Mobil teknologi og kollektivtransport : Synliggjøring av informasjon gjennom sanntidskart

I denne oppgaven har vi sett på mobile teknologier, og muligheten for ved hjelp av teorier og metoder fra fagfeltet HCI å utvikle en applikasjon for mobile enheter som synliggjør informasjon for brukere av kollektivtrafikk. Dette har vi gjort ved å utvikle en prototyp på et sanntidskart. Et sanntidskart er en visualisering av sanntidsdata fra kollektivtrafikken, som forteller hvor langt unna holdeplassene kollektivtransporten befinner seg. Oppgaven presenterer teori og metoder vi har benyttet fra HCI, lignende løsninger som eksisterer fra før, de forskjellige teknologiene vi så på for å finne en løsning som ville fungere på mobile enheter, og utvikling og brukertest av prototypen. Vi diskuterer bruken av teori og metoder fra HCI i utviklingsprosessen, og protypens funksjonalitet opp mot de empiriske resultatene fra brukertesten. Studiet viste at den beste løsningen for en slik applikasjon var å gjøre den webbasert, og at sanntidskartet kunne utvikles ved hjelp av teknologier som er støttet av de mest moderne mobile nettlesere. Prototypen viste at dette var mulig i praksis, og brukertesten viste at interessen for en slik applikasjon er stor

Non-Standard Errors

In statistics, samples are drawn from a population in a data-generating process (DGP). Standard errors measure the uncertainty in estimates of population parameters. In science, evidence is generated to test hypotheses in an evidence-generating process (EGP). We claim that EGP variation across researchers adds uncertainty: Non-standard errors (NSEs). We study NSEs by letting 164 teams test the same hypotheses on the same data. NSEs turn out to be sizable, but smaller for better reproducible or higher rated research. Adding peer-review stages reduces NSEs. We further find that this type of uncertainty is underestimated by participants

Metamodelling of the Hodgkin-Huxley model and the Pinsky-Rinzel model using local multivariate regression and deep learning

Biological processes, such as the electrical activity in neurons, are often modelled using complex, non-linear and high dimensional differential systems. Such models are usually associated with a high computational cost. Statistical tools are often needed in order to get a comprehensive overview of the behaviour of such systems. Using statistical emulators (metamodels) have been shown useful for providing insight into model behaviour, as well as reducing the computational demand. In this thesis, the two metamodelling techniques, Hierarchical Cluster-based Partial Least Squares Regression (HCPLSR) and deep learning were explored and compared. This was done by metamodelling the simpler Hodgkin-Huxley model and the more complex Pinsky-Rinzel model. The input parameters were varied in a Latin Hypercube Sampling (LHS) design, and the somatic membrane potentials were generated using the single neuron activity models. Further, the metamodelling techniques were used to find input-output and output-input relationships in the two models. The results indicate that deep learning metamodelling is a more efficient emulator of complex non-linear models, while the HCPLSR metamodelling allows for a more detailed interpretation of the model behaviour. These findings emphasize the need for using subspace analysis in order to accurately describe complex models with a wide range of behaviours, suggesting that subspace analysis in combination with deep learning emulation can further improve the understanding of model behaviour

Gårder fra bronse- og jernalder. Foreløpige resultater fra Dobbeltspor Dilling.

I løpet av sesongen 2017 har vi på Dilling-pro- sjektet avdekket og undersøkt 46 bygninger fordelt på fire husområder innenfor ca. 26 daa, hvorav 37 er treskipet, tre er toskipet og syv er firestolperskonstruksjoner. I tillegg har vi funnet spor av én mulig brønn, åtte ovner, 16 graver og 156 kokegroper. I 2018 skal vi fortsette østover på denne store lokaliteten og etter planen avdekke et område på om lag 30 daa. I tillegg skal vi grave tre mindre lokaliteter med bosetningsspor anslagvis fra eldre bronsealder og opp til romertid/folkevandringstid, samt en mulig gravrøys. Vesentlig blir å forsøke å få svar på spørsmål knyttet til antall hus og samtidighet, kontinuitet og endring og forholdet mellom gravfelt, bosetning og sosial status. Vi håper å kunne belyse sentrale spørsmål om gårdsboset- ningen, hustyper og byggeskikk på Østlandet og i et større perspektiv innenfor Skandinavia, og om variasjoner innenfor byggeskikk har nedfelt seg i ulike økonomiske og sosiale forhold over tid. Bredden og omfanget av undersøkelsen vil følgelig kunne gi vesentlig ny kunnskap om jordbrukssamfunnets sosiale landskap

