Realising calling through identity work. Comparing themes of calling in faith-based and religious organisations

This study explores notions of callinging in management careers in faithbased and religious organisations. What are the similarities and differences between managers’ understanding of their work as a calling in these two types of organisation? How do they negotiate calling in their work? We use interview data from nine middle managers in a faithbased hospital and nine deans in the Evangelical-Lutheran Church of Norway. The article builds on cross-disciplinary literature on callinging in working life. We theorise,by using comparisons,how notions of calling are resources for managers when they negotiate identity. Our findings show that the hospital managers respond to the modern meaning making calling as emanating from with in and outside, while the deans also experience the traditional religious calling from above. Such notions blend in our conceptualisation of calling as pluralistic, biographical and present-oriented. Both categories of managers report that their transition in to management is guided by an orientation to serve and to promote organisational mission and values.publishedVersio

Creating gender exceptionalism: The role of global indexes

In this chapter, the authors examine critically the rise of global indexes and ask how they helped build and shape the idea of Nordic gender exceptionalism, as the region's members moved from being Cold War-era 'middle way countries' to the 'top of the world' in the age of globalization. In so doing, the authors make two principal arguments: that indexes powerfully and peculiarly shape the discourse on Nordic gender exceptionalism and that their constructive limitations and constituent power are often underplayed in policy discussions. Moving beyond the role of indexes in diffusing and strengthening Nordic gender exceptionalism, some comments on the broader power of indexes on shaping the people understanding of Nordic gender equality are warranted. They argued that global indexes may contribute to the shaping of Nordic gender exceptionalism in two discrete ways. It is argued that some caution should be exercised in their naïve reception and use.publishedVersio

The Rise of a Healthcare State? Recent Healthcare Reforms in Norway

The major elements of the Norwegian hospital reform in 2002 were a state takeover of ownership of hospitals and the establishment of local and regional healthcare enterprises. The reform followed in the aftermath of a series of smaller and larger reforms in the sector. In combination these reforms represent a challenge to the established system for healthcare governance, and a potential for the state to increase its capacity for governance. There has been a long-term development trend from welfare localism to direct state involvement in governance of healthcare institutions. The welfare state is increasingly becoming a healthcare state, a change linked to the increased emphasis on the perfectibility of individual health, and an increased emphasis on the politics of efficiency as a substitute for a one-sided «politics of redistribution». More actors now take a role in the politics of healthcare governance than in the traditional regime, where the relationship between the medical profession and the state was central. In particular, «the patient» is now seen to take a more active role, and one may thus speak of the rise of a more patient-centered regime for healthcare governance. An extensive information system for control of quality and efficiency is being developed and various actors develop strategies that in combination seem to lead to a stronger role for the government and the patient-centered paradigm in healthcare governance. One possible consequence of this development is an erosion of the established alliance between the state and the medical profession. However, the new regime also depends on medical knowledge and professional standards as a way to legitimate itself, and this leaves the way open for the medical profession to regain some of its lost power. The term New Public Management (NPM) has often been used to characterize the recent reforms. Clearly, many of the recent reforms belong to the NPM-family of reforms, but a public-purchaser model has not been introduced. It is thus too simplistic to use the term New Public Management as a way to characterize the new regime for healthcare governance.I 2002 ble det gjennomført en større sykehusreform i Norge, der hovedelementene var statlig overtakelse av eierskapet av sykehusene og etablering av helseforetak på lokalt og regionalt nivå. I tillegg er det de siste årene gjennomført en rekke større og mindre reformer i helsesektoren som samlet sett kan ha frambrakt en ny form for styring; med større vekt på effektivisering enn fordelingspolitikk og større vekt på helsestatlig enn velferdsstatlig styring. Historisk sett har det skjedd en utvikling fra velferdslokalisme til sentralstatlig styring av sykehusene, med fylket som et mellomspill. Fremdeles har imidlertid sykehusets lokale tilknytning stor betydning, det ser man ved at det også etter sykehusreformen har skjedd en sterk lokal mobilisering. På de fleste områder dreier det seg om en New Public Management reform, men bestiller-utførermodellen brukes i liten grad og dermed er et av de viktigste kriteriene for markedsfremmende reformer i offentlig sektor fraværende. Elementer som må vektlegges i et forsøk på å forklare dagens styringsordning; helsestaten, er de moderne mytene om «den selvskapte helse» og «pasienten har makten». Disse mytene bidrar til at stadig flere individer og aktører trekkes direkte inn styringen av helsevesenet, ved at de tillegges ansvaret for egen helse eller ved å bidra som kunnskapsleverandører. Omfanget av styringsinformasjon øker og dermed også antall aktører som har interesse av å påvirke slik informasjon. Via media aktiviseres politiske organer og profesjonelle stadig i helsepolitiske føljetonger omkring enkeltindividers skjebne i helsesystemet. Helseministeren kan dermed innta en mer direkte og aktiv rolle, ved påkalle seg pasientens beste og om nødvendig hoppe bukk over den medisinske profesjonenes tradisjonelle rolle som portvokter og ivaretaker av pasientinteresser. I dag virker det som staten er på vei til å styrke sin rolle i det norske helsevesenet. Det er ikke gitt at dette må skje på bekostning av helseprofesjonene, og det kan heller ikke utelukkes at statens rolle vil bli endret som følge av nye regulativer fra EU eller andre internasjonale organer der fri bevegelse i helsemarkedet blir aktuell politikk

