlertid hevder vi at ytterligere kunnskap er nødvendig for en vellykket forvaltning av pollinatorer i landbruket. For det første må vi ha en forståelse av forholdet mellom pollinering og avling gjennom et bredt spektrum av pollineringsnivåer, utover det som normalt oppnås i en enkelt studie som implementerer protokollen. Den enhetlige standarden protokollen representerer har stort potensiale siden det blir lettere å utføre sammenligninger og felles analyser av datasett fra forskjellige regioner. Det kan være vanskelig å anslå presist pollineringsunderskudd og tolke resultatene bare ved å bruke protokollen i en enkelt studie. Mye av protokollens styrke synes å bygge på å kombinere datasett og lage meta-analyser. For det andre er det viktig å være i stand til å sette et erfart nivå av bestøvning i sammenheng med et bestemt område. En forståelse av de faktorene som styrer nivåer av pollinatorer er avgjørende for å kunne designe vellykkede virkemidler. Selve protokollen er ikke utformet for å gi detaljert informasjon om disse forhold, så ytterligere studier anbefales. Til slutt peker vi på behovet for å gå gjennom trender av hvilke faktorer som påvirker pollinatorer i en historisk og samfunnsmessig sammenheng. Når vi har 1) fastslått at det er et potensial for økt avling ved å øke tetthet og / eller diversitet av pollinatorer (ved å bruke protokollen), må vi vite 2) hva som regulerer nivåene av pollinering i en bestemt region, og 3) hvilke nivåer vi rimelig kan oppnå gitt de tilgjengelige skjøtselstiltakene og politiske tiltakene.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Assessing Norwegian pollination deficits. Capacity building towards IPBES - implementation and methodological evaluation of the “Protocol to Detect and Assess Pollination Deficits in crops.

-In 2012, the Norwegian Environmental Agency funded an extension to the Global Pollination Project, coordinated by the FAO (Food and Agriculture Organization of the United Nations) to expand the number of connected countries from 7 fully participating to in total 13 countries. This international effort seeks to build capacity for pollination studies and add to the knowledge base for the Intergovernmental Platform for Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES). IPBES is currently conducting its first fast track case study on pollination. Specifically, the Global Pollination Project implements the “Protocol to detect and assess pollination deficits in crops: a handbook for its use” (Vaissière et al. 2011), developed through the FAO. The proto-col outlines a unified method to investigate pollination and measure pollination deficits in vari-ous agricultural systems around the world. NINA (the Norwegian Institute for Nature Research) was tasked with setting up a Norwegian collaboration to implement the protocol in Norway, to analyse its applicability to Nordic conditions and evaluate its strength in relation to alternative research strategies. The present report is the result of this effort. This report does not communicate the final results of the analyses, as they will be conducted in the two larger “host-projects” that made the implementation of the protocol possible. Instead, it outlines the rationale of the protocol, and evaluates its potential for providing management rel-evant information on pollination deficits, with particular emphasis on Norway. We discuss the state and trends of pollination dependent crops in Norway, as a background for the need for pollination in Norwegian Agriculture. The protocol is general enough to be applied to a wide variety of settings, and we did not expe-rience any fundamental problems of implementing it in a Nordic setting. We did however notice challenges to an effective implementation, which might be especially pronounced in a Norwe-gian or Scandinavian setting. First, it can be difficult to find a wide enough range of factors that influence pollinators to efficiently analyse the importance of pollination without resorting to ma-nipulative treatments. For example, the amount of flower resources and fragmentation of habi-tat are factors known to influence pollinators. But many crops are spatially aggregated to rela-tively narrow valleys and therefore experience similar surroundings. Secondly, it can be chal-lenging to find enough replicate farms since Norway is a relatively small agricultural nation. Thirdly, pollinators in Norway (as in many other parts of the world) are intractably linked to ag-ricultural and animal husbandry practices that provide a diversity of flowering resources neces-sary for pollinating insects, yet these practices and resulting resources in the surrounding land-scape is not sufficiently captured by the survey protocol. The protocol is designed to estimate differences in yield given differences in pollination, and various methods are available to approach optimal pollination, that acts as benchmark. Esti-mating the effect of pollination on yield is the foundation to understanding the status of pollina-tion deficits for any crop. The protocol appears to be a successful effort to create a unified standard of measuring pollination and pollination deficits by this definition. It thus marks a great improvement for pollination research in agriculture internationally. Pollination, Ecosystem services, Bees, Bumble bees, Pollination deficit Protocol, FAO, IPBES, Policy, apple, red clover, Norway, pollinering, økosystemtjenester, bier, humler, protokoll for polline-ringsunderskudd, FAO, IPBES, eple, rødkløve

Endring i leveområder for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp ved Gaula. Forekomst og dynamikk av elveører fra 1947 til 2014

