From everyday speech to literary style: The decline of the distant address De in Norwegian during the twentieth century

Change in norms for the use of address forms and change in the actual usage of these forms are an important part of the history of any language. By investigating how certain grammatical features are chosen for specific pragmatic meaning, we deepen our understanding of the relationship between language and society. These changes can be described from several angles by focussing on intralinguistic factors (which linguistic features are used) or on social factors. In this article, we will take both perspectives into consideration by looking at the forms of pronominal address that have been used in Norway, as well as how and why they have changed. The data is drawn primarily from radio and weekly magazines, the popular media of the twentieth century.publishedVersio

Norwegian dialect classifications

From the mid 19th century, there is a tradition of classifying the dialects spoken in Norway on the basis of linguistic features that show the different developments of Norwegian dialects in time and space after the Old Norse period. Most of these features are phonological or morpho-phonological. The most prevalent theoretical background has been historical-comparative linguistics. Eight different classifications are presented, starting with a division into three main dialect areas (Aasen 1848); scholars later proposed a division into two (Ross 1905, Larsen 1897, Kolsrud 1951, Skjekkeland 1997)), four (Christiansen 1954, Mæhlum & Røyneland 2012) and even twelve dialect areas (Sandøy 1985). Some of these classifications build upon each other, others take a more original approach incorporating insights from structuralism and sociolinguistics. The possibilities to renew the tradition of dialect classification by introducing other linguistic and extra linguistic factors, are discussed at the end of the article.publishedVersio

Ungdommelig tekstpraksis rundt 1900. Analyse av språk og tekst i fire minnebøker

Artikkelen tar for seg fire minnebøker ført mellom 1899 og 1916. Utgangs­punktet er en helhetlig tilnærming til teksttypen, der både tema for minne­versene, struktur og illustrasjoner er analysert i tillegg til det språklige. I to av bøkene brukes landsmål i noen grad, og dette blir også trukket inn i analysen sam­men med enkelte sider ved rettskrivningen. Siden dette er en teksttype som er både datert og signert med navn, blir for- og etternavnene til de fleste skri­verne også analysert. Samtlige analyser viser forskjeller mellom de to bøkene som hørte til i byen, og de to som hørte til i bygde- og industristedsmiljø. Dette disku­teres i lys av norsk kulturhistorie og internasjonal forskning på minne­bøker.publishedVersio

Peter Trudgill: ‘Norwegian as a normal language’ and other studies in Scandinavian linguistics

Sitatet er hentet fra s. 226 i Peter Trudgills anmeldelse fra 1990 av trebindsverket Vårt eget språk som kom ut på Aschehoug i 1987, redigert av Egil Børre Johnsen. Den anmeldelsen er en av de 20 tekstene som Trudgill har valgt å ta med i samlebindet om skandinavisk sosiolingvistikk – et bind som også er festskrift til ære for ham

Stasjonsnavn og navn på lokomotiv: Ofotbanen i Nordland og Nesttun–Osbanen i Hordaland

This article is a socio-onomastic contribution to Norwegian language history. We investigate which names were given to the stops on two new railway lines during the last decades of the 19th century: Ofotbanen in Nordland and Nesttun–Osbanen in Hordaland. We investigate whether naming practices were different in railway development in the north and southwest, in the mountains and farmland, and in a multilingual versus a monolingual environment. One question reagarding the naming practices is whether the names given to stops and stations were names of natural features, farm names or names of man-made features, and whether it is possible to find out who had the power to decide which names should be used. We also look briefly at the etymology of the various names. The article ends with a look at the locomotives and their names

Merknadar til bokmeldinga av Mønster (NSH I)

