Two thousand years of Landscape—Human interactions at a coastal peninsula in Norway revealed through pollen analysis, shoreline reconstruction, and radiocarbon dates from archaeological sites

Human impact on long-term vegetation and biodiversity changes is often discussed on a general level, connecting palynological data to archaeological time periods. In the present paper we present environmental change during the last 2,400 years on a coastal peninsula in Norway using pollen data from three sites: one lake and two bogs, in addition to 621 radiocarbon dates and in-context pollen samples from archaeological sites. Locally, a close relationship between palynological richness reflecting high landscape, habitat and floristic diversity, and the summed probability distribution of radiocarbon dates was found. During the settlement period 400 BCE–550 CE, concordant with maximum number of dates from archaeological contexts, a mosaic landscape containing infields and outfields developed. Cereals were cultivated and animals were grazing in heathlands that could provide both summer grazing and winter fodder. Additionally, seashores and wetlands were used for grazing. Settlement recession from 350 CE and abandonment following the 536 CE climate event, resulted in vegetation successions toward reforestation, abandonment of arable fields, and marshes turning into ombrotrophic peat. At the same time the distance to the sea, and to species rich shoreline meadows, continued to increase due to continuous postglacial land uplift in a flat landscape. A new increase in the summed probability distribution 900–1250 CE, is reflected in expansion of outfield pastures, heathlands in particular, a management that continued up into modern time. The local development is supported by the results on a regional scale, indicating overall climatic and social causes for observed vegetation changes. Both palynological richness and pollen-based landcover reconstructions indicate reforestation and less habitat diversity in the sixth century. On a regional scale, reforestation in the fifteenth century following the late medieval crises, is more pronounced than on the local scale, although both reflect exploitation of outfield resources

The preservation of ancient DNA in archaeological fish bone

The field of ancient DNA is dominated by studies focusing on terrestrial vertebrates. This taxonomic bias limits our understanding of endogenous DNA preservation for species with different bone physiology, such as teleost fish. Teleost bone is typically brittle, porous, lightweight, and is characterized by a lack of bone remodeling during growth. All of these factors potentially affect DNA preservation. Using high-throughput shotgun sequencing, we here investigate the preservation of DNA in a range of different bone elements from over 200 archaeological Atlantic cod (Gadus morhua) specimens from 38 sites in northern Europe, dating up to 8000 years before present. We observe that the majority of archaeological sites (79%) yield endogenous DNA, with 40% of sites providing samples containing high levels (>20%). Library preparation success and levels of endogenous DNA depend mainly on excavation site and pre-extraction laboratory treatment. The use of pre-extraction treatments lowers the rate of libraries that can be sequenced, although — if successful — the fraction of endogenous DNA can be improved by several orders of magnitude. This trade-off between library preparation success and levels of endogenous DNA allows for alternative extraction strategies depending on the requirements of down-stream analyses and research questions. Finally, we do not find particular bone elements to yield higher levels of endogenous DNA, as is the case for denser bones in mammals. Our results highlight the potential of archaeological fish bone as a source for ancient DNA and suggest a possible role of bone remodeling in the preservation of endogenous DNA

Steinalderlokaliteter. Nørholm, 182/1, Grimstad, Aust-Agder.

Steinalderlokaliteten ID 019046 ble avgrenset mot nord, sør, øst og vest. Den ble ikke næmere avgrenset mot Øst. Avgrensningen danner grunnlag for fastsetting av spesialområde bevaring i reguleringsplanen. På steinalderlokaliteten ID 019045 ble det gravd en prøverute, PS 104, for å skaffe opplysninger om funnmengde og lagrekkefølge. Prøveruten ble gravd og såldet i 10 cm lag. Det ble funnet 2 flintavslag i lag 1,1 flintavslag i lag 2,1 flintavslag i lag 3 (C 53313). Lag 4 var funntom. Prøveruta var ca. 40 cm dyp. Det ser dermed u til at funnmengden på lokaliteten er relativt lav. Funnene ser ut til å fordele seg i de øverste 25 -30 cm. Det synes ikke å være spor etter tidligere dyrking på stedet. Gjenstandene ligger dermed trolig in situ i jordlaget

Krigens praksis : Organisert voldsbruk og materiell kultur i Midt-Norgeca. 100–900 e.Kr.