Åström, J., Ødegaard, F., Hanssen, O. og Åström, S. 2017. Endring i leveområder for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp ved Gaula. Forekomst og dynamikk av elveører fra 1947 til 2014. – NINA Rapport 1314. 32 s. Den unike faunaen av invertebrater på sand- og siltbanker langs vassdrag har vært fremhevet som sterkt truet både i nordisk og europeisk sammenheng (Andersen & Hanssen 1994, 2005). Elvesandjeger Cicindela maritima og stor elvebreddedderkopp Arctosa cinerea er karakterarter for disse sårbare naturområdene, og begge har rødlistekategori «sterkt truet» (EN) i Norsk rødliste for arter (2015). Begge disse artene har historisk hatt store populasjoner langs elva Gaula i Sør-Trøndelag, og dagens forekomster er fortsatt viktige på nasjonal basis. Målet med denne studien var å se om man ved hjelp av flybilder kunne se endringer i artenes leveområder langs Gaula over tid, karakterisere hastigheten i habitatsforandringene og om mulig spore årsaken til endringene. Potensielle habitater ble identifisert og utviklingen kartlagt ved hjelp av flybilder fra 1947 til 2014. Sandhabitater holdes naturlig åpne av forstyrrelser som gjenskaper habitater. Samtidig gror andre habitater igjen. Gjennomgangen av det historiske bildematerialet viser at det har vært en betydelig nedgang i mengde og forbindelse mellom egnete habitater, og at spesielt nydanningen av sandområder er liten. Habitatmengden har minket med omtrent 37% i området fra Støren til utløpet ved Øysand, og forbindelsen mellom habitatene har samtidig minket med omtrent 62%. Artene har samtidig gått sterkt tilbake eller forsvunnet fra flere lokaliteter. Elveforbygging og utgraving for fiksering av elveløpet er sannsynligvis de viktigste årsakene til nedgangen i egnete habitater for elvebreddfaunaen. Vassdraget har gjennomgått så store forandringer at det ikke lenger er i stand til å meandrere som tidligere. Som en følge av dette har økt gjengroing blitt en trussel, særlig med senere tids spredning av den fremmende arten hage-lupin (Lupinus polyphyllus). Forutsetningene for å oppnå levedyktige bestandsstørrelser for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp er dermed sterkt begrenset. Beskyttelse og skjøtsel av sandhabitater er nødvendig for å stanse den negative utviklingen for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp langs Gaula. Det anbefales i tillegg å samle inn individer fra de fåtall lokaliteter med fortsatt gode bestander og rekolonisere nye habitater med disse. For å oppnå en tilfredsstillende bestandssituasjon, kreves sannsynligvis på sikt også en økning av mengden sandhabitater langs elva.Åström, J., Ødegaard, F., Hanssen, O. and Åström, S. 2017. Habitat changes for Southern dune tiger beetle and Giant riverbank wolf spider at river Gaula. Occurrence and dynamics of riverbanks from 1947 to 2014. – NINA Report 1314. 32 pp. Sand- and silt-banks along rivers host a unique invertebrate fauna, which is highly threatened in both a Nordic and a European setting (Andersen & Hanssen 1994, 2005). Southern dune tiger beetle, Cicindela maritima, and Giant riverbank wolf spider, Arctosa cinerea, are signature species for these vulnerable habitats, and both are classified as “Endangered” (EN) in the Norwegian Red List for Species (2015). Both species have historically had large populations along the river Gaula in the county of Sør-Trøndelag, Norway, and the current populations are still important on a national basis. The purpose of this report was to identify changes in the habitat areas of these species along the river Gaula by using areal imagery, characterize the rate of change, and if possible, identify the causes for the changes in habitat. Potential habitats and their development through time was identified from orthophotos from 1947 through 2014. Sandy habitats are naturally kept open and recreated by disturbances, while others are lost through natural revegetation. Our analysis of the historical photos reveals that there has been a substantial decrease in the amount and connectivity of suitable habitats, and that especially the formation of new habitats has been low. The amount of habitat in the study area, from Støren to the river mouth at Øysand, has decreased by approximately 37%, and the connectivity of habitats has simultaneously decreased by approximately 62%. Populations of both species have been severely reduced or lost from multiple locations along the river during the same time. Riprapping of the riverbank and excavation of sand are likely the most important causes for the development, which is characterized by a fixating of the river channel, with subsequent decrease of habitat suitable for the riparian invertebrate fauna. The river has been so severely altered that it no longer is able to meander naturally, as it used to. As a result, encroachment by vegetation is an added threat to the species, especially considering the recent spread of the alien invasive species Large-leaved lupine (Lupinus polyphyllus). The potential to achieve long-term self-sus-taining populations of C. maritima and A. cinerea along the river stretch is therefore greatly reduced. We conclude that protection and maintenance of sandy habitats is necessary to stop the negative development for C. maritima and A. cinerea along the river Gaula. It is further recommended to colonize new habitats from the few source habitats that still have large populations. To reach a satisfactory long term conservation status, it is likely also necessary to increase the amount of sandy habitats along the river.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Habitatforbedrende tiltak på Langøra N, Stjørdal kommune. Effekt på stor elvebreddedderkopp.

