Developing common protocols to measure tundra herbivory across spatial scales

Understanding and predicting large-scale ecological responses to global environmental change requires comparative studies across geographic scales with coordinated efforts and standardized methodologies. We designed, applied, and assessed standardized protocols to measure tundra herbivory at three spatial scales: plot, site (habitat), and study area (landscape). The plot- and site-level protocols were tested in the field during summers 2014–2015 at 11 sites, nine of them consisting of warming experimental plots included in the International Tundra Experiment (ITEX). The study area protocols were assessed during 2014–2018 at 24 study areas across the Arctic. Our protocols provide comparable and easy to implement methods for assessing the intensity of invertebrate herbivory within ITEX plots and for characterizing vertebrate herbivore communities at larger spatial scales. We discuss methodological constraints and make recommendations for how these protocols can be used and how sampling effort can be optimized to obtain comparable estimates of herbivory, both at ITEX sites and at large landscape scales. The application of these protocols across the tundra biome will allow characterizing and comparing herbivore communities across tundra sites and at ecologically relevant spatial scales, providing an important step towards a better understanding of tundra ecosystem responses to large-scale environmental change

Forest-Stream Linkages: Effects of Terrestrial Invertebrate Input and Light on Diet and Growth of Brown Trout (Salmo trutta) in a Boreal Forest Stream

Subsidies of energy and material from the riparian zone have large impacts on recipient stream habitats. Human-induced changes, such as deforestation, may profoundly affect these pathways. However, the strength of individual factors on stream ecosystems is poorly understood since the factors involved often interact in complex ways. We isolated two of these factors, manipulating the flux of terrestrial input and the intensity of light in a 2×2 factorial design, where we followed the growth and diet of two size-classes of brown trout (Salmo trutta) and the development of periphyton, grazer macroinvertebrates, terrestrial invertebrate inputs, and drift in twelve 20 m long enclosed stream reaches in a five-month-long experiment in a boreal coniferous forest stream. We found that light intensity, which was artificially increased 2.5 times above ambient levels, had an effect on grazer density, but no detectable effect on chlorophyll a biomass. We also found a seasonal effect on the amount of drift and that the reduction of terrestrial prey input, accomplished by covering enclosures with transparent plastic, had a negative impact on the amount of terrestrial invertebrates in the drift. Further, trout growth was strongly seasonal and followed the same pattern as drift biomass, and the reduction of terrestrial prey input had a negative effect on trout growth. Diet analysis was consistent with growth differences, showing that trout in open enclosures consumed relatively more terrestrial prey in summer than trout living in covered enclosures. We also predicted ontogenetic differences in the diet and growth of old and young trout, where we expected old fish to be more affected by the terrestrial prey reduction, but we found little evidence of ontogenetic differences. Overall, our results showed that reduced terrestrial prey inputs, as would be expected from forest harvesting, shaped differences in the growth and diet of the top predator, brown trout

Extreme events, trophic chain reactions, and shifts in phenotypic selection