Faglig grunnlag for handlingsplan for sanddynemark

Ødegaard, F., Brandrud, T.E., Erikstad, L., Evju, M., Fjellberg, A., Gjershaug, J.O. & Often, A. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplan for sanddynemark. NINA Rapport 809. 55 s. Denne handlingsplanen omfatter sanddynemark langs kysten (kystsanddyner) og er utarbeidet med særlig vekt på å bevare rødlistearter og spesielle artssamfunn av planter, dyr og sopp, men også med fokus på bevaring av sjeldne naturtyper og landskapstyper. Siktemålet for handlingsplanen er å bevare kystsanddynene som intakte økosystem slik at naturlige prosesser får virke og artsmangfoldet opprettholdes. I forståelse for sanddynenes dynamikk er det også et mål å restaurere gjenvokste sanddyner og gjenskape tidlige suksesjonsfaser med særegent artsmangfold. I Norge finnes de største sammenhengende kystsanddynene i området Lista-Jæren. Men også i Ytre Oslofjord, på Vestlandet og i Nord-Norge finnes en rekke spredte forekomster. Det finnes ingen nyere gode beregninger på areal av kystsanddyner i Norge, men totalarealet er trolig mellom 50 og 200 km2. Vi vet ganske mye om hvilke arter som lever i kystsanddyner i Norge både når det gjelder planter, sopp og dyr. I 2010-utgaven av norsk rødliste for arter er det registrert 317 arter knyttet til sanddyner. De taksonomiske gruppene domineres av biller, sommerfugler, veps, nebbmunner og karplanter. Arealene med intakte sanddynekomplekser har gått sterkt tilbake de siste 100-150 årene. Store områder med flygesand har blitt dyrket opp eller bygget ned. Dette sammen med leplanting og annen beskyttelse mot sandflukt har redusert områdene med flygesand betydelig, særlig i forbindelse med de største sanddynekompleksene. Gjengroing er et tiltakende problem som medfører at særlig åpne sandflater og tidlige suksesjonsfaser har blitt sjeldne. En rekke andre faktorer påvirker også tilstanden til sanddynene slik som markslitasje, beiting, fremmede arter, forurensning og klimaendringer. Tiltaksdelen i handlingsplanen er utarbeidet med bakgrunn i en samlet vurdering av ulike aspekter knyttet til påvirkninger kombinert med kunnskap om artenes krav til livsmiljø. Det anbefales at sanddynemark velges ut som utvalgt naturtype i henhold til naturmangfoldloven Av aktuelle tiltak foreslås bl.a. restaurering av sandområder for å hindre gjengroing og gjenskape naturtilstander med tanke på bevaring av biologisk mangfold. Fjerning av fremmede planter og leplantninger, målrettet beiting, brenning og reduksjon av slitasje fra ferdsel vil også være viktige tiltak i enkelte områder. Det legges også opp til videre kartlegging, overvåking både for å følge utvikling av arealer og artsmangfold. Informasjonsarbeid bør starte i løpet av første år.publishedVersio

