Geographic distribution, abundance, diet, and body size of invasive pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) in the Norwegian and Barents Seas, and in Norwegian rivers

We report for the first time the geographic distribution, abundance, diet, and body size of invasive pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) in the Norwegian and Barents Seas and Norwegian coast and rivers. We found that pink salmon have spread throughout the Norwegian Sea and along the Norwegian coast, and abundance increased by several orders of magnitude in 2017, with no signs that it has peaked. Marine pink salmon diet comprised mainly fish larvae, amphipods, and krill, but their relative importance varied with geographic distribution. North of 67.5◦N, Amphipoda, herring, and saithe were more important, while south of 67.5◦N, Euphausiidae and mesopelagic fish abounded. Pink salmon body size was larger in the northern rivers, and to the north of the Norwegian Sea and the Barents Sea, relative to the southern rivers and sea areas. Pink salmon were feeding in the ocean during the winter and spring, and in coastal areas immediately before return to the rivers, but not after they had entered the rivers. There was no geographical pattern in the seasonal timing of river ascent. The geographic pattern in abundance and diet of pink salmon, as reported here, offer a measure of the ecological effect of the invasion. diet, distribution, invasive species, northeast Atlantic, pink salmon.publishedVersio

Prospects for the future of pink salmon in three oceans: From the native Pacific to the novel Arctic and Atlantic

While populations of other migratory salmonids suffer in the Anthropocene, pink salmon (Oncorhynchus gorbusca Salmonidae) are thriving, and their distribution is expanding both within their natural range and in the Atlantic and Arctic following introduction of the species to the White Sea in the 1950s. Pink salmon are now rapidly spreading in Europe and even across the ocean to North America. Large numbers of pink salmon breed in Norwegian rivers and small numbers of individuals have been captured throughout the North Atlantic since 2017. Although little is known about the biology and ecology of the pink salmon in its novel distribution, the impacts of the species' introduction are potentially highly significant for native species and watershed productivity. Contrasts between pink salmon in the native and extended ranges will be key to navigating management strategies for Atlantic nations where the pink salmon is entrenching itself among the fish fauna, posing potential threats to native fish communities. One key conclusion of this paper is that the species' heritable traits are rapidly selected and drive local adaptation and evolution. Within the Atlantic region, this may facilitate further establishment and spread. The invasion of pink salmon in the Atlantic basin is ultimately a massive ecological experiment and one of the first examples of a major faunal change in the North Atlantic Ocean that is already undergoing rapid changes due to other anthropogenic stressors. New research is urgently needed to understand the role and potential future impacts of pink salmon in Atlantic ecosystems. Atlantification, biological invasions, climate adaptation, Pacific Ocean, regime shiftpublishedVersio

Alien marine species in Norway - Mapping, monitoring and assessment of vectors for introductions

Norway has the second longest coastline in the world, and it is challenging to monitor non-indigenous marine species (NIMS) along the entire shore including the Norwegian areas in the Barents Sea and along Svalbard. There is currently no national program for such monitoring, however some activity is taking place on specific species and organism groups which is presented here. Historically transport of NIMS is ballast water have been the main pathway into the Norwegian coast, but with the implementation of the Ballast Water Convention this risk is minimized. Biofouling on vessels coming into the Norwegian coast is thus considered to be the most important vector for marine introduction of new species. An analysis of the frequency and origin (last port call) for 158 000 vessel arrivals into Norwegian ports in the period 2020-2021 is presented. The results show that the Oslofjord area and the west coast is the areas with highest risk for marine introductions by vessels. Other vectors for such introductions into Norway are evaluated like the increasing amount of floating debris which can carry fouling organisms, larvae and eggs to new areas. An analysis of historical data for the established NIMS in Norway show that the southern area of Norway is most susceptible to new species. This pattern is not only dependent on the vector pressure but also reflects the temperature gradient northwards along the coast. Measures for prevention of new species to arrive and management of problematic species is also discussed.publishedVersio

Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2018 : Rapport fra det nasjonale overvåkningsprogrammet

