Walking through kindergarten semiotic landscapes with multilingual children: A way to explore participation and engagement

Practitioners in Norwegian kindergartens are responsible for actively promoting and developing multilingual children’s language skills (Directorate for Education and Training, 2017). Children’s multilingual language skills develop through participation and engagement. The aim of this paper is to explore how the semiotic landscape encourages interaction and dialogue among children. Semiotic landscapes are public spaces with visible inscriptions made through deliberate human intervention and meaning making (Jaworski & Thurlow, 2010). Utilizing walking interviews as a method, we explored multilingual children’s perspectives on their semiotic environment. Analyzing the interviews through the concept of agency (Duran, 2015), we found dialogues marked by engagement on different levels. We discuss the difference between predictability and unpredictability in semiotic resources and found that the latter leads to stronger engagement and longer dialogues than instructional materials with high level of predictability.Practitioners in Norwegian kindergartens are responsible for actively promoting and developing multilingual children’s language skills (Directorate for Education and Training, 2017). Children’s multilingual language skills develop through participation and engagement. The aim of this paper is to explore how the semiotic landscape encourages interaction and dialogue among children. Semiotic landscapes are public spaces with visible inscriptions made through deliberate human intervention and meaning making (Jaworski & Thurlow, 2010). Utilizing walking interviews as a method, we explored multilingual children’s perspectives on their semiotic environment. Analyzing the interviews through the concept of agency (Duran, 2015), we found dialogues marked by engagement on different levels. We discuss the difference between predictability and unpredictability in semiotic resources and found that the latter leads to stronger engagement and longer dialogues than instructional materials with high level of predictability

”Jeg prøvde å fortelle at islam betyr fred” : en fenomenologisk studie av elleve norske muslimers møter med barnehager og skoler

Dette er en fenomenologisk studie der jeg har ønsket å se på norske muslimers møte med skoler og barnehager, og hvorvidt de ble gitt samme kvalitet på innholdet som ikke-muslimske barn. Et utgangspunkt for oppgaven har vært å finne ut hvorvidt et mangfold av meninger og synspunkter blir gjort synlig i barnehager og skoler med barn som har ulik religiøs bakgrunn, i lys av Hannah Arendts teorier om makt. Jeg har intervjuet 11 muslimer i et livshistorieperspektiv, både barn og voksne. Noen har vokst opp i Norge selv og fortalte fra sin egen barndom, noen var ansatt i barnehage, og noen fortalte om sine egne barn. Fem kritiske temaer ble tydelige i samtale med informantene, og fire av dem dreide seg om aktiviteter der deres muslimske identitet ble synlig i kontrast til det opprinnelige innholdet i barnehage og skole. Dette dreide seg om retten til å skjule kroppen sin, å spise halal mat, å tilnærme seg faste og å feire muslimske høytider som ramadan og eid. Det femte kritiske temaet har dreid seg om informantenes egen opplevelse av hvordan muslimer blir fremstilt i media. Jeg har brukt eksempler fra regjeringens planer for skole og barnehage, og fra ulike debatter i media for å speile noen av de diskurser muslimer i Norge forholder seg til. Jeg har blant annet funnet ut at det har skjedd en utvikling i løpet av en generasjon, og at mangfoldet i større grad er synlig i dag enn for 20 år siden. Allikevel er det tegn på at det innen noen områder i liten grad har skjedd noen utvikling. Hvorvidt muslimske barn opplever respekt og anerkjennelse for sin religiøse tilhørighet er tilfeldig og avhengig av kompetansen og interessen til enkeltpersoner som jobber i barnehager og skoler. Selv om regjeringens planer til en viss grad skal sikre at barn ikke blir utsatt for diskriminering eller mobbing, er det ikke tilstrekkelig til å sikre alle muslimske barn en god oppvekst.This is a phenomenological study where I have looked at Norwegian Muslims‟ meeting with kindergartens and schools, and whether they were given equal qualities in content as non-Muslim children. A base for this study has been to find out if diversity of meanings and views has been made visible in kindergartens and schools with children who have diverse religious backgrounds, seen in the perspective of theories of power by Hannah Arendt. I have interviewed eleven Muslims in a lifestory perspective, children and adultss. Some of them have grown up in Norway and told stories from their own childhood, some have been working in kindergartens, and some told about their own children. Five critical issues became clear through the interviews, and four of them were about activities where the informants‟ Muslim identity became visible in contrast to the traditional content in the kindergartens and schools. This was about right to hide their body, to eat halal food, to approach the fast and to celebrate holidays such as Ramadan and Eid. The fifth critical issue was about how the informants themselves experienced how Muslims are fabricated in media. I have used examples from the Norwegian government‟s guidelines for kindergartens and schools, and from different debates in media, to reflect different discourses Muslims in Norway deal with. I have found a positive development through one generation, and that diversity is more visible today than 20 years ago. Still there are signs that show that in some areas the development is marginal. Whether Muslim children are met with respect and recognition, relies on the competence and interest of individuals who work in kindergartens and schools. Even if the government‟s guidelines to some extent are supposed to make sure that children are not exposed to discrimination or bullying, this is not enough to make sure that all Muslim children receive a safe adolescence and childhood.Master i barnehagepedagogik

Dialogenes vilkår i den flerkulturelle barnehagen : En etnografisk studie av barnehagens pedagogiske praksis.

