Arkeologiske undersøkelser av bosetningsspor, graver og eldre dyrkning fra eldre jernalder på Austre og Vestre Goa, Randaberg kommune : ID.24411, 173500 og 173501 på Goa Austre gnr. 61, bnr. 1, og ID 173502 Goa Vestre (Midjord), gnr. 60, bnr. 5, Randaberg kommune, Rogaland

Oppdragsgiver: Statens veivesenI denne rapporten beskrives resultatene fra de arkeologiske og naturvitenskaplige undersøkelsene av påviste bosetningsspor på flatene rundt veikrysset Goaveien-Kyrkjevegen i Randaberg kommune i Rogaland. Lokalitetene som ble undersøkt er ID.24411, 173500 og 173501 på gården Goa Østre (gml. ‘Austre’) (gnr. 61/ bnr. 1), og ID.173502 på Goa Vestre (bruksnavn Midjord) (gnr. 60/ bnr. 5). Undersøkelsene er gjennomført av Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. Feltarbeidet ble avsluttet i oktober 2016. De arkeologiske utgravningene avdekket varierte aktivitetsspor etter bosetning, dyrking og husdyrhold fra perioden rundt år 0, samt enkelte spor fra yngre jernalder, og iddelalderbosetning. Bosetningssporene var fragmenterte, så kun ett hus fra eldre jernalder ble sikkert definert (selv om det også var ufullstendig, dvs. manglet spor etter vegger, inngang etc.). Det var likevel flere ‘husområder’, dvs. områder med konsentrasjoner av stolpehull og kulturlag som indikerer in relativ intensiv bosetning på morenryggen på Goa i eldre jernalder. Gjenstandsfunn relatert til bosetningsaktiviteten omfatter blant annet keramikk (det meste var grovmagra med kvarts), kvernstein og malesteiner. Det ble gjort funn av flere typer korn, men den dominerende arten var bygg. I tillegg ble det gjort funn av gravlignende anlegg. Restene av (ID.24411) en tidligere jernet gravhaug registrert av Helliesen på begynnelsen 1900-tallet ble ikke gjenfunnet. Tre andre anlegg ble tolket som graver, men alle var funntomme. Form og lagskiller antyder likevel en mulig gravfunksjon og en datering til yngre jernalder. Det mest interessante funnet var spor av intensjonelle deponeringer av gjenstander i og inntil stolpehull, i rapporten tolket som husoffer: i ett stolpehull i det sikre huset ble det funnet en kniv av jern, mens inntil et så å si samtidig anlagt stolpehull ble det funnet keramikk, et spinnehjul av brent leire og en slipestein av fin hvit kvartsitt

Hansen, Gitte og Per Storemyr (eds.) 2017: Soapstone in the North Quarries; Products and People 7000 BC - AD 1700, UBAS 9, Universitetet i Bergen

No summary

Bosetnings- og dyrkningsspor, Gildesvollen, 65/45, Eldstad 65/1, Ringebu, Oppland

I forbindelse med Ringebu kommunes plan om nytt vann- og avløpsanlegg ved Gildesvollen og Ringebu stavkirke, registrerte Oppland fylkeskommune bosetningsspor i form av til sammen 14 strukturer (kokegroper, stolpehull, kulturlag og røyser) på Gildesvollen, og dyrkningsspor på Eldstad i mai 2009. Kulturhistorisk museum foretok en utgravning i oktober 2009, i alt ble 11 strukturer undersøkt. Dette var fem kokegroper, én forhistorisk rydningsrøys, en grøft av uviss funksjon og fire mulige stolpehull. I tillegg ble det dokumentert fossile dyrkningsspor i alle sjakter. To av kokegropene, laget under rydningsrøysa, to dyrkningslag (S100, S101) og et dyrkningslag fra sjakt 2b ble radiologisk datert. Alle dateringer fra strukturer og dyrkningslag på Gildesvollen lå innenfor jernalder. Dateringen av kullholdig lag fra Eldstad ga mellomneolitikum, BC 2865-2610. Rydningsrøysa S13 er datert til BC355-AD185. Dyrkningslag S100 til AD25-110. Dyrkningslag S101 til AD345-415. To av kokegropene er datert, til AD 260-390 og AD 535-590. Sannsynligvis er kokegropene del av et større kokegropfelt som har blitt ødelagt ved oppføring av skolehuset i 1934. Dateringene viser at kokegropene og dyrkningssporene hovedsakelig stammer fra eldre jernalder. Prosjektleder: Ole Christian Lønaa

