Temaet for denne studien er den midlertidige ordningen med utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring. Særtillatelsene kan tildeles prosjekter som bidrar til å utvikle teknologi og som innebærer betydelig innovasjon og betydelige investeringer. Bakgrunnen for utlysningen er myndighetenes vekstambisjoner mot 2030 og 2050, samt økende krav fra samfunnet om mer bærekraftige løsninger.
Evnen til innovasjon og nytenkning anses som selve kjernen i økonomisk utvikling, og videre er det klart at innovasjoner er avhengig av entreprenørskap. Utbredte forskningsstudier har fokusert på den individuelle heroiske entreprenøren, men få studier belyser entreprenørskap som et kollektivt fenomen. Formålet med studien har i all hovedsak vært å utforske teorier om kollektivt entreprenørskap, og hvordan fenomenet kan brukes til å belyse ordningen utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring.
Alt dette tatt i betraktning valgte jeg derfor å benytte meg av kvalitativ metode og tolkning av tre sentrale utviklingsprosjekter: Havfarmene, FjordMAX og Ocean Farm 1. Den narrative tilnærmingen gjorde det mulig å fange opp og beskrive hvordan kollektivt entreprenørskap dukker opp og utvikler seg gjennom aktørenes samhandling. Sentralt har vært hvordan de ulike aktørene fant hverandre, hvordan samarbeidet mellom de fungerer og hva som motiverer dem.
Funn viser at ordningen med utviklingstillatelser har ført til et utstrakt samarbeid mellom ulike aktører på tvers av fagfelt og industrier. Den betydelige kompetanseoverføringen fra både teknologi- og petroleumsindustrien har stor betydning fra havbruksnæringen. Studien har også belyst innovasjonssystemet hvor spesielt offentlige myndigheter fremheves som en viktig bidragsyter og tilrettelegger for innovasjon. Til slutt diskuteres betydningen av utviklingstillatelser i en innovasjonspolitisk kontekst, og viser hvordan utviklingstillatelser kan være et skritt i retningen mot en ny, sektorovergripende og omstillingsdyktig innovasjonspolitikk