Formålet med denne studien er å få innsikt i barns muligheter til å delta aktivt i dialoger og samhandling i barnehagen, uavhengig av språklig og kulturell bakgrunn. Forskerblikket er rettet mot kommunikasjon i en pedagogisk kontekst. Dette er en kvalitativ etnografisk studie der datamaterialet består av feltnotater fra tre barnehageavdelinger som ligger i et område med stort innslag av beboere med ulik språklig, kulturell og religiøs bakgrunn, fokusgruppeintervju med barnehagelærerstudenter samt intervjuer og samtaler med ansatte tilknyttet de tre barnehageavdelingene. Avhandlingens hovedproblemstilling er «Hvordan legges det i flerkulturelle barnehager til rette for barns deltakelse i dialoger?» Avhandlingen har en kritisk etnografisk forskningstilnærming, og det teoretiske grunnlaget er i hovedsak basert på perspektiver fra Mikhail Bakhtin og Hannah Arendt. Fem artikler kan betraktes som delstudier som utgjør grunnlag for diskusjonen i kappen. Analyser av de kvalitative dataene viser at personalet befant seg i dilemmaer der ytre krav om å bruke monologiske læringsprogrammer med fokus på skolestart, kunne overskygge gjensidige danningsprosesser i dialoger med barna (artikkel 1). Dialoger med barna utviklet seg som følge av personalets spontane og planlagte pedagogiske praksiser og kunne ha monologisk karakter der læringsmålet var forutsigbart og fastsatt på forhånd, eller dialogisk karakter der barna var med på å uforme dialogene. Når dialogene var preget av gjensidighet, var barna betydelig mer aktive, men utfallet av dialogene var uforutsigbart (artikkel 2). Atmosfæriske omgivelser i form av menneskelig og ikke-menneskelig påvirkning, som fellesskapsopplevelser, lys, lyd og tempo, kunne ha betydning for barnas initiativ til å delta i dialoger (artikkel 3). Barnas mulighet til å delta var også påvirket av antall barn i gruppen som hadde forankring i majoritetens tradisjoner. Barn som vokste opp med majoritetens språk og kultur, kunne dominere dialogene på en måte som ekskluderte barn med språklig og kulturell minoritetsbakgrunn (artikkel 4). Personalets møte med barns kulturelle og religiøse bakgrunn kunne videre være styrt av diskurser som virket begrensende på muligheten til å tilpasse barnehagens innhold til praksiser barna hadde med seg hjemmefra, når disse ikke var sammenfallende med majoritetens normer og verdier (artikkel 5). Avhandlingens hovedfunn viser at personalets ansvar for å inkludere barn i verbale og non- verbale dialoger oppsto spontant innenfor de handlingsrom de planlagte pedagogiske praksisene hadde skapt. Imidlertid kunne barnehagen fungere som et «kulturelt rom» der majoritetens normer og verdier dominerte. Et monologisk syn på språk og kultur kunne være vanskelig for hver enkelt ansatt å påvirke, og kunne virke ekskluderende på barn som vokste opp med tradisjoner og verdier som ikke sammenfalt med majoritetens

Dialogenes vilkår i den flerkulturelle barnehagen : En etnografisk studie av barnehagens pedagogiske praksis.

