Eldre sørsamers opplevelse av å være gammel

Hensikten med prosjektet har vært å beskrive erfaringer fra å leve som eldre sørsame, når en mottar hjemmebaserte tjenester. Målet med prosjektet har vært å få en øket forståelse for hvordan det oppleves å være eldre sørsame. Informantene i prosjektet har fortalt om sin barndom og skolegang, som nå er historie. Informantene har vokst opp i en tid hvor flere av dem ikke har blitt sett på som en del av samfunnet på lik linje med andr

Fall og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene – En oppsummering av kunnskap

Oppsummeringen inkluderer 56 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler pasientsikkerhet og fall blant eldre i kommunene. I tillegg gis en oversikt over de mest sentrale offentlige reguleringer og føringer for fallforebygging i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. UTFORDRINGSBILDET Fall er den hyppigste ulykkestypen blant eldre mennesker, og rammer både hjemmeboende og de som bor i institusjon. Fallrisikoen øker med alder, og forekomsten er spesielt høy hos de som er over 80 år. Skader som følge av fall innebærer lidelse og redusert livskvalitet for den enkelte, og kan variere fra blåmerker til brudd, og i ytterste konsekvens til dødsfall. Engstelse for nye fall, immobilitet og økt behov for helse- og omsorgstjenester er andre konsekvenser. Fall har også en betydelig samfunnsøkonomisk side. Hoftebrudd er en hyppig fallskade hos eldre, og utgjør også den vanligste årsaken til innleggelse i kirurgisk-ortopediske sykehusavdelinger i Norge. Flere blir avhengig av langvarig hjelp fra det offentlige, og følgelig blir det mer etterspørsel etter kommunale helse- og omsorgstjenester. En rekke faktorer kan øke risikoen for fall, og de inkluderte publikasjonene viser at høy alder, tidligere fallhendelser, nedsatt sansning og persepsjon, fysisk funksjonsnedsettelse og det å være avhengig av hjelp til ADL1 (inklusive bruk av hjelpemidler), framstår som de mest betydningsfulle. Det er ulike konklusjoner når det gjelder sammenhenger mellom fall og medisinske diagnoser, frykt for å falle og bruk av legemidler. TILTAK OG ERFARINGER FRA FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSPROSJEKT Av enkelttiltak som kan vise til en fallforebyggende effekt, finner vi fysisk trening (som inneholder flere komponenter) og tilskudd av vitamin D dersom nivået i utgangspunktet er lavt. Det er usikkert hvorvidt tiltak i bomiljøet til hjemmeboende, legemiddelgjennomganger og opplæring kan gi reduksjon i antall fall. Imidlertid kan opplæring bidra til økt faglig bevissthet og mer kunnskapsbasert praksis blant de ansatte, og tiltak i bomiljøet kan gi pasientene økt trygghet og sosiale gevinster som er positive for deres livskvalitet. Verktøy for måling av fallrisiko kan være nyttig i vurderingene som supplement til helsepersonells faglige skjønn. Når det