På predasjon av storfuglreir (Tetrao urogallus) i Hedmark : et eksperimentelt studium

Bacheloroppgave i Utmarksforvaltning, Evenstad 2010Norsk:Denne oppgaven tar for seg forhold knyttet til reirpredasjon hos storfugl (Tetrao urogallus) i Hedmark fylke. Oppgaven bygger på datamateriale fra reir som er funnet våren 2009. Studiet viser at det er mulig å finne reir på flere måter. Av de to metodene jeg beskriver var det mest effektivt å søke etter reir via nisjemagasiner og lokale media. Folk med stående fuglehund gjør også en uvurderlig jobb da de finner reir i områder som tilfeldige innrapporteringer ikke dekker. For dette studiet fant 4 ekvipasjer med stående fuglehund 7 reir. En økt innstats for denne metoden vil kunne skaffe mange flere reir. Til sammen ble det funnet 31 reir (storfugl 28, orrfugl 1, rype 1). Dersom man ønsker å studere reirrøving for andre arter enn storfugl må tilsynelatende andre metoder brukes for å finne reir. Analysene og estimering av daglig overlevelsesrate baserer seg på livshistorien fra reirene samt vegetasjonsmålinger i etterkant av avsluttet ruging. Ved noen av reirene monterte jeg et viltkamera for å identifisere eventuelle predatorer som røvet eggene. Av totalt 31 reir fant jeg at hele 90 % endte i mislykket ruging, enten predatert (80 %) eller forlatt (10 %) av hunnfuglen. Ved reirene som ble røvet fikk jeg bilde av tre rødrev (Vulpes vulpes) og en mår (Martes martes). Kamerateknologien og min teknikk ved montering kan forbedres for å få dokumentert flere tilfeller av røving. Videre fant jeg at ulike vegetasjonselementer påvirker daglig overlevelsesrate både positivt og negativt. Den daglige overlevelsesraten synker gjennom hekkeperioden kanskje som følge av dårligere kondisjon på hunnfuglen og økt aktivitet hos rovdyrene ettersom matbehovet til avkom øker. Den høye predasjonsraten på storfuglreir er trolig et resultat av et høyt matbehov for små og mellomstore predatorer i forholt til tilgjengelig næring denne våren. Jeg kan kun påvise pattedyr som predatorer. De fire bildeseriene jeg fikk viste at mår og rev røvet reir, det indikerer at dette er blant de viktigste reirpredatorene på storfuglreir i Hedmark. Jeg fant: 1) Det er mulig å finne et tilstrekkelig sample av storfuglreir ved å etterlyse tilfeldig lokaliserte reir og ved å få frivillige til å søke etter reir med fuglehunder. 2) Med forbedret teknikk og teknologi kan jeg få bilder av rovdyrene som røver reirene. 3) Det ser ut til å være fullt mulig å gjennomføre et mer omfattende prosjekt for å måle predasjonsrate, hvilke dyr som røver reir og hvilke faktorer som påvirker røvingen, ned flere kamera og større innsats for å finne fler reir.English: This paper describes capercaillie (Tetrao urogallus) nest predation in Hedmark County, Norway. The nests were found in spring of 2009. I show that it is possible to find nests in several ways. Of the two methods described, it was more efficient to find nest through niche magazines and local media (newspapers etc.). In addition, pointing dogs were also used in the search for nests to easier dictate which areas I wanted samples from. The 4 dogs and handlers found a total of 7 nests. An increased effort with more pointing dogs searching nests will provide a bigger sample. Of a total of 31 nests, 28 were capercaillie, 1 black grouse, and 1 willow ptarmigan. If one wants to study nest predation in other species than capercaillie, other methods for searching nests should be used. Analysis and estimation of daily survival rate is based on each nests history from the offset of breeding onwards and vegetation measurements after hatching or depredation. To identify predators, game cameras were mounted at some of the nests. I found that of total 31 nests, 90 % failed hatching. Either predated (80 %) or deserted (10 %) by the female. Of the nests that were predated I got pictures of three incidents of red fox (Vulpes vulpes) and one pine marten (Martes martes). Camera technology and camera mounting technique can be improved to document more cases of predation. Furthermore I found effects of different habitat variables on survival. Decrease in the daily survival rate through the incubation period, may be a result of the females reduced condition and increased activity in the predator regime as their offspring need more nutrition. The high rate of nest predation in capercaillie may be a consequence of a high food demand of the predator population compared to available nutrition this spring. The four picture series I got of red fox and pine marten implicate that these species are among the most common predators on capercaillie nests in Hedmark. I found: 1) It is possible to collect a sufficient sample of nests by advertising for random findings in niche magazines and local media and furthermore get voluntaries to search with pointing dogs. 2) Improvement of camera technology and mounting technique will result in more documentation of predation. 3) It is plausible to conduct a larger scale study by putting more effort in to nest searching

