Å forbedre en etat: Om læring gjennom eksisterende systemer i politiorganisasjonen

Reformer i offentlig forvaltning tar ofte utgangspunkt i å endre atferd via formelle strukturer og formaliserte prosedyrer og rutiner (Røvik, 2007). Likevel viser forskning at formell struktur og faktisk atferd i organisasjonen sjeldent samsvarer (Jacobsen og Thorsvik, 2013). Å påvirke atferd gjennom formaliserte styringsinstrumenter kan dermed by på utfordringer (Christensen, Lægreid, Roness og Røvik, 2009). Med disse forutsetningene spør vi hvordan man best kan tilrettelegge for organisasjonslæring i endringsprosesser. Hvilke læringsarenaer kan gjøre komplekse organisasjoner mer kunnskapsbaserte? Med utgangspunkt i politietaten som case vil vi utforske hvordan man med virkemidler fra både styring og ledelse kan tilrettelegge for læring i organisasjoner som bærer trekk fra tradisjonelt byråkrati og profesjonsbyråkrati. I artikkelen understreker vi at endret atferd i politiorganisasjonen må hvile på medvirkning fra polititjenestepersonene, og kommer med noen eksempler på læringsarenaer og mulige hindre i arbeid med læring og endring som kan reduseres for å få læring til. I tillegg presenterer vi en del begreper som kan være nyttige, og viser til eksempler på måter politiet kan lære å lære av feil på. Siden gapet mellom formelle og uformelle prosesser i politiorganisasjonen er så stort, vil det å utvikle interne profesjonelle standarder ut fra langsiktig målsetting styrke politiets kontroll med arbeidsprosessene og tilrettelegge for medvirkning i det pågående endringsarbeidet. Systematisert, kunnskapsbasert erfaringslæring er en av de veiene politiledere og deres organisasjoner oppfordres til å følge (NOU 2009:12, Hove, 2014)

Om erfaringskunnskap og læring : et essay

Med utgangspunkt i en konkret undervisningssituasjon, reflekterer jeg i dette essayet rundt erfaring som kunnskapsform og utfordringer i tilrettelegging for erfaringsbasert læring for voksne. Erfaring og erfaringskunnskap diskuteres med utgangspunkt i aristoteliske kunnskapsformer med vekt på forholdet mellom uartikulert kroppslig erfaring og begrepsfestet kunnskap. Sentrale begreper i diskusjonen er fenomenologisk kunnskap, habitus og narrativ. Tilrettelegging for erfaringslæring handler om å skape rom for refleksjon, en ettertankens systematikk. Innholdsmessig handler det om å bevisstgjøre erfaringens plass i egen kunnskapsforståelse, om å bli kjent med hvordan den akkumulerte erfaringen påvirker vår forståelse og våre handlinger og om å bruke erfaring som utgangspunkt for å tilegne seg fag og teori

Spenningsfeltet mellom nytte for bedriften og frirom for studenten: et samarbeidsprosjekt mellom skole og arbeidsliv for gjensidig påvirkning og ønske om forandring

Samarbeid mellom høgskole og arbeidsliv, høgskolens tredje oppgave, (Brulin 1998) gir store utfordringer i forhold til hvordan gjennomføre ”løpende dialog” om innhold i studieprogrammer og undervisningsopplegg. Det er ikke lenger ensidig bestilling fra næringslivet, som NHO-lederen påpeker i sin kronikk i Aftenposten (Bernander 2010). Spenningsforholdet mellom ”nytte for bedriften” og ”lærings- og frirommet for studenten og medarbeideren” er en av de sentrale utfordringene for utdanningsinstitusjoner som ønsker å være relevante partnere for kompetanseutvikling i arbeids- og næringslivet (Nielsen 1996, Schwencke 2006a og 2006b, Eikeland 2008). Samtidig ser vi at samarbeidet påvirkes av fleksibilitet og kontinuerlige endringer i arbeidslivet utenfor bedriften (Nielsen m.fl. 2010). Organisasjonsforhold, arbeids- og læringsmiljø, de ansattes faglige utvikling og yrkesstolthet påvirkes av disse grunnleggende endringene i arbeidslivet og i samfunnet forøvrig. Endringene i samfunnet fører også til at nye krav stilles til læringsformer både i yrkesutdanningen og i arbeidslive

To læringsperspektiv i jazzdans: Fra formidlingspreget danseundervisning til prosessorientert læringsfokus