Formålet med denne studien er å få innsikt i barns muligheter til å delta aktivt i dialoger og samhandling i barnehagen, uavhengig av språklig og kulturell bakgrunn. Forskerblikket er rettet mot kommunikasjon i en pedagogisk kontekst. Dette er en kvalitativ etnografisk studie der datamaterialet består av feltnotater fra tre barnehageavdelinger som ligger i et område med stort innslag av beboere med ulik språklig, kulturell og religiøs bakgrunn, fokusgruppeintervju med barnehagelærerstudenter samt intervjuer og samtaler med ansatte tilknyttet de tre barnehageavdelingene. Avhandlingens hovedproblemstilling er «Hvordan legges det i flerkulturelle barnehager til rette for barns deltakelse i dialoger?» Avhandlingen har en kritisk etnografisk forskningstilnærming, og det teoretiske grunnlaget er i hovedsak basert på perspektiver fra Mikhail Bakhtin og Hannah Arendt. Fem artikler kan betraktes som delstudier som utgjør grunnlag for diskusjonen i kappen. Analyser av de kvalitative dataene viser at personalet befant seg i dilemmaer der ytre krav om å bruke monologiske læringsprogrammer med fokus på skolestart, kunne overskygge gjensidige danningsprosesser i dialoger med barna (artikkel 1). Dialoger med barna utviklet seg som følge av personalets spontane og planlagte pedagogiske praksiser og kunne ha monologisk karakter der læringsmålet var forutsigbart og fastsatt på forhånd, eller dialogisk karakter der barna var med på å uforme dialogene. Når dialogene var preget av gjensidighet, var barna betydelig mer aktive, men utfallet av dialogene var uforutsigbart (artikkel 2). Atmosfæriske omgivelser i form av menneskelig og ikke-menneskelig påvirkning, som fellesskapsopplevelser, lys, lyd og tempo, kunne ha betydning for barnas initiativ til å delta i dialoger (artikkel 3). Barnas mulighet til å delta var også påvirket av antall barn i gruppen som hadde forankring i majoritetens tradisjoner. Barn som vokste opp med majoritetens språk og kultur, kunne dominere dialogene på en måte som ekskluderte barn med språklig og kulturell minoritetsbakgrunn (artikkel 4). Personalets møte med barns kulturelle og religiøse bakgrunn kunne videre være styrt av diskurser som virket begrensende på muligheten til å tilpasse barnehagens innhold til praksiser barna hadde med seg hjemmefra, når disse ikke var sammenfallende med majoritetens normer og verdier (artikkel 5). Avhandlingens hovedfunn viser at personalets ansvar for å inkludere barn i verbale og non- verbale dialoger oppsto spontant innenfor de handlingsrom de planlagte pedagogiske praksisene hadde skapt. Imidlertid kunne barnehagen fungere som et «kulturelt rom» der majoritetens normer og verdier dominerte. Et monologisk syn på språk og kultur kunne være vanskelig for hver enkelt ansatt å påvirke, og kunne virke ekskluderende på barn som vokste opp med tradisjoner og verdier som ikke sammenfalt med majoritetens

Å gi rom for muslimske barns utprøving av faste i barnehagen

I denne artikkelen utforskes muligheten til å gi rom for barns livshistorier knyttet til religiøse praksiser i barnehagen. I lys av en fokusgruppesamtale om barnehagebarn som vokser opp i hjem med muslimske praksiser, diskuteres det hvorvidt barns livshistorier gis begrenset plass når de kommer i konflikt med personalets forståelse av hva som er barns grunnleggende behov. Fokusgruppen besto av barnehagelærerstudenter som jobbet deltid i barnehage, og barns tilnærming til ramadan og faste ble brukt som eksempel på praksiser som kan oppleves utfordrende i barnehagen. Diskusjonen har utgangspunkt i Hannah Arendts teorier om livshistorier og Mikhail Bakhtins diskursteori. Avslutningsvis foreslås noen alternative måter til å gi plass til ulike livshistorier knyttet til kulturelt og religiøst mangfold i barnehagen. Nøkkelord: Barnehage, muslim, Islam, faste, diskurser, livshistorier   This article explores possibilities to embrace children's life stories connected to religious practices in kindergarten. In the light of a focus group conversation about children who grow up in homes with Muslim traditions, the author discusses the consequences when children's life-stories conflict with practitioners' understanding of children's fundamental needs. The focus group consisted of early childhood education students who worked part-time in kindergarten, and children's approach to Ramadan and fasting was used as an example of practices that were experienced as challenging in kindergarten. The discussion draws on aspects of Hannah Arendt and Bakhtin’s theorisations concerning life-worlds and discourses. In conclusion, some alternative ways of including diverse life-stories connected to cultural and religious diversity are suggested.   Key words: Kindergarten, Muslim, Islam, fasting, discourses, life stories

”Jeg prøvde å fortelle at islam betyr fred” : en fenomenologisk studie av elleve norske muslimers møter med barnehager og skoler

