Sluttrapport til Mattilsynet

Til tross for de bekjempelsestiltakene som er gjennomført mot lakselus i 2012, er infeksjonsnivået på sjøørret høyt, til dels ekstremt høyt, på flere av våre overvåkingslokaliteter i oppdrettsintensive områder fra Hordaland og til Troms (ytre Hardangerfjordsystemet og Herdlafjorden; ytre deler av Sognefjorden; ytre deler av Storfjordsystemet og ytre del av Romsdalsfjordsystemet; ytre deler av Trondheimsfjorden; områdene utenfor Namsenfjorden og i oppdrettsintensive områder av Nordland). Laksesmolten fra våre overvåkingslokaliteter på Vestlandet (Hardangerfjordsystemet og Sognefjordsystemet) er også høyere infisert i 2012 enn de fleste år på 2000-tallet. Laksesmolten som vandret ut av Trondheimsfjorden i 2012 kan ha blitt utsatt for høyt infeksjonspress fordi vi finner svært høye larvepåslag på sjøørreten like utenfor den nasjonale laksefjorden under laksesmoltutvandringen. Det var imidlertid lite lus på laksesmolten innenfor den nasjonale laksefjorden i Trondheimsfjorden. Dette kan indikere at de synkroniserte våravlusningene ikke har greid å holde infeksjonspresset lavt under utvandringen til laksesmolten i slutten av mai og begynnelsen av juni i disse områdene. På andre lokaliteter i Ryfylke, Møre og Romsdal (Storfjord- og Romsdalssystemet), Nord- Trøndelag og Nordland finner vi mindre lus på sjøørreten tidlig i forhold til seinere i sesongen. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i disse områdene uten for mye lus, og at de synkroniserte avlusningene har vært mer vellykket. I Troms og Finnmark var infeksjonstrykket fra lakselus på vill sjøørret og sjørøye lavt til moderat og kom seint på sesongen i 2012. Det samme gjelder for indre fjorder og de store nasjonale laksefjordene. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i Troms og Finnmark uten for mye lus, og også at de store laksefjordene fungerer etter hensikten. Brakkleggingen av deler av Hardangerfjorden og områder av Nord-Trøndelag (MTs soneforskrift) synes totalt sett ikke å ha hatt tilstrekkelig effekt, fordi redusert infeksjonspress i brakklagte områder synes oppveid av betydelig økt infeksjonspress i ikke-brakklagte områder. Alt i alt har lakselusinfeksjonen forverret seg fra 2011 til 2012 i mange oppdrettsintensive områder langs store deler av norskekysten. Det er lite i vårt datamateriale som tyder på at lakselusinfeksjonen på vill laksefisk er blitt forbedret fra 2010 og til 2012. Tvert imot synes infeksjonspresset på vill laksefisk å ha økt langs hele kysten fra Hordaland og til Troms de siste årene. Vi mener at det er sannsynlig at lakselus har bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av norskekysten, men også på laksesmolt i enkelte områder. Denne foreløpige vurderingen er foretatt med utgangspunkt i Havforskningsinstituttets forslag til førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for bl.a. lakselus (Taranger m.fl. 2012) til operasjonaliseringen av framtidige mål i ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” (Anon. 2009)

Efectos del piojo del salmón Lepeophtheirus salmonis(Copepoda: Caligidae) en las poblaciones de truchas (Salmo trutta) de la costa NE Atlántica

Salmon lice are external parasites on salmonids in the marine environment. During recent years, sea lice abundance has been increased due to the presence of salmon farming using on-growing floating seas-cages. Amongst salmonids, sea trout is especially vulnerable to salmon lice infestations, because during their marine residence they typically remain in coastal waters, where open net cage Atlantic salmon farms typically are situated. In this report the existing knowledge about the effects of salmon lice on sea trout populations in the NE Atlantic coastal waters has been reviewed, assessing the current situation of this problematic. Salmon aquaculture increase the salmon lice abundance, which affect negatively on sea trout populations as an increase in marine mortality, changes in migratory behaviour and reduction of marine growth. These conclusions are based on published studies that range from those investigating the effects of salmon lice on individual fish, both in the laboratory and the field, to analyses of their impacts on populations in the wild. In sum, the combined knowledge from the reviewed studies provides evidence of a general and pervasive negative effect of salmon lice on sea trout populations, especially in intensively farmed areas. The effects induced by elevated salmon lice levels inevitably imply a reduction in numbers and body size of sea trout returning to freshwater for spawning, affecting the local population dynamic and recreational and commercial fisheries in the most impacted areas.publishedVersio