gjelder sammensatte tiltak (det vil si kombinasjon av to eller flere typer fallforebyggende tiltak), er det noe sprikende forskningsresultater hva gjelder tiltakenes effekt på forekomst av fall, risiko for fall og skade som følge av fall. Fra utviklingsprosjekter rapporteres det imidlertid om overveiende positive erfaringer. Kommunale prosjekter som involverer ulike aktører (tverrfaglig og tverretatlig, frivillige), og med lokalt tilpassede tiltak, synes å gi økt kunnskap og bevissthet om fallforebygging hos både eldre, ledelse og ansatte. Tiltak som rapporteres å være særlig effektive er fallregistrering, fysisk aktivitetstilbud koblet med sosial tilstelning, samt forebyggende hjemmebesøk. Foreløpig finnes det få rapporter som beskriver kommunenes erfaringer med tiltakspakken for forebygging av fall i regi av pasientsikkerhetsprogrammet. De rapportene som foreligger, viser noe sprikende og usikre resultater, og det rapporteres om både en økning og en reduksjon i antall fall. Alt i alt oppleves imidlertid deltakelse i læringsnettverk som nyttig og lærerikt, hvor bevisstgjøring i personalgruppen, utveksling av erfaringer og ideer, samt tverrfaglig samarbeid framholdes som positive gevinster. Suksessfaktorer for å lykkes med arbeidet synes å være felles rutiner, felles begrepsforståelse, tverrfaglig samarbeid, bruk av oppslagstavler for fallregistrering for å informere og engasjere de ansatte, samt en tilstrekkelig lang måleperiode slik at en kan se om tiltakene får varig endring. Arbeid med fallforebyggende tiltak krever både innsikt i problemområdet og evne til samhandling mellom partene. Studier viser at helsepersonell kan overse årsaker til at eldre faller. Til tross for at de oppgir høy bevissthet på pasientsikkerhetsarbeid, synes tiltakene å iverksettes først når fallet er et faktum. Å ivareta pasientens integritet og autonomi – og samtidig beskytte vedkommende fra å falle – kan gi etiske utfordringer. Pasientene selv kan også ha ulike oppfatninger av fallrisiko og hvilke tilnærmingsmåter som er de beste. Det er derfor viktig å identifisere pasientenes individuelle erfaringer og holdninger dersom man skal lykkes med godt fallforebyggende samarbeid. BEHOV FOR MER KUNNSKAP • studier med fokus på effekt av fallforebyggende tiltak som «skreddersys» den enkeltes fallrisiko både i hjemmet og i institusjon • intervensjonsstudier med sammensatte fallforebyggende tiltak rettet mot eldre som bor på sykehjem • intervensjonsstudier som måler effekter av fallforebyggende tiltak både i hjemmetjenesten og i sykehjem – på lang sikt • forsknings- og utviklingsprosjekter som rapporterer kommunenes erfaringer med pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke for forebygging av fall – på lang sikt • studier med velferdsteknologi brukt i fallforebygging, og som inkluderer større utvalg både blant hjemmeboende og de som bor på institusjo