Dette forskningsarbeidet er inspirert av pedagogisk aksjonsforskning, der vi ser kritisk på jazzdansdansens undervisningstradisjoner. Vi erfarer at disse preges av ensidig formidling, og at det er elevenes måloppnåelse framfor læreprosess som står i sentrum. I prosjektet er vi derfor opptatt av elevens opplevelser i læreprosesser. Med opplevelser mener vi mulighetene vi gir elevene i sine læreprosessene i løpet av danseundervisningen. Å formidle dans er et omfattende tema, vi avgrenser derfor oppgavens fokus til hvordan vi dansepedagoger kan styrke elevens opplevelse og deltagelse i opplæringssituasjoner i jazzdans. Dette ved å utnytte elevens erfaringspreferanser i ulike opplæringsprosesser, og skape større rom for å bevisstgjøre deres refleksjoner i, ved og over handling. Undersøkelsene konsentreres rundt prosessdidaktisk opplæringsfokus, som samtidig kan ivareta jazzdansens særegenhet. Undervisningsstrategier som vektlegger prosessen i opplæringen er mer tidkrevende enn den tradisjonelle formidlingstradisjonen. Noe vi ser er utfordrende, og som kan gå på bekostning av elevens tekniske utvikling. Prosjektets teoretiske forankring retter seg mot prosessorientert didaktikk, og elevens erfaringer og opplevelser. Vi presenterer jazzdansens opphav og belyser dansens læringstradisjoner i et historisk perspektiv. Blant annet gjennom Jack Cole som sees på som jazzdansens far, og hans formidlingspregede opplæringsform (Kassing & Gayle, 2003). En motsetning til denne opplæringsformen belyser vi gjennom dansepionèren Isadora Duncan (1877-1927) og dansepedagogen og bevegelsesteoretiker Rudolf Laban (1879-1958). For å konkretisere den teoretiske forankringen ytterligere, tar vi for oss John Deweys (1859-1952) erfaringslæring, Donald A. Schøn (1030-1997) refleksjon i og ved handling, Lawrence Stenhouse (1926-1982) prosesstenkning og Etienne Wenger (1952-) praksisfelleskapet. Hensikten er å belyse hvilke forhold vi dansepedagoger må ta hensyn til i vår yrkespraksis, for å fremme elevens læreprosess og mening i jazzdanseundervisning. Vår studie er av samfunnsvitenskapelig karakter, med et fenomenologisk hermeneutisk vitenskapssyn. Med den hensikt å undersøke informantenes oppfatning ut fra deres ståsted og kunnskap. «Et viktig prinsipp ved samfunnsvitenskap er at den bidrar til å forstå, forkaste og forandre ulike forhold i samfunnet, hvor vi som forskere er deltager i eget forskningsprosjekt» (Grønmo 2004:12). MAYP5900 Kull 2010 for Trude Haugland og Aina Nordgård Dokumentasjonen av forskningsarbeidet er inspirert av pedagogisk aksjonsforskningens didaktiske relasjonstenkning, og omhandler planlegging, gjennomføring og vurdering av undersøkelsene (Hiim og Hippe 2001). Tilnærming for innhenting av empiri er kvalitativ, og vi benytter ulike metoder som observasjon, intervju og egne logger. Prosjektets undersøkelser består av tre aksjoner, som blir presentert i kronologisk rekkefølge. Den første undersøkelsen er en jazzdanstime, der vi underviser elever ved en videregående skole, med utgangspunkt i våre erfaringer med formidlingspreget undervisning. Dernest forflytter vi oss til København, hvor vi undersøker to dansepedagogers syn på og bruk av prosessdidaktisk læringsfokus. Dette skjer gjennom observasjon og intervju. Vi avslutter prosjektet med samme elevgruppe som ved første undersøkelse. Her integrerer vi formidlingspregede og prosessdidaktiske opplæringsstrategier i jazzdanstimen, som vi mener kan ivareta jazzdansens særpreg. Gjennom konkrete eksempler fra informantenes uttalelser, trekker vi frem faktorer de opplever som viktige. Elevinformantene belyser at eksperimentering kan bidra til å fremme deres læringsopplevelse, og gi en reflekterende og meningsfull utvikling. Pedagoginformantene fremhever tid og rom i læreprosessen som viktig, for at læring i prosessorientert fokus skal kunne skje. Her står helheten i elevens bevegelsesforståelse sentralt. En annen faktor alle informantene fremhever er musikk, da den bidrar med å veilede eleven i utførelsen. For eksempel ved at musikken kan underbygge et raskt eller sakte tempo, eller om utførelsen skal være skarp eller myk. Forskningsarbeidet har gjort oss mer bevisst på hva elevens læreprosess omhandler i lys av en prosessdidaktisk strategi. Vi mener dette kan bidra til styrke vår egen yrkespraksis, og vil motivere eleven og skape mening. Dette gjennom deres forståelse av sammenheng rundt helhetlige opplevelser, og læring om og i egen kropp. Vi håper å kunne gi pedagoger i liknende yrker et innblikk i, og kunnskap om, hvordan prosessdidaktiske strategier kan utvikle elevens opplæringsmuligheter i jazzdans. Noe vi ser kan bidra til å styrke pedagogens helhetlig yrkeskompetanse. Vi ønsker alle lesere, en god lesing!Master i yrkespedagogik

