Methods to recognize work-related cancer in workplaces, the general population, and by experts in the clinic, a Norwegian experience

<p>Abstract</p> <p>Background</p> <p>In most countries, the numbers of work-related cancer identified are much lower than are the estimated total burden of cancer caused by exposure at work. Therefore, there is a great need to use all available practical as well as epidemiological methods for identification as well as to develop new methods of recognizing cases of work-related cancers.</p> <p>Methods</p> <p>Primarily based on practical experiences from Norway, methods to identify cases of possible work-related cancers in the general population and at workplaces as well as methods to recognize more specific cases after referral to specialized clinics are reviewed in this publication.</p> <p>Results</p> <p>Countries applying a number of the available methods to detect work-related cancer reach a reporting rate of 60 such cases per million, while other countries that do not employ such methods hardly identify any cases. As most subjects previously exposed to cancer causing agents and substances at work are gradually recruited out of work, methods should be versatile for identification of cases in the general population, as well as at work.</p> <p>Conclusions</p> <p>Even in countries using a number of the available methods for identification, only a limited fraction of the real number of work-related cancer are notified to the labour inspectorate. Clinicians should be familiar with the methods and do the best to identify work-related cancer to serve prevention.</p

How and why acoustic detectability and catchability of herring change with individual motivation and physiological state in a variable environment: a multi-scale study on a local herring population in southwestern Norway

The understanding of distribution and aggregation in herring (Clupea harengus) can be enhanced by integrated multi-scale studies in small ecosystems. Hydro-acoustics, underwater cameras, herring and predator gillnet samples and oceanographical measurements were used to quantify herring schooling dynamics. During autumn (September) after an active feeding period, the herring was distributed in small and dense schools, mostly close to land and in relatively shallow water ( 40 m depth). All recorded herring schools were then vertically extended in the water column within the most variable temperature and oxygen profiles, presumably enabling individuals to adjust maturation rate to prevailing environmental conditions and synchronize spawning of individuals within the school. From late February prior to spawning, only one major pelagic school was observed, extraordinarily stationary at the only inlet to the inner basin. The pre-spawning herring aggregation was fairly easy to detect acoustically for more than one month. Just prior to spawning and during spawning, herring spread out and became extremely difficult to detect acoustically. Only underwater cameras and bottom set gillnets could then be used to identify herring and selected spawning areas. We argue that the dramatic seasonal changes in acoustic detectability and catchability we observe is best understood and predicted based on detailed knowledge of how herring react to a changing environment according to their physiological state and motivation. Such factors should also be taken more systematically into account when performing acoustic surveys in large marine ecosystems. We need to study in more detail the vital underlying processes behind the substantial variability observed in acoustic detectability and catchability of pelagic planktivorous fish species during their annual life cycle in order to better understand and quantify variability in acoustic surveys, and thereby improve our acoustic abundance estimation

The corrosion of chromium based coatings for packaging steel

Chromium/chromium oxide based coatings, cathodically electrodeposited from either Cr (VI) or Cr (III) containing electrolytes are compared with respect to their ability to resist the corrosion driven delamination of an adherent polymer overcoat. Cathodic disbondment rates are determined using an in-situ scanning Kelvin probe technique. Anodic disbondment (filiform corrosion, FFC) rates are determined optically. The Cr (VI) derived coatings were fully resistant to corrosion driven disbondment. The Cr (III) derived coatings exhibited measurable rates of both FFC and cathodic disbondment. Disbondment kinetics are explained in relation to coating morphology, porosity and chemical composition determined using a combination of scanning electron microscopy (SEM), transmission electron microscopy (TEM) and xray photoelectron spectroscopy (XPS)

A Case–Control Study of Lung Cancer Nested in a Cohort of European Asphalt Workers

BACKGROUND: We conducted a nested case-control study in a cohort of European asphalt workers in which an increase in lung cancer risk has been reported among workers exposed to airborne bitumen fume, although potential bias and confounding were not fully addressed. OBJECTIVE: We investigated the contribution of exposure to bitumen, other occupational agents, and tobacco smoking to the risk of lung cancer among asphalt workers. METHODS: Cases were cohort members in Denmark, Finland, France, Germany, the Netherlands, Norway, and Israel who had died of lung cancer between 1980 and the end of follow-up (2002-2005). Controls were individually matched in a 3:1 ratio to cases on year of birth and country. We derived exposure estimates for bitumen fume and condensate, organic vapor, and polycyclic aromatic hydrocarbons, as well as for asbestos, crystalline silica, diesel motor exhaust, and coal tar. Odds ratios (ORs) were calculated for ever-exposure, duration, average exposure, and cumulative exposure after adjusting for tobacco smoking and exposure to coal tar. RESULTS: A total of 433 cases and 1,253 controls were included in the analysis. The OR was 1.12 [95% confidence interval (CI), 0.84-1.49] for inhalation exposure to bitumen fume and 1.17 (95% CI, 0.88-1.56) for dermal exposure to bitumen condensate. No significant trend was observed between lung cancer risk and duration, average exposure, or cumulative exposure to bitumen fume or condensate. CONCLUSIONS: We found no consistent evidence of an association between indicators of either inhalation or dermal exposure to bitumen and lung cancer risk. A sizable proportion of the excess mortality from lung cancer relative to the general population observed in the earlier cohort phase is likely attributable to high tobacco consumption and possibly to coal tar exposure, whereas other occupational agents do not appear to play an important role