The role of nest predation and nest predators in population declines of capercaillie and black grouse

PHD in applied ecology. Evenstad, 2017I det sammenhengende Fennoskandiske barskogbeltet har storfugl- (Tetrao urogallus) og orrfuglbestandene (Lyrurus tetrix) gått ned over tid, og toppene i de sykliske svingningene har blitt mer uregelmessige og lavere. At endringene har skjedd over hele Fennoskandia antyder at de samme stor-skala prosessene kan ligge bak. Endringer i menneskelig arealbruk, endringer til varmere og våtere klima og økt predasjonstrykk fra generalistpredatorer er tre komplementerende hypoteser fremsatt som mekaniske forklaringer bak den negative utviklingen. Den bakenforliggende årsaken eller årsakene har ført til et misforhold mellom demografiske rater. Nedgang i reproduksjonssuksess og voksenoverlevelse alene eller til sammen har forårsaket storskala nedgang i nivået bestandene har variert rundt. Den primære dødsårsaken i alle livsfaser hos fennoskandisk hønsefugl er predasjon, og reproduksjon er den viktigste driveren av kortsiktig populasjonsdynamikk. For å heve kunnskapsgrunnlaget om årsaksforhold bak den negative utviklingen i bestandstettheter og reduksjon i syklisk dynamikk, har jeg ved bruk av omfattende data på både bestands- og individnivå satt søkelyset på reproduksjon og predatorer som begrenser reproduksjon. Helt konkret var mine mål som følger; 1) Fastslå langtids og storskala trender i reproduksjonssuksess hos storfugl og orrfugl samt å evaluere reproduksjonens rolle i bestandsnedgangene. 2) Identifisere og kvantifisere predatorer på reir av storfugl og orrfugl samt å utforske funksjonelle og numeriske responser til de viktigste predatorene. 3) Studere næringssøket hos rødrev (Vulpes vulpes) og mår (Martes martes) og 4) evaluere forholdet mellom menneskelig arealbruk og bestandsdynamikk hos rødrev. Jeg fant bevis for at reiroverlevelse og kullfrekvens hos fennoskandisk storfugl og orrfugl har sunket over lang tid. Antall kyllinger per høne sank også, men over et kortere tidsrom. I samme periode, økte overlevelse på voksne høner. Oppgangen i overlevelse hos voksne høner var ikke tilstrekkelig for å kompensere for nedgangen i reproduksjon. I dag er rødrev og mår de to viktigste predatorene på orrfugl og storfuglreir. Bortsett fra ett tilfelle med predasjon fra kongeørn (Aquila chrysaetos), identifiserte vi bare pattedyr som reirrøvere. I motsetning til tidligere antakelser, basert på arbeid med kunstige reir, observerte vi hverken at kråke (Corvus cornix) eller ravn (Corvus corax) predaterte reir. Selv om det kan tenkes at kråkefugl predaterer skogsfuglreir, skjer dette fenomenet trolig langt sjeldnere enn tidligere antatt, og kunstige reir kan ikke brukes for å finne hvilke dyr som røver reir. Hvor raskt orrfuglreir ble røvet (predasjonstakten) var avhengig av smågnager- og mårindeksen. Mye smågnagere gav mindre røving, og mye mår gav mer røving. Sammenhengen mellom predasjonstakt og smågnagere opphørte imidlertid når mårindeksen økte. Ved høy mårindeks spilte det ingen rolle for røvingstakten på orrfuglreir om det var mye smågnagere eller ikke. Predasjonen på storfuglreir var hovedsakelig avhengig av smågnagersyklusen. Flest reir ble røvet i krasjfasen av smågnagersyklusen, men predasjonstakten sank suksessivt ettersom smågnagersyklusen utviklet seg til oppgangs- og toppfasen. Også sammenhengen mellom predasjonstakten på storfuglreir og smågnagere opphørte når mårindeksen økte og ved høy mårindeks overgikk predasjonstakten i oppgangsfasen den i toppfasen. Når det var lite mår, støttet mønsteret i predasjon på storfuglreir den alternative byttedyrhypotesen (ABH), i motsetning til hos orrfugl. Analysen av predasjon fra rev og mår på storfuglreir antydet to mekanistiske regimer. Uavhengig av smågnagersituasjonen økte predasjonstakten fra mår med mårindeksen mens predasjonstakten fra rødrev, uavhengig av rødrevindeksen, minsket med mengde smågnagere gitt av smågnagersyklusen. Predasjonsmønsteret til måren sammenfalt ikke med predasjonsmønster for generalistpredatorer beskrevet av ABH, men antydet heller tilfeldig predasjon eller spesialistpredasjon mens predasjonsmønsteret til rødrev var i overensstemmelse med ABH. Mår var mer effektiv enn rødrev under jakt og graving etter byttedyr. Frekvensen av jaktforsøk overlappet, men rødreven gravde relativt oftere etter mat. Generelt overlappet næringsnisjene til rødrev og mår lite. Rødrev jaktet hovedsakelig på smågnagere og hare (Lepus timidus) og gravde først og fremst etter smågnagere og åtsler av hjortedyr. Mår jaktet for det meste småfugler og gravde frem lagrede egg. Langtidslagring av egg samt frekvensen av graving etter egg vitner om at egg er en betydelig ressurs for måren. Tolkningen av mår som spesialist på eggpredasjon er derfor støttet av dens næringsadferd om vinteren mens rødreven er til sammenligning en generalist som foretrekker smågnagere. Bestandsdynamikken til rødrev var både i tid og rom nærmere knyttet til menneskelig arealbruk enn til naturgitte gradienter i landskapet. Det var mer rødrev ved relativt høyere tetthet av bosetninger og slakteavfall etter elgjakt. Variasjonen i mengde av rødrev over tid var dominert av direkte tetthetsavhengige prosesser, og tetthetsavhengighetens styrke var negativt knyttet til jordbrukets dominans i landskapet. I områder dominert av jordbruk, fluktuerte bestanden av rødrev rundt et høyrere og mer stabilt likevektsnivå enn i marginale jordbruksområder.Throughout the continuous boreal forests of Fennoscandia, long-term and