Data files

For the 11 sites included in the study (see Appendix S1 for a map), for both great tit (GT) and blue tit populations (BT), the year of breeding "YearOfBreeding", the female identity "MotherID", its age "AgeMother", its status "StatusMother" ("I" immigrant; "R" locally recruited; "S" survived from previous year) and the number of daughters locally recruited "NumDaughtersLocal" are provided

Accounting for interspecific competition and age structure in demographic analyses of density dependence improves predictions of fluctuations in population size

Understanding species coexistence has long been a major goal of ecology. Coexistence theory for two competing species posits that intraspecific density dependence should be stronger than interspecific density dependence. Great tits and blue tits are two bird species that compete for food resources and nesting cavities. On the basis of long-term monitoring of these two competing species at sites across Europe, combining observational and manipulative approaches, we show that the strength of density regulation is similar for both species, and that individuals have contrasting abilities to compete depending on their age. For great tits, density regulation is driven mainly by intraspecific competition. In contrast, for blue tits, interspecific competition contributes as much as intraspecific competition, consistent with asymmetric competition between the two species. In addition, including age-specific effects of intra- and interspecific competition in density-dependence models improves predictions of fluctuations in population size by up to three times

Pattern of variation in avian population growth rates.

A central question in population ecology is to understand why population growth rates differ over time. Here, we describe how the long-term growth of populations is not only influenced by parameters affecting the expected dynamics, for example form of density dependence and specific population growth rate, but is also affected by environmental and demographic stochasticity. Using long-term studies of fluctuations of bird populations, we show an interaction between the stochastic and the deterministic components of the population dynamics: high specific growth rates at small densities r(1) are typically positively correlated with the environmental variance sigma(e)(2). Furthermore, theta, a single parameter describing the form of the density regulation in the theta-logistic density-regulation model, is negatively correlated with r(1). These patterns are in turn correlated with interspecific differences in life-history characteristics. Higher specific growth rates, larger stochastic effects on the population dynamics and stronger density regulation at small densities are found in species with large clutch sizes or high adult mortality rates than in long-lived species. Unfortunately, large uncertainties in parameter estimates, as well as strong stochastic effects on the population dynamics, will often make even short-term population projections unreliable. We illustrate that the concept of population prediction interval can be useful in evaluating the consequences of these uncertainties in the population projections for the choice of management actions

Pensamiento social noruego sobre América Latina

¿Qué es lo que motiva a investigadores de las ciencias sociales de un país pequeño, periférico y lejano como Noruega a estudiar fenómenos sociales en América Latina? ¿En qué medida podemos decir que el pensamiento social noruego forma parte de un proyecto hegemónico occidental de conocimiento? ¿Poseen realmente algo en común los investigadores que, que por nacimiento o (mala) suerte tienen a Noruega como su base geográfica para su labor académica? Estas son algunas de las preguntas que exploramos en este libro. El propósito es analizar el pensamiento social noruego sobre América Latina en el contexto de la geopolítica noruega aquí interpretada como la geopolítica del débil-, las políticas de cooperación y desarrollo, así como las diferentes corrientes académicas e ideológicas de índole internacional. Eso se hace a través de capítulos que tratan, entre otras temáticas: pensamiento social noruego anterior a las ciencias sociales; estudios sobre conflictos sociales y paz; estudios sobre los gobiernos izquierdistas; estudios sobre desarrollo; estudios agrarios y movimientos rurales; estudios sobre justicia; estudios sobre democracia y clivajes políticos; y estudios indígenas. Entre los principales hallazgos, lo más llamativo no son las características de las ideas noruegas sobre América Latina, sino la influencia que las ideas y las teorías sociales latinoamericanas han tenido en el mundo académico noruego. Eso se puede ver en diversos casos, desde el estructuralismo cepalino hasta las ideas de buen vivir. A pesar de la diversidad, se puede observar que distintos académicos noruegos se han acercado al estudio de América Latina como una región dividida entre indígenas y no indígenas, entre mujeres y hombres, entre lo rural y lo urbano, entre oprimidos y opresores, entre víctimas y agresores, o entre ricos y pobres. Muchas de las investigaciones noruegas se han enfocado en las razones y la naturaleza de esas divisiones, y cómo son o pueden ser superadas. Esto se evidencia en la búsqueda y centralidad de la presencia del Estado, que también refleja la confianza noruega en el Estado benefactor. La presente obra es un aporte fundamental a entender esta relación entre dos regiones distantes, pero que cultivan un siempre enriquecedor diálogo académico

