NLRP3 inflammasome promotes myocardial remodeling during diet-induced obesity

Background: Obesity is an increasingly prevalent metabolic disorder in the modern world and is associated with structural and functional changes in the heart. The NLRP3 inflammasome is an innate immune sensor that can be activated in response to endogenous danger signals and triggers activation of interleukin (IL)-1β and IL-18. Increasing evidence points to the involvement of the NLRP3 inflammasome in obesity-induced inflammation and insulin resistance, and we hypothesized that it also could play a role in the development of obesity induced cardiac alterations. Methods and Results: WT, Nlrp3−/−, and ASC−/− (Pycard−/−) male mice were exposed to high fat diet (HFD; 60 cal% fat) or control diet for 52 weeks. Cardiac structure and function were evaluated by echocardiography and magnetic resonance imaging, respectively. Whereas, NLRP3 and ASC deficiency did not affect the cardiac hypertrophic response to obesity, it was preventive against left ventricle concentric remodeling and impairment of diastolic function. Furthermore, whereas NLRP3 and ASC deficiency attenuated systemic inflammation in HFD fed mice; long-term HFD did not induce significant cardiac fibrosis or inflammation, suggesting that the beneficial effects of NLRP3 inflammasome deficiency on myocardial remodeling at least partly reflect systemic mechanisms. Nlrp3 and ASC (Pycard) deficient mice were also protected against obesity-induced systemic metabolic dysregulation, as well as lipid accumulation and impaired insulin signaling in hepatic and cardiac tissues. Conclusions: Our data indicate that the NLRP3 inflammasome modulates cardiac concentric remodeling in obesity through effects on systemic inflammation and metabolic disturbances, with effect on insulin signaling as a potential mediator within the myocardium.publishedVersio

Attenuated Fatigue in Slow Twitch Skeletal Muscle during Isotonic Exercise in Rats with Chronic Heart Failure

During isometric contractions, slow twitch soleus muscles (SOL) from rats with chronic heart failure (chf) are more fatigable than those of sham animals. However, a muscle normally shortens during activity and fatigue development is highly task dependent. Therefore, we examined the development of skeletal muscle fatigue during shortening (isotonic) contractions in chf and sham-operated rats. Six weeks following coronary artery ligation, infarcted animals were classified as failing (chf) if left ventricle end diastolic pressure was >15mmHg. During isoflurane anaesthesia, SOL with intact blood supply was stimulated (1s on 1s off) at 30Hz for 15 min and allowed to shorten isotonically against a constant afterload. Muscle temperature was maintained at 37°C. In resting muscle, maximum isometric force (Fmax) and the concentrations of ATP and CrP were not different in the two groups. During stimulation, Fmax and the concentrations declined in parallel sham and chf. Fatigue, which was evident as reduced shortening during stimulation, was also not different in the two groups. The isometric force decline was fitted to a bi-exponential decay equation. Both time constants increased transiently and returned to initial values after approximately 200 s of the fatigue protocol. This resulted in a transient rise in baseline tension between stimulations, although this effect which was less prominent in chf than sham. Myosin light chain 2s phosphorylation declined in both groups after 100 s of isotonic contractions, and remained at this level throughout 15 min of stimulation. In spite of higher energy demand during isotonic than isometric contractions, both shortening capacity and rate of isometric force decline were as well or better preserved in fatigued SOL from chf rats than in sham. This observation is in striking contrast to previous reports which have employed isometric contractions to induce fatigue

Overvåkning og innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden. Kilenotovervåking 2015