The Decentralized Path Challenged? Nordic Health Care Reforms in Comparison

In this paper we present alternatives for describing and explaining the developments of Nordic health care in general and hospitals in particular. The backdrop is the Norwegian hospital reform of 2002, a reform that seems to part with predominant conceptions of health care as a local political responsibility. Although Norway, Sweden and Denmark appear to have been on similar pathways with a history of relatively decentralized and welfare-oriented health care systems, there are differences among them that should not be overlooked. The idea is to look at how slightly different development dynamics and actor constellations may produce different results, e.g. as a consequence of reforms. One question raised is whether current development patterns signify a break with the Nordic decentralized path in healthcare organization. We argue that it is necessary to understand how the decentralized path was created in each case in order to understand the dilemmas involved in the contemporary governances structures, with a possible trend towards the unmaking of the traditional model of decentralized welfare provision. We focus on the emergence of neo-liberal ideas such as purchaserprovider models, extended patients’ choice, and activity-based funding, and why such models and experiments gained a stronger impact in Sweden than in Norway and Denmark. Norway’s reform is a delayed reform, but it is also a reform pointing in a new direction. It was delayed in the sense that much of what is now introduced has been introduced previously in other countries, particularly in Sweden. The reform is also innovative, however, due to its emphasis on state ownership, and it thus represents a challenge to the Nordic decentralized model of health care. Denmark’s uniqueness consists in not having undertaken any major reform yet, although healthcare has become an increasingly contested topic in Denmark, and something may be about to happen. Concluding that reform dynamics has played out somewhat differently in each case, we discuss the prospects of an end of the decentralized political-professional regimes. The emerging regime, exemplified by Norway, may not accurately be described as a combination of ‘managers and markets’ (a term used to characterize the situation in the United States), but rather as a regime of managers and state enterprises that compete with each other under public-professional stewardship.Temaet for artikkelen er helsereformer i Norden. Bakgrunnen er den norske sykehusreformen i 2002, en reform som tar farvel med ideen om at sykehusvesenet skal være et regionalt politisk ansvar. Spørsmålet som stilles er om denne reformen representerer et brudd med en veletablert nordisk tradisjon for desentralisert styring, og om forklaringen må søkes i de særegne forhold som preger Norge, eller om det dreier seg om mer allmenne tendenser som også gjør seg gjeldende i Sverige og Danmark. Sykehusstrukturen er ikke bare et resultat av statlig planlegging, men en konsekvens av en lang historisk utvikling, med et mangfold av lokale initiativer fra frivillige organisasjoner, kommuner og individuelle entreprenører. I perioden 1970–2000 var det imidlertid en utvikling i retning av at sykehusene ble regionale og politisk styrte prosjekter i alle tre land. Det utviklet seg etter hvert en dragkamp knyttet til om det var den politiske, medisinske eller bedriftsmessige logikken som skulle være styrende for utviklingen av helsetjenestetilbudet. I tråd med tendensen som beskrives som «New Public Management», kom bedriftstankegangen etter hvert på offensiven. Overgangen til en bedriftsforståelse kom tidligst og klarest i Sverige fra 1980-tallet og utover, mens det kan virke som om den lokale og medisinske forståelsen av sykehuset har vært mer seiglivet i Danmark og Norge. Inntil 2002 ligner Danmark mer på Norge enn Sverige med hensyn til reformtempo, ikke minst når det gjelder innføringen av tiltak i retning av bestiller-utfører-modeller og bedriftsorienterte modeller for styring av helsevesenet. Den norske reformen i 2002 representerer et brudd med det tidligere desentraliserte regimet, og tilsvarende strukturendringer er på vei i de andre nordiske land, selv om det ikke virker som man i Sverige og Danmark vil satse like mye på direkte statlig styring. Samlet sett må man kunne si at staten står sterkere enn noensinne i den nye styringsordningen i nordiske sykehus, noe som er et resultat av at helsesektoren har fått økt betydning, både som andel av statens totale virksomhet og som politisk tema. I den nye modellen for styring er det imidlertid et mål at sykehusene og avdelingene skal være selvstyrte enheter som kan styres «på avstand». Dette skal blant annet skje gjennom å utvikle et system for planlagt konkurranse, f.eks. gjennom innsatsstyrt finansiering og belønning i henhold til effektivitet, pasienttilstrømning og kvalitetsmål. Kanskje er det «kvasimarkedet» som best beskriver den nye tilnærmingen til sykehussektoren, delvis på bekostning av en utbredt forestilling om at den nordiske modellen for organisering av helsetjenestene er offentlig, desentralisert og demokratisk

