Veiledning av studenter er blitt beskrevet som den mest private undervisningsformen
ved høyskoler og universiteter, men det finnes relativt lite
empirisk forskning som utforsker hva som karakteriserer veiledning av
studenter pa° dette niva° et. Denne artikkelen søker a° utforske hvordan
veiledere og masterstudenter erfarer og vurderer ulike veiledningsformer
samt hvordan veiledningen er organisert. Studien tar utgangspunkt i ba° de
læreres og studenters betraktninger i et masterstudie i sykepleie og i et
masterstudie i journalistikk. Funnene viser at veiledning forsta° s og erfares
pa° ulike ma° ter av veiledere og studenter, men noen særtrekk skiller de to
utdanningene fra hverandre. Veiledere og studenter ved masterstudiet i
journalistikk ser ut til a° praktisere en mer tradisjonell undervisningsmodell,
der studenten innehar en passiv, mottagende rolle. Veiledere og studenter
ved masterstudiet i sykepleie lener seg i større grad mot en partnerskapsmodell,
der ba° de studenter og lærere er opptatt av maktutjevning og
likeverdighet i dialogen. Artikkelen skisserer noen mulige forklaringer til
denne ulikheten. En forklaring kan ligge i selve organiseringen av
veiledningen ved masterutdanningen i sykepleie. I tillegg til individuell
veiledning, arrangeres jevnlige seminarer der lærere og studenter diskuterer
ulike sider ved den enkelte students masteroppgave. Det arrangeres ogsa°
seminarer hvor ulike sider ved veiledningspraksis diskuteres kollegaer
imellom. Denne typen organisering ser ut til a° ha forankring i bevisste
pedagogiske strategier, og er med pa° a° sikre transparente og refleksive
veiledningsprosesser. Studien aktualiserer spørsma° l om hvorvidt veiledning
bør profesjonaliseres i større grad, og derav potensielt øke kvaliteten pa° en
viktig dimensjon av arbeidet med masterstudenter.
Nøkkelord