synchronous declines in population density and cyclic amplitude of capercaillie (Tetrao urogallus) and black grouse (Lyrurus tetrix) have been observed for decades. The extensive spatiotemporal scale involved, implies large-scale processes behind causal mechanisms. Changes in human land use, climatic perturbations and elevated predation from generalist predators are three complementing hypotheses suggested as mechanistic explanations underlying the negative trends in density and oscillatory dynamics. As the proximate cause of population declines and short-term dynamics is a mismatch in demographic rates, diminishing reproductive success and adult survival have separately or jointly, brought about widespread changes in equilibrium densities and annual variation. The predominant cause of mortality during all life-history stages of Fennoscandian woodland grouse is predation and the major factor driving short-term population dynamics is reproductive success. By the use of comprehensive data on both individual- and population level, I therefore focus on woodland grouse reproduction and the predators limiting reproductive success in order to improve detailed understanding of important mechanisms behind reductions in population densities and amplitude of population fluctuations. Specifically, my objectives were as follows; 1) Assess long-term and large-scale trends in capercaillie and black grouse reproductive success and evaluate its contribution to the observed population decrease. 2) Identify and quantify predators of capercaillie and black grouse nests and explore the numerical and functional responses of the most important predators. 3) Investigate foraging patterns of red fox (Vulpes vulpes) and pine marten (Martes martes) and 4) evaluate relationships of anthropogenic land-use to red fox population dynamics. I found evidence supporting long-term declines in nest success and broods per hen for Fennoscandian capercaillie and black grouse. The number of chicks per hen also declined, but over a shorter time-span. In the same period, hen survival increased. Despite elevated survival rates of adult hens, reproduction was not equalized. Today, red fox (Vulpes vulpes) and pine marten (Martes martes) were the principal predators identified to prey upon capercaillie and black grouse nests. Apart from one identification of golden eagle (Aquila chrysaetos) predation, mammals predated all monitored nests. In contrast to earlier beliefs derived from artificial nests, hooded crows (Corvus cornix) and common ravens (Corvus corax) were confronted by the incubating hen and did not predate active nests. Although corvid predation may occur, it is far less than earlier claims and artificial nests should therefore not be used as substitutes for real nests. Predation rates on black grouse nests depended on vole and pine marten abundance. The relationship between predation of black grouse nests and vole abundance was negative whereas the relationship to pine marten abundance was positive. The relationship to voles weakened as pine martens became more abundant. Capercaillie nests however, were heavily preyed upon in the crash phase of the vole cycle. Predation rates then successively relaxed as the vole cycle progressed into the increase and peak phase. Again, elevated abundances of pine marten detached the relationship between nest predation and voles and predation in the peak phase of the vole cycle eventually increased above those in the increase phase when pine martens were abundant. In contrast to black grouse, nest predation in capercaillie agreed with the alternative hypothesis (APH), but not when pine martens were abundant. Analysis of partitioned predation by red fox and pine marten on capercaillie nests suggested a dichotomy in mechanistic regimes. Regardless of the vole situation, pine marten predation increased with pine marten abundance whereas red fox predation, regardless of red fox abundance, was inversely related to the vole cycle. Predation by pine marten was thus inconsistent with APH and suggested specialist or incidental predation of eggs whereas red fox predated nests consistent with APH. Pine martens were more successful than red foxes when hunting or digging for food. The frequencies of hunting attempts overlapped whereas red foxes dug more frequently. Overall, their foraging niche overlap was small. Red foxes mostly scavenged and dug for voles and ungulates but hunted for mountain hares (Lepus timidus) and voles. Pine marten mostly scavenged for cached eggs and hunted for small birds. Long-term caching of eggs by the pine marten as well as the frequency of eggs in scavenging events speak to the importance of eggs to the pine marten. The interpretation of pine marten predation as an egg-specialist was therefore supported by their foraging behavior in winter whereas red fox is more of a generalist with a wider niche and a preference for voles. The spatiotemporal dynamics of red fox populations in the boreal forest was more closely interrelated with anthropogenic land use than natural-given landscape gradients, and relative density of settlements and offal were related to higher abundances of red fox. Direct density dependent processes dominated the structure of temporal variation in red fox abundance and the strength of density dependence was inversely related to the amount of agriculture in the landscape. In areas dominated by agriculture, the red fox population fluctuated around a higher, more stable equilibrium than in marginal agricultural areas