Evidence of salmon lice-induced mortality of anadromous brown trout (Salmo trutta) in the Hardangerfjord, Norway

The Hardangerfjord, western Norway, is an area with a high concentration of salmon farms, high levels of infection of salmon lice in anadromous brown trout, and declining trout populations. This study assessed the marine survival rate of anadromous trout from the River Guddalselva, in the central part of the fjord, and tested the hypothesis that trout populations in this area are depressed by salmon lice infection. From 2001 to 2011, all descending smolts and trout returning from the fjord were captured in the traps at the field station of the Institute of Marine Research. In 2004 and 2005, parts of the smolt cohorts were treated with the Substance EX to prevent sea lice infection. From 2007 to 2010, all smolts (n=3557) were also tagged with individual tags. The results show a survival rate in the sea of only 0.58–3.41% for tagged smolts, which is extremely low. The highest survival rates appeared in the years with the lowest recordings of salmon lice in spring. The survival rate of Substance EX-treated smolts and controls was 3.41% and 1.76%, respectively. These findings suggest that salmon lice infection is an important contributor to the high mortality of anadromous trout populations in the Hardangerfjord

Heterogeneity among species and community dynamics – Norwegian bird communities as a case study

We have in this study analysed bird communities across Norway with a heterogeneous species abundance model, where dynamical parameters can vary among species. Similarity in community composition over time, used as a measure of temporal β-diversity or the turnover rate, was then estimated. When we account for heterogeneity in dynamical parameters among species it will affect how we estimate environmental stochasticity, and, subsequently, how the temporal dynamics is modelled. In addition, spatial variation in species abundance within a sampling area can obscure the temporal dynamics of communities. By inadvertently including small-scale spatial variation within sampling areas in the sample noise term, it will be difficult to correctly detect changes in community structure, or species abundance similarity, in time. Using Norwegian bird communities as a case study, we have shown how to interpret the sample correlation of the bivariate Poisson lognormal distribution, fitted to pairs of transects, and why separation of the transects into spatially similar subgroups can be beneficial. This approach also makes us able to account for sampling error and over-dispersion relative to Poisson sampling. The partitioning of the variance of the species abundance distributions showed that heterogeneity among species in temporal dynamics accounted for roughly 75% of the variation, close to estimates for other taxa. High temporal similarity can be interpreted as a low baseline turnover rate, which is important when studying changes to ecosystems due to e.g. anthropogenic effects. Furthermore, the environmental stochasticity was more realistically estimated in this heterogeneous model. This is essential for predicting the dynamics of species abundances forward in time. β-diversity Environmental stochasticity Heterogeneous species abundance models Over-dispersion Temporal community dynamicsacceptedVersio

Etablering av en laksebestand i en region med intensivt lakseoppdrett – Uskedalselva i Hardangerfjorden