Faglig grunnlag for handlingsplan for sanddynemark

Ødegaard, F., Brandrud, T.E., Erikstad, L., Evju, M., Fjellberg, A., Gjershaug, J.O. & Often, A. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplan for sanddynemark. NINA Rapport 809. 55 s. Denne handlingsplanen omfatter sanddynemark langs kysten (kystsanddyner) og er utarbeidet med særlig vekt på å bevare rødlistearter og spesielle artssamfunn av planter, dyr og sopp, men også med fokus på bevaring av sjeldne naturtyper og landskapstyper. Siktemålet for handlingsplanen er å bevare kystsanddynene som intakte økosystem slik at naturlige prosesser får virke og artsmangfoldet opprettholdes. I forståelse for sanddynenes dynamikk er det også et mål å restaurere gjenvokste sanddyner og gjenskape tidlige suksesjonsfaser med særegent artsmangfold. I Norge finnes de største sammenhengende kystsanddynene i området Lista-Jæren. Men også i Ytre Oslofjord, på Vestlandet og i Nord-Norge finnes en rekke spredte forekomster. Det finnes ingen nyere gode beregninger på areal av kystsanddyner i Norge, men totalarealet er trolig mellom 50 og 200 km2. Vi vet ganske mye om hvilke arter som lever i kystsanddyner i Norge både når det gjelder planter, sopp og dyr. I 2010-utgaven av norsk rødliste for arter er det registrert 317 arter knyttet til sanddyner. De taksonomiske gruppene domineres av biller, sommerfugler, veps, nebbmunner og karplanter. Arealene med intakte sanddynekomplekser har gått sterkt tilbake de siste 100-150 årene. Store områder med flygesand har blitt dyrket opp eller bygget ned. Dette sammen med leplanting og annen beskyttelse mot sandflukt har redusert områdene med flygesand betydelig, særlig i forbindelse med de største sanddynekompleksene. Gjengroing er et tiltakende problem som medfører at særlig åpne sandflater og tidlige suksesjonsfaser har blitt sjeldne. En rekke andre faktorer påvirker også tilstanden til sanddynene slik som markslitasje, beiting, fremmede arter, forurensning og klimaendringer. Tiltaksdelen i handlingsplanen er utarbeidet med bakgrunn i en samlet vurdering av ulike aspekter knyttet til påvirkninger kombinert med kunnskap om artenes krav til livsmiljø. Det anbefales at sanddynemark velges ut som utvalgt naturtype i henhold til naturmangfoldloven Av aktuelle tiltak foreslås bl.a. restaurering av sandområder for å hindre gjengroing og gjenskape naturtilstander med tanke på bevaring av biologisk mangfold. Fjerning av fremmede planter og leplantninger, målrettet beiting, brenning og reduksjon av slitasje fra ferdsel vil også være viktige tiltak i enkelte områder. Det legges også opp til videre kartlegging, overvåking både for å følge utvikling av arealer og artsmangfold. Informasjonsarbeid bør starte i løpet av første år

Sandområder - et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode II

Ødegaard, F., Brandrud, T.E., Hansen, L.O., Hanssen, O., Öberg, S., Sverdrup-Thygeson, A. 2011. Sandområder -et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode II – NINA Rapport 712. 82 s. Hotspot-habitatet sandområder omfatter både sandstrender langs kysten, sandbredder langs vann og vassdrag i innlandet, flyvesandområder og menneskeskapte sandområder som sandtak, vei- og åkerkanter, motorcrossbaner, militærområder og badestrender. I Naturtyper i Norge (NiN) inkluderer sandområder livsmedium-hovedtypen: ”Finere uorganiske substrater på land” som defineres som arealer med sand eller silt, som er eksponert i dagen som følge av naturlige forhold eller menneskelig påvirkning. Sandområder omfatter også naturtyper i en tidlig gjengroingsfase, høyst med et tynt humuslag, der sandsubstratet ikke har mistet sin betydning som viktig miljøfaktor for artene. Slike arealer består ofte av nakne sandflater i mosaikk med spredt vegetasjon og utgjør som regel relativt små, velavgrensede arealer som ofte ligger ofte spredt i landskapet. Naturlig eller menneskeskapt forstyrrelse er en forutsetning for at sandområder skal holdes åpne. Nær 16 % av alle artene på rødlista for arter er knyttet til sandområder, en svært høy andel i forhold til de meget begrensede arealene med eksponert sandmark som finnes i Norge. Det er særlig insektene som dominerer i nesten alle typer sandområder. For karplanter er det mest sandstrendene, og særlig dynetrauene, som er viktige for rødlisteartene. Sopp på sandområder inkluderer arter knyttet til sanddyner, og arter knyttet til tørre sandfuruskoger med tynn humus. Kartlegging av insektgrupper med spesiell tilknytning til sandområder ble satt i gang i 2007. Det ble lagt spesiell fokus på grupper med mange rødlistearter og grupper med særlig tilknytning til sandområder. De taksonomiske gruppene som ble prioritert var broddveps (Hymenoptera, Aculeata), utvalgte grupper biller (Coleoptera), nebbmunner (Hemiptera) og tovinger (Diptera), samt gresshopper (Orthoptera). Totalt 22 lokaliteter med sandområder har blitt undersøkt etter standardisert innsamlingsmetodikk. Det ble påvist 64 nye arter for Norge i prosjektet. Disse artene er spredt på fem ulike invertebratgrupper og inkluderer fem nebbmunner (Hemiptera), sju biller (Coleoptera), 20 tovinger (Diptera), 30 veps (Hymenoptera) og to edderkopper (Araneae). Arealene med intakte sanddynekomplekser har gått sterkt tilbake de siste 100-150 årene. Store områder med flygesand har blitt dyrket opp eller bygget ned. Dette sammen med leplanting og annen beskyttelse mot sandflukt har redusert områdene med flygesand betydelig, særlig i forbindelse med de største sanddynekompleksene. Mange av dagens sandområder er i stor grad et resultat av kulturpåvirkning der menneskeskapt forstyrrelse er nødvendig for å opprettholde et åpent landskap. Men det er typen og intensiteten i påvirkning som er avgjørende for områdenes potensial for å opprettholde et biologisk mangfold av sandassosierte organismer. Gjengroing er et tiltakende problem som medfører at særlig åpne sandflater og tidlige suksesjonsfaser har blitt sjeldne. En rekke andre faktorer påvirker også tilstanden til sanddynene slik som markslitasje, masseuttak, beiting, fremmede arter, forurensning og klimaendringer. Norge, sand, invertebrater, insekter, sopp, karplanter, hotspothabitater, rødliste, truete arter, kartlegging, overvåking, Norway, sandy areas, invertebrates, insects, fungi, vascular plants, hotspot-habitat, Red Data list, threatened species, mapping, monitorin