Vurdering av effekter på det biologiske mangfoldet, dyrevelferd og dyrehelse ved innførsel, oppdrett og utsetting av fasan og rapphøns i Norge

English: The Department of Forestry and Wildlife Management at Inland University of Applied Sciences was commissioned by Fuglehundklubbenes Forbund (FKF) and their Lavlandskomite (LK) to scientifically review and assess the practice of releasing common pheasants (Phasianus colchicus, pheasant) and grey partridges (Perdix perdix, partridge), and specifically evaluate ecosystem effects, effects on biodiversity, animal welfare during rearing, breeding, transport and release, and animal health and disease risks when importing, breeding, rearing and releasing these birds into Norwegian nature. Ecosystem effects of artificially augmenting populations may be positive, negative or negligible from a conservation standpoint. Negative effects include altering of species interactions via resource consumption, agonistic behaviour or predation. These forms of species interactions are amplified with increasing number of released birds. Under extreme circumstances, vegetation and invertebrate abundance have been negatively affected inside and around pheasant release pens in the UK and in the UK, released birds are also likely sustaining high populations of generalist predators. Positive effects of releases include supporting management actions that target factors limiting survival and population growth like predator control, supplementary feeding and habitat improvement. These factors are prerequisites for successful release programs, and they can benefit the conservation status of several other species. Because of low survival and unrealized reproductive potential, population simulations suggest that partridge and pheasant releases in Norway need supporting management efforts to avoid population extinctions. The goal when breeding partridges and pheasants is to select for wild behaviours and this require different rearing conditions compared to domesticated species. Yet, the knowledge base on rearing conditions that meet the need of pheasants and partridges is low. Increasing space and enriching habitats in rearing systems, however, will reduce stress-related behaviours. Rearing conditions should approximate natural conditions with regards to diet, unrestrained sociality between individuals and the possibility of exposure to natural stressors. Various pathogens have been recorded among pheasants in Scandinavia and imports from abroad can expose native galliformes to species-specific disease they would normally not encounter. Several measures can be adopted to minimize risks of spreading pathogens. They include hygiene at rearing farms, veterinary inspections of birds before import and secure pens that prevents contact with outside wildlife. When assessing unintentional effects on ecosystems following the release of captive-bred birds, it is important to consider the scale and extent of the release. Studies focusing on impacts of releases on fauna and flora have to our knowledge only been conducted in the UK where 47 million pheasants are released on an annual basis. The Norwegian release program is dwarfed by comparison and there is currently no information that supports the hypothesis that partridges and pheasants released in Norway the last decade have had negative effects on Norwegian ecosystems or biodiversity. With our current understanding of animal welfare, it is possible to tailor rearing and release programs which minimize risk of the spreading of pathogens and