Hindar, K., Sægrov, H., Karlsson, S., Hellen, B.A., Kålås, S. & Urdal, K. 2023. Etablering av en laksebestand i en region med intensivt lakseoppdrett – Uskedalselva i Hardangerfjorden. NINA Rapport 2038. Norsk institutt for naturforskning I Uskedalselva i Hardangerfjorden forsvant laksebestanden før 1970, sannsynligvis på grunn av forsuring. Elva ble kalket fra januar 2002. Ungfiskundersøkelser dokumenterte vellykket rekruttering av laks i elva allerede etter gytingen høsten 2000, og fangstene av voksne laks økte kraftig fra 2005. Etableringen av laks skjedde uten utsettinger av laks og må derfor ha skjedd ved at fremmed laks vandret opp i elva og gytte. Uskedalselva ligger i en oppdrettsintensiv region og etableringen mellom 2000 og 2005 skjedde i en periode med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i elvene i regionen. Her presenteres resultatene fra en undersøkelse av det genetiske bidraget fra rømt oppdrettslaks under etableringen av laks i Uskedalselva. Det ble hovedsakelig analysert laksunger med alder 1+. Blant de 164 analyserte prøvene ble det estimert en samlet ikke-signifikant genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks på 5,6 %. Det var en tydelig og signifikant andel laks med oppdrettsopphav i noen årsklasser. Årsklassene fra gytingen i 2000 og 2003 var de mest tallrike i den tidlige etableringsfasen og utgjør 87 % av det analyserte materialet. Innkryssingen i disse ble estimert til hhv. 7,5 % og 1,4 %. Av voksne laks ble det analysert prøver fra 124 individer fanget i perioden 2010 – 2015. Samlet for disse ble det estimert en ikke-signifikant innkryssing på 6,5 %, men med stor variasjon mellom år og med signifikant høy innkryssing i 2015. Analyse av slektskap mellom ungfisk etter gyteårene 2000 og 2003 identifiserte henholdsvis 44 og 53 ulike helsøskengrupper. De fleste helsøskengruppene var representert med ett individ og noen med opptil 6 individer. Helsøskengrupper med genetisk opphav i rømt oppdrettslaks var ikke representert av flere eller færre individer enn helsøsken med opphav i villaks. Individer med sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks kom fra mange forskjellige helsøskengrupper. Dette indikerer at mange rømte oppdrettslaks bidro i den tidlige reetableringsfasen. Ut fra sammensetningen av hel- og halvsøsken og ubeslektede individer, ble effektivt antall gytefisk for gyteårene 2000 og 2003 estimert til henholdsvis 35 og 40. En sammenlikning av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet viste store forskjeller mellom ungfisk fra gyteår 2000 og 2003. Sammen med det forholdsvis høye effektive antall gytefisk, indikerer dette at laks fra ulike laksebestander har bidratt i de ulike gyteårene. Sammensetningen av genetisk variasjon i det mitokondrielle arvestoffet blant voksen laks i årene 2008 – 2015 var også forskjellig fra ungfisken fra gyteårene 2000 og 2003. Det kan dermed se ut som de første årene alene ikke ga grunnlag for en egen selvreproduserende bestand, men at det i flere påfølgende år kom gytefisk fra andre bestander til Uskedalselva. Oppfølgende analyser av laks fra de seneste årene vil kunne gi svar på om bestanden i Uskedalselva nå er etablert som en egen selvreproduserende bestand og også om det er en endring i innkryssingen av rømt oppdrettslaks i bestanden.Miljødirektoratet: M-2442|202

Genetisk struktur og variasjon i elvemusling i Norge. Betydning for bestandenes økologiske tilstand