Det nasjonale programmet for overvåking av rømt oppdrettslaks, som ble utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og fiskeridepartementet i 2014, har tallfestet innslagene av rømt oppdrettslaks i 205 vassdrag i 2018. Vassdragene som er overvåket, er valgt ut fra en rekke kriterier. Blant disse er god geografisk spredning, inkludering av de nasjonale laksevassdragene, og representasjon av vassdrag av ulik størrelse. Det har også blitt lagt vekt på å bygge videre på vassdrag med tidsserier og med gode lokale nettverk. Data ble samlet inn fra sportsfiske om sommeren, høstfiske, stamfiske og drivtellinger om høsten (også kalt gytefisktelling). De tre førstnevnte metodene er i hovedsak basert på stangfiske og skiller mellom rømt oppdrettslaks og villaks ved å undersøke fiskens skjell, noe som også gir et bilde av fiskens vekstbetingelser tidligere i livet. Drivtellinger innebærer at snorklere foretar en visuell inspeksjon av fisken i elven og teller opp og karakteriserer vill og rømt oppdrettet laks på basis av utseende og adferd i hele, eller deler av lakseførende strekning. I et flertall av elvene ble det benyttet mer enn én metode. Alle innsamlete data har vært gjennom en kvalitetssikringsprosess og har blitt gitt en score i henhold til en rekke kriterier for å få en vurdering av dataenes representativitet. Innslaget av rømt oppdrettslaks for hver elv presenteres som prosentandeler registrert ved de ulike metodene, samt som en ”årsprosent” som beregnes fra andel oppdrettslaks i sportsfisket og/eller høstfiske/stamfiske. Denne tar hensyn til at sportsfiske ofte gir et lavt, og høstfiske sannsynligvis et for høyt estimat av innslaget av rømt oppdrettslaks gjennom en sesong. Det ble beregnet årsprosent for 123 elver, og det presenteres data fra drivtellinger fra 122 elver.Resultatene fra alle 205 vassdragene, også de med kun drivtelling, blir presentert i en forenklet form der det gis en totalvurdering av hver elv hvor det vurderes om innslaget av oppdrettslaks er under 4 %, mellom 4 og 10 %, eller over 10 %. Vurderingen som ble gjort av vassdragene i 2018 skiller seg derfor noe fra vurderingene i tidligere år, hvor vi har vurdert om innslaget med sikkerhet kan sies å være over eller under 10 %, og med en usikker kategori for vassdragene hvor vi hvor det ble vurdert at innslaget av oppdrettslaks ikke kunne fastslås med sikkerhet. I 2018 ble til sammen 153 elver (75 %) vurdert til å ha lavt innslag av rømt oppdrettslaks (mindre enn 4 %), 33 vassdrag (16 %) ble vurdert til å ha moderat innslag (mellom 4 og 10 %), mens 19 (9 %) vassdrag ble vurdert til å ha et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Det var en økning i både antall og andel elver med høyt innslag i 2018 sammenliknet med 2017 (15 vassdrag, 8 %). Innslaget av rømt oppdrettslaks varierte langs norskekysten, for eksempel ved at Hardangerfjorden, som i tidligere år, hadde mange av vassdragene med høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Det var også vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms. Tilstanden var derimot god, med lave innslag av rømt oppdrettslaks, på hele strekningen fra Akershus til Rogaland. Det uveide gjennomsnittet av innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket og i høstfisket var 2,8 og 4,1 % (med median på henholdsvis 1,0 og 0,2 %), og gjennomsnittlig årsprosent var 4,2 % (median på 1,3 %). I drivtellingene var gjennomsnitt og median henholdsvis 2,7 og 1,0 %. Gjennomsnittlig andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket, og særlig i høstfisket har vist en fallende tendens gjennom de siste årene, mens tallene for 2018 er omtrent på samme nivå som i 2017. Ulike kilder til usikkerhet i dataene blir diskutert i rapporten. De ulike metodene som har blitt benyttet i de forskjellige elvene har sine styrker og svakheter, både i forhold til prøvestørrelsene og sikker identifikasjon av rømt oppdrettslaks. At innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene endrer seg i løpet av sesongen, og at rømt oppdrettslaks til dels har en annen adferd enn villaks, bidrar til usikkerheten i dataene og gjør det nødvendig å benytte informasjon fra flere metoder. Ved å benytte de samme metodene i de samme vassdragene i påfølgende år får man en god indikasjon på utviklingen av rømt oppdrettslaks i vassdragene. Den store mengden data som er samlet inn og systematisert i løpet av de fem første årene av overvåkingsprogrammet gir imidlertid berettiget optimisme om at man i fortsettelsen av programmet kan få en bedre forståelse av metodiske problemstillinger og forbedre kvaliteten på overvåkingen ytterligere. Rapporten består av to deler; i denne hovedrapporten som oppsummerer resultatene og Del 2 – Vassdragsvise rapporter, som viser resultatene for det enkelte vassdrag, samlet i fylkesvise rapporter. De ulike delrapportene som utgjør Del 2 er tilgjengelig elektronisk på www.hi.no.publishedVersio