Abstract Demographic consequences of rapid environmental change and extreme climatic events (ECEs) can cascade across trophic levels with evolutionary implications that have rarely been explored. Here, we show how an ECE in high Arctic Svalbard triggered a trophic chain reaction, directly or indirectly affecting the demography of both overwintering and migratory vertebrates, ultimately inducing a shift in density-dependent phenotypic selection in migratory geese. A record-breaking rain-on-snow event and ice-locked pastures led to reindeer mass starvation and a population crash, followed by a period of low mortality and population recovery. This caused lagged, long-lasting reductions in reindeer carrion numbers and resultant low abundances of Arctic foxes, a scavenger on reindeer and predator of migratory birds. The associated decrease in Arctic fox predation of goose offspring allowed for a rapid increase in barnacle goose densities. As expected according to r- and K-selection theory, the goose body condition (affecting reproduction and post-fledging survival) maximising Malthusian fitness increased with this shift in population density. Thus, the winter ECE acting on reindeer and their scavenger, the Arctic fox, indirectly selected for higher body condition in migratory geese. This high Arctic study provides rare empirical evidence of links between ECEs, community dynamics and evolution, with implications for our understanding of indirect eco-evolutionary impacts of global change

Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Årsrapport for 2017

Sundt-Hansen, L.E., Berg, O.K., Bremset, G., Davidsen, J.G., Heggberget, T.G., Hellen, B.A., Kambestad, M., Karlsson, S., Museth, J., Rønning L. & Sægrov, H. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Årsrapport 2017. NINA Rapport 1500. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Øvre Namsen har hovedfokus på bestandene av småblank og er en del av et undersøkelsesprogram som startet opp i 2014. Undersøkelsene utføres i samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Rådgivende Biologer AS, og er knyttet til reguleringene i Øvre Namsen på oppdrag for NTE Energi AS. Det skal benyttes en kombinasjon av en rekke metoder i felt og laboratorium for å gi en best mulig oppdatert status for fiskebestandene i reguleringspåvirkete deler av Øvre Namsen, og sluttrapport for feltbaserte undersøkelser i perioden 2014-2018 skal foreligge i løpet av 2019. I undersøkelsesperioden har man startet undersøkelsene øverst i vassdraget og arbeidet seg systematisk nedover mot den nedre utbredelsesgrensen for småblank. I 2017 ble det gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser ved bruk av elektrisk båtfiske, strandnært elektrisk fiske og drivtelling i Øvre Namsen på strekningene Åsmulfoss-Aunfoss og Åsmulfoss-Nedre Fiskumfoss. I tillegg ble det gjennomført garnfiske i terskelbassenget ved Bjørhusdal og terskelbassenget ved Breifossmoen, og nedstrøms Trongfossen ble magasinene ved Aunfossen og Åsmulfossen undersøkt. Det ble også foretatt supplerende garnundersøkelser i Tunnsjøelva, samt telemetriundersøkelser av merket småblank i området like nedstrøms Brekkvasselv. På strekningen Åsmulfoss-Aunfoss ble det registrert svært få småblank i 2017. På denne strekningen er nå bestanden av småblank svært lav i forhold til relativt tallrik bestand observert tidligere. Under drivtelling ble det kun observert ett individ, og under garnfiske ble det fanget bare to individer. Det ble fanget betydelige mengder laks og aure under elektrisk båtfiske, strandnært elektrisk fiske og garnfiske nedstrøms Aunfossen. Imidlertid er dette området etter trappebygging tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk. Dette