Å bære lykten eller være følgesvenn?

Abstract

Veiledning av studenter er blitt beskrevet som den mest private undervisningsformen ved høyskoler og universiteter, men det finnes relativt lite empirisk forskning som utforsker hva som karakteriserer veiledning av studenter pa° dette niva° et. Denne artikkelen søker a° utforske hvordan veiledere og masterstudenter erfarer og vurderer ulike veiledningsformer samt hvordan veiledningen er organisert. Studien tar utgangspunkt i ba° de læreres og studenters betraktninger i et masterstudie i sykepleie og i et masterstudie i journalistikk. Funnene viser at veiledning forsta° s og erfares pa° ulike ma° ter av veiledere og studenter, men noen særtrekk skiller de to utdanningene fra hverandre. Veiledere og studenter ved masterstudiet i journalistikk ser ut til a° praktisere en mer tradisjonell undervisningsmodell, der studenten innehar en passiv, mottagende rolle. Veiledere og studenter ved masterstudiet i sykepleie lener seg i større grad mot en partnerskapsmodell, der ba° de studenter og lærere er opptatt av maktutjevning og likeverdighet i dialogen. Artikkelen skisserer noen mulige forklaringer til denne ulikheten. En forklaring kan ligge i selve organiseringen av veiledningen ved masterutdanningen i sykepleie. I tillegg til individuell veiledning, arrangeres jevnlige seminarer der lærere og studenter diskuterer ulike sider ved den enkelte students masteroppgave. Det arrangeres ogsa° seminarer hvor ulike sider ved veiledningspraksis diskuteres kollegaer imellom. Denne typen organisering ser ut til a° ha forankring i bevisste pedagogiske strategier, og er med pa° a° sikre transparente og refleksive veiledningsprosesser. Studien aktualiserer spørsma° l om hvorvidt veiledning bør profesjonaliseres i større grad, og derav potensielt øke kvaliteten pa° en viktig dimensjon av arbeidet med masterstudenter. Nøkkelord