Åström, S. & Hanssen, O. 2018. Habitatforbedrende tiltak på Langøra N, Stjørdal kommune. Effekt på stor elvebreddedderkopp. NINA Rapport 1566. Norsk institutt for naturforskning. Stor elvebreddedderkopp, Arctosa cinerea, er en sterkt truet art som i Norge kun finnes i Trøndelag. Edderkoppen er knyttet til ulike sand‐ og grusdominerte elveavsetninger langs større elver og sandstrender ved elveutløp. En viktig lokalitet for arten er Langøra N i Stjørdal kommune. Langøra er delt i to av en flystripe, og vestsiden av den nordre delen utgjøres av en 1,3 km lang sandstrand hvor arten har en av sine største bestander. Denne sandstranden er i ferd med å bli gjengrodd av de fremmede og invaderende planteartene hagelupin og rynkerose, noe som er en trussel for bestanden av stor elvebreddedderkopp. Med hensikt å beskytte arten satte Forsvarsbygg i gang tiltak våren 2017, ved å fjerne hagelupin og rynkerose på et 3,6 da stort areal på den bredeste delen av sandstranden på Langøra N. Denne rapporten beskriver bestanden av stor elvebreddedderkopp fra tre registreringer i løpet av 16 måneder etter at tiltaket med rydding av hagelupin og rynkerose ble utført. Allerede første høsten etter tiltaket hadde rekoloniseringen av stor elvebreddedderkopp på det ryddete arealet begynt. Øvrige åpne sandflater på Langøra N hadde da til dels høye tettheter av edderkopparten. Våren 2018, ett år etter tiltaket, var det få funn av edderkoppen, hvilket stemmer overens med tidligere erfaringer, som også har vist lave forekomster av arten om våren. Ved registreringen høsten 2018 var antall edderkopper fordoblet på det ryddete arealet sammenlignet med høsten 2017, selv om det totalt sett på Langøra N ble registrert lavere tetthet i 2018 enn i 2017. Tellingen viser således at rekoloniseringen av det ryddete arealet har fortsatt. Dersom dette arealet får forbli fritt fra de to fremmede planteartene, og bestå av en mosaikk med åpne flater og stedegen vegetasjon, forventes det at stor elvebreddedderkopp vil få tilbake en del av sitt tapte potensiale på Langøra N. For fremtidig rydding i dette arealet frarådes bruk av maskiner, mens manuell luking anbefales.Åström, S. & Hanssen, O. 2018. Habitat enhancing measures at Langøra N, Stjørdal municipality. Effect on Arctosa cinerea. NINA Report 1566. Norwegian Institute for Nature Research. The endangered spider species Arctosa cinerea is in Norway only found in the county of Trøndelag. The spider inhabits sand- and shingle-covered riverbeds along the larger rivers and sandy beaches at the river ends. An important locality for the species is Langøra N in Stjørdal municipality. Langøra is divided into two parts by a flight strip, and the west side of the northern part is made up of a 1.3 km long sandy beach where the species has one of its largest populations. This sandy beach is being overgrown by the alien and invasive plant species Lupinus polyphyllus and Rosa rugosa, which is threatening the population of A. cinerea. With the intention of protecting the spider population there, the Norwegian Defence Estates Agency launched measures in the spring of 2017 by removing the invasive plant species on a 3600 m2 area on the widest part of the sandy beach at Langøra N. This report describes the population of A. cinerea at Langøra N during a period of 16 months after the measures were performed. Already the first autumn after the measures, the recolonization of A. cinerea onto the cleared area had begun. Other open sand surfaces on Langøra N had partly high densities of the spider species. In spring 2018, one year after the measures, there were few records of the spider. This is consistent with previous experiences, which have also revealed low numbers of this species in spring. At the spider recordings in the autumn of 2018, the number of spiders had doubled on the cleared area compared with the fall of 2017, although the number of spiders throughout Langøra N was recorded lower in 2018 than in 2017. This illustrates that the recolonization of the cleared area has continued. If this area remains free from the two alien plant species, and consists of a mosaic with open surfaces and native plant species, it is expected that A. cinerea will recoup some of its lost potential at Langøra N. For future measures in the cleared area, the use of machines is not recommended. Instead, invasive plants should be removed manually