Denne artikkelen er svar på omtalen Sverre Stausland Johnsen hadde av boka Mønster (NSH I) i NLT 1-2019. Redaktørane og forfattarane noterer seg nokre feil som Johnsen påviser, men omtalen inneheld mange galne påstandar, og Johnsen misforstår teksten i NSH I. Det etymologiske synet hans på ‘norsk’ og ‘ikkje-norsk’ blir nedanfor avvist som ufruktbart viss målet er å forstå eigenskapar ved språk og kreftene i språkendringsprosessane, for språket fungerer synkront. I svaret blir òg refleksjonane Johnsen har om årsakene til språkendring, imøtegått; læresetningane hans er for enkle til å kunne gjere greie for dei mange mønstera i resultata frå empiriske granskingar. Prinsippet om enkelheit kan ikkje overstyre eit prinsipp om at påstandar og teoriar skal vere sannsynlege. Kritikken han fører fram i diskusjonen om språkhaldningar, overser skiljet mellom bevisste og underbevisste haldningar, som er både sentralt i sosiolingvistikken og ein føresetnad for drøftinga i NSH I

Merknadar til bokmeldinga av Mønster (NSH I)

Denne artikkelen er svar på omtalen Sverre Stausland Johnsen hadde av boka Mønster (NSH I) i NLT 1-2019. Redaktørane og forfattarane noterer seg nokre feil som Johnsen påviser, men omtalen inneheld mange galne påstandar, og Johnsen misforstår teksten i NSH I. Det etymologiske synet hans på ‘norsk’ og ‘ikkje-norsk’ blir nedanfor avvist som ufruktbart viss målet er å forstå eigenskapar ved språk og kreftene i språkendringsprosessane, for språket fungerer synkront. I svaret blir òg refleksjonane Johnsen har om årsakene til språkendring, imøtegått; læresetningane hans er for enkle til å kunne gjere greie for dei mange mønstera i resultata frå empiriske granskingar. Prinsippet om enkelheit kan ikkje overstyre eit prinsipp om at påstandar og teoriar skal vere sannsynlege. Kritikken han fører fram i diskusjonen om språkhaldningar, overser skiljet mellom bevisste og underbevisste haldningar, som er både sentralt i sosiolingvistikken og ein føresetnad for drøftinga i NSH I.publishedVersio

Historisk sosiolingvistikk: En fruktbar utvidelse av språkhistoriedisiplinen

Denne artikkelen gir en oversikt over vitenskapsdisiplinen historisk sosiolingvistikk. Hovedvekten legges på hvilken type forskningsspørsmål det er vanlig å stille i studier som kan karakteriseres som historisk sosiolingvistikk. I tillegg presenteres ulike typer data som typisk brukes i slike studier, og hvilke utfordringer tverrfaglig språkhistorieforskning byr på. Det er særlig forskning på norsk språkhistorie som omtales, men forskning på språkhistorie i andre språksamfunn dras inn, både for å vise ulikheter i forskningstradisjoner, men også for å inspirere til en utvidelse av mulige innfallsvinkler i norsk språkhistorisk forskning. Begrep som tas opp, er språkhistorie nedenfra, indre og ytre språkhistorie og det tverrfaglige dilemma. Det legges også vekt på å få frem at selv om det å arbeide sosiolingvistisk med eldre og yngre språkhistorisk materiale kan fremstå som svært forskjellig, ligger der noen grunnleggende føringer både for teori og metode innenfor historisk sosiolingvistikk som vil være gyldige uansett hvilken periode en arbeider med

En analyse av språket i Anna Hansdatter Tormods brev fra perioden 1714-1722

Denne artikkelen er et forsøk på å utforske mulighetene for å utvikle ny innsikt i hvordan det var for norske skrivere i dansketiden å tilegne seg skriftspråket. Metoden er å bruke tilnærminger til skriftspråklig variasjon brukt innenfor forskning på begynneropplæring på et historisk materiale. Tekstene som blir utsatt for analyse i denne artikkelen, er brev skrevet av en voksen dame på begynnelsen av 1700-tallet. Disse brevene har, selv hvis en sammenligner med brev skrevet av andre skrivere i samme tid, mye variasjon og mange ortografiske særegenheter. Slike uvanlige skrivemåter har i språkhistorisk forskning tradisjonelt blitt rubrisert som enten interessante norvagismer – altså norske dialekttrekk i tekster skrevet på det dansknorske fellesspråket – eller som uinteressant feilskriving uten språkhistorisk verdi. Det er min påstand at også andre trekk enn det som kan rubriseres som dialekttrekk, har en plass i norsk språkhistorie