Fall og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene – En oppsummering av kunnskap

UTFORDRINGSBILDET Fall er den hyppigste ulykkestypen blant eldre mennesker, og rammer både hjemmeboende og de som bor i institusjon. Fallrisikoen øker med alder, og forekomsten er spesielt høy hos de som er over 80 år. Skader som følge av fall innebærer lidelse og redusert livskvalitet for den enkelte, og kan variere fra blåmerker til brudd, og i ytterste konsekvens til dødsfall. Engstelse for nye fall, immobilitet og økt behov for helse- og omsorgstjenester er andre konsekvenser. Fall har også en betydelig samfunnsøkonomisk side. Hoftebrudd er en hyppig fallskade hos eldre, og utgjør også den vanligste årsaken til innleggelse i kirurgisk-ortopediske sykehusavdelinger i Norge. Flere blir avhengig av langvarig hjelp fra det offentlige, og følgelig blir det mer etterspørsel etter kommunale helse- og omsorgstjenester. En rekke faktorer kan øke risikoen for fall, og de inkluderte publikasjonene viser at høy alder, tidligere fallhendelser, nedsatt sansning og persepsjon, fysisk funksjonsnedsettelse og det å være avhengig av hjelp til ADL1 (inklusive bruk av hjelpemidler), framstår som de mest betydningsfulle. Det er ulike konklusjoner når det gjelder sammenhenger mellom fall og medisinske diagnoser, frykt for å falle og bruk av legemidler. TILTAK OG ERFARINGER FRA FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSPROSJEKT Av enkelttiltak som kan vise til en fallforebyggende effekt, finner vi fysisk trening (som inneholder flere komponenter) og tilskudd av vitamin D dersom nivået i utgangspunktet er lavt. Det er usikkert hvorvidt tiltak i bomiljøet til hjemmeboende, legemiddelgjennomganger og opplæring kan gi reduksjon i antall fall. Imidlertid kan opplæring bidra til økt faglig bevissthet og mer kunnskapsbasert praksis blant de ansatte, og tiltak i bomiljøet kan gi pasientene økt trygghet og sosiale gevinster som er positive for deres livskvalitet. Verktøy for måling av fallrisiko kan være nyttig i vurderingene som supplement til helsepersonells faglige skjønn. Når det gjelder sammensatte tiltak (det vil si kombinasjon av to eller flere typer fallforebyggende tiltak), er det noe sprikende forskningsresultater hva gjelder tiltakenes effekt på forekomst av fall, risiko for fall og skade som følge av fall. Frautviklingsprosjekter rapporteres det imidlertid om overveiende positive erfaringer. Kommunale prosjekter som involverer ulike aktører (tverrfaglig og tverretatlig, frivillige), og med lokalt tilpassede tiltak, synes å gi økt kunnskap og bevissthet om fallforebygging hos både eldre, ledelse og ansatte. Tiltak som rapporteres å være særlig effektive er fallregistrering, fysisk aktivitetstilbud koblet med sosial tilstelning, samt forebyggende hjemmebesøk. Foreløpig finnes det få rapporter som beskriver kommunenes erfaringer med tiltakspakken for forebygging av fall i regi av pasientsikkerhetsprogrammet. De rapportene som foreligger, viser noe sprikende og usikre resultater, og det rapporteres om både en økning og en reduksjon i antall fall. Alt i alt oppleves imidlertid deltakelse i læringsnettverk som nyttig og lærerikt, hvor bevisstgjøring i personalgruppen, utveksling av erfaringer og ideer, samt tverrfaglig samarbeid framholdes som positive gevinster. Suksessfaktorer for å lykkes med arbeidet synes å være felles rutiner, felles begrepsforståelse, tverrfaglig samarbeid, bruk av oppslagstavler for fallregistrering for å informere og engasjere de ansatte, samt en tilstrekkelig lang måleperiode slik at en kan se om tiltakene får varig endring. Arbeid med fallforebyggende tiltak krever både innsikt i problemområdet og evne til samhandling mellom partene. Studier viser at helsepersonell kan overse årsaker til at eldre faller. Til tross for at de oppgir høy bevissthet på pasientsikkerhetsarbeid, synes tiltakene å iverksettes først når fallet er et faktum. Å ivareta pasientens integritet og autonomi – og samtidig beskytte vedkommende fra å falle – kan gi etiske utfordringer. Pasientene selv kan også ha ulike oppfatninger av fallrisiko og hvilke tilnærmingsmåter som er de beste. Det er derfor viktig å identifisere pasientenes individuelle erfaringer og holdninger dersom man skal lykkes med godt fallforebyggende samarbeid. BEHOV FOR MER KUNNSKAP • studier med fokus på effekt av fallforebyggende tiltak som «skreddersys» den enkeltes fallrisiko både i hjemmet og i institusjon • intervensjonsstudier med sammensatte fallforebyggende tiltak rettet mot eldre som bor på sykehjem • intervensjonsstudier som måler effekter av fallforebyggende tiltak både i hjemmetjenesten og i sykehjem – på lang sikt • forsknings- og utviklingsprosjekter som rapporterer kommunenes erfaringer med pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke for forebygging av fall – på lang sikt • studier med velferdsteknologi brukt i fallforebygging, og som inkluderer større utvalg både blant hjemmeboende og de som bor på institusjo

Individuell plan - erfaringer fra 7 foreldre til barn med funksjonsnedsettelser

Prosjektet ønsker å belyse erfaringer/opplevelser som foreldre til barn med funksjonsnedsettelser har hatt i forhold til sitt barns individuelle plan. Forfatteren har spesielt ønsket å se på samarbeidet med tjenesteyterne, og med særlig vekt på koordinator

