Implementation of uniform information on fetal movement in a Norwegian population reduced delayed reporting of decreased fetal movement and stillbirths in primiparous women - a clinical quality improvement

Background. Delayed maternal reporting of decreased fetal movement (DFM) is associated with adverse pregnancy outcomes. Inconsistent information on fetal activity to women during the antenatal period may result in delayed reporting of DFM. We aimed to evaluate an intervention of implementation of uniform information on fetal activity to women during the antenatal period. Methods. In a prospective before-and-after study, singleton women presenting DFM in the third trimester across 14 hospitals in Norway were registered. Outcome measures were maternal behavior regarding reporting of DFM, concerns and stillbirth. In addition, cross-sectional studies of all women giving birth were undertaken to assess maternal concerns about fetal activity, and population-based data were obtained from the Medical Birth Registry Norway. Results. Pre- and post-intervention cohorts included 19 407 and 46 143 births with 1 215 and 3 038 women with DFM respectively. Among primiparous women with DFM, a reduction in delayed reporting of DFM (48 hrs) OR 0.61 (95% CI 0.47-0.81) and stillbirths OR 0.36 (95% CI 0.19-0.69) was shown in the post-intervention period. No difference was shown in rates of consultations for DFM or maternal concerns. Stillbirth rates and maternal behavior among women who were of non-Western origin, smokers, overweight or >34 years old were unchanged. Conclusions. Uniform information on fetal activity provided to pregnant women was associated with a reduction in the number of primiparous women who delayed reporting of DFM and a reduction of the stillbirth rates for primiparous women reporting DFM. The information did not appear to increase maternal concerns or rate of consultation. Due to different imperfections in different clinical settings, further studies in other populations replicating these findings are required

Reduction of late stillbirth with the introduction of fetal movement information and guidelines – a clinical quality improvement

We have performed a full cross-validation of this clinical Femina data collection against the routinely collected data of the Medical Birth Registry of Norway to validate the estimates of reduced mortality in the total population. The original estimate of fewer deaths during the intervention with OR 0.7 remains virtually unchanged for the original data collection

Low risk pregnancies after a cesarean section: Determinants of trial of labor and its failure

Introduction: In pregnancies after a previous cesarean section (CS), a planned repeat CS delivery has been associated with excess risk of adverse outcome. However, also the alternative, a trial of labor after CS (TOLAC), has been associated with excess risks. A TOLAC failure, involving a non-planned CS, carries the highest risk of adverse outcome and a vaginal delivery the lowest. Thus, the decision regarding delivery mode is pivotal in clinical handling of these pregnancies. However, even with a high TOLAC rate, as seen in Norway, repeat CSs are regularly performed for no apparent medical reason. The objective of the present study was to assess to which extent demographic, socioeconomic, and health system factors are determinants of TOLAC and TOLAC failure in low risk pregnancies, and whether any effects observed changed with time. Materials and methods: The study group comprised 24 645 second deliveries (1989–2014) after a first delivery CS. Thus, none of the women had prior vaginal deliveries or more than one CS. Included pregnancies were low risk, cephalic, single, and had gestational age ≥ 37 weeks. Data were obtained from the Medical Birth Registry of Norway (MBRN). The exposure variables were (second delivery) maternal age, length of maternal education, maternal country of origin, size of the delivery unit, health region (South-East, West, Mid, North), and maternal county of residence. The outcomes were TOLAC and TOLAC failure, as rates (%), relative risk (RR) and relative risk adjusted (ARR). Changes in determinant effects over time were assessed by comparing rates in two periods, 1989–2002 vs 2003–2014, and including these periods in an interaction model. Results: The TOLAC rate was 74.9%, with a TOLAC failure rate of 16.2%, resulting in a vaginal birth rate of 62.8%. Low TOLAC rates were observed at high maternal age and in women from East Asia or Latin America. High TOLAC failure rates were observed at high maternal age, in women with less than 11 years of education, and in women of non-western origin. The effects of health system factors, i.e. delivery unit size and administrative region were considerable, on both TOLAC and TOLAC failure. The effects of several determinants changed significantly (P 39 years became weaker, the association between short education and TOLAC failure became stronger, and the association between TOLAC failure and small size of delivery unit became stronger. Conclusion: Low maternal age, high education, and western country of origin were associated with high TOLAC rates, and low TOLAC failure rates. Maternity unit characteristics (size and region) contributed with effects on the same level as individual determinants studied. Temporal changes were observed in determinant effects