Yrkesfaglærere og elever i et globalisert samfunn - deres utvikling og ontologiske sikkerhet

Hvordan er det å være yrkesfaglærer og -elev i et globalisert samfunn? Svarene kan utgjøre viktig kunnskap for å forstå yrkesfaglærere og deres elever, slik at en kan organisere god lærerutdanning og yrkesopplæring. Giddens (1991:14-21) framsetter tre karakteristiske trekk ved dagens samfunn, atskillelsen av tid og rom, utløftingen av sosiale institusjoner og modernitetens refleksivitet. Jeg har valgt å betrakte yrkesfaglærerne i lys av disse fenomenene og har beskrevet ulike trekk ved deres utvikling som lærere og deres ontologiske sikkerhet. Mine hovedkonklusjoner er at de konsekvenser Giddens beskriver som et resultat av det globaliserte samfunnet, ikke preget yrkesfaglærere så dramatisk som forventet bortsett fra at de hyppige reformene i skolen ikke erfares som bare positive. Det var derimot informantenes mening at dagens elever var annerledes enn tidliger

Kunnskapsbasert erfaringslæring

Politidirektoratet har på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet etablert et endringsprogram for politiet, i den hensikt å følge opp 22. juli-kommisjonens anbefalinger. Endringsprogrammet har oppsummert 22. juli-kommisjonens rapport og Sønderland-rapporten i flere læringspunkter. Prosjektet Systematisk, kunnskapsbasert erfaringslæring er organisert i dette programmet og lagt under innsatsområdet Kompetanse, trening, øving og læring. Det er spesielt fokus på beredskap. Følgende mål er satt i mandatet: Politiet bygger kompetanse gjennom å lære av reelle hendelser, øvelser og riktig trening. Prosjekteier har vært tydelig på at tiltakene som foreslås i alle fall bør bidra til måloppnåelse innenfor beredskapsområdet. Mandatets problemstillinger og føringer favner likevel langt ut over beredskap, det inkluderer hele politiet som organisasjon. Prosjektet må derfor sikte mot målsettinger på flere plan. Foreslåtte tiltak skal bidra til systematisk, kunnskapsbasert erfaringslæring innen beredskapsfeltet spesielt og i politiet generelt

Krisehåndtering i Forsvaret: Lærer vi av erfaring?

Temaet for denne studien er erfaringslæring i Luftforsvarets hverdag. Utgangspunktet er krisehåndteringen etter ulykken med Hercules-flyet ved Kebnekaise 15. mars 2012 og det påfølgende arbeidet med Generalinspektøren for Luftforsvarets nye krisehåndteringsplan. Målet har vært å undersøke hvordan erfaringslæring i Luftforsvarets hverdag på den ene side kan hemmes, på den annen side kan fremmes av ulike faktorer på individ- og organisasjonsnivå. Forfatteren har intervjuet aktører under krisehåndteringen og har observert arbeidet med å oppdatere GILs krisehåndteringsplan, som ble påbegynt et halvt år etter ulykken. Dette utforskes ved hjelp av teorier om strategisk kompetanseledelse. I studien utvikles en modell som tar for seg erfaringslæringen i tre faser: Individuelle erfaringer, kompetanseoverføring til andre, og utvikling og bruk av ny krisehåndteringsplan. Funnene viser at flere trekk ved både individet, organisasjonskulturen og organisasjonsstrukturen under gitte omstendigheter både kan hemme og fremme erfaringslæring. Dette gir seg også utslag i motsetningsfylte krav og idealer. For eksempel slår viktige verdier som handlekraft, effektivitet og beslutningsevne hos individene også ut i en tendens til å lete etter feil og syndebukker. Et godt planverk i organisasjonen er helt nødvendig under kriser, men dersom individet er for opphengt i prosedyrer og regelverk, kan det hemme innovasjon, handlekraft og effektiv krisehåndtering

Erfaringslæring i politiet - Politiet må «lære å lære»

Master in Business Administration (MBA) - Nord universitet 202

Deltakelse som forutsetning for erfaringslæring i arbeidslivet : en konseptuell drøfting og diskursanalytisk tilnærming