Visitas – læringsnettverk for lederutvikling og organisasjonen med mål om bedre tjenester

Å være mellomleder – og i denne sammenhengen avdelingsleder innenfor helse- og omsorgstjenesten i Namsos kommune - kan være en krevende øvelse som innebærer forventninger og krav fra både ansatte og egen leder. Samtidig kan avdelingsledere oppleve å ha begrenset tilgang på samarbeidspartnere å reflektere og diskutere sammen med når utfordrende situasjoner oppstår og innspill til ulike handlingsalternativer trengs. Visitas er et verktøy som har som mål å tilrettelegge og fremme gjensidig læring i egen organisasjon. Dette innebærer at det etableres læringsnettverk hvor ledere får anledning til å utvikle eget lederskap med mål om å forbedre tjenestene. Dette gjøres gjennom systematisk læring på tvers av egen og andre lederes avdelinger. Lederne danner et nettverk som har til formål og binde sammen læring, utvikling og virksomhetsstyring. Målet blir da å sikre best mulig måloppnåelse, ved hjelp av hensiktsmessige og kreative løsninger på tvers av enhetene, slik at en vil kunne utvikle og ta i bruk beste interne praksis. Hensikt: Hensikten med foranliggende prosjekt var å belyse om Visitas som metode kan oppleves som et hensiktsmessig verktøy for lederstøtte til avdelingsledere i helse- og omsorgstjenesten i Namsos kommune. Metode: Det ble gjennomført delvis strukturerte intervju med 6 avdelingsledere i helse- og omsorgstjenesten i forkant av prosjektet samt etter at prosjektet hadde vart et år. I tillegg har forskeren deltatt på flere av læringsnettverksgruppenes møter gjennom hele 2016, og skrevet notater underveis i prosessen. Funn: Avdelingslederne hadde i forkant av prosjektet forventninger om at Visitas som verktøy skulle bidra til forbedringer i egen avdeling. Avdelingslederne hadde også et ønske om å bli «sett i kortene», få tilbakemeldinger fra de andre avdelingslederne samt fremhevet ønske om å lære av hverandre. I tillegg fremhevet avdelingslederne ønsket om å respektere hverandres ulikheter, meninger og tid i prosjektperioden. Visitas har bidratt til økt læring for avdelingslederne, økt trygghet i avdelingslederrollen, utvidet nettverk som avdelingsleder samt økt forståelse for hverandres situasjon. En annen konsekvens av visitasprosessen slik avdelingslederne ser det, er muligheten for forbedringer av tjenestene for tjenestemottaker på sikt. Avdelingslederne fremhever også viktigheten av å bli sett i visitasprosessen og da også av øverste leder. I tillegg viser funn at tid synes å være en utfordring for å få til en god visitasprosess. Her kommer nettverkskoordinators rolle inn som et viktig og avgjørende aspekt for å legge til rette for en opplevd god prosess for avdelingslederne. Konklusjon: Visitas som metode kan være med å fremme støtte og organisasjonslæring til avdelingsledere og andre ansatte innad i organisasjonen. Ved å etablere læringsnettverksgrupper, kan dette bidra til den enkeltes- og organisasjonen som helhet sin læring, ved blant annet refleksjon og overføring av kunnskap mellom avdelinger. Kjennskap og kunnskap om hverandre kan også bidra til større handlingsrom for ledere når de står i ulike utfordrende situasjoner, da de kan benytte hverandre som sparringspartnere både innad og utenfor læringsnettverksgruppene. Ved å involvere andre ansatte i organisasjonen enda mer aktivt kan dette bidra til at en større del av organisasjonen lærer og endrer seg, noe som kan medføre enda bedre tjenester til sluttbruker – altså tjenestemottaker. Anbefalinger: Tid oppleves som en begrensende faktor i prosjektet, noe som innebærer at nettverkskoordinatorrollen blir avgjørende for om Visitas som metode skal kunne gjennomføres på en hensiktsmessig måte. Forpliktelse til deltagelse og gjennomføring når læringsnettverksgruppene er igangsatt synes å være av avgjørende karakter, og kan synliggjøres i en kontrakt som underskrives i forkant av deltagelse i læringsnettverksgruppene. Forankring og vist interesse for prosessen i ledelsen i organisasjonen synes å ha betydning i tillegg til eierskap og aktiv involvering til utfordringene som skal belyses i de ulike delene av organisasjonen