Ulvan, E.M., Aronsen, T., Næsje, T.F., Jørrestol, A., Fiske, F. & G.M. Østborg. 2016. Overvåking og innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden. Kilenotovervåking 2015 - NINA Rapport 1263. 42 s. Det ble i perioden 10. mai til 16. september 2015 fanget totalt 1451 laks i kilenøtene ved YAMO. Blant disse var 1314 villaks og 87 rømt oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i kilenotfangstene var på 6,0 %, hvilket er noe lavere enn andel oppdrettslaks i kilenøtene 2012-2014 (6,5-9,5 %). Villaksen kom tidligere inn i fangstene enn oppdrettslaksen, hvilket understreker nødvendigheten for en kilenotsesong lengre enn det kommersielle fisket for å dekke innsiget av både villaks og oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks var høyest (21,9 %) etter den ordinære kilenotsesongen (4. august til 16. september) mot 4,6 % og 3,9 % før og under den ordinære kilenotsesongen (10. mai til 1. juli og 1. juli til 4. august). I kilenotfangstene var det flest mellomlaks (66 – 88 cm) for både villaks og oppdrettslaks. Andelen mellomlaks var 56 % blant villaksen og 70 % blant oppdrettslaksen. Andelen smålaks i kilenotfangstene er noe lavere enn den reelle andelen smålaks i innsiget, siden en av de to nøtene som ble brukt, hadde maskevidde 58 mm som ikke fanget smålaks under 56-57 cm (Næsje 2014 a). Kjønnsfordelingen var balansert blant villaksen med 50 % hunner og 50 % hanner. Blant villaksen var det heller ingen åpenbare forskjeller mellom hanner og hunner i samme størrelsesgruppe. Blant oppdrettslaksen var det en overvekt av hanner, med 60 % hanner mot 40 % hunner. Det ble Lea-merket 703 villaks i 2015, av disse ble 10 % gjenfanget i sportsfisket i elvene, og 8 % ble gjenfanget i sjøen. Av det totale antallet villaks som ble gjenfanget i sportsfisket i elvene, ble flest (32 %) gjenfanget i Gaula, deretter Stjørdalselva (22 %), Orkla (14 %) og Nidelva (7 %). Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 76 000 laks i 2015. Dette er noe lavere enn i 2014 (85 000 laks), men høyere enn i 2013 (31 000 laks) og 2012 (58 000 laks). Over halvparten (58 %) av villaksen som ble fanget i kilenøtene ved YAMO i 2015 hadde vært to år i sjøen. Gjennomsnittslengden til villaksen økte som forventet med antall år i sjøen, men det var også en betydelig overlapp i lengdefordelingen til villaks med ulikt antall år i sjøen. Lengden til 22 % av tosjøvinter villaksen lå innenfor lengdefordelingen til ensjøvinter villaksen og lengden til 88 % av tresjøvinter villaksen lå innenfor lengdefordelingen til tosjøvinter villaksen. Basert på skjellanalyse hadde oppdrettslaksen tilbrakt null til tre år i sjøen etter rømming. De fleste (57 %) hadde ingen vintersoner i skjellet, og har dermed rømt inneværende år. Videre hadde 51 % av oppdrettslaksen som hadde rømt i 2015 vokst mindre enn 10 cm fra rømming til fangst. Avhengig av om man bruker maksimumsestimatet eller minimumsestimatet for lengde ved rømming hadde 8 - 11 % av oppdrettslaksen rømt på et tidlig stadium, dvs. oppdrettslaks som hadde rømt før den nådde 30 cm kroppslengde. Andelen rømt oppdrettslaks som ble klassifisert som villaks basert på utseendet var 16 % i 2015, 79 % av disse hadde tilbragt minst ett år i sjøen etter rømming. Få villaks ble klassifisert som oppdrettslaks basert på utseendet (0,3 %).© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden. Kilenotovervåking 2016

