Jod i tang og tare – er det et problem for bruk i norsk husdyrproduksjon?

Dyrking av makroalger (tang og tare) som ingrediens i fôr til husdyr har stor oppmerksomhet verden over. Produksjon av alger skjer i havet og ikke i konkurranse med arealer for produksjon av mat. Makroalger finnes i mange ulike former, størrelse og farger, og sammensetningen avhenger av art, hvor de vokser og årstid. Det tilgjengelige næringsinnholdet er høyere i røde (for eksempel fjørehinne og søl) og grønne (for eksempel havsalat) arter enn brune arter (for eksempel sukkertare og butare). Sammenlignet med røde og grønne arter, har brune arter generelt høy biomasse, men et lavere proteininnhold, og karbohydratene er ufordøyelige for enmaga dyr. Brunalgene har et høyt mineralinnhold, i tillegg til sekundære metabolitter som er interessante. Phlorotanniner er eksempler på slike sekundære metabolitter.publishedVersio

Evaluation of genetic effects on wild salmon populations from stock enhancement

Many salmonid populations are of conservation concern, and the release of hatchery-produced juveniles is a frequently used measure to alleviate declines and increase harvest opportunities. While such releases may be of conservation value for some populations, stocking may also decrease the effective population size and subsequently impose additional strain on already threatened populations. In this study, we assessed how the cohort-wise effective number of breeders in five populations of Atlantic salmon (Salmo salar) were affected by supplementation. Altogether, 19 cohorts were studied (2–7 cohorts per population) by estimating the proportion hatchery-released individuals and the effective number of wild and captive breeders in each cohort of the respective populations. We show that the effect of releasing captive-bred individuals varies both between populations and between years within the same population. A Ryman–Laikre effect—where the effective number of breeders has decreased as a consequence of supplementation—was observed for 11 cohorts. We discuss how supplementation can be adapted to optimize the effective population size, demonstrate that evaluation of supplementation can be reliably achieved, and show that supplementation programmes that lead to high proportions of hatchery-origin fish on spawning grounds are more likely to induce a Ryman–Laikre effect. Atlantic salmon, effective population size, population genetics, Ryman–Laikre effect, Salmo salar, stockingpublishedVersio

Jod i tang og tare – er det et problem for bruk i norsk husdyrproduksjon?

Dyrking av makroalger (tang og tare) som ingrediens i fôr til husdyr har stor oppmerksomhet verden over. Produksjon av alger skjer i havet og ikke i konkurranse med arealer for produksjon av mat. Makroalger finnes i mange ulike former, størrelse og farger, og sammensetningen avhenger av art, hvor de vokser og årstid. Det tilgjengelige næringsinnholdet er høyere i røde (for eksempel fjørehinne og søl) og grønne (for eksempel havsalat) arter enn brune arter (for eksempel sukkertare og butare). Sammenlignet med røde og grønne arter, har brune arter generelt høy biomasse, men et lavere proteininnhold, og karbohydratene er ufordøyelige for enmaga dyr. Brunalgene har et høyt mineralinnhold, i tillegg til sekundære metabolitter som er interessante. Phlorotanniner er eksempler på slike sekundære metabolitter

Evaluation of genetic effects on wild salmon populations from stock enhancement

Many salmonid populations are of conservation concern, and the release of hatchery-produced juveniles is a frequently used measure to alleviate declines and increase harvest opportunities. While such releases may be of conservation value for some populations, stocking may also decrease the effective population size and subsequently impose additional strain on already threatened populations. In this study, we assessed how the cohort-wise effective number of breeders in five populations of Atlantic salmon (Salmo salar) were affected by supplementation. Altogether, 19 cohorts were studied (2–7 cohorts per population) by estimating the proportion hatchery-released individuals and the effective number of wild and captive breeders in each cohort of the respective populations. We show that the effect of releasing captive-bred individuals varies both between populations and between years within the same population. A Ryman–Laikre effect—where the effective number of breeders has decreased as a consequence of supplementation—was observed for 11 cohorts. We discuss how supplementation can be adapted to optimize the effective population size, demonstrate that evaluation of supplementation can be reliably achieved, and show that supplementation programmes that lead to high proportions of hatchery-origin fish on spawning grounds are more likely to induce a Ryman–Laikre effect. Atlantic salmon, effective population size, population genetics, Ryman–Laikre effect, Salmo salar, stockingpublishedVersio

