Kollektivt entreprenørskap. En studie av ordningen med utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring

Temaet for denne studien er den midlertidige ordningen med utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring. Særtillatelsene kan tildeles prosjekter som bidrar til å utvikle teknologi og som innebærer betydelig innovasjon og betydelige investeringer. Bakgrunnen for utlysningen er myndighetenes vekstambisjoner mot 2030 og 2050, samt økende krav fra samfunnet om mer bærekraftige løsninger. Evnen til innovasjon og nytenkning anses som selve kjernen i økonomisk utvikling, og videre er det klart at innovasjoner er avhengig av entreprenørskap. Utbredte forskningsstudier har fokusert på den individuelle heroiske entreprenøren, men få studier belyser entreprenørskap som et kollektivt fenomen. Formålet med studien har i all hovedsak vært å utforske teorier om kollektivt entreprenørskap, og hvordan fenomenet kan brukes til å belyse ordningen utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring. Alt dette tatt i betraktning valgte jeg derfor å benytte meg av kvalitativ metode og tolkning av tre sentrale utviklingsprosjekter: Havfarmene, FjordMAX og Ocean Farm 1. Den narrative tilnærmingen gjorde det mulig å fange opp og beskrive hvordan kollektivt entreprenørskap dukker opp og utvikler seg gjennom aktørenes samhandling. Sentralt har vært hvordan de ulike aktørene fant hverandre, hvordan samarbeidet mellom de fungerer og hva som motiverer dem. Funn viser at ordningen med utviklingstillatelser har ført til et utstrakt samarbeid mellom ulike aktører på tvers av fagfelt og industrier. Den betydelige kompetanseoverføringen fra både teknologi- og petroleumsindustrien har stor betydning fra havbruksnæringen. Studien har også belyst innovasjonssystemet hvor spesielt offentlige myndigheter fremheves som en viktig bidragsyter og tilrettelegger for innovasjon. Til slutt diskuteres betydningen av utviklingstillatelser i en innovasjonspolitisk kontekst, og viser hvordan utviklingstillatelser kan være et skritt i retningen mot en ny, sektorovergripende og omstillingsdyktig innovasjonspolitikk

Microplastics Derived from Commercial Fishing Activities

Ordinary fishing activity is a source of microplastics to the sea that is often overlooked and scarcely reported in the literature. In this paper, we estimate the number of microplastics in the ocean that originates from the wear and tear of different fishing gear used during ordinary, commercial fishing. The wear comes mainly from rope abrasion caused by the haulers and gear dragged along the sea bottom. The types of fishing gear considered are pots, gillnets, longlines, Danish seine, and trawls. Our calculations show that about 208 tons of microplastics are produced annually from the Norwegian fishery. Globally, it sums to 4 622 tons annually. However, the calculations have several questionable parameters, and these numbers must be considered a first rough estimate of the generated microplastics. More research is needed to get better estimates, particularly regarding trawl dolly ropes

Sjømatnæringen og Covid-19 - Tiltak, strategier, muligheter og utfordringer

I mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) at Covid-19 var en pandemi og den norske regjeringen innførte en nasjonal nedstenging av samfunnet. Denne rapporten presenterer en studie av konsekvenser av korona for den norske sjømatnæringen, tiltak og strategier, muligheter og utfordringer. Intervju med aktører i næringen synligjør at det var viktig at næringen ble definert som samfunnskritisk og at forum dialog mellom myndigheter og næring ble etablert tidlig. Samtidig traff tiltak knyttet til stengte grenser havbruk og hvitfisksektoren ulikt. Rapporten gir kunnskap som kan være verdifull for fremtidig krisehåndtering i næringen.publishedVersio

Kollektivt entreprenørskap. En studie av ordningen med utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring

Temaet for denne studien er den midlertidige ordningen med utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring. Særtillatelsene kan tildeles prosjekter som bidrar til å utvikle teknologi og som innebærer betydelig innovasjon og betydelige investeringer. Bakgrunnen for utlysningen er myndighetenes vekstambisjoner mot 2030 og 2050, samt økende krav fra samfunnet om mer bærekraftige løsninger. Evnen til innovasjon og nytenkning anses som selve kjernen i økonomisk utvikling, og videre er det klart at innovasjoner er avhengig av entreprenørskap. Utbredte forskningsstudier har fokusert på den individuelle heroiske entreprenøren, men få studier belyser entreprenørskap som et kollektivt fenomen. Formålet med studien har i all hovedsak vært å utforske teorier om kollektivt entreprenørskap, og hvordan fenomenet kan brukes til å belyse ordningen utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring. Alt dette tatt i betraktning valgte jeg derfor å benytte meg av kvalitativ metode og tolkning av tre sentrale utviklingsprosjekter: Havfarmene, FjordMAX og Ocean Farm 1. Den narrative tilnærmingen gjorde det mulig å fange opp og beskrive hvordan kollektivt entreprenørskap dukker opp og utvikler seg gjennom aktørenes samhandling. Sentralt har vært hvordan de ulike aktørene fant hverandre, hvordan samarbeidet mellom de fungerer og hva som motiverer dem. Funn viser at ordningen med utviklingstillatelser har ført til et utstrakt samarbeid mellom ulike aktører på tvers av fagfelt og industrier. Den betydelige kompetanseoverføringen fra både teknologi- og petroleumsindustrien har stor betydning fra havbruksnæringen. Studien har også belyst innovasjonssystemet hvor spesielt offentlige myndigheter fremheves som en viktig bidragsyter og tilrettelegger for innovasjon. Til slutt diskuteres betydningen av utviklingstillatelser i en innovasjonspolitisk kontekst, og viser hvordan utviklingstillatelser kan være et skritt i retningen mot en ny, sektorovergripende og omstillingsdyktig innovasjonspolitikk

