Stakeholder involvement in adaptive goose management; case studies and experiences from Norway

Two Svalbard-breeding goose populations, the pink-footed goose Anser brachyrhynchus and the barnacle goose Branta leucopsis, have, over the last decades, increased in numbers and expanded in distribution. At spring-staging sites in Norway, conflicts with agriculture are significant as the geese feed on cultivated fields, with negative consequences for the farmers. In the present paper we give an overview of relevant stakeholders in these goose-agriculture conflicts and share some of our experiences when involving stakeholders and users in a dynamic and adaptive process. The paper demonstrates how researchers can engage in the management process at different levels, in order to facilitate a process towards an adaptive co-management in an environment of conflicting interests. The framework described may be used for threatened bird species and situations where there are conflicts between wildlife stakeholders such as management agencies, conservation interests, hunting and agriculture.Two Svalbard-breeding goose populations, the pink-footed goose Anser brachyrhynchus and the barnacle goose Branta leucopsis, have, over the last decades, increased in numbers and expanded in distribution. At spring-staging sites in Norway, conflicts with agriculture are significant as the geese feed on cultivated fields, with negative consequences for the farmers. In the present paper we give an overview of relevant stakeholders in these goose-agriculture conflicts and share some of our experiences when involving stakeholders and users in a dynamic and adaptive process. The paper demonstrates how researchers can engage in the management process at different levels, in order to facilitate a process towards an adaptive co-management in an environment of conflicting interests. The framework described may be used for threatened bird species and situations where there are conflicts between wildlife stakeholders such as management agencies, conservation interests, hunting and agriculture

Stakeholder involvement in adaptive goose management; case studies and experiences from Norway

Two Svalbard-breeding goose populations, the pink-footed goose Anser brachyrhynchus and the barnacle goose Branta leucopsis, have, over the last decades, increased in numbers and expanded in distribution. At spring-staging sites in Norway, conflicts with agriculture are significant as the geese feed on cultivated fields, with negative consequences for the farmers. In the present paper we give an overview of relevant stakeholders in these goose-agriculture conflicts and share some of our experiences when involving stakeholders and users in a dynamic and adaptive process. The paper demonstrates how researchers can engage in the management process at different levels, in order to facilitate a process towards an adaptive co-management in an environment of conflicting interests. The framework described may be used for threatened bird species and situations where there are conflicts between wildlife stakeholders such as management agencies, conservation interests, hunting and agriculture.Two Svalbard-breeding goose populations, the pink-footed goose Anser brachyrhynchus and the barnacle goose Branta leucopsis, have, over the last decades, increased in numbers and expanded in distribution. At spring-staging sites in Norway, conflicts with agriculture are significant as the geese feed on cultivated fields, with negative consequences for the farmers. In the present paper we give an overview of relevant stakeholders in these goose-agriculture conflicts and share some of our experiences when involving stakeholders and users in a dynamic and adaptive process. The paper demonstrates how researchers can engage in the management process at different levels, in order to facilitate a process towards an adaptive co-management in an environment of conflicting interests. The framework described may be used for threatened bird species and situations where there are conflicts between wildlife stakeholders such as management agencies, conservation interests, hunting and agriculture

Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås

Kvalnes, T., Follestad, A., Krange, O. & Tombre, I.M. 2023. Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås. NINA Rapport 2349. Norsk institutt for naturforskning. Dverggåsa (Anser erythropus) er en kritisk truet art i Norge, den har gått fra å være en tallrik fugl på 1940-tallet til å ha en hekkebestand som de siste tre generasjonene gjentatte ganger har vært færre enn 50 reproduserende individer. Den norske hekkebestanden utgjør nesten hele den gjenværende fennoskandiske bestanden av arten. Dette har gjort at dverggåsa har blitt utpekt som en prioritert art med egen forskrift. BirdLife Norge (tidligere Norsk Ornitologisk Forening) har siden 1985 gjennomført årlige prosjekter i Finnmark, for å kartlegge og overvåke bestanden. Gjennom blant annet merking med halsringer, fotringer og GPS-loggere har de kartlagt trekkrutene fra Norge til overvintringsområdene i Hellas. NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet foretatt en samlet evaluering av aktivitetene i den norske handlingsplanen for dverggås som ble publisert i 2009. Målene med evalueringen var 1) å evaluere måloppnåelse i forhold til handlingsplanen, 2) å evaluere hvorvidt kunnskap fra overvåkningen blir tilrettelagt og formidlet for videre bruk, 3) å evaluere organisering og finansiering av tiltak og 4) å gi innspill til videre kunnskapsinnhenting og tiltak i det framtidige arbeidet. Evalueringen er basert på en gjennomgang av relevante publiserte resultater, slik som rapporter fra BirdLife Norge og vitenskapelige artikler, og annen informasjon som er laget i tilknytning til prosjektet. Dette for å få en oversikt over nåværende kunnskap om bestanden. Vi har intervjuet informanter som representerer en rekke interessegrupper og brukere av informasjon fra arbeidet med dverggåsa. I tillegg har vi, ved bruk av den såkalte rød til grønn metoden, vurdert behovet for kunnskapsinnhenting og tiltak på veien videre. Målene i handlingsplanen var 1) å stanse den pågående bestandsnedgangen innen 2015 og 2) øke den fennoskandiske bestanden til 1000 individer på lengre sikt. Mål nummer to har ikke blitt oppnådd enda. Bestandsnedgangen er imidlertid stanset og bestanden har utvist en svak vekst, slik at det første målet dermed er nådd. Dette vurderes i stor grad som en effekt av de samlede tiltakene som er igangsatt for å bevare arten. En revidering av handlingsplanen anbefales. Nye bestandsmål bør defineres som steg på veien mot å sikre en levedyktig bestand. Dette kan operasjonaliseres ved å benytte rødlistekriteriene til å definere mål og informere valg av tiltak. Tiltakene som er igangsatt har hatt som formål å redusere voksendødelighet og øke ungeproduksjonen. Det har vært innført ferdselsforbud i viktige rasteområder, som på Valdakmyra i Porsanger kommune og Rørholmen i Alta kommune. Årlig uttak av rødrev (Vulpes vulpes) har vært gjennomført i og rundt hekkeområdet. Det er innført jaktforbud på grågås (Anser anser) i store deler av Finnmark for å unngå at dverggjess blir felt ved en feiltakelse. Utstrakt internasjonalt samarbeid med Finland, Russland og andre land har vært viktig for å overvåke, redusere ulovlig jakt og sikre viktige funksjonsområder langs trekkrutene og i vinterområdene. Tiltakene har generelt god støtte blant informantene. De uttrykker at folk er opptatt av at en skal ta vare på dverggåsa. Personer i forvaltningen og museumsansatte benytter i stor grad kunnskapen som genereres av overvåkingen og ulike forskningsprosjekter. Det er imidlertid en mangel på kunnskap om arbeidet med dverggåsa blant andre folk som bruker funksjonsområdene og vi har observert et ønske om at kunnskapen i større grad formidles. Det er informanter som forteller at flere interessenter ikke er enige i jaktforbudet, særlig gjelder det de etablerte grensene for hvor jaktforbudet skal gjelde. Det er også en misnøye blant noen interessenter som uttrykker at jegerstanden undervurderes når forvaltningen tar som utgangspunkt at de ikke kan skille dverggås fra grågås under jakten. Her anbefales det at forvaltningen går i dialog med interessegrupper (bønder og jegere) for å se om det kan være mulig å gjøre tilpasninger som møter deres behov eller sikrer bedre informasjonsflyt og kommunikasjon samtidig som en forhindrer økt risiko for dverggåsa. En diskusjon om justering av grensene for jaktforbudet bør være en del av en slik dialog. Vår evaluering tilsier at mye av arbeidet som har vært gjennomført gjennom mange år har vært viktig og bør fortsette i årene framover. Nye mål for arten og noen nye tiltak foreslås innført. Men dverggåsa trekker over store avstander og mange land. Det er begrenset hva man kan oppnå med nasjonale tiltak i Norge. For å sikre størst mulig sannsynlighet for å lykkes vil det være ytterst viktig at det internasjonale arbeidet prioriteres i tiden framover. Evalueringen avdekker også noen kunnskapsmangler som vil være viktig å dekke slik at mer skreddersydde tiltak kan iverksettes og effekten av tiltak slik som rødrev uttak kan evalueres med mer detaljert kunnskap om predasjon. Internasjonalt er det spesielt viktig å sikre områdene som benyttes under trekket og overvintringen mot ulovlig jakt, nedbygging og forstyrrelser. En fortsatt overvåking på overvintring, langs trekkruta og på rasteplass i Norge er vesentlig for å kunne evaluere effekten av de ulike tiltakene. Basert på informasjon fra intervjuene kan det også vurderes om det skal etableres en form for ressursgruppe, der representanter for ulike involverte og berørte aktører kan møtes. Et slikt fora vil åpne for tettere dialog, erfaring- og kunnskapsutvikling og vil sannsynligvis også bidra til en økt forståelse og aksept for ulike tiltak. Dermed kan det også bidra til å nå forvaltningsmålene