A Review of Pink Salmon in the Pacific, Arctic, and Atlantic Oceans

The Northern Hemisphere Pink Salmon Expert Group Meeting was held on October 2–3, 2022 in Vancouver, Canada, immediately preceding the International Year of the Salmon (IYS) Synthesis Symposium. The rapid expansion of pink salmon was the theme for the meeting, and experts came together to discuss the current state of knowledge for pink salmon. Specific topics of focus included the range expansion into the Atlantic and Arctic oceans, trends in distribution and abundance, research and monitoring approaches, potential inter-specific interactions, mitigation efforts, and plans for future collaborations. The outcomes of the meeting were presented at the IYS Synthesis Symposium and are further disseminated through this NPAFC Technical Report. The Executive Summary section of this report provides a brief background, a condensed overview of each topic, and concludes with overarching takeaway messages that are intended to guide future collaborations.publishedVersio

A Review of Pink Salmon in the Pacific, Arctic, and Atlantic Oceans

The Northern Hemisphere Pink Salmon Expert Group Meeting was held on October 2–3, 2022 in Vancouver, Canada, immediately preceding the International Year of the Salmon (IYS) Synthesis Symposium. The rapid expansion of pink salmon was the theme for the meeting, and experts came together to discuss the current state of knowledge for pink salmon. Specific topics of focus included the range expansion into the Atlantic and Arctic oceans, trends in distribution and abundance, research and monitoring approaches, potential inter-specific interactions, mitigation efforts, and plans for future collaborations. The outcomes of the meeting were presented at the IYS Synthesis Symposium and are further disseminated through this NPAFC Technical Report. The Executive Summary section of this report provides a brief background, a condensed overview of each topic, and concludes with overarching takeaway messages that are intended to guide future collaborations.publishedVersio

Incubation temperature and physiological aging in the zebra finch

In birds, incubation temperature has received increased attention as an important source of phenotypic variability in offspring. A lower than optimal incubation temperature may negatively affect aspects of nestling physiology, such as body growth and energy metabolism. However, the long-term effects of sub-optimal incubation temperature on morphology and physiology are not well understood. In a previous study, we showed that zebra finches from eggs incubated at a low temperature (35.9˚C) for 2/3 of the total incubation time suffered a lower post-fledging survival compared to individuals that had been incubated at higher temperatures (37.0 and 37.9˚C). In the present study, we investigated whether these variations in incubation temperature could cause permanent long-lasting differences in body mass, body size, or basal metabolic rate. Furthermore, we tested whether the observed differences in survival between treatment groups would be reflected in the rate of physiological deterioration, assessed through oxidative damage and decreased metabolic rate with age (i.e. ‘metabolic aging’). Incubation temperature did not significantly affect embryonic or nestling body growth and did not influence final adult body mass or body size. Nor was there any long-term effect on basal metabolic rate. Birds from eggs incubated at the lowest temperature experienced an accumulation of oxidative damage with age, although this was not accompanied by an accelerated rate of metabolic aging. The present results suggest that the low survival in these birds was possibly mediated by increased oxidative stress, but independent of body growth and the basal metabolic rate