Berntsen, H.H., Ulvan, E.M., Aronsen, T., Skorstad, L.M., Østborg, G.M & Næsje, T.F. 2017. Overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Namsfjorden. Kilenotovervåking 2016. NINA Rapport 1381. 31 s. Det ble i perioden 3. mai til 21. september 2016, fanget totalt 1627 laks i kilenøtene i Namsfjor-den. Blant disse var 1521 villaks, 64 rømt oppdrettslaks, 41 med usikkert opphav og én kultivert laks. Antall villaks fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 var dermed høyere enn i 2015 (1521 villaks), og i 2013 og 2014 (henholdsvis 1046 og 1192 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene i 2016 var 3,9 % (64 av totalt 1627 laks), hvilket er i samme størrelsesorden som i 2015 (3,4 %, 51 av totalt 1532 laks), men lavere enn i både 2013 (5,7 %, 65 av totalt 1132 laks) og 2014 (5,0 %, 65 av totalt 1293 laks). Dette skyldes hovedsakelig flere fangede villaks i 2016 siden antallet rømt oppdrettslaks er omtrent likt tidligere år. Villaksen kom tidligere inn i fangstene enn oppdrettslaksen. Over halvparten av villaksen (68,6 %, 1043 av totalt 1521) ble fanget i det ekstraordinære fisket før den ordinære kilenotsesongen (3. mai – 10. juni) og 58,7 % (893 av 1521) av all villaksen ble fanget i ukene 21, 22 og 23 (23. mai – 10. juni). Mesteparten (76,6 %, 49 av totalt 64) av den rømte oppdrettslaksen ble derimot fanget i det ekstraordinære fisket etter den ordinære kilenotsesongen som ble avsluttet 28. juli. Undersøkelsen i 2016 understreker som tidligere år nødvendigheten av at kilenotsesongen i overvåkingssammenheng er lenger enn det kommersielle fisket for å dekke innsiget av både villaks og oppdrettslaks. Det var flest mellomlaks (66-88 cm) i kilenotfangstene i Namsfjorden i 2016, både blant villaksen (69,4 %) og den rømte oppdrettslaksen (67,2 %). På grunn av maskevidden (58 mm) i notlinet i fangstkammeret på kilenota, vil andelen smålaks i kilenotfangstene være lavere enn den reelle andelen smålaks i innsiget. Det var færre hanner enn hunner både blant villaksen (70,6 % hunner) og den rømte oppdrettslaksen (73,8 % hunner). Blant villaksen var det en overvekt av hunn-laks innenfor alle størrelsesklassene med 64,6 % hunner og 35,4 % hanner blant smålaksen, 73,5 % hunner og 26,5 % hanner blant mellomlaksen og 64 % hunner og 36 % hanner blant storlaksen. Blant den rømte oppdrettslaksen var det like mange hunner som hanner blant både smålaksen og storlaksen, mens det hos mellomlaksen var en klar overvekt av hunner (85,7 % hunner, 14,3 % hanner). Over halvparten (68,2 %, 1031 av 1512) av villaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 hadde vært to år i sjøen før den returnerte til elva. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år. Flest villaks vandret ut i sjøen etter tre år i elv (66,3 %). Gjennomsnittlig tilbakeberegnet smoltlengde var 13,3 cm (± SD 2,0). Basert på skjellanalyse hadde oppdrettslaksen som ble fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2016 vært null til to år i sjøen etter rømming. Mesteparten (69,6 %) av den rømte oppdrettslaksen var uten vintersone i skjellene og har følgelig mest sannsynlig rømt inneværende år. Videre var det 51,7 % som ikke hadde vintersone og som hadde vokst mindre enn 10 cm etter rømming. Disse oppdrettslaksene kan følgelig ansees som nyrømt oppdrettslaks. I 2016 ble 8,3 % av oppdretts-laksen estimert til å ha rømt på et tidlig stadium, som smolt/postsmolt med tilbakeberegnet lengde < 30 cm ved rømming

Tiltaksrettet overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden og tilsluttende elver. Resultater fra undersøkelsene i 2014, 2013 og 2012