Status for Miljøet i Norskehavet: Rapport fra Overvåkningsgruppen 2019

Denne rapporten inneholder vurdering av: De viktigste trekkene i status for miljøet i området som dekkes av den norske regjeringens helhetlige forvaltningsplan for Norskehavet. Det må bemerkes at det er mange typer økosystemer i dette området og at vi har gode overvåkingsdata kun for økosystemet i de øvre pelagiske vannmassene sør for den arktiske fronten. Statusvurderingen gjelder derfor i første rekke denne økosystemtypen. Det skiller seg ikke fra hvordan Overvåkingsgruppen har vurdert miljøtilstanden i området tidligere, men dette har ikke vært presisert før. De viktigste endringene i status siden 2015, som var året hoveddelen av det faglige grunnlaget for siste oppdatering av forvaltningsplanen ble utarbeidet. Så langt som mulig hva som er årsakene til observert status og endringer. De viktigste endringene i ytre påvirkning av området siden 2015. De viktigste trekkene i status for miljøtilstanden i de øvre pelagiske vannmassene sør for den arktiske fronten i Norskehavet (heretter kalt det øvre pelagiske systemet) er at vanntemperaturen fortsatt er høy, at mengden dyreplankton kan ha økt noe opp til langtidsgjennomsnittet og at den samlede mengden pelagisk fisk fortsatt er på et høyt nivå. Nivåene av forurensende stoffer i den pelagiske fisken er lave i forhold til grenseverdier for mattrygghet, men det er ukjent hvordan nivåene er hos arter høyere i næringskjeden og hvordan disse eventuelt blir påvirket. Fra midten av 1990-tallet økte vanntemperaturene i det øvre pelagiske systemet og har siden ligget på et høyt nivå. I det meste av denne perioden har temperaturen vært høy fordi vannet som strømmer sørfra inn i Norskehavet samlet sett har vært relativt varmt. I 2017 og 2018 har det innstrømmende vannet vært kjøligere, men temperaturen har likevel ikke gått ned i Norskehavet fordi varmetapet til atmosfæren har vært lavt på grunn av økning av sørvestlige og dermed varme vinder. I Norskehavets sentrale deler har vannet blir surere og kalkmetningen har avtatt i hele vanndypet de siste 30 årene. Endringen går raskest i overflaten. Endringene i dypvannet er primært drevet av endringer i vannsirkulasjon, men det kan også ved store dyp sees signaler fra menneskeskapt CO2. Det ser ut som pH-verdien synker raskere i deler av Norskehavet enn globalt.Biomassen av dyreplankton ble redusert i hele det øvre pelagiske systemet fra tidlig på 2000-tallet og frem til 2010. Fra 2011 kan denne trenden ha snudd, og i 2018 var mengden på nivå med gjennomsnittet for hele tidsserien. Fra 2006 til 2011 ble det observert en kraftig økning i sørlige arter i det øvre pelagiske systemet. Etter 2011 kan det ha vært en nedgang i indeksen frem til 2016. I 2017 var det derimot igjen en økning i forekomsten av sørlige arter. Den samlede biomassen av de tre sentrale fiskeartene i det øvre pelagiske systemet, makrell (Scomber scombrus), norsk vårgytende sild (Clupea harengus) og kolmule (Micromesistius poutassou), økte fra 1995 mot år 2005 og har etter dette ligget på et relativt høyt nivå. Mens det har vært god rekruttering i flere av de siste årene hos makrell og kolmule, har sildebestanden ikke produsert en stor årsklasse siden 2004. Årsklassene fra 2013 og 2016 ser ut til å være litt større enn de andre årsklassene siden 2004 og gjør at bestanden har holdt seg nokså stabil de siste årene. Andre kommersielt og økologisk viktige fiskebestander i Norskehavet er nordøstarktisk sei (Pollachius virens), brosme (Brosme brosme), blåkveite (Reinhardtius hippoglossoides), lange (Molva molva), snabeluer (Sebastes mentella) og vanlig uer (Sebastes norvegicus). Etter å ha vært på et lavt nivå i 2011 har seibestanden økt og vurderes nå til å være godt over føre-var-nivået til fiskeriforvaltningen. De siste årene ser det ut til å ha vært en økning i bestanden av brosme og lange. Bestanden av blåkveite har vært under gjenoppbygging og har vært på et stabilt nivå. Det vil bli gitt nytt toårig bestandsråd for blåkveite i år. Vanlig uer er klassifisert på rødlisten som en truet art, og bestanden er nå på det laveste nivået som noen gang har vært målt. Rekrutteringen har vært lav siden sent på 1990-tallet. Etter å ha vært på et lavt nivå, var bestanden av snabeluer gjenstand for gjenoppbygging fram til 2014. Etter dette har det igjen vært åpnet for direkte fiske på bestanden. Mange sjøfuglarter i Norskehavet har opplevd dramatiske bestandsendringer siden begynnelsen av 1980-tallet, da det meste av bestandsovervåkingen startet. Dette