Pukkellaks i Norge 2021

Berntsen, H.H., Sandlund, O.T. & Thorstad, E.B. 2022. Pukkellaks i Norge, 2021. NINA Rapport 2160. Norsk institutt for naturforskning. Etter invasjonen av pukkellaks i norske elver i 2017 og 2019 var det knyttet stor spenning til hvordan invasjonen i 2021 ville se ut. Registreringene i 2021 viser at det totale antallet pukkellaks langs norskekysten og i norske elver var åtte ganger høyere enn i 2019, og hele 17 ganger høyere enn i 2017. Som i de foregående årene var fangsten av pukkellaks aller størst i Finnmark og Troms. Fangststatistikken fra sjøen og elvene fra 2021 viser i likhet med tidligere år at 1) det fremdeles fanges størst antall pukkellaks i Øst-Finnmark, 2) det var en fortsatt økning i antall pukkellaks i Vest-Finnmark og Nord-Troms, og 3) det var få pukkellaks i elvene fra Nordland og sørover selv om antallet var høyere enn i noe år før 2017. Totalt ble 208 000 pukkellaks registrert fanget og observert i norske elver og kystfarvann i 2021. Til sammenligning ble 12 000 pukkellaks registrert i 2017 og 25 000 pukkellaks i 2019. Av fisken fanget i 2021 ble 13 700 fanget ved sportsfiske i elv, 104 000 ved uttaksfiske i elv, 1700 ved sportsfiske i sjøen og 39 000 i kilenot- og krokgarnfiske i sjøen. I tillegg ble 49 000 pukkellaks observert under drivtelling eller kameraovervåking i elver. Rapportert fangst av pukkellaks i sjølaksefiske (kilenot- og krokgarnfiske) var syv ganger høyere i 2021 enn i 2019. Denne økningen skyldes hovedsakelig økning i fangstene i kilenot- og krokgarnfisket i Finnmark og Troms. Den aller største økningen i antall pukkellaks var i Vest-Finnmark, mellom Nordkapp og Troms, hvor fangsten var hele 23 ganger høyere i 2021 enn i 2019. I sportsfisket i elv i 2021 ble det fanget over dobbelt så mange pukkellaks som i 2019, mens antallet pukkellaks fanget i uttaksfisket i elv var hele 11 ganger høyere enn i 2019. I likhet med i både 2017 og 2019 var det elvene i Øst-Finnmark, fra Grense Jakobselv til Nordkapp, som i 2021 mottok flest pukkellaks. I dette området var det samlet sett en ni ganger økning av fangstene fra 2019. Den største økningen i totalt antall fanget pukkellaks fra 2019 til 2021 finner vi imidlertid i elvene i Vest-Finnmark (fra Nordkapp til Troms), med en økning på nesten 11 ganger. Også i Nord-Troms var det en stor økning i antall pukkellaks, med en åtte ganger større totalfangst i 2021 enn i 2019. Økningen i antall pukkellaks i 2021 i forhold til tidligere år skyldes at utbredelsen av elver med mye pukkellaks økte vest- og sørover i Troms og Finnmark, men også at det var svært store fangster i noen elver i Øst-Finnmark. I fem elver i Øst-Finnmark (Vestre Jakobselv, Vesterelva i Nesseby, Munkelva, Neiden og Tana) ble det til sammen registrert 109 000 pukkellaks, noe som utgjør 66 % av det totale antallet pukkellaks i elv og 53 % av den totale fangsten i både elv og sjø i Norge i 2021. I Vesterelva alene ble fanget over 20 000 pukkellaks. I Tanaelva ble registrert totalt 49 500 pukkellaks. Fangsten i elvene fra Nordland og sørover var høyere i 2021 enn i 2017 og 2019, men utgjorde fremdeles en liten andel (1,7 %) av den totale elvefangsten i Norge. Den første pukkellaksen i en norsk elv ble i 2021 fanget 1. juni, og den siste 14. september. Median fangstperiode for hele landet var uke 30 (26. juli-1. august), det vil si at halvparten av fangstene ble registrert før denne datoen og halvparten etter. Dette er lik median fangstuke som i 2019 (uke 30), men tidligere enn i 2017 (uke 32, 7.-13. august). Datoen for median oppvandring i ulike deler av landet i 2021 varierte lite, men pukkellaksen så ut til å ankomme elvene rundt Varangerfjorden noe tidligere enn i resten av Troms og Finnmark