that produce healthy and viable individuals that are well adapted to a life outside of the release pen.Norsk: Institutt for Skog- og Utmarksfag ved Høgskolen i Innlandet fikk i oppdrag av Fuglehundklubbenes Forbund (FKF) og deres Lavlandskomite (LK) om å gjennomgå og vurdere praksisen med utsetting av fasaner og rapphøns, og spesielt evaluere økosystemeffekter, effekter på biodiversitet, dyrevelferd under oppdrett, avl, transport og utsetting, og risiko for dyrehelse og sykdommer ved import, avl, oppdrett og utsetting av disse fuglene i norsk natur. Økosystemeffektene av å øke populasjoner kunstig kan være positive, negative eller ubetydelige fra et bevaringsperspektiv. Negative effekter inkluderer endringer i artenes samhandling via ressursforbruk, agonistisk adferd eller predasjon. Disse formene for interaksjoner mellom arter forsterkes med økende antall fugler satt ut. Under ekstreme forhold har utsetting av fasan hatt negative effekter på vegetasjonsdekke og virvelløse dyr inne i og på utsiden av akklimatiseringshegn i Storbritannia, og i Storbritannia opprettholder utsatt fugl sannsynligvis også høye bestander av generalistpredatorer. Positive effekter av utsetting inkluderer støttende forvaltningstiltak som tar sikte på å begrense faktorer som reduserer overlevelse og populasjonsvekst som rovdyrkontroll, tilleggsfôring og habitatforbedring. Disse faktorene er forutsetninger for vellykkede utsettingsprogrammer, og de kan bedre bevaringsstatusen til flere andre arter. På grunn av lav overlevelse og uforløst reproduktivt potensial, antyder populasjonssimuleringer at utsatt rapphøns og fasan i Norge trenger støttende forvaltningstiltak for å unngå utdøing. Målet når man avler rapphøns og fasaner er å selektere for vill adferd, og dette krever ulike oppdrettsforhold sammenlignet med domestiserte arter. Kunnskapsgrunnlaget om oppdrettsforhold som oppfyller behovene til fasaner og rapphøns er imidlertid lavt. Å øke plassen og berike habitatene i oppdrettssystemene vil imidlertid redusere stressrelatert adferd. Oppdrettsforholdene bør tilnærme seg naturlige forhold når det gjelder kosthold, uregulert sosialitet mellom individer og muligheten for eksponering for naturlige stressorer. Forskjellige patogener er registrert blant fasaner i Skandinavia, og import fra utlandet kan eksponere norsk hønsefugl for artsspesifikke sykdommer de vanligvis ikke ville påtruffet. Flere tiltak kan iverksettes for å minimere risikoen for spredning av patogener. Disse inkluderer hygiene på oppdrettsanlegg, veterinærundersøkelser av fuglene før import, og sikre oppdrettsanlegg som hindrer kontakt med dyreliv utenfor. Når man vurderer utilsiktede effekter på økosystemer etter utsetting av oppdrettede fugler, er det viktig å ta hensyn til omfanget og skalaen på utsettingen. Studier som fokuserer fauna- og floraeffekter har hva vi kjenner til kun blitt utført i Storbritannia, der 47 millioner fasaner slippes ut årlig. Det norske utsettingsprogrammet er forsvinnende lite i forhold, og det finnes for øyeblikket ingen informasjon som støtter hypotesen om at rapphøns og fasaner som er satt ut i Norge de siste ti årene, har hatt negative effekter på norske økosystemer eller det biologiske mangfoldet. Med nåværende forståelse av dyrevelferd, er det også mulig å tilpasse oppdretts- og utsettingsprogrammer som minimerer risikoen for spredning av patogener og som produserer sunne og levedyktige individer som er godt tilpasset livet utenfor oppdrettsanlegget.Oppdragsgiver/Financed by: Fuglehundklubbenes Forbund v/Lavlandskomitee