Slitasje på redskap - Kvantisering av slitasje fra ulike redskapstyper

Normal bruk av fiskeredskap er en av årsakene til at plast tilføres havet. Denne rapporten ser på slitasje fra fiskeredskap under normal bruk fra den norske fiskeflåten, både årsaker til slitasje og estimerer hvor store mengder det er per redskapsgruppe. Snurrevad og bunntrål er de redskapsgruppene som anses å være mest utsatt for slitasje, og dermed bidrar mest til plast i havet. Dette skyldes i hovedsak at dette er aktive redskap som trekkes langs havbunnen. Vi anslår at snurrevad fører til omtrent 100 tonn plast årlig. Denne plasten vil i stor grad være i form av mikroplast som gradvis slites av redskapet. En annen redskapsgruppe som også har betydelig slitasje er teiner, særlig fordi volumet av dette redskapet er stort. Vi må likevel påpeke at vi mangler mye kunnskap om hvor stor slitasjen faktisk er, og at tallene som presenteres er forbundet med stor usikkerhetsubmittedVersio

Oceanic plastic pollution caused by Danish seine fishing in Norway

Wear and tear on fishing gear is a sparsely investigated source of microplastic pollution in the sea. In Norway, Danish seine ropes and trawls are the fishing gears that contribute most to this pollution. The main reason for this pollution is that the seine ropes are dragged along the seabed over a considerable distance, creating a friction force that results in high ropes wear. This note reports the findings after examining the wear of Danish seine ropes used in Norwegian fisheries. The results show that, in Norway alone, an average of 77 to 97 tons of plastic will be added to the sea annually due to this specific fishing gear. Aggregated to include all fly dragging, anchor seining, and pair seining globally, this number is estimated to be about 311 tons per year

Oceanic plastic pollution caused by Danish seine fishing in Norway

Wear and tear on fishing gear is a sparsely investigated source of microplastic pollution in the sea. In Norway, Danish seine ropes and trawls are the fishing gears that contribute most to this pollution. The main reason for this pollution is that the seine ropes are dragged along the seabed over a considerable distance, creating a friction force that results in high ropes wear. This note reports the findings after examining the wear of Danish seine ropes used in Norwegian fisheries. The results show that, in Norway alone, an average of 77 to 97 tons of plastic will be added to the sea annually due to this specific fishing gear. Aggregated to include all fly dragging, anchor seining, and pair seining globally, this number is estimated to be about 311 tons per year

Alternative materialer til plast brukt i snurrevadtau og trålmatter

Dette prosjektet studerte ulike løsninger for å redusere effekten av slitasje fra fossilbasert, ikke-nedbrytbare plastmaterialer som brukes i snurrevad og trålmatter. Prosjektet testet ulike natur-, syntetiske og biologisk nedbrytbare materialer i laboratorium og i felt. Prosjektet kvantifiserte og sannsynliggjorde hvor mye reduksjon i utslipp ulike tiltak og løsninger kan bidra med. Det inkluderes en vurdering av kostnad og økonomiske konsekvenser ved ulike tiltak og alternative materialer. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid mellom SINTEF Ocean, UiT Norges arktiske universitet og SALT. Industripartnere Tustern AS og Hermes AS bidro med egeninnsats i form av tid og fartøytid. Prosjektet ble finansiert av FHF og Fiskeridirektoratet gjennom tilskudd til fiskeriforskning.FHF, FiskeridektoratetpublishedVersio

Alternative materialer til plast brukt i snurrevadtau og trålmatter

Source at https://www.sintef.no/.Dette prosjektet studerte ulike løsninger for å redusere effekten av slitasje fra fossilbasert, ikke-nedbrytbare plastmaterialer som brukes i snurrevad og trålmatter. Prosjektet testet ulike natur-, syntetiske og biologisk nedbrytbare materialer i laboratorium og i felt. Prosjektet kvantifiserte og sannsynliggjorde hvor mye reduksjon i utslipp ulike tiltak og løsninger kan bidra med. Det inkluderes en vurdering av kostnad og økonomiske konsekvenser ved ulike tiltak og alternative materialer. Prosjektet ble gjennomført i samarbeid mellom SINTEF Ocean, UiT Norges arktiske universitet og SALT. Industripartnere Tustern AS og Hermes AS bidro med egeninnsats i form av tid og fartøytid. Prosjektet ble finansiert av FHF og Fiskeridirektoratet gjennom tilskudd til fiskeriforskning

Reducing plastic pollution caused by demersal fisheries

Marine microplastics generated by wear and tear of bottom trawls and demersal seines during their service life is a growing environmental concern that requires immediate attention. In Norway, these fishing gears account for more than 70 % of the landings of demersal fish species, but they are also the leading sources of microplastics generated by fisheries. Because these two fishing gears are widely used around the world, replacing fossil-based non-degradable plastics with more abrasion-resistant materials, including biodegradable polymers, should contribute to the reduction of marine litter and its associated environmental impacts. However, the lack of available recycling techniques and the need for separate collection of biodegradable polymers means that these materials will most likely be incinerated for energy recovery, which is not favourable from a circular economy perspective. Nonetheless, from an environmental perspective the use of such biodegradable polymers in demersal fisheries could still be a better alternative to standard polymer materials