Pukkellaks i Norge 2021

Berntsen, H.H., Sandlund, O.T. & Thorstad, E.B. 2022. Pukkellaks i Norge, 2021. NINA Rapport 2160. Norsk institutt for naturforskning. Etter invasjonen av pukkellaks i norske elver i 2017 og 2019 var det knyttet stor spenning til hvordan invasjonen i 2021 ville se ut. Registreringene i 2021 viser at det totale antallet pukkellaks langs norskekysten og i norske elver var åtte ganger høyere enn i 2019, og hele 17 ganger høyere enn i 2017. Som i de foregående årene var fangsten av pukkellaks aller størst i Finnmark og Troms. Fangststatistikken fra sjøen og elvene fra 2021 viser i likhet med tidligere år at 1) det fremdeles fanges størst antall pukkellaks i Øst-Finnmark, 2) det var en fortsatt økning i antall pukkellaks i Vest-Finnmark og Nord-Troms, og 3) det var få pukkellaks i elvene fra Nordland og sørover selv om antallet var høyere enn i noe år før 2017. Totalt ble 208 000 pukkellaks registrert fanget og observert i norske elver og kystfarvann i 2021. Til sammenligning ble 12 000 pukkellaks registrert i 2017 og 25 000 pukkellaks i 2019. Av fisken fanget i 2021 ble 13 700 fanget ved sportsfiske i elv, 104 000 ved uttaksfiske i elv, 1700 ved sportsfiske i sjøen og 39 000 i kilenot- og krokgarnfiske i sjøen. I tillegg ble 49 000 pukkellaks observert under drivtelling eller kameraovervåking i elver. Rapportert fangst av pukkellaks i sjølaksefiske (kilenot- og krokgarnfiske) var syv ganger høyere i 2021 enn i 2019. Denne økningen skyldes hovedsakelig økning i fangstene i kilenot- og krokgarnfisket i Finnmark og Troms. Den aller største økningen i antall pukkellaks var i Vest-Finnmark, mellom Nordkapp og Troms, hvor fangsten var hele 23 ganger høyere i 2021 enn i 2019. I sportsfisket i elv i 2021 ble det fanget over dobbelt så mange pukkellaks som i 2019, mens antallet pukkellaks fanget i uttaksfisket i elv var hele 11 ganger høyere enn i 2019. I likhet med i både 2017 og 2019 var det elvene i Øst-Finnmark, fra Grense Jakobselv til Nordkapp, som i 2021 mottok flest pukkellaks. I dette området var det samlet sett en ni ganger økning av fangstene fra 2019. Den største økningen i totalt antall fanget pukkellaks fra 2019 til 2021 finner vi imidlertid i elvene i Vest-Finnmark (fra Nordkapp til Troms), med en økning på nesten 11 ganger. Også i Nord-Troms var det en stor økning i antall pukkellaks, med en åtte ganger større totalfangst i 2021 enn i 2019. Økningen i antall pukkellaks i 2021 i forhold til tidligere år skyldes at utbredelsen av elver med mye pukkellaks økte vest- og sørover i Troms og Finnmark, men også at det var svært store fangster i noen elver i Øst-Finnmark. I fem elver i Øst-Finnmark (Vestre Jakobselv, Vesterelva i Nesseby, Munkelva, Neiden og Tana) ble det til sammen registrert 109 000 pukkellaks, noe som utgjør 66 % av det totale antallet pukkellaks i elv og 53 % av den totale fangsten i både elv og sjø i Norge i 2021. I Vesterelva alene ble fanget over 20 000 pukkellaks. I Tanaelva ble registrert totalt 49 500 pukkellaks. Fangsten i elvene fra Nordland og sørover var høyere i 2021 enn i 2017 og 2019, men utgjorde fremdeles en liten andel (1,7 %) av den totale elvefangsten i Norge. Den første pukkellaksen i en norsk elv ble i 2021 fanget 1. juni, og den siste 14. september. Median fangstperiode for hele landet var uke 30 (26. juli-1. august), det vil si at halvparten av fangstene ble registrert før denne datoen og halvparten etter. Dette er lik median fangstuke som i 2019 (uke 30), men tidligere enn i 2017 (uke 32, 7.-13. august). Datoen for median oppvandring i ulike deler av landet i 2021 varierte lite, men pukkellaksen så ut til å ankomme elvene rundt Varangerfjorden noe tidligere enn i resten av Troms og Finnmark

