Magma-driven, high-grade metamorphism in the Sveconorwegian Province, southwest Norway, during the terminal stages of Fennoscandian Shield evolution

Recently it has been argued that the Sveconorwegian orogeny in southwest Fennoscandia comprised a series of accretionary events between 1140 and 920 Ma, behind a long-lived, active continental margin characterized by voluminous magmatism and high-grade metamorphism. Voluminous magnesian granitic magmatism is recorded between 1070 and 1010 Ma (Sirdal Magmatic Belt, SMB), with an apparent drop in activity ca. 1010-1000 Ma. Granitic magmatism resumed ca. 1000-990 Ma, but with more ferroan (A type) compositions (hornblende-biotite granites). This ferroan granitic magmatism was continuous until 920 Ma, and included emplacement of an AMCG (anorthosite-mangerite-charnockite-granite) complex (Rogaland Igneous Complex). Mafic rocks with ages corresponding to the spatially associated granites suggest that heat from underplated mafic magma was the main driving force for lower crustal melting and long-lived granitic magmatism. The change from magnesian to ferroan compositions may reflect an increasingly depleted and dehydrated lower crustal source. High-grade metamorphic rocks more than ~20 km away from the Rogaland Igneous Complex yield metamorphic ages of 1070-1015 Ma, corresponding to SMB magmatism, whereas similar rocks closer to the Rogaland Igneous Complex yield ages between 1100 and 920 Ma, with an apparent age peak ca. 1000 Ma. Ti-in-zircon temperatures from these rocks increase from ~760 to 820 °C ca. 970 Ma, well before the inferred emplacement age of the Rogaland Igneous Complex (930 Ma), suggesting that long-lived, high-grade metamorphism was not directly linked to the emplacement of the latter, but rather to the same mafic underplating that was driving lower crustal melting. Structural data suggest that the present-day regional distribution of high- and low-grade rocks reflects late-stage orogenic doming

Fiskeundersøkingar for BKK i Øvre- og Nedre Dukavatn, Svartavatnet, Sotabotn, K vitingsvatnet og Grønsdalsvatnet 2013

LFI Uni Miljø har på oppdrag frå BKK gjort fiskebiologiske undersøkingar i Øvre og Nedre Dukavatn, Svartavatnet, Sotabotn, Kvitingsvatnet og Grønsdalsvatnet i slutten av august 2013. Lokalitetane hadde ein pH rundt 6 og like over. Dette kan karakteriserast som middels høg pH og vurdert etter klassifiseringssystemet i Vassforskrifta ligg både surleik (pH) og konsentrasjonen av labil/uorganisk Aluminium (LAl) i lokalitetane i klassene Særs God og God. I prøvar av dyreplankton var dei vanlegaste gruppene til stades og det var lite endring frå det som vart funne i tidlegare undersøkingar. Dyreplanktonsamfunnet er artsfattig i innsjøane og typisk for svakt bufra vasskvalitetar. Alle innsjøane og Sotabotn hadde i 2013 middels til svært tette bestander av aure som er sjølvrekrutterande. Det generelle biletet for innsjøane var at auren stagnerte tidleg i vekst og at kondisjonsfaktoren gjekk ned med aukande fiskelengde. Dette tyda på ein noko låg produksjon av store næringsdyr. Dette var også det generelle inntrykket frå resultata av analysen av mageprøvar, der det i dei fleste vatna var landinsekt og små næringsdyr som dominerte i dietten. Unntaket var Øvre Dukavatn der krepsdyr dominerte i dietten. Undersøkingar av gytemoglegheit og ungfisktettleik i elver og bekkar knytt til vatna sannsynleggjorde at mykje av gytinga skjer i innsjø, då det vart funne lite ungfisk av aure i tilløpsbekkane. I hovudsak var det berre i innløpsbekkane til Kvitingsvatnet, Grønsdalsvatnet og Nedre Dukavatnet det vart funne ein del ungfisk. Ein samla vurdering av dei undersøkte lokalitetane tilseier at det er til stades god vasskvalitet og eit minimum av moglegheiter for rekruttering, oppvekst og spreiing for viktige artar i magasina. Med dette vil desse sterkt modifiserte vassførekomstane fylle kriteria som er sett i vassdirektivet for å nå statusen «godt økologisk potensial».BK