Aronsen, T., Næsje, T.F., Ulvan, E.M., Fiske, F., Jørrestol, A., Østborg, G., Krogdahl, R & T. Rognes. 2015. Tiltaksrettet overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden og tilsluttende elver. Resultater fra undersøkelsene i 2014, 2013 og 2012. - NINA Rapport 1194. 82 s. Kilenotfangstene ved Agdenes har inngått i overvåkningen av rømt oppdrettslaks siden 1986, og siden 1997 har innsiget av villaks blitt beregnet ved hjelp av gjenfangst av laks merket i kilenøter ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). I perioden fra 2012 til 2014 ble overvåkningen utvidet ved at villaks og oppdrettslaks ble merket med radiomerker, og oppvandringen i de viktigste lakseelvene i Trondheimsfjorden ble registrert. Hovedformålet med dette prosjektet har vært å undersøke innsiget og livshistorien til villaks og rømt oppdretts-laks, og å sammenligne vandringsmønsteret til villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjor-den og elvene rundt Trondheimsfjorden, med sikte på tidlig varsling og effektiv utfisking av rømt oppdrettslaks. I denne samlerapporten rapporteres nye data fra 2014 og data fra tidligere undersøkelser i 2013 og 2012 med fokus på sammenligninger av resultatene fra de tre årene. Det ble fanget 822, 912 og 725 villaks i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Fiskeperioden var henholdsvis 16.05. - 15.09.,14.05.-16.09. og 03.06. - 06.09. i 2014, 2013 og 2012. I 2014 var hovedperioden for fangst i kilenøtene senere enn i tidligere år, hvilket skyldes en høyere andel smålaks ( 88 cm) alle tre årene. En høy andel smålaks i totalfangstene vil medføre at hovedperioden for fangst i kilenø-tene vil bli senere i sesongen. I forhold til de to forgående årene var det en høyere andel ensjøvinterlaks i fangstene i 2014 (37 % mot 19 % i 2013 og 31 % i 2012). 2013 syntes å ha en spesiell lav andel smålaks (32 %) og ensjøvinterlaks (19 %), hvilket tyder på at det har vært dårlig rekruttering eller overle-velse blant smoltårsklassen som vandret ut i havet i 2012 og som returnerte som ensjøvinter-laks i 2013. Ved hjelp av merking og gjenfangst ble antall villaks på innsig til Trondheimsfjorden i 2014 beregnet til ca. 85 000 villaks. Dette representerer mer enn en fordobling av villaksinnsiget fra 2013 som var på ca. 31 000 og var også høyere enn i 2012 da antallet villaks på innsig til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 58 000. Det ser dermed ut til at smolten som gikk ut i 2013 ga opphav til en sterk årsklasse med voksenlaks. Andelene rømt oppdrettslaks i kilenøtene ved YAMO var på 7,3 %, 9,5 % og 6,5 % i henholds-vis 2014, 2013 og 2012. Andelen oppdrettslaks var høyere sent i sesongen, etter det ordinære kilenotfisket. Etter 04.08. var andelen rømt oppdrettslaks henholdsvis 19,5 %, 47,7 % og 23,5 % i 2014, 2013 og 2012. Andelen rømt oppdrettslaks under den ordinære kilenotsesongen var henholdsvis 5,1 %, 8,2 % og 4,7 % i 2014, 2013 og 2012. En sammenligning mellom andeler rømt oppdrettslaks i kilenotfangster i ytre deler av Trond-heimsfjorden og «Årsprosenten» i elvene i Sør-Trøndelag mellom 1989 og 2014, viser at det er en positiv korrelasjon mellom andeler rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene og andeler rømt oppdrettslaks i elvene i samme år. År med relativt sett høye andeler rømt oppdrettslaks i kile-notfangstene har også høye andeler rømt oppdrettslaks i elvene. Andelene rømt oppdrettslaks i fangstene i kilenotfangstene var generelt noe høyere enn andelen i elvefangstene, men et unormalt høyt innslag av rømt oppdrettslaks i kilenøtene vil kunne forutsi muligheten for et høyere innslag i elvene i Sør-Trøndelag i samme år. Årsaken til at andelene rømt oppdrettslaks i fangstene i fjorden er høyere enn i elvefangstene, kan blant annet være at ikke all oppdretts-laksen er kjønnsmoden og i mindre grad enn villaksen vandrer opp i elvene. Livshistorien til den rømte oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i 2014, 2013 og 2012 varierte fra oppdrettslaks som var nyrømt, til oppdrettslaks som hadde vært tre år i sjøen etter rømming. Basert på skjellanalysen hadde laksen rømt både som smolt/postsmolt og som voksen opp-drettslaks. Om vi definerer nyrømt oppdrettslaks som individer som hadde vokst < 10 cm ved fangst etter rømming og som var uten vintersone, var andelen nyrømt laks høyere i 2014 enn i 2013 og 2012 (henholdsvis 37 %, 10 % og 20 % i 2014, 2013 og 2012). Andelen oppdrettslaks som hadde rømt inneværende år (oppdrettslaks uten vintersone i skjellene) var 37 % ,31 % og 27 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm (rømt som smolt/postsmolt) varierte mellom 5-16 % i 2014, 14-19 % i 2013 og 10-32 % i 2012, avhengig om vi bruker maksimums- eller minimumsestimatet for lengde ved rømming. Det var dermed stor variasjon mellom årene i hvor stor andel av oppdrettslaksen som hadde rømt på et tidlig stadium etter utsetting i sjøen. Videre understreker våre undersøkelser viktigheten av skjellanalyser for klassifisering av rømt oppdrettslaks. Få villaks ble