Norwegian social thought on Latin America

What motivates social sciences field researchers in the in a small, peripheral and distant country as Norway to study social phenomena in Latin America? To what extent can we say that the Norwegian social thought is part of a hegemonic Western knowledge project? The researchers who by birth or (bad) luck do have Norway as geographic base for their academic work, have really something in common? These are some of the questions that we explored in this book. The purpose is to analyze the Norwegian social thought on Latin America in the context of Norwegian geopolitics interpreted here as the geopolitics of the weak , the cooperation and development policies, as well as the different international lines of thought in the academic and ideological fields. This book is a fundamental contribution to understand the relationship between these two distant regions, but which cultivate an ever-enriching academic dialogue

Generic ecological impact assessments of alien species in Norway: a semi-quantitative set of criteria

The ecological impact assessment scheme that has been developed to classify alien species in Norway is presented. The underlying set of criteria enables a generic and semi-quantitative impact assessment of alien species. The criteria produce a classification of alien species that is testable, transparent and easily adjustable to novel evidence or environmental change. This gives a high scientific and political legitimacy to the end product and enables an effective prioritization of management efforts, while at the same time paying attention to the precautionary principle. The criteria chosen are applicable to all species regardless of taxonomic position. This makes the assessment scheme comparable to the Red List criteria used to classify threatened species. The impact of alien species is expressed along two independent axes, one measuring invasion potential, the other ecological effects. Using this two-dimensional approach, the categorization captures the ecological impact of alien species, which is the product rather than the sum of spread and effect. Invasion potential is assessed using three criteria, including expected population lifetime and expansion rate. Ecological effects are evaluated using six criteria, including interactions with native species, changes in landscape types, and the potential to transmit genes or parasites. Effects on threatened species or landscape types receive greater weightings