Måten man fører krig på til enhver tid har forutsetninger i strukturelle rammer i samfunnet, slik som samfunnsorganisasjon, ideologi, politikk og økonomi. Samtidig kan enkeltmenneskers handlinger påvirke krigens praksis, og slik ha innvirkning på samfunnets strukturelle rammer. Denne studien av krigens praksis i Midt-Norge i jernalderen tar utgangspunkt i praksisens materielle side. De tilgjengelige arkeologiske kildene består av graver utstyrt med våpen, borger, nausttufter og tunanlegg, og er studert i et langtidsperspektiv. I begynnelsen av undersøkelsesperioden var krigføring i Midt-Norge preget av hurtighet, landskapsutnyttelse og kamper mann mot mann. Under en stadig sterkere påvirkning fra Vestromerriket ble krigføringen organisert på et langt mer avansert nivå i yngre romertid (ca. 200 - 400 e. Kr). Krigføring i sin ideelle form foregikk som åpne feltslag der to hærer møttes i åpent landskap og kjempet et slag i flere faser, med innledende missilkasting og påfølgende nærkamp. Krigføringen var offensiv og mobil, og man kunne bruke roskip til å gå til angrep på områder utenfor egen region. I Midt-Norge var målet med krigføringen å hente inn verdier og ressurser – ikke å erobre andres eller forsvare egne territorier. Ledermandatet i romertidas krigføring kan i utgangspunktet ha blitt gitt, med bakgrunn i kollektive beslutningsprosesser. Samtidig viser stadig rikere utstyrte graver et sterkere markert samfunnshierarki. I folkevandringstid (ca. 400 – 575 e.Kr.) krakelerer bildet av en velorganisert krigføring parallelt med at Vestromerriket faller bort som kilde til inntekter og inspirasjon. Våpenutstyret viser en dreining fra en offensiv til en defensiv strategi, samtidig som økende bruk av borger viser at mindre krigergrupper nå fant det nødvendig å forsvare seg bak faste innretninger. Overfall og mindre kamper, trolig mellom rivaliserende krigsherrer på et lokalt eller regionalt nivå, ble normen. Dette skjedde samtidig som den ideologiske og symbolske investeringen i krigføring i form av praktvåpen og heltedyrkende estetikk økte. Folkevandringstidas rivaliseringskrigføring bidro trolig til det som gjerne kalles folkevandringstidskrisen: en grunnleggende omforming av det arkeologiske materialet, ofte forstått som et uttrykk for en demografisk, økonomisk og politisk krisesituasjon, på 500-tallet e.Kr. Denne omformingen er i høy grad til stede i materialet som vitner om krigføring i Midt-Norge. Våpentyper og våpensett byttes ut, borger faller ut av bruk, nausttufter faller ut av bruk og tunanlegg dukker for første gang opp i landsdelen – alt i løpet av et par generasjoner. I tidlig merovingertid (ca. 575 – 700 e.Kr.) preges krigens praksis av nærkamp som foregikk i trange rom, slik som hus og hall, og et sterkt fokus på krigerheltens status, våpenbeherskelse og improvisasjon. Dette faller sammen med en nedskalering av krigføringens omfang, som trolig skal ses i sammenheng med en krisetilstand i samfunnet der makt sentraliseres og behovet for lokale forsvarsanlegg faller bort. Sist i merovingertid og i begynnelsen av vikingtid – fra 700-tallet og framover – kan man på nytt se en ekspansjon i krigens praksis, der kampen trekkes ut av trange rom og igjen i økende grad foregår på den åpne slagmarken. Til forskjell fra romertidas krigføring ser ledermandatet nå ut til å være tatt i større grad enn gitt. En individuell eiendomsstruktur legger til rette for en krigføring basert på skattleggingsprinsipper, der frie og selveiende