feilklassifisert som oppdrettslaks basert på utseendet i 2014 og 2013 (henholdsvis 0,1 % og 1 %). I 2012 ble derimot 9 % (50 individer) av villaksen feilklassi-fisert som oppdrettslaks basert på utseendet, 86 % av disse hadde imidlertid blitt klassifisert som usikker oppdrett. I både 2014 og 2013 ble 16 % av oppdrettslaksen klassifisert som villaks basert på utseendet, mens denne andelen var noe lavere i 2012 (9 %). Oppdrettslaks som blir feilklassifisert som villaks hadde som regel vært minst ett år i sjøen etter rømming (91 % i 2014, 94 % i 2013 og 100 % i 2012). I 2012 ville andelen rømt oppdrettslaks blitt overestimert til 12,5 % istedenfor 6,5 % ved bruk av utseendet til klassifisering av opphav, mens i 2014 og 2013 ville andelen oppdrettslaks blitt noe lavere (henholdsvis 6,2 og 9,0 % istedenfor 7,3 % og 9,6 %) uten verifisering av opphav med skjellanalyse. Det ble radiomerket 179 villaks i både 2014 og 2013, mens antallet radiomerkede villaks i 2012 var 107. Antallet radiomerkede rømte oppdrettslaks var 25, 43 og 33 i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Blant villaksen som ble radiomerket ved YAMO ble 53 %, 59 % og 36 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012 registrert i en av elvene med radiologgestasjoner. I 2014 og 2013 var det radio-loggestasjoner i Gaula, Orkla, Nidelva, Verdalselva og Stjørdalselva, mens i 2012 var det kun radiologgestasjoner i Orkla og Gaula. For den rømte oppdrettslaksen var andelen som ble registrert i en av elvene med radiologgestasjon lavere enn for villaksen (24 %, 33 % og 21 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012). Resultatene fra radiomerking av villaks og oppdrettslaks tyder på at oppdrettslaksen bruker kortere tid fra merking til registrering i elvene enn villaksen. For villaks varierte gjennomsnittlig antall dager brukt fra merking til registrering i elva mellom 8,3-15,6 de tre årene til Orkla og 10,1-15,6 til Gaula. For oppdrettslaksen var variasjonen mellom år i gjennomsnittlig vandrings-hastighet 5,0-8,4 dager til Orkla. Det ble ikke registrert radiomerket oppdrettslaks i Gaula i 2014, men i 2013 og 2012 var gjennomsnittlig vandringshastighet til Gaula for oppdrettslaks henholdsvis 3,1 og 7,2 dager. Også i de andre tre elvene (Nidelva, Verdalselva og Stjørdals-elva) brukte oppdrettslaksen gjennomsnittlig kortere tid fra merking til registrering i elva, men få radiomerkede oppdrettslaks ble registrert i hver elv, og det vil derfor være store usikkerheter rundt vandringshastigheten til oppdrettslaksen. Det var også stor variasjon mellom individer i vandringshastigheten fra YAMO til elvene alle tre årene. I 2014 varierte antall dager villaksen brukte fra YAMO til elva den ble registrert i fra 2 til 108 dager, i 2013 fra 1 dag til 55 dager og i 2012 fra 2 til 63 dager. For oppdrettslaksen varierte tiden brukt fra YAMO til elva den ble registrert i fra 5 til 13 dager i 2014 (seks individer), 2 til 14 dager i 2013 (13 individer) og 2 til 11 dager i 2012 (syv individer). Ved å undersøke når villaksen som ble registrert i ulike elver ble merket, kan tidspunktene for når villaks fra ulike elver kom inn i fangstene ved YAMO studeres. I 2013 ble laks som ble registrert i Orkla og Gaula hovedsakelig merket tidlig i kilenotsesongen, hvorav 45 % og 56 % av villaksen som ble registrert i henholdsvis Orkla og Gaula ble merket i uke 23 (03.06.-09.06.). I 2014 ble laksen som ble registrert i Orkla merket senere enn i 2013 (45 % i ukene 27 og 28, 30.06.-13.07), mens villaksen som ble registrert i Gaula også ble merket tidlig i sesongen i 2014 (54 % i ukene 21-24, 19.05.-15.06.). I Nidelva ble mesteparten (58 %) av villaksen registrert i elva merket i ukene 25-28 i 2014. Innvandringsmønsteret for laks registrert i Nidelva i 2014 stemmer godt med innvandrings-mønsteret i 2013 da all villaksen som ble registrert i Nidelva ble merket relativt sent i sesongen (ukene 26-32, 24.06.-11.08.). Verdalselva hadde også en topp av registreringer av villaks merket tidlig begge årene, (38 % i uke 21 i 2014 og 75 % i uke 23 i 2013). I 2014 var det også en senere topp i uke 27 da 31 % av villaksen registrert i Verdalselva i 2014 ble merket I Stjørdalselva ble 80 % av villaksen som ble registrert i elva i 2014 merket i uke 27-30 (30.06-27.07.), mens mesteparten av laksen som vandret opp i elva i 2013 ble merket tidligere (71 % i uke 22-27, 27.05-07.07.). Gaula, Nidelva, og Verdalselva hadde dermed relativt like innvandringsmønstre i 2013 og 2014, mens for Orkla og Stjørdalselva ble laksen som ble registrert i de to elvene i 2014 et senere merketidspunkt i 2014 enn i 2013. Nidelva var den eneste elva som hadde et relativt sent innvandringsmønster begge årene. Det må anmerkes at merketidspunkt i Stjørdalselva i 2014 kun var kjent for fem (av seks villaks registrert i elva). I 2013 ble laksens vandringsmønster i Gaula og Orkla undersøkt. Villaksen brukte i gjennom-snitt kortere tid på den 25 km lange strekningen fra første registrering i Gaula til hølen under Gaulfossen (121,9 timer), enn