Evaluation of genetic effects on wild salmon populations from stock enhancement

Many salmonid populations are of conservation concern, and the release of hatchery-produced juveniles is a frequently used measure to alleviate declines and increase harvest opportunities. While such releases may be of conservation value for some populations, stocking may also decrease the effective population size and subsequently impose additional strain on already threatened populations. In this study, we assessed how the cohort-wise effective number of breeders in five populations of Atlantic salmon (Salmo salar) were affected by supplementation. Altogether, 19 cohorts were studied (2–7 cohorts per population) by estimating the proportion hatchery-released individuals and the effective number of wild and captive breeders in each cohort of the respective populations. We show that the effect of releasing captive-bred individuals varies both between populations and between years within the same population. A Ryman–Laikre effect—where the effective number of breeders has decreased as a consequence of supplementation—was observed for 11 cohorts. We discuss how supplementation can be adapted to optimize the effective population size, demonstrate that evaluation of supplementation can be reliably achieved, and show that supplementation programmes that lead to high proportions of hatchery-origin fish on spawning grounds are more likely to induce a Ryman–Laikre effect. Atlantic salmon, effective population size, population genetics, Ryman–Laikre effect, Salmo salar, stockin

Restaurering av gyteområder og prøvefiske i Bjornesfjorden 1999- 2007

I 1959 ble Bjomesfjorden midlertidig senket for å skaffe vann til kraftvekene i Numedal. Da ble flere gyteområder i innsjøen helt eller delvis ødelagt. I perioden 1999–2007 har det vært utført fiskebiologiske undersøkelser i Bjornesfjorden for å gi en status for aurebestanden, og å gjennomføre og evaluere restaurering av de skadde gyteområdene ved utløpsosen av Lågaros, i Meinsbusundet og i Nøresundet. For å avbøte disse skadevirkningene har det vært gitt et pålegg om å sette ut 10.000 ensomrig settefisk eller 4.000 tosomrig settefisk. Et av målene for prosjektet har vært å vurdere behovet for å opprettholde dette pålegget sett i lys av effektene av å restaurere gyteområdene. Resultatene fra prøvefiske viser at aurebestanden i Bjornesfjorden kan karakteriseres som en middels tett bestand med gode vekstforhold. Fangstene fra prøvefiske og næringsfiske viser at andelen settefisk normalt utgjør i størrelsesorden l0–30 % av bestanden. De viktigste gyteplassene ligger trolig på elvepartiene tilknyttet hovedløpet opp- og nedstrøms fjorden, men i tillegg benyttes også en del av de mindre innløpene. Relativt stor mellomårsvariasjon i den naturlige rekrutteringen forekommer trolig som følge av variasjon i gyte- og oppvekstforhold. Det er påvist spesielt sterke årsklasser i 1992 og 1997, i tillegg synes årsklassene fra 2002 til 2004 å være relativ sterke. Restaureringen av gyteområdene ble utført ved å legge ut gytegrus i april 2002 etterfulgt av en supplerende grusutlegging i 2006. Både på utløpsosen ved Lågaros og i Meinsbusundet er det årlig registrert gyting i tiltaksgrusen (utlagt gytegrus) og restaureringen har her fungert etter hensikten. I Meinsbusundet ble det funnet en markert høyere eggoverlevelse i tiltaksgrusen sammenliknet med egg gytt i den opprinnelige grusen som har et høyt innslag av sand og derfor dårligere forhold for eggoverlevelse. I Nøresundet ble det derimot funnet lite gyting. Dette skyldes trolig at dette sundet i mindre grad var opprettholdt som gyteplass etter senkingen i 1959. Samlet viser resultatene at restaureringstiltakene har økt det tilgjengelige og realiserte gytearealet. Disse positive effektene av tiltakene har endret rekrutteringssituasjonen et langt skritt i retning av naturtilstanden før senkingen. Over tid forventes det at tiltakene vil bidra betydelig til den naturlige rekrutteringen til bestanden. På bakgrunn av disse resultatene er det derfor naturlig å revurdere pålegget om å sette ut fisk i Bjomesfjorden. Basert på en forventing om at effekten av tiltakene vil være varige mener vi det er naturlig at utsettingspålegget oppheves.Statkraf