Tema og problemstiling Dagens arbeidsliv er preget av å måtte tilpasse seg stadig skiftende omgivelser, noe som nødvendiggjør virksomheters og arbeidstakeres tilgang til å kontinuerlig lære og utvikle seg. En måte arbeidstakere kan imøtekomme tiltagende behov for endring og utvikling, er å lære av erfaringer de erverver gjennom sitt daglige arbeid. I følge John Dewey (1969 [1938]) forutsetter erfaringslæring deltakelse. Dette er utgangspunktet for hovedoppgaven som omhandler forholdet mellom arbeidstakeres deltakelse og deres tilgang til å lære av sine erfaringer i det daglige arbeidet. Hovedoppgavens problemstilling er; Er deltakelse en forutsetning for arbeidstakeres erfaringslæring? Det vil bli redegjort for ulike dimensjoner ved deltakerbegrepet, som blir drøftet i forhold til hvilken tilknytning det har til arbeidstakeres mulighet for erfaringslæring i sitt arbeid. Metodisk tilnærming Hovedoppgaven består av to hoveddeler, som har ulike metodiske tilnærminger til problemstillingen. I den første delen blir problemstillingen belyst med en teoretisk og konseptuell drøfting av erfaringslæring og ulike dimensjoner ved deltakerbegrepet. Tilknytningen mellom arbeidstakeres deltakelse og erfaringslæring blir fortløpende drøftet ut fra deltakerbegrepets ulike meningsinnhold. Den konseptuelle drøftingen av deltakerbegrepet blir videreført i oppgavens andre hoveddel, som har en diskursanalytisk tilnærming til problemstilingen. I diskursanalyser blir en bestemt måte å oppfatte og omtale deler av samfunnet på, en diskurs, analysert, noe som i denne oppgave er deltakerbegrepet som kommer til uttrykk i den offentlige diskurs. Det blir fortløpende drøftet hvilke følger denne forståelse av deltakerbegrepet kan få for arbeidstakeres tilgang til å lære av sine erfaringer. Det er altså den gjensidige innflytelse mellom språkbruk og den konteksten språkbruken finner sted, som er vesentlig i diskursanalyser. Litteratur og kilder Som et teoretisk rammeverk for hovedoppgaven blir John Deweys læringssyn videreført til læring i arbeidslivet, da jeg mener det har mye å tilføre dette området. Dewey (1969 [1938]) betraktet individets egne erfaringer som utgangspunkt for all sann læring, noe han mente fordret deltakelse. For å styrke aktualiteten ved Deweys læringssyn, blir det gjennomgående referert til litteratur fra forskningsprogrammet Bedriftsutvikling mot år 2000, der sentrale temaer samsvarer med aspekter ved Deweys læringssyn. Den offentlige diskurs som blir analysert i oppgavens andre del, blir konkretisert til offentlige dokumenter som angår forslag til ny lovgivning i arbeidslivet. Det er hovedsakelig NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget som blir analysert, da det er utredningsdokumentet som ligger til grunn for den nye loven. For å vise en bredere diskurs analyseres også utvalgte høringsuttalelser og Arbeids- og sosialdepartementets påfølgende Odelstingsproposisjon nr 49 (2004-2005). Hovedkonklusjoner I den konseptuelle drøfting av problemstillingen fremkommer det at meningsinnholdet i deltakerbegrepet er meget omfattende og mangesidig. Dette vanskeliggjør et entydig svar på om arbeidstakeres deltakelse er en forutsetning for deres erfaringslæring. Tilgangen til å erverve erfaringer, og dermed muligheten for å lære av dem, øker når den enkelte arbeidstaker er direkte involvert i deltakelsen. En nyansering av deltakerbegrepet viser at ikke alle forståelser og former for deltakelse gir arbeidstakere erfaringer. Dette blir illustrert i diskursanalysen, der deltakerbegrepet som kommer til uttrykk i utredningsdokumentet, innebærer at det er arbeidstakeres representanter som skal sikre den enkeltes deltakelse i virksomheten, altså indirekte deltakelse. Til grunn for en slik forståelse av deltakerbegrepet, ligger et instrumentelt deltakerperspektiv og en nytteargumentasjon, der deltakelse betraktes som et middel til å nå mål utover selve deltakelsen. Arbeidstakeres direkte deltakelse blir med dette i liten grad anerkjent og tilrettelagt for i NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget. Dette kan begrense arbeidstakeres tilgang til å erverve erfaringer og lære av dem. En slik oppfatning av deltakerbegrepet blir bekreftet i analysen av arbeidsmiljøbegrepet som fremstår i utredningsdokumentet. Organisatoriske arbeidsmiljøfaktorer, som innbefatter forhold som fremmer arbeidstakeres direkte deltakelse og erfaringslæring, blir i betydelig mindre grad omtalt og behandlet i forhold til fysiske og psykiske arbeidsmiljøfaktorer. Dette kan gjenspeile et forslag om en beskyttelseslov fremfor en utviklende og læringsfremmende lov. Et slikt deltaker- og arbeidsmiljøbegrep kan forstås dithen at deltakelse betraktes som et middel til å få innflytelse i virksomheten, og ikke som en forutsetning for arbeidstakeres erfaringslæring