Habitattiltak i Teigdalselva, Hordaland

Basert på tidligere undersøkelser i Teigdalselva ble det i 2013 vedtatt a utføre habitattiltak i elven for å avbøte negative effekter av regulering. En kartlegging av Teigdalselva avdekket behovet for habitattiltak på minst 3 ulike strekninger. Elvebunnen på disse tre strekningene var «steril» og hadde lav kompleksitet og dermed få standplasser og skjulesteder for bade ungfisk og gytefisk. Egnede habitattiltak var ledebuner (strømsettere), utlegg av blokker og steiner, uttak av løsmasser og rotvelting av noen trær langs elvebredden. Hensikten med de foreslåtte habitattiltakene i Teigdalselva har vært a bedre forholdene for gyting, samt å øke hulromkapasiteten i elvebunnen for å gi økt kvalitet på leveområdene for ungfisk. Evaluering av habitattiltakene har vist at tiltakene gav økt fiskeproduksjon på disse områdene. Det ble funnet høyere tettheter av bade årsunger og eldre ungfisk i de habitatjusterte områdene enn det ble funnet på referansestrekningene. Samtlige strømsettere har ført til en bedre romlig fordeling av gytemuligheter for sjøaure i øvre del av Teigdalselva. Undersøkelsene av eggoverlevelsen viste at det var en høy overlevelse ved disse strømsetterne. Det kunne med fordel ha vært plassert ut flere blokker og steiner i elvebunnen for a øke omfanget av tiltakene og dermed habitatkvaliteten i de sterile områdene. En analyse av det totale tilgjengelige arealet på de tre områdene, viser at habitattiltakene kun utgjør 2 % av dette arealet. Dette betyr at habitattiltakene har en liten effekt på totalproduksjonen av fisk i Teigdalselva. Habitattiltakene har vist at de har fungert som tiltenkt, men for at produksjonen av fisk skal økes nevneverdig i aktuelle omrader, må omfanget av tilsvarende habitattiltak økes betraktelig. Dette vil trolig forsterke miljøtiltaket ytterligere og trolig føre til en Iangt høyere fiskeproduksjon.BKK Produksjon A

Habitattiltak i Teigdalselva, Hordaland (281)

Basert på tidligere undersøkelser i Teigdalselva ble det i 2013 vedtatt å utføre habitattiltak i elven for å avbøte negative effekter av regulering. En kartlegging av Teigdalselva avdekket behovet for habitattiltak på minst 3 ulike strekninger. Elvebunnen på disse tre strekningene var «steril» og hadde lav kompleksitet og dermed få standplasser og skjulesteder for både ungfisk og gytefisk. Egnede habitattiltak var ledebuner (strømsettere), utlegg av blokker og steiner, uttak av løsmasser og rotvelting av noen trær langs elvebredden. Hensikten med de foreslåtte habitattiltakene i Teigdalselva har vært å bedre forholdene for gyting, samt å øke hulromkapasiteten i elvebunnen for å gi økt kvalitet på leveområdene for ungfisk. Evaluering av habitattiltakene har vist at tiltakene gav økt fiskeproduksjon på disse områdene. Det ble funnet høyere tettheter av både årsunger og eldre ungfisk i de habitatjusterte områdene enn det ble funnet på referansestrekningene. Samtlige strømsettere har ført til en bedre romlig fordeling av gytemuligheter for sjøauren i øvre del av Teigdalselva. Undersøkelsene av eggoverlevelsen viste at det var en høy overlevelse ved disse strømsetterne. Det kunne med fordel ha vært plassert ut flere blokker og steiner i elvebunnen for å øke omfanget av tiltakene og dermed habitatkvaliteten i de sterile områdene. En analyse av det totale tilgjengelige arealet på de tre områdene, viser at habitattiltakene kun utgjør 2 % av dette arealet. Dette betyr at habitattiltakene har en liten effekt på totalproduksjonen av fisk i Teigdalselva. Habitattiltakene har vist at de har fungert som tiltenkt, men for at produksjonen av fisk skal økes nevneverdig i aktuelle områder, må omfanget av tilsvarende habitattiltak økes betraktelig. Dette vil trolig forsterke miljøtiltaket ytterligere og trolig føre til en langt høyere fiskeproduksjon.BKK Produksjon A

Vintersituasjonen i Bolstadelva 2013

I forbindelse med lite nedbør og kaldt vær gjennom ettervinteren og våren 2013, falt vannføringen i mange vassdrag på Vestlandet etter hvert til uvanlig lave nivåer. I Hordaland ble de satt nye rekorder for lav månedsnedbør på målestasjonene i Sveio, Kvinnherad, Kvam og Bergen. Det ble gitt tilbakemeldinger fra grunneiere og Voss klekkeri, om at Bolstadelva hadde en svært lav vannføring og flere var bekymret for at viktige gyteområder ble tørrlagt. For å få undersøkt om gyteområder i Bolstadelva hadde blitt påvirket av tørrlegging, ble det gjort undersøkelser av forholdene, blant annet ble det foretatt flere feltturer til Bolstadelva i mars og april for å vurdere effektene av den lave vannføringen i Bolstadelva