menn har plikt til å holde seg selv med våpen og la seg mobilisere.The structural frames of society such as social organisation, ideology, politics and economy precondition the way in which warfare is carried out. At the same time, individual action affect the practice of warfare, which in turn has an influence on the overall structures of society. This study of warfare in central Norway in the Iron Age focuses on the material base of the practice. The archaeological sources consist of weapon graves, hill forts, large boathouses and courtyard sites and have been studied in a long time perspective. At the start of the Iron Age, warfare in central Norway was characterised by speed, landscape utilisation and man-to-man combat. However as influence of the Western Roman Empire increased in the Late Roman Iron Age (c. AD200 – 400), the practice of warfare became more complex. In its ideal form warfare took place in pitched battles: two armies met and fought battles out in stages, with an initial throwing of missile weapons followed by close quarters combat. Warfare was offensive and mobile. Rowing ships were used to attack areas outside the nearest region. The primary goal of warfare in central Norway was to acquire valuables and resources – not to conquer other territories or to defend one’s own. The leadership role in warfare may have been delegated on the basis of collective decision-making. At the same time, increasingly wealthy graves indicate an increasingly more stratified society. This situation changed during the Migration Period (c. AD400 –575), when the influence of the Western Roman Empire, the main source of income and inspiration dwindled. Weaponry demonstrates a shift from offensive to defensive strategies. Furthermore, an increase in the use of hill forts suggests that smaller war bands now found it necessary to defend themselves behind walls. Assaults and skirmishes, probably between rivalling warlords on a local or regional level became the norm. Symbolic investment in warfare through display weapons and aesthetics focusing on hero worship also increased. The rivalling warfare of this period probably contributed to what is frequently referred to as the Migration Period Crisis. The profound transformation of the archaeological record during the 6th century AD is often interpreted as a demographic, economic and political crisis. This transformation is very significant when it comes to sources on warfare in central Norway. Weapon types and weapon combinations are replaced, hill forts and large boat houses fall out of use, and courtyard sites emerge for the first time in the region – all in the course of a couple of generations. In the early Merovingian Period (c. AD575 –700), warfare was characterised by close combat in confined spaces like houses and halls, as well as a strong focus on the warrior hero. This goes along with a decrease in the scale of warfare and probably reflects a crisis where power was centralised and where the need to maintain hill forts disappeared. In the late Merovingian Period and early Viking Period (c. AD700 onwards), the sources reveal a new expansion in warfare. Combat again left the houses and halls and battles were instead fought in open spaces. The lead role in warfare now seems to have been taken rather than given. Individual property to land facilitated warfare based on fiscal principles. Free, landowning men were probably obliged to equip themselves with weapons and to mobilise

