Ovarian reserve after salpingectomy: a systematic review and meta-analysis

Introduction Although there has been a growing concern over the possible damaging effect of salpingectomy on ovarian reserve, this issue remains uncertain. The purpose of this meta-analysis was to test the hypothesis that salpingectomy may compromise ovarian reserve. Material and methods A detailed search was conducted using MEDLINE, Embase, Dynamed Plus, ScienceDirect, TRIP database and the Cochrane Library from January 2000 to November 2016. All cohort, cross-sectional and randomized controlled studies investigating changes in circulating anti-Müllerian hormone (AMH) after salpingectomy were considered. Thirty-seven studies were identified, of which eight were eligible. Data were extracted and entered into RevMan software for calculation of the weighted mean difference (WMD) and 95% CI. Two groups of studies were analyzed separately: group 1 (six studies, n = 464) comparing data before and after salpingectomy and group 2 (two studies) comparing data in women who have undergone salpingectomy (n = 169) vs. healthy controls (n = 154). Results Pooled results of group 1 studies showed no statistically significant change in serum AMH concentration after salpingectomy (WMD, −0.10 ng/mL; 95% CI −0.19 to 0.00, I2 = 0%). Similarly, meta-analysis of group 2 showed no statistically significant difference in serum AMH concentration between salpingectomy group and controls (WMD, −0.11 ng/mL; 95% CI −0.37 to 0.14, I2 = 77%). Subgroup analyses based on laterality of surgery, type of AMH kit and participants’ age (<40 years) still showed no statistically significant changes in circulating AMH. Conclusion Salpingectomy does not seem to compromise ovarian reserve in the short-term. However, the long-term effect of salpingectomy on ovarian reserve remains uncertain

Faster is better; Betydningen av maksimal anaerob løpshastighet for tidsprestasjon på 800 meter.

Formål: Å se på betydningen av maksimal anaerob løpshastighet (MANS) for prestasjon i 800m løp i et utvalg heterogent for maksimal aerob hastighet (MAS), herunder betydningen av anaerob hastighetsreserve (ASR). Metode: 22 unge og friske, middels godt trente forsøkspersoner deltok. Disse ble testet for; VO2max- og løpsøkonomi (Cr), som sammen utgjorde verdien av MAS, 100-meter (MANS), 800-meter, samt en tid-til-utmattelsestest på 130% av MAS (TTU). ASR ble kalkulert som den relative differansen mellom MAS og MANS. Resultat: MAS og MANS predikerte majoriteten av prestasjonen på 800m. Summen av r2 for MAS og MANS var 1.0. I gjennomsnitt var de raskeste på 100m også de raskeste på 800m, og MANS korrelerte signifikant med 800m tid. Løperne med bedre enn gjennomsnitt 100m tid løp 15% raskere på 800m enn de som hadde de lengste 100m tidene. Det var ingen signifikant forskjell mellom de raske og langsomme 100m tider på TTU eller ASR, eller noen signifikant korrelasjon mellom TTU, ASR og 800m tid. Imidlertid hadde løperne med høyst ASR tilnærmet dobbelt så lang TTU (122.1±36.1s vs 60,6±15.9s). ASR korrelerte signifikant med TTU. Konklusjon: MANS hadde signifikant betydning for tidsprestasjon på 800m, både per se og som en viktig bestemmende faktor for ASR, og dermed også for TTU