Jordmorstyrte fødestuer

De siste tiårene er fødselsomsorgen i de fleste vestlige land sentralisert fra fødestuer til sykehus og fra små sykehus til større sykehus (1). I Norge har antall jordmorstyrte fødestuer sunket fra 60 i 1970 til 13 i 2006. I femårsperioden 1999–2003 foregikk 1,5 prosent av fødslene i Norge ved landets fødestuer (4). Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at der det regnes som medisinsk forsvarlig, skal den fødende tilbys omsorg nærmest mulig hjemstedet (10). I Norge er det slik at dersom en gravid kvinne sokner til en fødestue og det ikke finnes risikofaktorer som tilsier at hun bør føde ved sykehus, kan hun likevel fritt velge om hun vil føde på fødestuen eller nærmeste sykehus. Statens helsetilsyns utredning "Faglige krav til fødeinstitusjoner" fra 1997 foreslår en desentralisert og differensiert fødselsomsorg som er i tråd med WHO sine anbefalinger. Utredningen foreslo en inndeling av fødeinstitusjoner basert på antall årlige fødsler og på tilgjengelig bemanning (6). Det foreligger ingen oversikt over hvordan inndeling av fødeinstitusjoner reelt praktiseres i Norge i dag. Helsetilsynet hadde i 2003–2004 tilsyn med 26 av 60 fødeinstitusjoner. Tilsynet bemerker at en del institusjoner bruker benevnelser som ikke samsvarer med tilsynets definisjoner (7). I Innstilling fra sosialkomiteen om akuttmedisinsk beredskap understrekes det at ” …antall(et) fødsler både ved kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer ikke må være absolutt”. På denne måten gis et ikke-definert slingringsmonn for inndelingen av fødeinstitusjoner (8). I dag har halvparten av fødeinstitusjonene i Norge mindre enn 850 fødsler i året. Flere fødeavdelinger har synkende fødselstall, og opptil en firedel av avdelingene har færre enn 400 fødsler i året (9). Dette medfører at mange fødeavdelinger må omdefineres til jordmorstyrte fødestuer dersom fortsatt status som fødeavdeling forutsetter minimum 4–500 fødsler i året. Fordi seleksjonskriteriene er strengere, vil en omdefinering til fødestue medføre at færre kvinner kan føde på den lokale fødeinstitusjonen. Omgjøring fra fødeavdeling til fødestue har flere steder møtt betydelig lokal motstand

Jordmorstyrte fødestuer

Source at https://www.fhi.no/en/publ/2009-and-older/jordmorstyrte-fodestuer/.De siste tiårene er fødselsomsorgen i de fleste vestlige land sentralisert fra fødestuer til sykehus og fra små sykehus til større sykehus (1). I Norge har antall jordmorstyrte fødestuer sunket fra 60 i 1970 til 13 i 2006. I femårsperioden 1999–2003 foregikk 1,5 prosent av fødslene i Norge ved landets fødestuer (4). Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler at der det regnes som medisinsk forsvarlig, skal den fødende tilbys omsorg nærmest mulig hjemstedet (10). I Norge er det slik at dersom en gravid kvinne sokner til en fødestue og det ikke finnes risikofaktorer som tilsier at hun bør føde ved sykehus, kan hun likevel fritt velge om hun vil føde på fødestuen eller nærmeste sykehus. Statens helsetilsyns utredning "Faglige krav til fødeinstitusjoner" fra 1997 foreslår en desentralisert og differensiert fødselsomsorg som er i tråd med WHO sine anbefalinger. Utredningen foreslo en inndeling av fødeinstitusjoner basert på antall årlige fødsler og på tilgjengelig bemanning (6). Det foreligger ingen oversikt over hvordan inndeling av fødeinstitusjoner reelt praktiseres i Norge i dag. Helsetilsynet hadde i 2003–2004 tilsyn med 26 av 60 fødeinstitusjoner. Tilsynet bemerker at en del institusjoner bruker benevnelser som ikke samsvarer med tilsynets definisjoner (7). I Innstilling fra sosialkomiteen om akuttmedisinsk beredskap understrekes det at ” …antall(et) fødsler både ved kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer ikke må være absolutt”. På denne måten gis et ikke-definert slingringsmonn for inndelingen av fødeinstitusjoner (8). I dag har halvparten av fødeinstitusjonene i Norge mindre enn 850 fødsler i året. Flere fødeavdelinger har synkende fødselstall, og opptil en firedel av avdelingene har færre enn 400 fødsler i året (9). Dette medfører at mange fødeavdelinger må omdefineres til jordmorstyrte fødestuer dersom fortsatt status som fødeavdeling forutsetter minimum 4–500 fødsler i året. Fordi seleksjonskriteriene er strengere, vil en omdefinering til fødestue medføre at færre kvinner kan føde på den lokale fødeinstitusjonen. Omgjøring fra fødeavdeling til fødestue har flere steder møtt betydelig lokal motstand

Implementation of uniform information on fetal movement in a Norwegian population reduced delayed reporting of decreased fetal movement and stillbirths in primiparous women - a clinical quality improvement

Background: Delayed maternal reporting of decreased fetal movement (DFM) is associated with adverse pregnancy outcomes. Inconsistent information on fetal activity to women during the antenatal period may result in delayed reporting of DFM. We aimed to evaluate an intervention of implementation of uniform information on fetal activity to women during the antenatal period. Methods: In a prospective before-and-after study, singleton women presenting DFM in the third trimester across 14 hospitals in Norway were registered. Outcome measures were maternal behavior regarding reporting of DFM, concerns and stillbirth. In addition, cross-sectional studies of all women giving birth were undertaken to assess maternal concerns about fetal activity, and population-based data were obtained from the Medical Birth Registry Norway. Results: Pre- and post-intervention cohorts included 19 407 and 46 143 births with 1 215 and 3 038 women with DFM respectively. Among primiparous women with DFM, a reduction in delayed reporting of DFM (?48 hrs) OR 0.61 (95% CI 0.47-0.81) and stillbirths OR 0.36 (95% CI 0.19-0.69) was shown in the post-intervention period. No difference was shown in rates of consultations for DFM or maternal concerns. Stillbirth rates and maternal behaviour among women who were of non-Western origin, smokers, overweight or >34 years old were unchanged. Conclusions: Uniform information on fetal activity provided to pregnant women was associated with a reduction in the number of primiparous women who delayed reporting of DFM and a reduction of the stillbirth rates for primiparous women reporting DFM. The information did not appear to increase maternal concerns or rate of consultation. Due to different imperfections in different clinical settings, further studies in other populations replicating these findings are require