den stod under Gaulfossen før den gikk videre opp fossen (232 timer). Dette tyder på at Gaulfossen forsinker laksens vandring, men en betydelig andel av villaksen (76 %) gikk videre opp fossen. Trolig står laksen en stund under fossen for å avvente optimal vannføring og vanntemperatur til å ta seg opp. Det var kun tre oppdrettslaks som vand-ret opp i Gaula i 2013, samtlige av disse tre forserte fossen. I Orkla ble 18 % av villaksen og 71 % av oppdrettslaksen som ble registrert på nederste logger i Orkla også registrert ved Bjørsetdammen (et potensielt vandringshinder ca. 37,5 km fra mun-ningen). Seks av de syv villaksene (86 %) og tre av de fem oppdrettslaksene (60 %) som gikk opp til Bjørsetdammen vandret opp og forbi dammen. Oppdrettslaksen i Orkla brukte gjennom-snittlig lengre tid (1282 timer) enn villaksen (353 timer) på å vandre fra første loggestasjon og opp til Bjørsetdammen. Andelene gjenfanget radiomerket villaks var lavere i 2014 enn i 2013 og 2012. I 2014 ble 7 % av den radiomerkede villaksen gjenfanget i elvene, mens 2 % ble gjenfanget i sjøfisket. I 2013 og 2012 ble henholdsvis 20 % og 18 % av den radiomerkede villaks gjenfanget i sportsfisket og 8 % og 21 % i sjøfisket. I 2014 ble ingen radiomerkede oppdrettslaks gjenfanget i sportfisket i elvene i Trondheimsfjor-den, mens 8 % ble gjenfanget i sjøen. I 2013 ble henholdsvis 2 % og 7 % av den radiomerkede rømte oppdrettslaksen gjenfanget i elvene og i sjøen, mens i 2012 ble henholdsvis 15 % og 9 % av den radiomerkede oppdrettslaksen gjenfanget i elvene og sjøen. Sammenlignet med 2013 og 2012 ble en svært lav andel av den radiomerkede villaksen regi-strert i Orkla, Gaula, Nidelva, Stjørdalselva og Verdalselva rapportert gjenfanget i 2014, hen-holdsvis 5 %, 18 %, 8 %, 17 % og 8 %. I 2013 ble 39 %, 26 %, 33 %, 24 % og 13 % av den radiomerkede villaksen registrert i henholdsvis Orkla, Gaula, Nidelva, Stjørdalselva og Ver-dalselva rapportert gjenfanget. I 2012 ble 38 % og 28 % av den radiomerkede villaksen som ble registrert i henholdsvis Orkla og Gaula gjenfanget. Ingen radiomerkede rømte oppdrettslaks ble gjenfanget i sportsfisket i 2014, mens en opp-drettslaks ble gjenfanget i Nidelva i 2013 (av de to som ble registrert i Nidelva). I 2012 ble to oppdrettslaks gjenfanget i Orkla (av de to som ble registrert i Orkla), og to ble gjenfanget i Gaula (av de fem som var registrert i Gaula). De lave gjenfangstratene i elvene i 2014 sammenlignet med de tidligere årene tyder på at beskatningen i elvene var lav i 2014. Det ble innført fangstbegrensninger i alle elvene i sportsfiskesesongen i 2014, blant annet fredning av hunnlaks. Slike fangstbegrensninger vil gi økt gjenutsetting av fisk og redusere fiskeinnsatsen i elvene, hvilket kan være en av årsa-kene til de lave gjenfangstratene i 2014. I 2014 og 2013 ble fangst per uke i kilenotfangstene ved YAMO sammenlignet med fangst per uke i Gaula (nedstrøms Gaulfossen) og Orkla (nedstrøms Bjørsetdammen). For smålaks var det en signifikant positiv sammenheng med to ukers forsinkelse fra kilenot til Gaula i 2013 og 2014 og i Orkla i 2014, men det var ingen sammenheng mellom fangst per uke av smålaks i kilenøtene og i Orkla i 2013. For mellomlaks og storlaks var det en signifikant positiv sammen-heng mellom fangst per uke i kilenøtene og fangst i Gaula i samme uke i 2013, men det var ingen sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst i Gaula for mellomlaks og storlaks i 2014. I Orkla var det også en positiv sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst i elva for mellomlaks og storlaks i 2013, men med en ukes forsinkelse fra kilenøtene til elva. Som for Gaula var det ingen sammenhenger mellom fangst per uke av mellomlaks og storlaks i kilenø-tene og fangst per uke i Orkla i 2014. Resultatene tyder på at fangst i kilenøtene kan forutsi fangst i Orkla og Gaula med en til to ukers forsinkelse, men det er mange faktorer som kan påvirke denne sammenhengen. Mangelen på sammenheng mellom fangst i sjø og fangst i elv i 2014 kan være på grunn av de relative lave fangstene av disse størrelsesgruppene i 2014 i forhold til 2013, samt at den varme tørre sommeren i 2014 kan ha gitt dårlige fiskeforhold og at fangstene i sportsfisket ikke gjenspeiler tilgangen på nygått laks. Overvåkningen med kilenot i Trondheimsfjorden har vært et samarbeid mellom forvaltning, oppdrettsnæring, rettighetshavere og forskningsmiljøer. Den løpende overvåkinga fra overvå-kingsstasjonen vil blant annet kunne varsle om høye andeler rømt oppdrettslaks i fjorden. Fort-løpende fangstrapporter vil også kunne varsle om lavt innsig av villaks og mulig behov for forvaltningsmessige tiltak. Hjemmesiden hvor fangstene blir løpende rapportert har blitt hyppig brukt av fiskere, media og andre interesserte. Basert på stasjonens viktighet for miljøforvaltning, fiskeriforvaltning, oppdrettsnæring, rettig-hetshavere i sjø og elver anbefaler NINA at driften av overvåkingsstasjonen videreføres på permanent basis.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