Bosetningsspor, Ånerud Vestre, 8/48, Asker, Akershus

I forbindelse med reguleringsplan for Gamle Drammensvei 320, registrerte Akershus fylkeskommune området i 2006. Det ble funnet bosetningsspor i form av kokegroper og nedgravinger. En kokegrop ble datert til førromersk jernalder. Kulturhistorisk museum foretok en utgravning i perioden 9.–11.12.2009. Det ble funnet ti strukturer, av disse var to kokegroper, fire nedgravninger, tre kullpletter og en avskrevet struktur. Nedgravningene kunne ikke funksjonsbestemmes. To kokegroper og en nedgravning ble datert, alle til førromersk jernalder. Kokegroper på den nærliggende gården Drengsrud er også datert til førromersk jernalder. Løsfunn vitner om aktivitet i området fra yngre steinalder/eldre bronsealder av. Dateringene av kokegropaktiviteten har gitt oss ny og viktig informasjon om bosetning og aktiviteter i denne delen av Asker i forhistorisk tid. Prosjektleder: Hege Damlie

Karismatisk bergkrystall fra Ryfylkeheiane? Smykkestein som identitetsmarkør i yngre jernalder

In the 1960s and 1970s, large scale surveys related to hydro power developments in montane areas in Southwest Norway, recorded several rock crystals deposits and sites where crystals from these had been used both in the Stone Age and the Late Iron Age period. The Late Iron Age sites were interpreted as the first proof of locally produced rock crystal beads. In this article, I combine the production sites and rock crystal deposits to describe the operational chain of local bead production. This serves as the point of departure for a consideration of the value ascribed raw materials, local or regional vs. imported goods. I argue that symbolic aspects beyond economic value may have been the incentive for the local production, that is, qualities, such as rock crystals’ aesthetic, affective, or indeed charisma. Rock crystal beads from Late Iron Age graves in Rogaland are used as examples.&nbsp

Intervju med Jan Magne Gjerde – vinnar av Hjernekraftprisen 2017 for si formidling og aktualisering av bergkunst og arkeologi

Intervju med Jan Magne Gjerde – vinnar av Hjernekraftprisen 2017 for si formidling og aktualisering av bergkunst og arkeolog

The Blurry Third Millennium. “Neolithisation” in a Norwegian Context

In this article, we critically review recurrent tropes, implicit frameworks, and unexplained concepts in current research on the process of “Neolithisation” in the western part of southern Norway. Two models are on offer, as also seen elsewhere in the European research: either 1) the transition to agriculture is rapid and substantially carried by migrants, or 2) the Late Neolithic transition builds on a long history of local adaptation. After outlining these models, we scrutinise especially west Norwegian evidence, pointing out ambiguities and limitations in the material which mean that neither of the two models fit. In the final section, we consider which new questions could be asked to move beyond the current, somewhat polarised debate: Who are the actors of the transition, how are boundaries between groups created, and can the acknowledgement of the complexity of the process of ‘migration’ result in new narratives? Addressing these questions remains a fundamental challenge for archaeological migration studies as a whole

Challenging an old theory – Portable X-ray fluorescence (pXRF) analyses of greenstone adzes in Rogaland, southwestern Norway

The first large scale regional provenance analysis of greenstone and diabase adzes in western Norway was undertaken forty years ago. The study identified two social territories, which have been central in Norwegian archaeology ever since. Concerns have later been raised regarding the validity of the results due to the dominance of descriptive macroscopic methods, mostly based on visual examinations, used to identify the different rock types. To evaluate the older study, we have undertaken portable X-Ray Fluorescence Spectroscopy (pXRF) analyses of greenstone adzes distributed in Rogaland County, southwestern Norway. However, there are also challenges pertaining to this type of surfaceconfined analytical technique, such as effects of patination, surface depositions, surface geometry and spectral interferences. Methodological rigorousness and proper documentation are thus vital in order to produce valid data suited for inter- and intra-group comparative lithic provenance studies. Acknowledging the concerns raised, we describe our procedure, including the process of selecting suitable parameters and measures taken regarding the computation and replicability of the measurement results. Our preliminary results suggest that pXRF is indeed a capable non-destructive method for studying the provenance of greenstone adzes. It may also prompt further research into the exploitation of rock, place and identity in the Mesolithic

Challenging an old theory – Portable X-ray fluorescence (pXRF) analyses of greenstone adzes in Rogaland, southwestern Norway

The first large scale regional provenance analysis of greenstone and diabase adzes in western Norway was undertaken forty years ago. The study identified two social territories, which have been central in Norwegian archaeology ever since. Concerns have later been raised regarding the validity of the results due to the dominance of descriptive macroscopic methods, mostly based on visual examinations, used to identify the different rock types. To evaluate the older study, we have undertaken portable X-Ray Fluorescence Spectroscopy (pXRF) analyses of greenstone adzes distributed in Rogaland County, southwestern Norway. However, there are also challenges pertaining to this type of surfaceconfined analytical technique, such as effects of patination, surface depositions, surface geometry and spectral interferences. Methodological rigorousness and proper documentation are thus vital in order to produce valid data suited for inter- and intra-group comparative lithic provenance studies. Acknowledging the concerns raised, we describe our procedure, including the process of selecting suitable parameters and measures taken regarding the computation and replicability of the measurement results. Our preliminary results suggest that pXRF is indeed a capable non-destructive method for studying the provenance of greenstone adzes. It may also prompt further research into the exploitation of rock, place and identity in the Mesolithic