The Americanisation of Swedish and Norwegian management

Cet article étudie deux modèles américains de management — celui qui repose sur l’idéologie de la responsabilité sociale et le Kenningism — et retrace la façon dont ils furent reçus en Norvège et en Suède après 1945. Il est clair que leur impact respectif fut très différent dans les deux pays. J’explique pourquoi ce fut le cas et quelles leçons tirer de ces deux exemples pour comprendre d’une façon générale les transferts culturels

Omdømmehåndtering – drivkrefter, kritikk og paradokser

<p class="SJPABrd">Omdømmebygging og ”branding” er blitt stadig viktigere i offentlig sektor. Offentlige virksomheter skal nå utvikle egen identitet og være proaktive med hensyn til å påvirke omgivelsenes oppfatninger i positiv retning. De kappes om å score høyt på omdømmeindekser og om å være responsive i forhold til omgivelsenes krav og reaksjoner. Alle ansatte skal framstå som gode ambassadører for virksomhetens renommé. I artikkelen diskuteres bakgrunnen for denne oppskriftens ekspansjon, samtidig som det også stilles det spørsmål ved i hvilken grad den er tilpasset offentlig sektors særegne verdier og karakter. Det ligger i mandatet til offentlige institusjoner at de skal være upartiske og nøytrale og dermed ikke kan behandle klientgrupper ulikt slik omdømmmeoppskriften foreskriver. De skal også være både forutsigbare og ivareta lover og regler og være lojale i forhold til politiske føringer. Artikkelen avsluttes med en presentasjon av 10 paradokser i tilknytning til omdømmehåndtering i offentlig sektor.</p&gt

Engineering a Link Between Universities and Vocational Schools? The Divergent Role of Professional Associations and Business Interests in the Formation of Systems for Technical Education in Germany and the USA

Germany and the USA both industrialized between 1860 and 1925, but they developed different systems for industrial and technical education. The Germans developed a more comprehensive, system, with three distinct levels; lower, middle and higher education. The higher engineering schools were separate from the traditional universities but granted equal status. Industrial education in Germany was primarily part of a mobilization for technik, industrial growth, social unity and nationalism. Engineering education was used to establish a link between vocational schools and academic education. The American field of technical education around 1925 consisted largely of engineering colleges, which to a large extent was integrated in the traditional university system. Engineering colleges had multiplied as in no other country, and the training of artisans, foremen and technicians had been neglected. There was a clear social distinction between engineering schools and institutions for vocational education, the latter being partly associated in the public mind with rehabilitation of criminals and school dropouts. Engineering educators contributed to this mindset by distancing themselves from vocational schools and institutions for manual training.I account for the different outcomes and ideologies by emphasizing differences in organizational resources and worldviews among four groups; teachers and academics, engineers in professional associations, politicians/civil servants and business managers. The educational revolution and the academization process in engineering started earlier in Germany, and the rise of large corporations increased the influence of practitioners and industrialists in the education system. Engineering in the United States was originally a practical and shop-based profession. Academic entrepreneurs and teachers had the initiative in education, and they were more firmly in control also after the industrial revolution

Hybrid ledelse i sykehus – en gjennomgang av litteraturen

acceptedVersio