Bjornesfjorden – Restaurering av gyteområder og fiskebiologiske undersøkelser i perioden 1999–2013

Ved senkningen av Bjornesfjorden i 1959 ble gyteområdene ved Meinsbusundet, Nøresundet og Lågaros ødelagt. For å reetablere gyteområdene ble det i 2002 og 2006 til sammen lagt ut 84 tonn grus og stein som til sammen dekker et areal på om lag 900 m2• I de undersøkte årene hvor den utlagte grusen har vært tilgjengelig for gytefisken (2003–2007 og 2013), har det til sammen blitt funnet 207 gytegroper ved Lågaros, 97 i Meinsbusundet og kun 5 i Nøresundet. Disse resultatene viser at auren i hovedsak valgte å gyte på områdene som hadde den mest gunstige vannhastigheten og at eggoverlevelsen var normalt høy (> 75 %). Tiltakene har derfor gitt en betydelig økning i det tilgjengelige og realiserte gytearealet. Rogn som er gytt på tiltaksområdene vil være beskyttet mot isskuring og stranding/uttørking som kan ramme andre og mer utsatte gyteområder for Bjornesauren. Når fisken som stammer fra tiltaksgrusen blir sju til åtte år og kjønnsmodnes, er det sannsynlig at noen vil vende tilbake til sine respektive gyteplasser for å gyte. Når denne sirkelen blir sluttet og forsterket vil trolig antallet gytefisk og antall avkom over tid øke på samtlige av tiltaksområdene. Summen av tiltakene har derfor så langt gitt en økt naturlig rekruttering av ungfisk til aurebestanden i Bjornesfjorden og denne positive effekten vil med stor sannsynlighet også opprettholdes i et mer langsiktig perspektiv. På bakgrunn av de positive effektene av restaureringstiltakene opphørte bruken av settefisk fra og med 2006. Prøvefisket utført i august 2013 viste at settefisken da var faset ut av bestanden. Tidligere undersøkelser viste at settefisken normalt utgjorde i størrelsesorden 10–30 % i næringsfiske. I hvor stor grad restaureringen av gyteplassene bidrar til å kompensere for fraværet av settefisk er vanskelig å tallfeste, men det er klart at tiltakene har endret rekrutteringssituasjonen et langt skritt i retning av naturtilstanden slik den var før senkningen i 1959. Fra et biologisk ståsted vurderes restaureringen av gyteområdene, og den dokumenterte økte naturlige rekrutteringen, som et bedre og mer robust bestandsbevarende tiltak sammenliknet med bruk av settefisk. For at tiltakene skal være varige anbefales et supplerende grusutlegg ved Lågaros og tilsyn for å avdekke eventuelt framtidige behov for vedlikehold.Statkraft og Numedals-Laugens Brugseierforenin

Blekeprosjektet 2014–2017

Bleka i Byglandsfjorden er en relikt laks som gjennomfører hele livssyklusen i ferskvann. Dette gjør den til en av Norges mest spesielle fiskebestander med høy vernestatus. Bleka ble nesten utryddet av de samlede effektene av forsuring og vassdragsreguleringer på slutten av 1960-tallet, og den har siden vært avhengig av kultiveringstiltak. Målet for prosjektet er å reetablere en selvreproduserende blekebestand som ikke lenger er avhengig av utsettinger innen 2020.Otteraaens Brugseierforenin