Risikovurdering norsk fiskeoppdrett 2012

Havforskningsinstituttet har oppdatert risikovurderingen av miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett med ny kunnskap og nye data med fokus på matfiskoppdrett av laks – og har gjort en innledende vurdering av dyrevelferd i norsk lakseoppdrett, samt risiko ved bruk av leppefisk som rensefisk i oppdrettsanleggene. Vurderingen av miljøvirkninger tar utgangspunkt i målene som er definert i regjeringens ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” fra 2009, der vi har vurdert smittespredning, genetisk påvirkning på villfisk samt utslipp av næringssalter, organisk materiale og legemidler. En har lagt til grunn forslaget til bærekraftsindikatorer og grenseverdier for miljøpåvirkning når det gjelder effekter av rømt laks på villaks og lakselus på vill laksefisk som ble fremmet av Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet i mai 2012 (Taranger m.fl. 2012). I den grad det har vært mulig ut fra datatilfang og generell kunnskap, har vi gjennomført en regionalisert vurdering av tilstand og risiko for negative miljøvirkninger knyttet til utslipp og deres effekter på villfisk og øvrig økosystem. Den geografiske oppløsningen langs kysten i denne vurderingen varierer med oppløsningen på datatilfang og kunnskap for de ulike påvirkningsfaktorene. Vi har gjort “case”-baserte vurderinger der en mangler data for å gjøre en regional vurdering. Smittepress av lakselus og genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks vurderes fremdeles som de mest problematiske risikofaktorene. Smittedynamikken for lakselus i lakseoppdrettsanlegg langs norskekysten i 2012 er visualisert med en kjernetetthetsmodell som beregner produksjonen av lus ut fra innrapporterte lusedata fra anleggene. Modellen viser lave og lokale smittepress om våren, men deretter en kraftig økning og spredning utover sommeren med utgangspunkt i noen få kjerneområder. Det er relativt sterk sammenheng mellom smittedynamikken i oppdrettsanleggene og den økende påvirkningen på vill laksefisk som ble observert seint på våren og utover sommeren på de ulike undersøkelseslokalitetene. Lusepåslag på garn- og rusefanget vill sjøørret blir brukt som verifiseringsindikator både for risiko for dødelighet for vill laksesmolt som vandrer ut i havet i mai og juni, og for sjøørret og sjørøye utover sommeren. En har lagt til grunn nylig foreslåtte bærekraftsindikatorer og grenseverdier for lakselussmitte på villfisk når en har vurdert tilstand og risiko. Av de 29 lokalitetene som ble undersøkt tidlig i sesongen i 2012, viste 6 høy risiko for luserelatert dødelighet på vill laksesmolt, mens 5 viste moderat og 18 lav risiko for dødelighet. Seinere i sesongen viste 15 av de 29 stasjonene høy risiko for dødelighet på sjøørreten, mens 5 viste moderat og 9 lav risiko for dødelighet. Det er noen flere stasjoner som indikerer økt risiko for dødelighet både på laksesmolt og sjøørret i 2012 enn i 2011 og 2010. Det skal poengteres at stasjonene som er undersøkt i 2012 i stor grad er valgt ut som kjente problemområder mht. lakselus. Utsetting av laksesmolt i Daleelva i Nordhordland tyder på at lakselus økte den marine dødeligheten med gjennomsnittlig 15 % i ubeskyttet smolt sammenlignet med smolt beskyttet med lakselusmiddel i årene 1997 til 2009. I en detaljert studie i Hardanger har en modellert spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg både med kjernetetthetsmodellen og en mer presis hydrodynamisk modell i kombinasjon med omfattende undersøkelser av lusesmitte både på villfisk og på laksesmolt i bur. Studien viser klar sammenheng mellom smittepress fra oppdrett og lus på villfisken uke for uke, og demonstrerer hvordan smittepresset varierer mellom ulike områder i fjorden dag for dag og uke for uke. Når det gjelder annen smitterisiko fra oppdrett til villfisk, er det fremdeles for lite data til å gjøre en konkret regionalisert vurdering. Det er relativt god oversikt over patogener i oppdrettsfisk, og noen av disse kan utgjøre en trussel mot villfisk. Men selv for de viktigste patogenene i oppdrett (f.eks. SAV og PRV), er det lite kunnskap om smittespredning til villfisk og konsekvensene av dette. Vi har