Individuell plan - erfaringer fra 7 foreldre til barn med funksjonsnedsettelser

Prosjektet ønsker å belyse erfaringer/opplevelser som foreldre til barn med funksjonsnedsettelser har hatt i forhold til sitt barns individuelle plan. Forfatteren har spesielt ønsket å se på samarbeidet med tjenesteyterne, og med særlig vekt på koordinator

Eldre sørsamers opplevelse av å være gammel

Hensikten med prosjektet har vært å beskrive erfaringer fra å leve som eldre sørsame, når en mottar hjemmebaserte tjenester. Målet med prosjektet har vært å få en øket forståelse for hvordan det oppleves å være eldre sørsame. Informantene i prosjektet har fortalt om sin barndom og skolegang, som nå er historie. Informantene har vokst opp i en tid hvor flere av dem ikke har blitt sett på som en del av samfunnet på lik linje med andre. De har gjennom et langt liv lært seg å være takknemmelige for det de mottar. En informant sa i et intervju; ”En har lært seg å være fornøyd fra en var baby”. På bakgrunn av dette er deres historie fra barndom og skolegang blitt tatt med i rapporten, nettopp for å vise informantenes holdninger til å motta hjemmebaserte tjenester. Sørsamene er tospråklige, så i møtet med helse - og sosialtjenestene har de ikke problemer med å forstå eller bli forstått. Informantene forteller at problemet oppstår når de møter utenlandske leger som ikke forstår eller snakker godt nok norsk. Rapporten viser at de fleste informantene opplever å ha et godt liv som eldre sørsame, og at de i hovedsak er meget godt fornøyd med tjenestene de mottar. Så selv om nasjonale føringer legger til rette for at eldre sørsamer skal få de tjenestene de mottar tilrettelagt i forhold til sørsamisk kultur, så er det ikke dette de selv forventer. De ønsker å bli behandlet på lik linje med andre

“We Tried to Take Care of Her, but it Got Too Exhausting” : A Study of the Transition From Family Carer to Employer

In Taiwan an increasing number of families are employing live-in carers from abroad to cope with care responsibilities, including the Indigenous Tayal. The aim of this research was to understand the transition from Indigenous family carer to employer with older family members who have extensive care needs. Six Indigenous employers were interviewed, and a narrative hermeneutic analysis was performed. The Tayal caregivers’ cases revealed that their transition to employing live-in carers was complex and filled with ethical dilemmas due to their vulnerable positions. They tried to ensure person-centered care for their family members, but by doing this they risked reproducing vulnerability when transferring their own vulnerability to the live-in carer. The results indicate the interwoven nature of care dependency when it is defined by multiple vulnerabilities, Indigeneity and migration, and the multifaceted components of cultural safety.Peer reviewe

Being connected to nature, reindeer, and family: findings from a photovoice study on well-being among older South Sámi people

In this paper, we examine the perceptions of well-being among older South Sámi people with various experiences from reindeer herding by use of a method called photovoice. Eleven participants, including six men and five women aged 67–84 years, agreed to take photos of situations, things, or persons that made them feel a sense of well-being. When the researcher collected the photos, the participants were invited to tell their stories related to each photo. In the thematic analysis of the photos, three main themes emerged: a) well-being through connection to nature, b) well-being through connection to the reindeer, and c) well-being through connection to the family. In conclusion, we argue that if healthcare professionals are to enhance the well-being of care receivers – in this case older people with South Sami background from reindeer-herding families – they must consider the care receiver’s life story and what constitutes well-being for the individual person