gjør det svært vanskelig å skille mellom sjøvandrende laks og småblank på grunnlag av ytre utseende. På strekningen Aunfoss-Nedre Fiskumfoss gjenstår genetiske analyser av fisken som ble fanget med det elektriske båtfiske og strandnært elektrisk fiske. Foreløpige resultater av et utvalg av laks over 10 cm avdekket at dette kun var avkom av sjøvandrende laks, men det gjenstår å se om det finnes småblank i resten av prøvematerialet som skal analyseres fra denne strekningen. Sammenlignet med undersøkelser i 1998, har andelen laksunger økt fra ca. 23% i 1998 til ca. 50% i 2017 i magasinene til Øvre og Nedre Fiskumfoss. Under elektrisk båtfiske på strekningen mellom Åsmulfossen og Aunfossen ble det fanget til sammen 225 aurer, 27 ørekyter, fire trepiggete stingsild og ingen småblank. På strekningen mellom Aunfossen og Øvre Fiskumfossen ble det fanget til sammen 100 aurer og 345 lakser. I tillegg til små individer av laks og aure ble det fanget ni voksne lakser samt 31 aurer i lengdegruppen 20-60 cm. Av aurer lengre enn om lag 30 cm var det både sjøvandrende og stasjonære individer. Det ble til sammen fanget 314 lakser og 314 aurer av en størrelse som tilsvarer normale lengder for småblank og ungfisk av laks og aure. Dette gir en fangst per innsatsenhet på 1,29 laks og 1,29 aure per minutt, og 3,52 laks og 3,52 aure per 100 meter elvestrekning. Under strandnært elektrisk fiske i samme område ble det fanget til sammen 149 lakser og 20 aurer, mens det i sideelva Nesåa ble fanget 89 lakser og ni aurer

Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Årsrapport 2015

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bongard, T., Jensås, J.G., Berg, M., Bremset, G., Borgos, T., Nielsen, L.E., Rognes, T., Skoglund, S. & Ulvan, E.M. 2016. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2015.- NINA Rapport 1220. 33 s. I 2015 ble det gjennomført elektrisk fiske på 30 stasjoner i hovedstrengen av Gaula, åtte stasjoner i sidevassdraget Sokna og åtte stasjoner i sidevassdraget Bua. I hovedstrengen var det betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure. Det ble fanget årsyngel (0+) av laks på alle de 30 undersøkte stasjonene, mens lakseparr (≥ 1+) ble fanget på 28 av stasjonene i Gaula. Det var jevnt over lavere tetthet av laksunger i nedre enn i øvre del av hovedstrengen; nedstrøms Sokna var midlere tetthet 72 yngel og 23 parr per 100 m2, mens midlere tetthet opp-strøms Sokna var 116 yngel og 70 parr per 100 m2. De høyeste tetthetene av laksunger ble funnet i Sokna og øvre deler av Gaula. Forekomst av aureunger var betydelig lavere enn forekomsten av laksunger. Ungfisk av aure ble fanget på 25 av de 30 undersøkte stasjonene; årsyngel ble fanget på 25 stasjoner mens parr ble fanget på 11 stasjoner. Tettheten av både aureyngel og aureparr var gjennomgående svært lave i alle deler av hovedstrengen, med høyeste estimerte tetthet på henholdsvis 14,1 og 12,2 individ per 100 m2. Ett unntak fra dette var én stasjon ved Støren hvor det ble estimert en tetthet på 96,3 individer av årsyngel per 100 m2. Midlere tetthet av aureunger var noe høyere nedstrøms enn oppstrøms Sokna, men likevel vesentlig lavere enn hva som i senere år er funnet i andre større laksevassdrag som Driva, Orkla, Surna og Eira. Det var for alle områder høyere tetthet av laksyngel i 2015 enn i 2014 og 2013. Spesielt stor mellomårsvariasjon var det i de øverste områdene, der tettheten av laksyngel var mer enn dobbelt så høy i 2015 som i 2014. Det var også en god økning i områdene fra Støren og ned. Det er nærliggende å anta at forskjellene i yngeltetthet helt eller delvis skyldes årlige variasjoner i gyteaktivitet i ulike vassdragsavsnitt. Resultatene tyder derfor på en vesentlig høyere