også 5Risikovurdering norsk fiskeoppdrett – 2012 lite kunnskap om patogenenes generelle økologiske rolle for villfisk. Dette betyr at det så langt er vanskelig og/eller stor usikkerhet i vurderingen av risikoen for negative effekter på ville fiskepopulasjoner ved smitte fra oppdrett. For de patogener der vi har gitt en vurdering, er imidlertid risikoen vurdert som lav. Det er foreslått konkret oppfølging når det gjelder kunnskapshull og behov for overvåking. Sannsynligheten for genetisk påvirkning er mellom ”moderat” og ”høy” i mange elver basert på omfang av rømt laks i elevene som inngår i overvåkingsprogrammet, vurdert ut fra nylig foreslåtte grenseverdier for å varsle risiko. For de 36 elvene som inngikk i høstundersøkelsene og som har data fra to av årene i perioden 2009–2011, kom 13, 8 og 15 elver hhv. i kategoriene ”lav”, ”moderat” og ”høy” sannsynlighet for å bli genetisk påvirket av rømt oppdrettsfisk. Det gjennomsnittlige innslaget av rømt laks for elver i høstundersøkelsene varierte mellom 12 og 16 % i perioden 2006–2011, uten en signifikant endring over tid. En kan således ikke konkludere med at innslaget av rømt fisk verken har økt eller minket signifikant på landsbasis i denne tidsperioden. Omregnet til s.k. årsprosent tilsvarer dette i gjennomsnitt 8 til 11 % rømt laks i de undersøkte elvene. Genetiske analyser på historiske og nåtidige prøver viser at av 20 undersøkte elver kom 2, 14, 1 og 3 i kategoriene; ”Ingen genetiske endringer observert” (grønn), ”svake genetiske endringer indikert” (grønn), ”moderate genetiske endringer er påvist” (gul), og ”store genetiske endringer er påvist” (rød). Sammenhengen mellom den rapporterte andelen rømt laks i disse elvene over en lengre tidsperiode og målt genetisk endring er imidlertid svak, og innebærer at en trenger å verifisere tilstanden i elvene når det gjelder grad av innkrysning av oppdrettslaks og genetisk integritet med genetiske metoder. På grunn av den sterke nedgangen i torskeoppdrett de siste årene, er rømming av torsk et betydelig mindre problem enn for noen år siden. Vi anser ikke rømt oppdrettstorsk å være noen fare for de ville torskebestandene generelt, men enkeltepisoder vil fremdeles kunne være en lokal trussel. En eventuell økning i torskeoppdrett vil måtte følges nøye med tanke på genetisk påvirkning på ville torskebestander. I mangel på gode, fylkesvise data, er vurderingen av regional miljøpåvirkning av akvakultur gjort på grunnlag av undersøkelser av to oppdrettsintensive regioner, Ryfylke og Hardangerfjorden, samt av en beregning av effekten av oppdrett på oksygennivået i de dypere delene av Hardangerfjorden. Resultatene viser at vannkvaliteten i de to undersøkte regionene er god til meget god. Beregningen av oksygenforbruket i Hardangerfjorden indikerer at dagens produksjonsnivå har liten effekt på oksygennivået i fjordbassenget. Sannsynligheten for regional bunnpåvirkning i åpne områder vurderes som liten. Framtidig regional overvåking bør konsentreres om mulige risikoområder. Lokal effekt av næringssalter og organisk materiale kan påvises nær matfiskanlegg. Sannsynligheten for en slik påvirkning vurderes som høyere i indre områder enn på dynamiske kystlokaliteter, men konsekvensene av slike påvirkninger regnes likevel som små, så lenge det er mindre areal som blir berørt. Det må tas forbehold om at det kan finnes særlig sårbare eller verneverdige habitater som koraller, svampsamfunn, ålegress, løsliggende kalkalger og rike skjellforekomster som kan ta permanent skade, og vi har begrenset kunnskap om utbredelsen av slike i områder der det i dag drives matfiskproduksjon. Overvåkingsprogrammene på lokalitetene med B- og C-undersøkelser indikerer imidlertid at bunnforholdene ved og i nærheten av norske matfiskanlegg generelt er tilfredsstillende ut fra gjeldende miljøstandarder. Vi har vurdert legemidler som blir brukt i norsk havbruksnæring, der spesielt noen midler mot lakselus er problematiske. Lavere konsentrasjoner av kitinhemmere kan forekomme i lengre tid i sedimenter og bunnlevende organismer nær anlegget. Vi mangler imidlertid kunnskap om hvilke effekter dette kan ha på organismer rundt oppdrettsanleggene. Det er også gitt en