Wacker, S., Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Hagen, I.J., Kålås, S. & Karlsson, S. 2021. Genetisk struktur og variasjon i elvemusling i Norge. Betydning for bestandenes økologiske tilstand. NINA Rapport 1994. Norsk institutt for naturforskning. Norge har en stor andel av de gjenværende bestandene av elvemusling i Europa. Likevel har elvemusling forsvunnet fra ca. én tredel av de historiske lokalitetene, og en betydelig andel av de gjenværende bestandene mangler helt eller delvis rekruttering. Det er ulike kjente risikofaktorer som kan påvirke rekruttering negativt, som redusert substratkvalitet og dårlig tilgang på vertsfisk. I tillegg til konvensjonell overvåkning, kan genetiske undersøkelser gi viktig kunnskap for forvaltning av arten. Elvemuslingbestander i Norge bruker enten ørret (ørretmusling) eller laks (laksemusling) som primærvert, og en bestand må forvaltes med hensyn til hvilken av disse artene som er primærverten. Det er genetiske forskjeller mellom ørretmusling og laksemusling, og bestander eller enkeltindivider med ukjent vert kan derfor tilordnes genetisk til ørretmusling eller laksemusling. I forvaltningssammenheng kan det også være viktig å undersøke om bestanden er sammensatt av muslinger av ulikt opphav, for eksempel som et resultat av utsettinger av muslinger. De fleste ørretmuslingbestandene lever ovenfor vandringshindre for anadrom laksefisk og har derfor vært isolert fra andre bestander siden koloniseringen etter siste istid. Små isolerte bestander taper genetisk variasjon over tid, og i tillegg kan innavl forekomme. Redusert genetisk variasjon og innavl er forventet å redusere bestandens levedyktighet. Det er kjent fra tidligere undersøkelser at noen ørretmuslingbestander har veldig lav genetisk variasjon. Vassdrag med elvemusling har opplevd betydelige menneskeskapte forandringer i de siste tiårene, og store endringer i miljøet forventes i fremtiden som følge av klimaendringer. Det er derfor viktig for forvaltning av arten å ha kunnskap om genetisk variasjon i ørretmuslingbestandene og hvordan genetisk variasjon og innavl påvirker rekruttering. Tre delprosjekter ble gjennomført: 1. Den genetiske databasen for elvemusling i NINA ble betydelig oppgradert ved genotyping av flere bestander og for flere genetiske markører. Genetisk variasjon og genetisk struktur (genetiske forskjeller mellom bestander) ble undersøkt i et utvidet utvalg bestander og med flere genetiske markører. Genetisk tilordning av bestander og enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling med flere referansebestander og med flere markører ble validert. 2. Bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert ble inkludert i undersøkelsen av genetisk variasjon og genetisk struktur. Genetisk variasjon og genetisk tilhørighet i disse elvemuslingbestandene med sjøørret som vert har ikke blitt undersøkt tidligere. 3. Sammenheng mellom genetisk variasjon, økologisk tilstand (rekruttering) og bestandsstørrelse ble undersøkt. Delprosjektet kombinerer den utvidete genetiske databasen med en nylig opprettet database med økologiske data, inkludert rekrutteringsdata. Genetiske data fra totalt 76 elvemuslingbestander (fra 69 lokaliteter) og over 2700 individer ble brukt i undersøkelsen. Dette er en betydelig andel av de 432 kjente lokalitetene i Norge og lokalitetene var fordelt over alle fylker. Det første delprosjektet viser at tidligere kunnskap om genetisk variasjon og genetisk struktur hos elvemusling er gyldig for et stort utvalg bestander fordelt over hele landet. Laksemusling har jevnt høy genetisk variasjon innad i bestandene, men mindre forskjeller mellom bestandene. Det er store genetiske forskjeller mellom ørretmuslingbestander, men den genetiske variasjonen innen ørretmuslingbestandene er i de fleste tilfeller betydelig lavere enn innen laksemuslingbestander. Noen ørretmuslingbestander har nesten ingen variasjon i det hele tatt ved de undersøkte markørene. Det første delprosjektet viser også at bestander kan genetisk tilordnes ørretmusling og laksemusling med høy sikkerhet, ved bruk av et utvidet utvalg referansebestander og flere genetiske markører. Det er større usikkerhet i genetisk tilordning av enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling. Usikkerheten er ulik for tilordning til ørretmusling og laksemusling. Ørretmusling fra bestander med forholdsvis høy genetisk variasjon blir ofte feiltilordnet til laksemusling. Mulighet for genetisk tilordning av enkeltindivider må derfor evalueres i enkelttilfeller. Det andre delprosjektet viser at bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert, genetisk likner bestander med stasjonær ørret som vert og er genetisk forskjellig fra laksemusling. Bestandene ble genetisk tilordnet ørretmusling, til tross for at mange av bestandene var blant ørretmuslingbestandene med høyest genetisk variasjon. Det tredje delprosjektet viser en kompleks sammenheng mellom genetisk variasjon og innavl med både rekruttering og bestandsstørrelse. Bestander med lav genetisk variasjon og lav bestandsstørrelse hadde ofte dårlig rekruttering. Det var samtidig en sammenheng mellom bestandsstørrelse og genetisk variasjon, og resultatene antydet at det var bestandsstørrelse og ikke genetisk variasjon i seg selv som påvirket rekruttering. Noen bestander hadde en høy grad av innavl, og nesten alle disse bestandene hadde dårlig rekruttering. Det var ingen sammenheng mellom innavl og bestandsstørrelse, og resultatene viste at sammenhengen mellom innavl og rekruttering var uavhengig av bestandsstørrelse. Prosjektet har gitt ny kunnskap om sammenheng mellom genetisk og økologisk tilstand i elvemuslingbestander. Det er flere mulige virkningssammenhenger mellom genetisk variasjon, rekruttering og bestandsstørrelse som kan forklare resultatene. Resultatene viser at både stor bestandsstørrelse, høy genetisk variasjon og lite innavl har sammenheng med god rekruttering. Reduksjon av bestandsstørrelse må unngås fordi dette kan redusere rekruttering direkte og samtidig føre til tap av genetisk variasjon og høyere grad av innavl. Det er ukjent hvorfor noen bestander hadde en høy grad av innavl til tross for stor bestandsstørrelse. Kunnskap om dette behøves for å målrettet kunne redusere graden av innavl gjennom forvaltning. Fremtidige analyser bør også fokusere på å forstå betydningen av innavl på den ene siden og lokale genetiske tilpasninger på den andre siden. Dette vil kunne være spesielt viktig for å ta avgjørelser om tiltak for å redde truete bestander med lav genetisk variasjon og høy innavlsgrad