gyteaktivitet hos laks i vassdraget høsten 2014 enn høsten 2012 og 2013. Dette bildet samsvarer godt med resultatene fra gytefiskundersøkelsene i perioden 2012 - 2014. Relativ forekomst av lakseparr i ulike vassdragsavsnitt i de tre undersøkelsesårene viser et langt mer uensartet bilde enn hos laksyngel. I to av områdene ble det funnet lavere tettheter av lakseparr i 2015 enn i 2014. For ett av disse områdene var tettheten høyere enn i 2013. I et område ble det funnet marginalt høyere tetthet enn i 2013 og 2014, og i fire områder ble det funnet lignende nivåer som 2014. For to av disse var det allikevel en nedgang i forhold til 2013. Dette gjaldt spesielt for områdene nedstrøms Gaulfossen der parrtettheten i 2015 utgjorde mindre enn én fjerdedel av tettheten i 2013. Det er usikkert hva som er årsaken til denne observasjonen men en av årsakene kan være lavere smoltalder i nedre deler av Gaula (Solem mfl. 2014), og at store andeler av den sterke årsklassen fra 2012 hadde vandret ut som smolt fra området nedstrøms Gaulfossen. De svært lave tetthetene av lakseparr som ble registrert i nedre deler høsten 2015 og 2014, indikerer at det nå er svært lav produksjon av smolt i de nederste 30 kilometerne av vassdraget. Det tilsier derfor at det for årene 2012 og 2013 har vært mangel på gytefisk i denne delen av vassdraget, noe som også underbygges av det lave antallet gytegroper som ble registrert for årene 2012 og 2013. Lav tetthet av lakseparr i nedre deler og lavt antall gytefisk ved registreringene høsten 2015 gir grunn til bekymring. Det anses derfor som viktig å fortsette ungfiskun-dersøkelsene for å overvåke situasjonen i årene framover. I Sokna ble det fanget laksunger på alle de åtte undersøkte stasjonene, mens aureunger ble fanget på syv av stasjonene. Tettheten av ungfisk var gjennomgående noe høyere i Sokna enn i Gaula, noe som gjaldt både for laksunger og aureunger. Spesielt var mengden årsyngel av laks betydelig høyere i Sokna enn i Gaula med en gjennomsnittlig estimert tetthet på 138 individer per 100 m2. De relativt høye tetthetene skyldes trolig økt mengde gytelaks som følge av høyere oppvandring og begrensninger i fiske. Trolig vil også antall lakseparr øke fra 2016. Tettheten av aureunger i Sokna var gjennomgående lav og aureparr ble fanget på seks av de åtte undersøkte stasjonene. I Bua var det varierende tettheter av laksunger i 2015 på de ulike stasjonene. Mye av denne variasjonen kan trolig tilskrives potensiell overbeskatning av gytefisk i øvre deler og episoder med uheldige effekter av utglidning og ras som førte til vanskelige oppvandringsforhold for sjøvandrende laksefisk i vassdraget. Tiltak for å bedre oppvandringsforholdene i Bua vinteren 2014 kan så langt synes å ha hatt en positiv effekt på oppvandringsmulighetene, siden høyest tetthet av årsyngel av laks ble funnet på to stasjoner som ligger oppstrøms tiltaksområdet. Tetthet av årsyngel av laks ble på disse to stasjonene estimert til 154 og 67 individ per 100 m². For lakseparr varierte tetthetene mellom 4,0 og 98,6 individ per 100 m², med høyeste tetthet på nedre strekning før samløp med Gaula. Tetthet av lakseparr oppstrøms tiltaksområdet var i 2015 relativt lav men det er forventet at den vil øke fra 2016. Før tetthet- og alderssammensetning i laksebestanden er normalisert i øvre deler av vassdraget, anbefales fortsatt begrensninger i fisket og oppfølgende undersøkelser. Aureparr ble fanget på alle de undersøkte stasjonene i Bua, men på to stasjoner ble det ikke påvist årsyngel av aure. Tettheten av aureunger var svært lav på alle deler av Bua nedstrøms antatt vandringsbarriere ved Budalsøya. En mindre sidebekk i øvre del av lakseførende strekning hadde den klart største forekomsten av aure, med tettheter på 31,4 yngel og 82,8 parr per 100 m². I de delene av Bua der det er antatt at det bare er stasjonære fiskebestander, ble det fanget parr av aure på alle stasjoner og årsyngel på to, men ingen laksunger. Tetthet av aureunger er fortsatt lav og situasjonen for sjøaure i Gaulavassdraget må derfor fort-satt betegnes som alvorlig. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av vandringshinder, forurensing og andre belastninger. For å styrke sjøaurebestanden anses det derfor som viktig å få satt i gang tiltak i en rekke sidevassdrag og bekker for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstvilkår samtidig som overvåkingen bør fortsette. Undersøkelsene viste at bunndyrproduksjonen i Gaula er merkbart påvirket ved at artsforekomster og antall varierer mer enn forventet. Undersøkelsene viser at deler av elva er utsatt for betydelige påvirkninger, eksempelvis i form av metallforurensninger i øvre deler og økende eutrofiering i enkeltområder. Omtrent fra Støren og nedover viser elva økende tegn til artsutarming og påvirkning. Ut fra tilgjengelig litteratur om forventede arter og forekomster har vi imidlertid totalt sett vurdert situasjonen i Gaula til å ha et relativt lite avvik fra naturtilstand. Det er ikke entydig påvist at bunndyrsamfunn utgjør noen begrensende faktor for ernæring for fisk. Så lenge det finnes organismer som er tilgjengelig for beiting, og som opptrer i noenlunde antall, vil det være vanskelig å påvise ustabilitet eller artsnedgang i økosystemet som vil ha betydning for fiskens vekst og overlevelse. Det biologiske mangfoldet vil derfor kunne utarmes i betydelig grad lenge før det gir seg utslag i ernæringssituasjonen for fisk. Det betyr at en bør undersøke og overvåke bunndyrforekomstene i Gaula jevnlig og grundig for å kunne fange opp negative trender og utvikling, og dermed være føre-var i forhold til kravene om biologisk mang-fold i vannforskriften

Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Årsrapport 2015

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bongard, T., Jensås, J.G., Berg, M., Bremset, G., Borgos, T., Nielsen, L.E., Rognes, T., Skoglund, S. & Ulvan, E.M. 2016. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2015.- NINA Rapport 1220. 33 s. I 2015 ble det gjennomført elektrisk fiske på 30 stasjoner i hovedstrengen av Gaula, åtte stasjoner i sidevassdraget Sokna og åtte stasjoner i sidevassdraget Bua. I hovedstrengen var det betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure. Det ble fanget årsyngel (0+) av laks på alle de 30 undersøkte stasjonene, mens lakseparr (≥ 1+) ble fanget på 28 av stasjonene i Gaula. Det var jevnt over lavere tetthet av laksunger i nedre enn i øvre del av hovedstrengen; nedstrøms Sokna var midlere tetthet 72 yngel og 23 parr per 100 m2, mens midlere tetthet opp-strøms Sokna var 116 yngel og 70 parr per 100 m2. De høyeste tetthetene av laksunger ble funnet i Sokna og øvre deler av Gaula. Forekomst av aureunger var betydelig lavere enn forekomsten av laksunger. Ungfisk av aure ble fanget på 25 av de 30 undersøkte stasjonene; årsyngel ble fanget på 25 stasjoner mens parr ble fanget på 11 stasjoner. Tettheten av både aureyngel og aureparr var gjennomgående svært lave i alle deler av hovedstrengen, med høyeste estimerte tetthet på henholdsvis 14,1 og 12,2 individ per 100 m2. Ett unntak fra dette var én stasjon ved Støren hvor det ble estimert en tetthet på 96,3 individer av årsyngel per 100 m2. Midlere tetthet av aureunger var noe høyere nedstrøms enn oppstrøms Sokna, men likevel vesentlig lavere enn hva som i senere år er funnet i andre større laksevassdrag som Driva, Orkla, Surna og Eira. Det var for alle områder høyere tetthet av laksyngel