Branngrav fra tidlig vikingtid. Tho, 70/2, Tokke, Telemark.

I 2003 ble det funnet et vevsverd, en celt, fragmenter av linhekle og en ukjent gjenstand av jern, et spinnehjul av bergart og en perle av glass ved søk med metalldetektor (C53200/1-6, funnsted id 88350). Gjenstandene ble innlevert til Kulturhistorisk museum. Funnsituasjonen ga grunn til å tro at gjenstandene stammet fra en plyndret eller utkastet grav. Det ble satt i gang en sikringsundersøkelse for å dokumentere gjenstandenes kontekst og sikre eventuelle gjenværende gjenstander i grava. Funnstedet id 88350 ligger i småkupert skogsterreng langs den gamle vegen mellom Kvålsgrend og Høydalsmo kyrkje, om lag 600 moh. Like nord for funnstedet ligger en klart markert rundhaug, id 96396. Om lag 75 m mot NNØ, og langs samme veg, ligger to gravhauger til (id 96397 og 96398). Tidligere er det gravd ut en svært funnrik gravhaug med gjenstander fra vikingtid på nabogården Kvåle (gnr. 69, C26551, C33157, C35241). Undersøkelsen ble gjort som en kombinasjon av stratigrafisk og mekanisk graving. Massene under torva ved funnstedet var svært omrotet og preget av plyndring eller annen omroting. Etter mekanisk fjerning av et lag med utkasta og omrota masser i et felt på 4 x 4 m, kom den uforstyrra, nederste delen av grava fram. Denne ble undersøkt stratigrafisk. I den nederste, uforstyrra delen av grava (A) ble det funnet hesteutstyr (bissel), tekstilredskaper (linhekle, saks, syl), jordbruksredskap (sigd), smykker (glassperler og del av armring eller halsring) og en spillebrikke. I omrota masser over og rundt grava ble det funnet deler av linhekle, glassperler og et fragment av samme armring eller halsring som ble funnet i den bevarte delen av grava. I en funnkonsentrasjon (D), 2,0 m nord for grav A, var det to celter, en hammer og en kniv av jern, samt ildflint og fragmenter av et bryne. Det kan ikke utelukkes at gjenstandene her er kastet ut fra ei anna flatmarksgrav som eventuelt ligger utenfor vårt undersøkelsesfelt. Gjenstandene som kan knyttes til grava (A) kan dateres til perioden 790 – 820 e.Kr., hovedsakelig på grunnlag av de til sammen 35 perlene. Tilsvarende perler er funnet i de eldste lagene på Kaupang i Vestfold. Gjenstandene i funnkonsentrasjon D kan ikke dateres nærmere enn til yngre jernalder. Undersøkelsen kunne slå fast at gjenstandene C53200 kommer fra en flatmarksgrav (A) satt ned i en naturlig forhøyning og markert med ett lag stein. Grava er plyndra og kasta ut på et tidspunkt som ikke kan fastslås nærmere. Det kan ikke utelukkes at det er flere flatmarksgraver i samme naturformasjon. Enkelte gjenstander som kom fram ved undersøkelsen kan eventuelt ha vært kastet ut fra andre graver

Bygdeborg. Kiste, 31/60, Siljan, Telemark.

Undersøkelsen var en forskningsundersøkelse, utført i samarbeid mellom Siljan historielag, Telemark fylkeskommune og Kulturhistorisk museum. Børja ligger på ei halvøy som stikker ut i innsjøen Gorningen, sør for sentrum i Siljan. Halvøya henger sammen med land over et lavt eid i sørøst, mens terrenget stiger bratt mot toppen som ligger i nordvest. Toppen av halvøya ligger 110 m. o. h., mens vannflata på Gorningen ligger 72 m. o. h. Fra toppen faller terrenget i stup ned mot vannet på tre kanter. På den fjerde kanten, i sørøst, er adkomsten til toppen av halvøya sperret av en sammenrast mur. Mot toppen består grunnen for det meste av fjell, som stedvis er framme i dagen. Toppen er kledd med furu- og blandingsskog. Det ble gravd ei sjakt vinkelrett på muren, fra den indre kanten av muren og inn mot sentrum. Sjakta var orientert øst-sørøst – vest-nordvest, og målte 1,5 x 3,6 m. Steinen i muren innenfor sjakta blei fjerna med handkraft. På det djupeste blei sjakta 150 cm djup. Undersøkelsen viste at de øverste 90 cm av muren består av løftestore stein av grovkorna granitt som er sprukket og prega av forvitring. Fra 90 cm og nedover i muren går den forvitra steinen helt over i et opp til 55 cm tjukt lag med forvitringsgrus. Det ble funnet konsentrasjoner av trekull mellom steinene øverst i muren, og i forvitringsgrusen lenger nede. Det ble datert tre prøver av trekull herfra. Alle prøvene faller innenfor tidsrommet AD 1475 – 1655, dvs. overgangen mellom seinmiddelalder og renessanse. 145 cm under murens høyeste punkt kom det fram et lag med rødbrun grus. Under den rødbrune grusen lå det et opp til 5 cm tykt, nesten sammenhengende lag med sotholdig masse blanda med små stein / forvitringsgrus. En prøve fra dette sotlaget er datert til tidsrommet AD 545-655, dvs. folkevandringstid – merovingertid. Resultatene kan tolkes slik at vegetasjonen i området har blitt avsvidd umiddelbart forut for bygginga av muren en gang på overgangen mellom eldre og yngre jernalder. Deretter er muren bygd opp av stein som trolig er brutt lokalt. Det kan ikke avgjøres om muren har hatt konstruksjonselementer av tre. På overgangen mellom seinmiddelalder og renessanse har det enten vært en skogbrann i området, eller det har vært menneskelig aktivitet og bålbrenning på stedet. Deretter har trekull blitt vasket ned i den allerede sammenraste muren