A novel method for high precision aortic constriction that allows for generation of specific cardiac phenotypes in mice

Aims Generation of reproducible cardiac disease phenotypes in mice is instrumental for investigating mechanisms leading to heart failure (HF). For decades, suture-based thoracic aortic constriction has been the preferred method for increasing left ventricular (LV) afterload in rodents, but the degree of stenosis resulting from this method is variable. In an effort to improve this methodology, we subjected mice to constriction of the ascending aorta using o-rings with fixed inner diameters (IDs). Methods and results Mice of C57BL/6J and FVB/N background were subjected to constriction of the ascending aorta using o-rings with fixed IDs of 0.71, 0.66, and 0.61 mm. O-ring aortic banding resulted in 98.7% survival 2 weeks post-surgery, with very low intra- and inter-surgeon variation. When using the narrowest o-ring (0.61 mm), mice developed hypertrophy within 1 week. Over 20 weeks, the mice gradually developed reduced LV ejection fraction (LVEF) and dilatation with increased left atrial dimensions and lung weight, indicating congestion. When using o-rings with IDs of 0.66 mm and 0.71 mm, the mice developed hypertrophy, but maintained a compensated state with stabilized LVEF 8–20 weeks post-surgery. The up-regulation of signature genes associated with HF, hypertrophy, fibrosis, and the level of activation of MAPK and NFAT signalling pathways corresponded to the degree of stenosis. Conclusion Here, we introduce a novel method for high precision aortic constriction in mice with high intra- and inter-surgeon reproducibility and low post-operative mortality that allows generation of specific cardiac disease phenotypes