gjelder særlig bestandene av lomvi (Uria aalge), som er redusert med 99 %, krykkje (Rissa tridactyla) som er redusert med 86 % og lunde (Fratercula arctica) som har gått tilbake 71 %. Årsakene til disse endringene er ikke fullt ut forstått, men endringer i næringstilgang og klima er mulige årsaker. Nye analyser viser at den årlige bifangsten av nise (Phocoena phocoena) i norsk garnfiske har ligget på rundt 3000 dyr og at dette kan ha bidratt til en nedgang i nisebestanden. Tellinger av selunger ble gjort i Vestisen i 2019 og nye estimater for bestandene av grønlandssel (Pagophilus groenlandicus) og klappmyss (Cystophora cristata) ventes å komme i 2019. Det er ikke kommet informasjon om nye fremmede arter i Norskehavet siden 2015, og det er heller ikke kommet noen ny vurdering av rødlistede arter i Norskehavet siden 2015. Høsten 2018 ble rødlisten for naturtyper oppdatert og det er nå ingen dypvannsnaturtyper i Norskehavet som er vurdert som truet. Langs kysten og på grunne områder finner vi tre naturtyper med nordlige forekomster av store brunalger, samt blåskjellsamfunn (Mytilus edulis) som er truede, og som ikke var vurdert som truede tidligere. Det er fortsatt observert skader fra fiskeriaktiviteter på naturtyper med lang restitusjonstid, som hardbunnkorallskog og korallrev. Begge disse er vurdert som nær truet. Tilførselen av forurensning til Norskehavet er generelt stabil eller avtakende. Nivåene av forurensende stoffer er generelt lavere enn i Nordsjøen og Skagerrak. Nivåene er under grensene for mattrygghet i de fleste fiskearter inkludert sild og makrell, men til dels over grenseverdier i lever hos flere fiskearter og i atlantisk kveite (Hippoglossus hippoglossus) fra Sklinnadjupet. I sistnevnte er det målt høye nivåer av både kvikksølv og dioksiner og dioksinliknende PCB. Miljøkvalitetsstandardene, som er satt svært lavt for å beskytte de mest sårbare delene av økosystemet, overskrides for blant annet kvikksølv, PCB og PBDE hos de fleste arter. Marint søppel inkludert mikro- og nanoplast finnes over alt på havbunnen og langs strendene. I dag har de fleste kommersielle fiskebestander i Norskehavet et lavere fiskepress enn ved årtusenskiftet. For de fleste kommersielle fiskeartene i Norskehavet er tilstanden og utviklingen tilfredsstillende. For bestander hvor vi har begrenset informasjon om utvikling er det utarbeidet en egen tabell med oversikt over tilgjengelig kunnskap. Totalt omfatter tabellen 35 arter eller grupper av fisk, sjøpattedyr og krepsdyr. Det er forbud mot målrettet uttak på 29 % av artene eller gruppene i tabellen, deriblant de som er rødlistet. Ytterligere fem arter eller grupper har en negativ bestandsutvikling, og det har blitt eller blir vurdert å gjennomføre særlige forvaltningstiltak for disse. Skipstrafikken i Norskehavet øker som forventet moderat år for år. Som et samlet uttrykk for all skipstrafikk i forvaltningsplanområdet økte den utseilte distansen med 7,1 % fra 2014 til 2017.acceptedVersio

Methods to recognize work-related cancer in workplaces, the general population, and by experts in the clinic, a Norwegian experience

[[abstract]]Background: In most countries, the numbers of work-related cancer identified are much lower than are the estimated total burden of cancer caused by exposure at work. Therefore, there is a great need to use all available practical as well as epidemiological methods for identification as well as to develop new methods of recognizing cases of work-related cancers. Methods. Primarily based on practical experiences from Norway, methods to identify cases of possible work-related cancers in the general population and at workplaces as well as methods to recognize more specific cases after referral to specialized clinics are reviewed in this publication. Results: Countries applying a number of the available methods to detect work-related cancer reach a reporting rate of 60 such cases per million, while other countries that do not employ such methods hardly identify any cases. As most subjects previously exposed to cancer causing agents and substances at work are gradually recruited out of work, methods should be versatile for identification of cases in the general population, as well as at work. Conclusions: Even in countries using a number of the available methods for identification, only a limited fraction of the real number of work-related cancer are notified to the labour inspectorate. Clinicians should be familiar with the methods and do the best to identify work-related cancer to serve prevention