Graver fra Vikingtid. Skeime nedre, 25/152, Farsund, Vest-Agder.

Undersøkelsesområdet ligger i det som i dag er et villastrøk, sentralt på Lista, om lag en kilometer sørvest for Vanse kirke. Lavlandet under 20-meterskoten lengst sør på Lista består av et bølgende morenelandskap, med store og gamle gårdsbruk på den sentrale morenen, og en rad med gårder på grensen mellom morenesletta og heia mot nord. Ved hagearbeid avdekket grunneier nedskjæringer til mulige graver under tidligere dyrka mark. I matjorda ble det funnet en del av et sverd fra vikingtid og andre jerngjenstander. Et areal på ca. 75m2 ble avdekket. Vest-Agder fylkeskommune og Kulturhistorisk museum foretok en sikringsundersøkelse der undergrunnen ble renset opp med krafse, og strukturer i form av nedgravninger i undergrunnen ble dokumentert og undersøkt. Bunnen av to nedgravninger ble undersøkt. Nedgravningene kan være bunnen av skjelettgraver etter formen og fyllmassen å dømme, men det ble ikke funnet gjenstander eller ubrent bein i nedgravningene som kan bekrefte dette inntrykket. Trekull fra fyllmassen i den ene nedgravningen er 14C-datert til vikingtid. Det ble ikke funnet gjenstander eller bein i gravene. Videre ble det undersøkt to nedgravninger med ukjent funksjon. Proskjektleder: Ingrid Ystgaard

Kokegrop. Augland, 20/9, Kristiansand, Vest-Agder.

Undersøkelsesområdet lå ca. 275 m Øst for id 62150, der det i 1974 ble undersøkt rike spor etter blant annet keramikkproduksjon, bosetning og graver fra romertid. Undersøkelsen kom i stand på bakgrunn av reguleringsplan for gang- og sykkelvei langs Fv 303, Kuliaveien. Innenfor planområdet registrerte Vest-Agder fylkeskommune ei mulig flatmarksgrav. Undersøkelsen viste at strukturen som var påvist av fylkeskommunen ikke var en flatmarksgrav, men trolig bunnen av en kokegrop. Trekull fra kokegropa er radiologisk datert til overgangen mellom eldre og yngre bronsealder. Kokegropa er demed om lag 1500 år eldre enn bosetningsspor og graver på id 62150. Prosjektleder: Ingrid Ystgaard

Settlement organization in Iron Age Scandinavia and beyond: Traditions, terminologies, regionalities and methodologies

The nature of settlement organization is a core question in archaeological excavations and research. In some respects, settlement archaeological research in Scandinavia is characterized by variances notably in research traditions and terminology. These are largely the product of differences between national institutions and languages. However, contrasts in prehistoric and historic settlement organization appear between regions and periods rather than between the (later) national borders. Methodological advances are opening up a broadening range of opportunities in the years to come. By reviewing the topics of research traditions, terminology, regional and temporal variations, and developing methodologies, we here introduce the general topic of this book as well as the individual contributions.publishedVersio