i 2015 enn i 2014 og 2013. Spesielt stor mellomårsvariasjon var det i de øverste områdene, der tettheten av laksyngel var mer enn dobbelt så høy i 2015 som i 2014. Det var også en god økning i områdene fra Støren og ned. Det er nærliggende å anta at forskjellene i yngeltetthet helt eller delvis skyldes årlige variasjoner i gyteaktivitet i ulike vassdragsavsnitt. Resultatene tyder derfor på en vesentlig høyere gyteaktivitet hos laks i vassdraget høsten 2014 enn høsten 2012 og 2013. Dette bildet samsvarer godt med resultatene fra gytefiskundersøkelsene i perioden 2012 - 2014. Relativ forekomst av lakseparr i ulike vassdragsavsnitt i de tre undersøkelsesårene viser et langt mer uensartet bilde enn hos laksyngel. I to av områdene ble det funnet lavere tettheter av lakseparr i 2015 enn i 2014. For ett av disse områdene var tettheten høyere enn i 2013. I et område ble det funnet marginalt høyere tetthet enn i 2013 og 2014, og i fire områder ble det funnet lignende nivåer som 2014. For to av disse var det allikevel en nedgang i forhold til 2013. Dette gjaldt spesielt for områdene nedstrøms Gaulfossen der parrtettheten i 2015 utgjorde mindre enn én fjerdedel av tettheten i 2013. Det er usikkert hva som er årsaken til denne observasjonen men en av årsakene kan være lavere smoltalder i nedre deler av Gaula (Solem mfl. 2014), og at store andeler av den sterke årsklassen fra 2012 hadde vandret ut som smolt fra området nedstrøms Gaulfossen. De svært lave tetthetene av lakseparr som ble registrert i nedre deler høsten 2015 og 2014, indikerer at det nå er svært lav produksjon av smolt i de nederste 30 kilometerne av vassdraget. Det tilsier derfor at det for årene 2012 og 2013 har vært mangel på gytefisk i denne delen av vassdraget, noe som også underbygges av det lave antallet gytegroper som ble registrert for årene 2012 og 2013. Lav tetthet av lakseparr i nedre deler og lavt antall gytefisk ved registreringene høsten 2015 gir grunn til bekymring. Det anses derfor som viktig å fortsette ungfiskun-dersøkelsene for å overvåke situasjonen i årene framover. I Sokna ble det fanget laksunger på alle de åtte undersøkte stasjonene, mens aureunger ble fanget på syv av stasjonene. Tettheten av ungfisk var gjennomgående noe høyere i Sokna enn i Gaula, noe som gjaldt både for laksunger og aureunger. Spesielt var mengden årsyngel av laks betydelig høyere i Sokna enn i Gaula med en gjennomsnittlig estimert tetthet på 138 individer per 100 m2. De relativt høye tetthetene skyldes trolig økt mengde gytelaks som følge av høyere oppvandring og begrensninger i fiske. Trolig vil også antall lakseparr øke fra 2016. Tettheten av aureunger i Sokna var gjennomgående lav og aureparr ble fanget på seks av de åtte undersøkte stasjonene. I Bua var det varierende tettheter av laksunger i 2015 på de ulike stasjonene. Mye av denne variasjonen kan trolig tilskrives potensiell overbeskatning av gytefisk i øvre deler og episoder med uheldige effekter av utglidning og ras som førte til vanskelige oppvandringsforhold for sjøvandrende laksefisk i vassdraget. Tiltak for å bedre oppvandringsforholdene i Bua vinteren 2014 kan så langt synes å ha hatt en positiv effekt på oppvandringsmulighetene, siden høyest tetthet av årsyngel av laks ble funnet på to stasjoner som ligger oppstrøms tiltaksområdet. Tetthet av årsyngel av laks ble på disse to stasjonene estimert til 154 og 67 individ per 100 m². For lakseparr varierte tetthetene mellom 4,0 og 98,6 individ per 100 m², med høyeste tetthet på nedre strekning før samløp med Gaula. Tetthet av lakseparr oppstrøms tiltaksområdet var i 2015 relativt lav men det er forventet at den vil øke fra 2016. Før tetthet- og alderssammensetning i laksebestanden er normalisert