The connectivity of spring stopover sites for geese heading to arctic breeding grounds

During the spring migration arctic-breeding geese pause in temperate and sub-arctic staging areas in order to deposit body reserves for breeding. Focusing on a single arctic stopover site in West-Spitsbergen, Svalbard, Norway (Varsol-bukta, 77 degrees 45'N, 14 degrees 24'E), behavioural strategies of Barnacle Geese Branta leucopsis were investigated and body condition and presence of individually marked birds recorded. Individuals using different staging areas earlier along the migration route (Helgeland and Vesteralen on the Norwegian mainland) and heading to different breeding colonies (the close-by Nordenskioldkysten, and the distant Kongsfjorden) were compared during springs 2003-05. Birds in Vesteralen left the staging area earlier than those in Helgeland, and arrived earlier in Varsolbukta as well. In Varsolbukta, females gained body condition at a similar rate regardless of their colony affiliation, whereas males from Nordenskioldkysten exhibited a smaller overall increase in condition compared to males from Kongsfjorden. The Kongsfjorden birds stayed for a shorter period (average 2.8 days) than those from Nordenskioldkysten (average 4.0 days). Nordenskioldkysten birds frequently left Varsolbukta for short periods presumably visiting the breeding area in order to optimise nest initiation with respect to prevailing snow conditions. The date of final departure was also correlated with nest initiation date at Nordenskioldkysten. No such relationship for the Kongsfjorden birds was found. We suggest that the geese adopt a 'hopping' strategy, using a network of stopover sites in Svalbard during spring with a last stopover at a buffer area in the proximity to the breeding area. For this vulnerable population it is important to identify the sites forming the links in this chain, and to establish their function and utilisation by geese during the vital prebreeding period

Understanding and overcoming obstacles in adaptive management

Adaptive management (AM) is widely promoted to improve management of natural resources, yet its implementation is challenging. We show that obstacles to the im- plementation of AM are related not only to the AM process per se but also to external factors such as ecosystem properties and governance systems. To overcome ob- stacles, there is a need to build capacities within the AM process by ensuring ade- quate resources, management tools, collaboration, and learning. Additionally, building capacities in the legal and institutional frames can enable the necessary flexibility in the governance system. Furthermore, in systems experiencing profound changes in wildlife populations, building such capacities may be even more critical as more flexibility will be needed to cope with increased uncertainty and changed environmental conditions.publishedVersio