Lakselusinfeksjon på vill laksefisk langs norskekysten i 2012

Til tross for de bekjempelsestiltakene som er gjennomført mot lakselus i 2012, er infeksjonsnivået på sjøørret høyt, til dels ekstremt høyt, på flere av våre overvåkingslokaliteter i oppdrettsintensive områder fra Hordaland og til Troms (ytre Hardangerfjordsystemet og Herdlafjorden; ytre deler av Sognefjorden; ytre deler av Storfjordsystemet og ytre del av Romsdalsfjordsystemet; ytre deler av Trondheimsfjorden; områdene utenfor Namsenfjorden og i oppdrettsintensive områder av Nordland). Laksesmolten fra våre overvåkingslokaliteter på Vestlandet (Hardangerfjordsystemet og Sognefjordsystemet) er også høyere infisert i 2012 enn de fleste år på 2000-tallet. Laksesmolten som vandret ut av Trondheimsfjorden i 2012 kan ha blitt utsatt for høyt infeksjonspress fordi vi finner svært høye larvepåslag på sjøørreten like utenfor den nasjonale laksefjorden under laksesmoltutvandringen. Det var imidlertid lite lus på laksesmolten innenfor den nasjonale laksefjorden i Trondheimsfjorden. Dette kan indikere at de synkroniserte våravlusningene ikke har greid å holde infeksjonspresset lavt under utvandringen til laksesmolten i slutten av mai og begynnelsen av juni i disse områdene. På andre lokaliteter i Ryfylke, Møre og Romsdal (Storfjord- og Romsdalssystemet), Nord- Trøndelag og Nordland finner vi mindre lus på sjøørreten tidlig i forhold til seinere i sesongen. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i disse områdene uten for mye lus, og at de synkroniserte avlusningene har vært mer vellykket. I Troms og Finnmark var infeksjonstrykket fra lakselus på vill sjøørret og sjørøye lavt til moderat og kom seint på sesongen i 2012. Det samme gjelder for indre fjorder og de store nasjonale laksefjordene. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i Troms og Finnmark uten for mye lus, og også at de store laksefjordene fungerer etter hensikten. Brakkleggingen av deler av Hardangerfjorden og områder av Nord-Trøndelag (MTs soneforskrift) synes totalt sett ikke å ha hatt tilstrekkelig effekt, fordi redusert infeksjonspress i brakklagte områder synes oppveid av betydelig økt infeksjonspress i ikke-brakklagte områder. Alt i alt har lakselusinfeksjonen forverret seg fra 2011 til 2012 i mange oppdrettsintensive områder langs store deler av norskekysten. Det er lite i vårt datamateriale som tyder på at lakselusinfeksjonen på vill laksefisk er blitt forbedret fra 2010 og til 2012. Tvert imot synes infeksjonspresset på vill laksefisk å ha økt langs hele kysten fra Hordaland og til Troms de siste årene. Vi mener at det er sannsynlig at lakselus har bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av norskekysten, men også på laksesmolt i enkelte områder. Denne foreløpige vurderingen er foretatt med utgangspunkt i Havforskningsinstituttets forslag til førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for bl.a. lakselus (Taranger m.fl. 2012) til operasjonaliseringen av framtidige mål i ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” (Anon. 2009)

Marine life of the sea trout

An understanding of when and where sea trout Salmo trutta L. are located at sea is essential to the effective management of local populations and in evaluating their vulnerability to salmon lice and other anthropogenic threats. Here we review the available literature on sea trout life-history strategies, behaviour and habitat use in the marine environment, including feeding, growth, survival and homing. There is considerable variation in life-history strategies among individuals and populations and in the timing and duration of marine migration(s). Females tend to adopt the anadromous strategy more than do males. Smolts typically leave rivers in spring (March–June in European rivers), but also at other times of the year. Post-smolts may remain at sea during the summer and return to freshwater to over-winter; adults thereafter spend summers at sea and winters in freshwater, or they can remain at sea until they later return to freshwater for spawning. Sea trout frequently are recorded at sea during winter and can tolerate full-salinity sea water at water temperatures as low as 1–2 °C. Sea trout often remain within 80 km of their river of origin, but also may undertake longer-distance marine migrations (&gt;500 km). The duration and timing of marine migration both are likely governed by trade-offs between mortality risk and growth potential in different habitats, and the most beneficial strategy may vary among individuals and populations. Reduced marine growth and increased marine mortality will reduce the benefit of marine migrations and may result in selection against anadromy.</p