Genome-wide profiling of DNA 5-hydroxymethylcytosine during rat Sertoli cell maturation

Sertoli cells have dual roles during the cells’ lifetime. In the juvenile mammal, Sertoli cells proliferate and create the structure of the testis, and during puberty they cease to proliferate and take on the adult role of supporting germ cells through spermatogenesis. Accordingly, many genes expressed in Sertoli cells during testis formation are repressed during spermatogenesis. 5-Hydroxymethylcytosine (5hmC) is a DNA modification enzymatically generated from 5mC and present in all investigated mammalian tissues at varying levels. Using mass spectrometry and immunofluorescence staining we identified a substantial Sertoli cell-specific global 5hmC increase during rat puberty. Chemical labeling, pull-down and sequencing of 5hmC-containing genomic DNA from juvenile and adult rat Sertoli cells revealed that genes that lose or gain 5hmC belong to different functional pathways and mirror the functions of the cells in the two different states. Loss of 5hmC is associated with genes involved in development and cell structure, whereas gain of 5hmC is associated with genes involved in cellular pathways pertaining to the function of the adult Sertoli cells. This redistribution during maturation shows that 5hmC is a dynamic nucleotide modification, correlated to gene expression

Sustained Toll-like receptor 9 activation promotes systemic and cardiac inflammation, and aggravates diastolic heart failure in SERCA2a KO mice

Aim Cardiac inflammation is important in the pathogenesis of heart failure. However, the consequence of systemic inflammation on concomitant established heart failure, and in particular diastolic heart failure, is less explored. Here we investigated the impact of systemic inflammation, caused by sustained Toll-like receptor 9 activation, on established diastolic heart failure. Methods and Results Diastolic heart failure was established in 8–10 week old cardiomyocyte specific, inducible SERCA2a knock out (i.e., SERCA2a KO) C57Bl/6J mice. Four weeks after conditional KO, mice were randomized to receive Toll-like receptor 9 agonist (CpG B; 2μg/g body weight) or PBS every third day. After additional four weeks, echocardiography, phase contrast magnetic resonance imaging, histology, flow cytometry, and cardiac RNA analyses were performed. A subgroup was followed, registering morbidity and death. Non-heart failure control groups treated with CpG B or PBS served as controls. Our main findings were: (i) Toll-like receptor 9 activation (CpG B) reduced life expectancy in SERCA2a KO mice compared to PBS treated SERCA2a KO mice. (ii) Diastolic function was lower in SERCA2a KO mice with Toll-like receptor 9 activation. (iii) Toll-like receptor 9 stimulated SERCA2a KO mice also had increased cardiac and systemic inflammation. Conclusion Sustained activation of Toll-like receptor 9 causes cardiac and systemic inflammation, and deterioration of SERCA2a depletion-mediated diastolic heart failure

A computational pipeline for quantification of mouse myocardial stiffness parameters

The mouse is an important model for theoretical–experimental cardiac research, and biophysically based whole organ models of the mouse heart are now within reach. However, the passive material properties of mouse myocardium have not been much studied. We present an experimental setup and associated computational pipeline to quantify these stiffness properties. A mouse heart was excised and the left ventricle experimentally inflated from 0 to 1.44 kPa in eleven steps, and the resulting deformation was estimated by echocardiography and speckle tracking. An in silico counterpart to this experiment was built using finite element methods and data on ventricular tissue microstructure from diffusion tensor MRI. This model assumed a hyperelastic, transversely isotropic material law to describe the force–deformation relationship, and was simulated for many parameter scenarios, covering the relevant range of parameter space. To identify well-fitting parameter scenarios, we compared experimental and simulated outcomes across the whole range of pressures, based partly on gross phenotypes (volume, elastic energy, and short- and long-axis diameter), and partly on node positions in the geometrical mesh. This identified a narrow region of experimentally compatible values of the material parameters. Estimation turned out to be more precise when based on changes in gross phenotypes, compared to the prevailing practice of using displacements of the material points. We conclude that the presented experimental setup and computational pipeline is a viable method that deserves wider application.acceptedVersio