i øvre deler av vassdraget, anbefales fortsatt begrensninger i fisket og oppfølgende undersøkelser. Aureparr ble fanget på alle de undersøkte stasjonene i Bua, men på to stasjoner ble det ikke påvist årsyngel av aure. Tettheten av aureunger var svært lav på alle deler av Bua nedstrøms antatt vandringsbarriere ved Budalsøya. En mindre sidebekk i øvre del av lakseførende strekning hadde den klart største forekomsten av aure, med tettheter på 31,4 yngel og 82,8 parr per 100 m². I de delene av Bua der det er antatt at det bare er stasjonære fiskebestander, ble det fanget parr av aure på alle stasjoner og årsyngel på to, men ingen laksunger. Tetthet av aureunger er fortsatt lav og situasjonen for sjøaure i Gaulavassdraget må derfor fort-satt betegnes som alvorlig. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av vandringshinder, forurensing og andre belastninger. For å styrke sjøaurebestanden anses det derfor som viktig å få satt i gang tiltak i en rekke sidevassdrag og bekker for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstvilkår samtidig som overvåkingen bør fortsette. Undersøkelsene viste at bunndyrproduksjonen i Gaula er merkbart påvirket ved at artsforekomster og antall varierer mer enn forventet. Undersøkelsene viser at deler av elva er utsatt for betydelige påvirkninger, eksempelvis i form av metallforurensninger i øvre deler og økende eutrofiering i enkeltområder. Omtrent fra Støren og nedover viser elva økende tegn til artsutarming og påvirkning. Ut fra tilgjengelig litteratur om forventede arter og forekomster har vi imidlertid totalt sett vurdert situasjonen i Gaula til å ha et relativt lite avvik fra naturtilstand. Det er ikke entydig påvist at bunndyrsamfunn utgjør noen begrensende faktor for ernæring for fisk. Så lenge det finnes organismer som er tilgjengelig for beiting, og som opptrer i noenlunde antall, vil det være vanskelig å påvise ustabilitet eller artsnedgang i økosystemet som vil ha betydning for fiskens vekst og overlevelse. Det biologiske mangfoldet vil derfor kunne utarmes i betydelig grad lenge før det gir seg utslag i ernæringssituasjonen for fisk. Det betyr at en bør undersøke og overvåke bunndyrforekomstene i Gaula jevnlig og grundig for å kunne fange opp negative trender og utvikling, og dermed være føre-var i forhold til kravene om biologisk mang-fold i vannforskriften.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Årsrapport for 2016

Sundt-Hansen, L. E., Berg, O.K., Bremset, G., Davidsen, J.G., Heggberget, T.G., Hellen, B.A., Kambestad, M., Museth, J., Rønning, L. & Sægrov, H. 2017. Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Årsrapport for 2016. – NINA Rapport 1298, 46 sider. I 2016 ble det gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen på strekningen mellom Namsskogan sentrum og Åsmulfossen, samt garnfiske i terskelbassenget oppstrøms Namsskogan sentrum, samt i hølen ved Bjørnstadfossen. Undersøkelsene har hovedfokus på bestandene av småblank og er en videreføring av et undersøkelsesprogram som ble startet opp i 2014. Undersøkelsene utføres i samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Rådgivende Biologer AS, og er knyttet til reguleringene i Øvre Namsen på oppdrag for NTE Energi AS. Undersøkelsene i 2016 ble gjennomført i Øvre Namsen og Tunnsjøelva og omfattet garnfiske, ørekytundersøkelser, elektrisk båtfiske og strandnært elektrisk fiske, undervannsobservasjoner og merkestudier. Garnfiske i området ved Bjørnstadhølen i august 2016 tyder på en klar nedgang i mengde småblank sammenlignet med tilsvarende undersøkelser i 1984 og 2006. Til tross for større innsats i form av antall garnnetter, ble det fanget betydelig færre småblank i 2016 enn i 1984 og 2006. Mens aurefangsten