Å bære lykten eller være følgesvenn?

Veiledning av studenter er blitt beskrevet som den mest private undervisningsformen ved høyskoler og universiteter, men det finnes relativt lite empirisk forskning som utforsker hva som karakteriserer veiledning av studenter pa° dette niva° et. Denne artikkelen søker a° utforske hvordan veiledere og masterstudenter erfarer og vurderer ulike veiledningsformer samt hvordan veiledningen er organisert. Studien tar utgangspunkt i ba° de læreres og studenters betraktninger i et masterstudie i sykepleie og i et masterstudie i journalistikk. Funnene viser at veiledning forsta° s og erfares pa° ulike ma° ter av veiledere og studenter, men noen særtrekk skiller de to utdanningene fra hverandre. Veiledere og studenter ved masterstudiet i journalistikk ser ut til a° praktisere en mer tradisjonell undervisningsmodell, der studenten innehar en passiv, mottagende rolle. Veiledere og studenter ved masterstudiet i sykepleie lener seg i større grad mot en partnerskapsmodell, der ba° de studenter og lærere er opptatt av maktutjevning og likeverdighet i dialogen. Artikkelen skisserer noen mulige forklaringer til denne ulikheten. En forklaring kan ligge i selve organiseringen av veiledningen ved masterutdanningen i sykepleie. I tillegg til individuell veiledning, arrangeres jevnlige seminarer der lærere og studenter diskuterer ulike sider ved den enkelte students masteroppgave. Det arrangeres ogsa° seminarer hvor ulike sider ved veiledningspraksis diskuteres kollegaer imellom. Denne typen organisering ser ut til a° ha forankring i bevisste pedagogiske strategier, og er med pa° a° sikre transparente og refleksive veiledningsprosesser. Studien aktualiserer spørsma° l om hvorvidt veiledning bør profesjonaliseres i større grad, og derav potensielt øke kvaliteten pa° en viktig dimensjon av arbeidet med masterstudenter. Nøkkelord:Supervision of students has been described as the most private form of instruction in colleges and universities, but there is relatively little empirical research that explores what characterizes supervision of students at this level. This article explores how supervisors and Master students experience and view different forms of supervision, as well as how supervision is organized. The study is based on both professors’ and students’ considerations, in a Master of Nursing program and a Master of Journalism program. The findings show that supervision is understood and experienced in different ways by supervisors and students, and some results demonstrate clear differences between nursing and journalism studies. Supervisors and students in the journalism program tend to practice a more traditional teaching model where the students hold a passive, receiving role. Supervisors and students in the nursing program to a greater extent lean towards a partnership model, where both students and professors seek power equalization and symmetry in the dialogue. The article outlines some possible explanations for these differences. One explanation seems to relate to how supervision is organized in the Master’s program in Nursing. In addition to individual supervision, there are regular seminars where different aspects of the students’ master theses are discussed among professors and fellow students. Different challenges related to supervision are regularly discussed in seminars in between colleagues. This type of organization seems to be founded in conscious pedagogical strategies, and contributes to securing transparent and reflective processes of supervision. The study raises a question of whether a more professionalized supervision model will increase the quality of an important dimension of the work with master students

Review of Making News at The New York Times

A book review of Nikki Usher, Making News at The New York Times. Ann Arbor: University of Michigan Press, 2014

Å bære lykten eller være følgesvenn?

Veiledning av studenter er blitt beskrevet som den mest private undervisningsformen ved høyskoler og universiteter, men det finnes relativt lite empirisk forskning som utforsker hva som karakteriserer veiledning av studenter pa° dette niva° et. Denne artikkelen søker a° utforske hvordan veiledere og masterstudenter erfarer og vurderer ulike veiledningsformer samt hvordan veiledningen er organisert. Studien tar utgangspunkt i ba° de læreres og studenters betraktninger i et masterstudie i sykepleie og i et masterstudie i journalistikk. Funnene viser at veiledning forsta° s og erfares pa° ulike ma° ter av veiledere og studenter, men noen særtrekk skiller de to utdanningene fra hverandre. Veiledere og studenter ved masterstudiet i journalistikk ser ut til a° praktisere en mer tradisjonell undervisningsmodell, der studenten innehar en passiv, mottagende rolle. Veiledere og studenter ved masterstudiet i sykepleie lener seg i større grad mot en partnerskapsmodell, der ba° de studenter og lærere er opptatt av maktutjevning og likeverdighet i dialogen. Artikkelen skisserer noen mulige forklaringer til denne ulikheten. En forklaring kan ligge i selve organiseringen av veiledningen ved masterutdanningen i sykepleie. I tillegg til individuell veiledning, arrangeres jevnlige seminarer der lærere og studenter diskuterer ulike sider ved den enkelte students masteroppgave. Det arrangeres ogsa° seminarer hvor ulike sider ved veiledningspraksis diskuteres kollegaer imellom. Denne typen organisering ser ut til a° ha forankring i bevisste pedagogiske strategier, og er med pa° a° sikre transparente og refleksive veiledningsprosesser. Studien aktualiserer spørsma° l om hvorvidt veiledning bør profesjonaliseres i større grad, og derav potensielt øke kvaliteten pa° en viktig dimensjon av arbeidet med masterstudenter. Nøkkelord

Social Media and Situation Awareness during Terrorist Attacks: Recommendations for Crisis Communication

This chapter summarises the findings of a case study on social media activity during the 22 July 2011 terrorist attacks in Norway. Based on these findings and on theories and previous research on the role of social media in situation awareness (SA) configuration during crisis situations, the chapter offers seven recommendations for key communicators in official crisis management and response institutions, journalistic institutions, NGOs and others: (1) acknowledge social media as important and master monitoring and management of features across social media; (2) synchronise communication and establish a standard operating procedure (SOP); (3) establish and make known a joint social media emergency account; (4) participate, interact and take the lead; (5) be aware of non-hashtagged content; (6) implement verification tools and practices and (7) engage with and learn from celebrities