Declining reproductive output in capercaillie and black grouse – 16 countries and 80 years

Paid Open Acces

Kameraovervåkning av hønsefuglreir: noen hovedresultat fra studieområdet i Nord-Trøndelag etter feltsesongen 2011

FoU-prosjektet ”Kameraovervåkning av hønsefuglreir” startet i 2009 i regi av Høgskolen i Hedmark (HiHm), med et studieområde i Hedmark. I 2010 ble prosjektet utvidet med et studieområde også i Nord-Trøndelag, hvor Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) hadde det praktiske ansvaret for gjennomføringen i nært samarbeid med HiHm.Dette arbeidsnotatet er ment som en kort oppsummering av hovedresultat og –erfaringer etter feltsesongen i Nord-Trøndelag i 2011, hvor bl.a. publisering av en del av bildematerialet er prioritert

Kameraovervåkning av hønsefuglreir: hovedresultater fra studieområdet i Trøndelag (studieperioden 2010 – 2013)

I løpet av de fire studieperiodene somrene 2010 - 2013 ble det i studieområdet i Trøndelag totalt meldt inn 142 hønsefuglreir (54 i 2010, 50 i 2011, 38 i 2012 og 29 i 2013). Av disse var h.h.v. 103 storfuglreir, 33 orrfuglreir, 3 jerpereir og 32 lirypereir (figur 1). Av disse 180 reirene var det til sammen 133 reir som ble overvåket enten ved at de hadde kamera montert (129 stk.) eller ved at de ble fulgt opp uten kamera (4 stk.) (figur 2). Artsfordelingen for disse totalt 133 overvåkede reirene i Trøndelag var: 80 røyreir, 25 orrhønereir, 2 jerpereir og 26 lirypereir.Høgskolen i Nord- Trøndelag, Det Kongelige Norske Videnskapers Selskap, Direktoratet for naturforvaltning, Fylkeskommunene i Nord- og Sør-Trøndelag, Midtre-Namdal samkommuneforvaltning, Stjørdal og Lierne kommune

På predasjon av storfuglreir (Tetrao urogallus) i Hedmark : et eksperimentelt studium