RENAL TRANSPLANTATION IN PATIENTS WITH LUPUS NEPHRITIS

Zahvaćanje bubrega teška je komplikacija sistemskog eritemskog lupusa, praćena visokim pobolijevanjem i smrtnošću. Do razvoja lupusnog nefritisa dolazi u do 60% oboljelih, a unatoč primjeni novih i potentnijih terapijskih protokola u 5 do 22% ove specifične populacije razvije se završni stadij kronične bubrežne bolesti unutar 15 godina od postavljanja dijagnoze. Kako je SLE ponajprije vezan uz mlađu životnu dob, izuzetno je važno odabrati optimalan modalitet nadomještanja bubrežne funkcije. Brojne su studije provedene ne bi li se odgovorilo na kontroverzna pitanja vezana uz ovu specifičnu populaciju. Veća sklonost infekcijama, rizik od povratka osnovne bolesti u presadak, nedefinirani kriteriji praćenja aktivnosti bolesti nakon transplantacije te veća učestalost epizoda odbacivanja i trombotskih događaja rizični su čimbenici zbog kojih se ovoj skupini dugo vremena onemogućavalo liječenje transplantacijom. Rezultati studija nedvojbeno pokazuju da je dugoročno preživljenje podjednako u liječenih hemodijalizom i peritonealnom dijalizom, no transplantacija bubrega nametnula se kao mnogo bolja metoda koja omogućava dulje preživljenje i veću kvalitetu života, umanjujući istodobno aktivnost samog SLE-a. Iako postoje brojna neistražena i neodgovorena pitanja vezana uz zbrinjavanje ove imunosno vrlo osjetljive i zahtjevne skupine bolesnika, pažljiva skrb prije i nakon transplantacije te uska suradnja nefrologa i imunologa omogućavaju dobar ishod uz znatno povećanje kvalitete života.Lupus nephritis (LN) is a severe complication of systemic lupus erythematosus (SLE), associated with high morbidity and mortality. Up to 60% of SLE patients develop LN, and despite novel and potent therapeutic regimens, 5 to 22% develop end-stage renal disease within 15 years of diagnosis. While LN primarily affects younger individuals, it is important to choose optimal method of renal replacement therapy for those who develop end-stage renal disease. Numerous studies were carried out trying to solve problems of treatment of patients with LN. Increased risk of infections, disease recurrence in renal allograft, undefined criteria for follow-up of disease activity after transplantation, as well as higher incidence of rejection episodes and thrombotic events are well known risks which have postponed and restricted access to transplantation for patients with LN for long-time. However, numerous studies have demonstrated similar long-term survival in patients treated with haemodialysis or peritoneal dialysis, with clear superiority of renal transplantation regarding the prolonged survival and better quality of life for SLE patients. Many questions are still waiting for answers. Close cooperation between nephrologists and immunologists provides the best treatment for SLE patients with end-stage renal disease

Northward range expansion in spring-staging barnacle geese is a response to climate change and population growth, mediated by individual experience

The study was funded by the Norwegian Environment Agency, the Research Council of Norway (the projects ‘LANDRING 134716/720’, ‘AGRIGOOSE 165836’, ‘MIGRAPOP 204342’), the European Union (the project FRAGILE EVK2‐2001‐00235), the County Governor of Nordland, the Wildfowl and Wetlands Trust, the Fram Centre in Tromsø and a grant from the Netherlands Organization for Scientific Research awarded to TO (ref 019.172EN.011).All long-distance migrants must cope with changing environments, but species differ greatly in how they do so. In some species, individuals might be able to adjust by learning from individual experiences and by copying others. This could greatly speed up the process of adjustment, but evidence from the wild is scarce. Here, we investigated the processes by which a rapidly growing population of barnacle geese (Branta leucopsis) responded to strong environmental changes on spring-staging areas in Norway. One area, Helgeland, has been the traditional site. Since the mid-1990s, an increasing number of geese stage in another area 250 km further north, Vesterålen. We collected data on goose numbers and weather conditions from 1975 to 2017 to explore the extent to which the increase in population size and a warmer climate contributed to this change in staging area use. During the study period, the estimated onset of grass growth advanced on average by 0.54 days/year in each of the two areas. The total production of digestible biomass for barnacle geese during the staging period increased in Vesterålen but remained stable in Helgeland. The goose population has doubled in size during the past 25 years, with most of the growth being accommodated in Vesterålen. The observations suggest that this dramatic increase would not have happened without higher temperatures in Vesterålen. Records of individually marked geese indicate that from the initial years of colonization onwards, especially young geese tended to switch to Vesterålen, thereby predominating in the flocks at Vesterålen. Older birds had a lower probability of switching to Vesterålen, but over the years, the probability increased for all ages. Our findings suggest that barnacle geese integrate socially learned behaviour with adjustments to individual experiences, allowing the population to respond rapidly and accurately to global change.Publisher PDFPeer reviewe