har økt gjennom perioden 1984-2016, har relativt innslag av småblank blitt redusert fra 59 % i 1984 til 41 % i 2006 og ned til 28 % i 2016. Området ved Bjørnstad er eneste del av Øvre Namsen som har blitt undersøkt over en lengre periode (1978-2016), og er derfor spesielt verdifull som overvåkingslokalitet og langtidsserie for småblank. Undersøkelser i Tunnsjøelva og tilgrensende områder i Namsen viser at ørekyt har etablert tette bestander i nedre deler av Tunnsjøelva. Resultatene fra teinefiske, rusefiske og elektrisk båtfiske viser at det er svært lite habitatoverlapp mellom ørekyt og småblank, noe som tilsier at det negative potensialet av introduksjon av ørekyt er noe mindre enn fryktet. Imidlertid kan det være mer indirekte påvirkninger fra ørekyt på småblank som ikke er avdekket av ørekyt undersøkelsene som ble gjennomført i 2016. Eksempelvis kan det være en viss næringsoverlapp mellom de to artene, selv om de ikke har de samme preferanser for leveområder innenfor elva. For registrering av forekomst av småblank har drivtelling om natten vist seg å fungere svært godt. Likedan har strandnært elektrisk fiske i september gitt gode fangster, i motsetning til strandnært elektrisk fiske og elektrisk båtfiske i august. På bakgrunn av oppnådde erfaringer vil drivtelling om natten og strandnært elektrisk fiske i september inngå som sentrale elementer i undersøkelsene som gjennomføres i 2017-2018. Det er viktig å se elektrisk båtfiske, strandnært elektrisk fiske og drivtelling i sammenheng, siden anvendbarheten til de enkelte metodene trolig vil variere med ulike hydrologiske forhold i Namsen. De foreløpige resultatene viser at det er store forskjeller i forekomst av småblank i de ulike delene av Namsen oppstrøms Åsmulfossen. Undersøkelsene viser at det er en relativt stor forekomst av småblank i nærområdene til Mellingselva, Frøyningselva og Flåttådalselva. I området oppstrøms samløpet med Mellingselva ble det funnet svært lite småblank, og det er også tynne bestander av småblank i terskelbassengene ved Namsskogan sentrum, Kjellmyrfossen og Bjørhusdal, samt i det oppdemte området oppstrøms Åsmulfossen. I området mellom Fossheim og Lindsetmobrua er det imidlertid flere rasktflytende elvestrekninger som har god forekomst av småblank. Det har blitt registrert høye tettheter av småblank i elvegjelet oppstrøms Brekkvasselva, i det lange strykpartiet ved Breifossmoen og på elvestrekningen like oppstrøms Lindsetmobrua. Gytemodne hanner og hunner av småblank ble fanget under strandnært elektrisk fiske fram til slutten av oktober, men det er ikke funnet gytemodne individer senere på høsten. Allerede i midten av august har enkelte individer av større småblank vist klare sekundære kjønnskarakterer som utkrenget gattparti hos hunnfisk. Foreløpige resultater fra merkestudier viser økt aktivitet i siste halvdel av oktober, noe som tyder på at det er gyteaktivitet hos småblank i denne perioden av høsten. Det gjenstår en del analysearbeid før det kan trekkes sikrere konklusjoner med hensyn til gytetidspunkt. For første gang har det blitt identifisert hybridisering mellom relikt og anadrom laks i Namsen. Slik hybridisering har blitt muliggjort på grunn av bygging av fisketrapper i vassdraget. Videre er det dokumentert at småblank fortsatt finnes i området mellom Nedre Fiskumfossen og Aunfossen, selv om det har vært betydelig oppgang av sjøvandrende laks siden 1990-tallet. Det er ikke mulig å fastslå om det fangete eksemplaret av småblank har opphav fra dette området eller kommer fra områdene oppstrøms Aunfossen. Imidlertid er det langt flere observasjoner av laksehybrider enn småblank med rent opphav. Dette tyder på at bestanden av småblank i hybridsonen har blitt redusert