Norsk:Denne oppgaven tar for seg forhold knyttet til reirpredasjon hos storfugl (Tetrao urogallus) i Hedmark fylke. Oppgaven bygger på datamateriale fra reir som er funnet våren 2009. Studiet viser at det er mulig å finne reir på flere måter. Av de to metodene jeg beskriver var det mest effektivt å søke etter reir via nisjemagasiner og lokale media. Folk med stående fuglehund gjør også en uvurderlig jobb da de finner reir i områder som tilfeldige innrapporteringer ikke dekker. For dette studiet fant 4 ekvipasjer med stående fuglehund 7 reir. En økt innstats for denne metoden vil kunne skaffe mange flere reir. Til sammen ble det funnet 31 reir (storfugl 28, orrfugl 1, rype 1). Dersom man ønsker å studere reirrøving for andre arter enn storfugl må tilsynelatende andre metoder brukes for å finne reir. Analysene og estimering av daglig overlevelsesrate baserer seg på livshistorien fra reirene samt vegetasjonsmålinger i etterkant av avsluttet ruging. Ved noen av reirene monterte jeg et viltkamera for å identifisere eventuelle predatorer som røvet eggene. Av totalt 31 reir fant jeg at hele 90 % endte i mislykket ruging, enten predatert (80 %) eller forlatt (10 %) av hunnfuglen. Ved reirene som ble røvet fikk jeg bilde av tre rødrev (Vulpes vulpes) og en mår (Martes martes). Kamerateknologien og min teknikk ved montering kan forbedres for å få dokumentert flere tilfeller av røving. Videre fant jeg at ulike vegetasjonselementer påvirker daglig overlevelsesrate både positivt og negativt. Den daglige overlevelsesraten synker gjennom hekkeperioden kanskje som følge av dårligere kondisjon på hunnfuglen og økt aktivitet hos rovdyrene ettersom matbehovet til avkom øker. Den høye predasjonsraten på storfuglreir er trolig et resultat av et høyt matbehov for små og mellomstore predatorer i forholt til tilgjengelig næring denne våren. Jeg kan kun påvise pattedyr som predatorer. De fire bildeseriene jeg fikk viste at mår og rev røvet reir, det indikerer at dette er blant de viktigste reirpredatorene på storfuglreir i Hedmark. Jeg fant: 1) Det er mulig å finne et tilstrekkelig sample av storfuglreir ved å etterlyse tilfeldig lokaliserte reir og ved å få frivillige til å søke etter reir med fuglehunder. 2) Med forbedret teknikk og teknologi kan jeg få bilder av rovdyrene som røver reirene. 3) Det ser ut til å være fullt mulig å gjennomføre et mer omfattende prosjekt for å måle predasjonsrate, hvilke dyr som røver reir og hvilke faktorer som påvirker røvingen, ned flere kamera og større innsats for å finne fler reir

The role of nest predation and nest predators in population declines of capercaillie and black grouse