Striatal D_2/3 Binding Potential Values in Drug-Naïve First-Episode Schizophrenia Patients Correlate With Treatment Outcome

One of best validated findings in schizophrenia research is the association between blockade of dopamine D(2) receptors and the effects of antipsychotics on positive psychotic symptoms. The aim of the present study was to examine correlations between baseline striatal D(2/3) receptor binding potential (BP(p)) values and treatment outcome in a cohort of antipsychotic-naïve first-episode schizophrenia patients. Additionally, we wished to investigate associations between striatal dopamine D(2/3) receptor blockade and alterations of negative symptoms as well as functioning and subjective well-being. Twenty-eight antipsychotic-naïve schizophrenia patients and 26 controls were included in the study. Single-photon emission computed tomography (SPECT) with [(123)I]iodobenzamide ([(123)I]-IBZM) was used to examine striatal D(2/3) receptor BP(p). Patients were examined before and after 6 weeks of treatment with the D(2/3) receptor antagonist amisulpride. There was a significant negative correlation between striatal D(2/3) receptor BP(p) at baseline and improvement of positive symptoms in the total group of patients. Comparing patients responding to treatment to nonresponders further showed significantly lower baseline BP(p) in the responders. At follow-up, the patients demonstrated a negative correlation between the blockade and functioning, whereas no associations between blockade and negative symptoms or subjective well-being were observed. The results show an association between striatal BP(p) of dopamine D(2/3) receptors in antipsychotic-naïve first-episode patients with schizophrenia and treatment response. Patients with a low BP(p) have a better treatment response than patients with a high BP(p). The results further suggest that functioning may decline at high levels of dopamine receptor blockade

Elderly Patients With No Previous Psychiatric History: Suicidality and Other Factors Relating to Psychiatric Acute Admissions

Background: The common recommendation that adults with onset of mental illness after the age of 65 should receive specialised psychogeriatric treatment is based on limited evidence. Aims: To compare factors related to psychiatric acute admission in older adults who have no previous psychiatric history (NPH) with that of those who have a previous psychiatric history (PPH). Method: Cross-sectional cohort study of 918 patients aged ≥65 years consecutively admitted to a general adult psychiatric acute unit from 2005 to 2014. Results: Patients in the NPH group (n = 526) were significantly older than those in the PPH group (n = 391) (77.6 v. 70.9 years P 65 years, the subgroup with NPH were characterised by more physical frailty, somatic comorbidity and functional and cognitive impairment as well as higher rates of preadmission suicide attempts. Admitting facilities should be appropriately suited to manage their needs