Dette er en fenomenologisk studie der jeg har ønsket å se på norske muslimers møte med skoler og barnehager, og hvorvidt de ble gitt samme kvalitet på innholdet som ikke-muslimske barn. Et utgangspunkt for oppgaven har vært å finne ut hvorvidt et mangfold av meninger og synspunkter blir gjort synlig i barnehager og skoler med barn som har ulik religiøs bakgrunn, i lys av Hannah Arendts teorier om makt. Jeg har intervjuet 11 muslimer i et livshistorieperspektiv, både barn og voksne. Noen har vokst opp i Norge selv og fortalte fra sin egen barndom, noen var ansatt i barnehage, og noen fortalte om sine egne barn. Fem kritiske temaer ble tydelige i samtale med informantene, og fire av dem dreide seg om aktiviteter der deres muslimske identitet ble synlig i kontrast til det opprinnelige innholdet i barnehage og skole. Dette dreide seg om retten til å skjule kroppen sin, å spise halal mat, å tilnærme seg faste og å feire muslimske høytider som ramadan og eid. Det femte kritiske temaet har dreid seg om informantenes egen opplevelse av hvordan muslimer blir fremstilt i media. Jeg har brukt eksempler fra regjeringens planer for skole og barnehage, og fra ulike debatter i media for å speile noen av de diskurser muslimer i Norge forholder seg til. Jeg har blant annet funnet ut at det har skjedd en utvikling i løpet av en generasjon, og at mangfoldet i større grad er synlig i dag enn for 20 år siden. Allikevel er det tegn på at det innen noen områder i liten grad har skjedd noen utvikling. Hvorvidt muslimske barn opplever respekt og anerkjennelse for sin religiøse tilhørighet er tilfeldig og avhengig av kompetansen og interessen til enkeltpersoner som jobber i barnehager og skoler. Selv om regjeringens planer til en viss grad skal sikre at barn ikke blir utsatt for diskriminering eller mobbing, er det ikke tilstrekkelig til å sikre alle muslimske barn en god oppvekst

Å gi rom for muslimske barns tilnærming til faste i barnehagen

I denne artikkelen utforskes muligheten til å gi rom for barns livshistorier knyttet til religiøse praksiser i barnehagen. I lys av en fokusgruppesamtale om barnehagebarn som vokser opp i hjem med muslimske praksiser, diskuteres det hvorvidt barns livshistorier gis begrenset plass når de kommer i konflikt med personalets forståelse av hva som er barns grunnleggende behov. Fokusgruppen besto av barnehagelærerstudenter som jobbet deltid i barnehage, og barns tilnærming til ramadan og faste ble brukt som eksempel på praksiser som kan oppleves utfordrende i barnehagen. Diskusjonen har utgangspunkt i Hannah Arendts teorier om livshistorier og Mikhail Bakhtins diskursteori. Avslutningsvis foreslås noen alternative måter til å gi plass til ulike livshistorier knyttet til kulturelt og religiøst mangfold i barnehagen

Walking through kindergarten semiotic landscapes with multilingual children: A way to explore participation and engagement

Practitioners in Norwegian kindergartens are responsible for actively promoting and developing multilingual children’s language skills (Directorate for Education and Training, 2017). Children’s multilingual language skills develop through participation and engagement. The aim of this paper is to explore how the semiotic landscape encourages interaction and dialogue among children. Semiotic landscapes are public spaces with visible inscriptions made through deliberate human intervention and meaning making (Jaworski & Thurlow, 2010). Utilizing walking interviews as a method, we explored multilingual children’s perspectives on their semiotic environment. Analyzing the interviews through the concept of agency (Duran, 2015), we found dialogues marked by engagement on different levels. We discuss the difference between predictability and unpredictability in semiotic resources and found that the latter leads to stronger engagement and longer dialogues than instructional materials with high level of predictability

Mot en ny satsing på flerspråklighet – en analyse av språkpolitiske føringer i barnehagens styringsdokumenter

In this article, we discuss how language policy for multilingualism in Norwegian early childhood education has changed during the last 30 years. Drawing on discourse analysis of central official policy documents from different time periods, we discuss the change towards a monolingual language policy. Our analysis shows controversies and incon- sistencies in the policy. As we critically question this development, we also discuss the opportunities the current early childhood curriculum opens for supporting multilingual children and connect it to recent research on superdiversity and dynamic and flexible multilingualism

'Marginalisert eller synliggjort'? Flerspråklige barnehageansattes kompetanse og rolle

I en situasjon der det er slutt på øremerking av midler til tospråklige assistenter og i tillegg et sterkt fokus på å lære barn norsk i barnehagen, ser vi i denne artikkelen nærmere på noen flerspråklige barnehageansattes kompetanse og rolle. Vi har analysert intervjuer og spørreskjema fra to undersøkelser. Funnene viser at barnehagene i materialet i ulik grad og på ulik måte bruker flerspråklige ansattes kompetanse. Fokus på flerspråklighet fra ledelsens side ser ut til å ha betydning for hvordan assistentene oppfatter sin egen rolle i flerspråklig arbeid