I det sammenhengende Fennoskandiske barskogbeltet har storfugl- (Tetrao urogallus) og orrfuglbestandene (Lyrurus tetrix) gått ned over tid, og toppene i de sykliske svingningene har blitt mer uregelmessige og lavere. At endringene har skjedd over hele Fennoskandia antyder at de samme stor-skala prosessene kan ligge bak. Endringer i menneskelig arealbruk, endringer til varmere og våtere klima og økt predasjonstrykk fra generalistpredatorer er tre komplementerende hypoteser fremsatt som mekaniske forklaringer bak den negative utviklingen. Den bakenforliggende årsaken eller årsakene har ført til et misforhold mellom demografiske rater. Nedgang i reproduksjonssuksess og voksenoverlevelse alene eller til sammen har forårsaket storskala nedgang i nivået bestandene har variert rundt. Den primære dødsårsaken i alle livsfaser hos fennoskandisk hønsefugl er predasjon, og reproduksjon er den viktigste driveren av kortsiktig populasjonsdynamikk. For å heve kunnskapsgrunnlaget om årsaksforhold bak den negative utviklingen i bestandstettheter og reduksjon i syklisk dynamikk, har jeg ved bruk av omfattende data på både bestands- og individnivå satt søkelyset på reproduksjon og predatorer som begrenser reproduksjon. Helt konkret var mine mål som følger; 1) Fastslå langtids og storskala trender i reproduksjonssuksess hos storfugl og orrfugl samt å evaluere reproduksjonens rolle i bestandsnedgangene. 2) Identifisere og kvantifisere predatorer på reir av storfugl og orrfugl samt å utforske funksjonelle og numeriske responser til de viktigste predatorene. 3) Studere næringssøket hos rødrev (Vulpes vulpes) og mår (Martes martes) og 4) evaluere forholdet mellom menneskelig arealbruk og bestandsdynamikk hos rødrev. Jeg fant bevis for at reiroverlevelse og kullfrekvens hos fennoskandisk storfugl og orrfugl har sunket over lang tid. Antall kyllinger per høne sank også, men over et kortere tidsrom. I samme periode, økte overlevelse på voksne høner. Oppgangen i overlevelse hos voksne høner var ikke tilstrekkelig for å kompensere for nedgangen i reproduksjon. I dag er rødrev og mår de to viktigste predatorene på orrfugl og storfuglreir. Bortsett fra ett tilfelle med predasjon fra kongeørn (Aquila chrysaetos), identifiserte vi bare pattedyr som reirrøvere. I motsetning til tidligere antakelser, basert på arbeid med kunstige reir, observerte vi hverken at kråke (Corvus cornix) eller ravn (Corvus corax) predaterte reir. Selv om det kan tenkes at kråkefugl predaterer skogsfuglreir, skjer dette fenomenet trolig langt sjeldnere enn tidligere antatt, og kunstige reir kan ikke brukes for å finne hvilke dyr som røver reir. Hvor raskt orrfuglreir ble røvet (predasjonstakten) var avhengig av smågnager- og mårindeksen. Mye smågnagere gav mindre røving, og mye mår gav mer røving. Sammenhengen mellom predasjonstakt og smågnagere opphørte imidlertid når mårindeksen økte. Ved høy mårindeks spilte det ingen rolle for røvingstakten på orrfuglreir om det var mye smågnagere eller ikke. Predasjonen på storfuglreir var hovedsakelig avhengig av smågnagersyklusen. Flest reir ble røvet i krasjfasen av smågnagersyklusen, men predasjonstakten sank suksessivt ettersom smågnagersyklusen utviklet seg til oppgangs- og toppfasen. Også sammenhengen mellom predasjonstakten på storfuglreir og smågnagere opphørte når mårindeksen økte og ved høy mårindeks overgikk predasjonstakten i oppgangsfasen den i toppfasen. Når det var lite mår, støttet mønsteret i predasjon på storfuglreir den alternative byttedyrhypotesen (ABH), i motsetning til hos orrfugl. Analysen av predasjon fra rev og mår på storfuglreir antydet to mekanistiske regimer. Uavhengig av smågnagersituasjonen økte predasjonstakten fra mår med mårindeksen mens predasjonstakten fra rødrev, uavhengig av rødrevindeksen, minsket med mengde smågnagere gitt av smågnagersyklusen. Predasjonsmønsteret til måren sammenfalt ikke med predasjonsmønster for generalistpredatorer beskrevet av ABH, men antydet heller tilfeldig predasjon eller spesialistpredasjon mens predasjonsmønsteret til rødrev var i overensstemmelse med ABH. Mår var mer effektiv enn rødrev under jakt og graving etter byttedyr. Frekvensen av jaktforsøk overlappet, men rødreven gravde relativt oftere etter mat. Generelt overlappet næringsnisjene til rødrev og mår lite. Rødrev jaktet hovedsakelig på smågnagere og hare (Lepus timidus) og gravde først og fremst etter smågnagere og åtsler av hjortedyr. Mår jaktet for det meste småfugler og gravde frem lagrede egg. Langtidslagring av egg samt frekvensen av graving etter egg vitner om at egg er en betydelig ressurs for måren. Tolkningen av mår som spesialist på eggpredasjon er derfor støttet av dens næringsadferd om vinteren mens rødreven er til sammenligning en generalist som foretrekker smågnagere. Bestandsdynamikken til rødrev var både i tid og rom nærmere knyttet til menneskelig arealbruk enn til naturgitte gradienter i landskapet. Det var mer rødrev ved relativt høyere tetthet av bosetninger og slakteavfall etter elgjakt. Variasjonen i mengde av rødrev over tid var dominert av direkte tetthetsavhengige prosesser, og tetthetsavhengighetens styrke var negativt knyttet til jordbrukets dominans i landskapet. I områder dominert av jordbruk, fluktuerte bestanden av rødrev rundt et høyrere og mer stabilt likevektsnivå enn i marginale jordbruksområder

The impact of human land use and landscape productivity on population dynamics of red fox in southeastern Norway

publishedVersio