oversikt over bruk av andre fremmedstoffer i oppdrett. Matfiskanlegg med laks og regnbueørret tiltrekker seg annen fisk og kan påvirke vandringsatferd, fangbarhet, utbredelse, fødeopptak og kvalitet hos denne fisken. En del fisk, som sei, kan oppholde seg lenge ved anleggene og spiser spillfôr i perioder, gjerne i kombinasjon med beiting på naturlige byttedyr, som også kan samle seg ved anleggene. En har imidlertid generelt ikke påvist store endringer i kvalitet på villfisk nær oppdrettsanleggene i kontrollerte studier. Det er også spekulert i om oppdrettsanlegg kan påvirke f.eks. gytevandring hos torsk og sild, men studier i felt med merket fisk har så langt ikke påvist slike effekter. En kan ut ifra eksisterende data ikke dra sikre konklusjoner, og man trenger generelt en bedre forståelse av kystøkosystemene for å kunne påvise og kvantifisere slike økologiske effekter av oppdrett, samt bedre kvantifisering av hvilke arter som samler seg rundt anleggene og konsekvensene av dette. Leppefisk brukes i stort omfang som rensefisk for å bekjempe lakselus hos oppdrettet laks og ørret. Brukt på rett måte regnes dette som en miljøvennlig form for lusekontroll. Imidlertid kan fangst, transport/flytting og bruk av leppefisk ha negative effekter på miljøet, bl.a. ved overbeskatning av ulike leppefiskarter og bestander, herunder fiske i gyteperioden samt risiko for smittespreding og genetisk påvirning på lokale stammer. Leppefisk kan potensielt også virke som en smittevektor. I tillegg kommer dyrevelferdsmessige sider ved bruk av leppefisken i laksemerder. En trenger derfor betydelig økt kunnskap om disse risikofaktorene. Dette må bygge på mer grunnleggende kunnskap om de ulike leppefiskartenes og bestandenes biologi og økologi, inklusiv populasjonsstruktur og helse, samt overvåkingsdata, bl.a. for å vurdere fiske og tilstand i de ulike bestandene. Dyrevelferd er et komplekst og omdiskutert begrep – og en mangler omforente operative velferdsindikatorer. En grov indikator på dårlig fiskevelferd i laksemerdene er prosentvis dødelighet per smoltutsett på hver oppdrettslokalitet. Antall, biomasse, dødelighet og andre tap rapporteres månedlig til Fiskeridirektoratet. En analyse av disse dataene for smolt satt i merder i perioden 2005 til 2010 viser at den akkumulerte dødeligheten etter 15 måneder i sjø hadde stor variasjon mellom utsett, år og fylker. Når en regner dette om til en velferdsindikator med 7 ulike nivå fra svært god (< 3 % dødelighet) til svært dårlig velferd (≥ 30 % dødelighet), ligger medianverdien for alle fylkene enten i velferdsnivå ”God velferd” (6–10 % dødelighet) eller ”Middels velferd” (10–15 % dødelighet). Innenfor alle fylkene var det fiskegrupper i alle de definerte velferdsnivåene, men Hordaland og Rogaland peker seg ut som de fylkene med størst andel utsett med ”Meget dårlig velferd” (20–30 % dødelighet) og ”Svært dårlig velferd” (>30 % dødelighet). Nordland og Nord-Trøndelag har best status med en relativt liten andel fiskegrupper i disse to velferdsnivåene, og medianen er i eller nær ”God velferd”. Totalt sett var det relativt stor risiko for at et utsett skulle havne i kategoriene ”dårlig velferd” eller verre, noe som viser at det er et stort forbedringspotensial i merdoppdrett. Det er fortsatt behov for ytterligere å øke overvåking og forskning på de ulike risikofaktorene. Det er bl.a. viktig å få en bedre faglig forankring for terskelnivåer for effektindikatorer som inngår i risikovurderingen, og å sikre bedre nasjonal dekning i vervåkingsprogrammene. Det er også vesentlige kunnskapshull knyttet til bl.a. smittespredning av andre patogener enn lus, miljøeffekter av legemidler, lokale eutrofieringseffekter og organisk belastning på hardbunn. Matfiskoppdrett skjer normalt i åpne merder i tett samspill med kystøkosystemene – og en trenger betydelig økt kunnskap om disse systemene for å kunne vurdere interaksjon med oppdrettsaktiviteten i bred forstand. Som nevnt er det også store behov for å øke kunnskapen rundt fiske, transport og bruk av leppefisk som rensefisk i oppdrettsanlegg. Videreutvikling av operasjonelle velferdsindikatorer kan gi grunnlag for mer presis vurdering av dyrevelferd i oppdrettsanleggene