Pukkellaks i Norge, 2019

Berntsen, H.H., Sandlund, O.T., Thorstad, E.B., Fiske, P. 2020. Pukkellaks i Norge, 2019. NINA Rapport 1821. Norsk institutt for naturforskning. Etter invasjonen av pukkellaks i norske elver i 2017 var det knyttet stor spenning til om en slik invasjon ville gjenta seg i 2019. Registreringene i 2019 viser at det totale antallet pukkellaks i norske elver økte i forhold til 2017, at denne økningen var konsentrert til Finnmark og Troms, mens antall pukkellaks i fylkene fra Nordland og sørover var lavere enn i 2017. Totalt ble 20029 pukkellaks registrert fanget i Norge i løpet av 2019, noe som er betydelig mer enn de 6594 pukkellaksene som ble registrert fanget i 2017. Av fisken fanget i 2019 ble 5308 fanget ved sportsfiske i elv, 8971 fanget ved uttaksfiske i elv, 40 ble fanget ved sportsfiske i sjøen og 5710 i kilenot- og krokgarnfiske i sjøen. Rapportert fangst av pukkellaks i sjølaksefiske (kilenot- og krokgarnfiske) var ca. 23 ganger høyere i 2019 (5710 fisk) enn i 2017 (245 fisk). Denne økningen skyldes hovedsakelig fangstene i kilenot- og krokgarnfisket i Finnmark og Troms, og gjenspeiler i stor grad at fangst av pukkellaks i 2019 var inkludert i standard fangstrapportering fra sjølaksefiske, noe som ikke var tilfelle i 2017. I Finnmark i 2019 var rapportert fangst i sjølaksefisket 5189 fisk, i motsetning til bare 122 fisk i 2017, dvs. en økning på 43 ganger. Også i Troms var det en kraftig økning i kilenotfangstene, selv om totalt antall fanget også i 2019 var relativt lite. Ved sportsfiske i sjøen i 2019 ble det fanget kun 40 fisk, noe som er bare litt over en tiendedel av det som ble registrert i 2017. Den rapporterte fangsten av pukkellaks i sportsfisket i elv var i 2019 på 5308 fisk, noe som er en stor økning i forhold til 2017, da tilsvarende antall var 3538 fisk. Ved uttaksfisket i elv i 2019 ble det fanget 8971 pukkellaks, noe som er 3,5 ganger høyere enn antallet i uttaksfisket i 2017. Ved drivtellinger i elver i 2019 ble det observert 632 pukkellaks, noe som er betydelig færre enn de 5430 fiskene som ble registrert i 2017. Dette skyldes delvis en lavere innsats i 2019, men ved utgivelse av denne rapporten har vi ikke fullstendige data for 2019 fra videokameraer montert i laksetrapper eller fra drivtellinger. I likhet med i 2017 mottok elvene i Øst-Finnmark, fra Grense Jakobselv til Nordkapp, flest pukkellaks også i 2019, og det var samlet sett en økning på 43 % fra 2017. Den største økningen i antall registrerte pukkellaks fra 2017 til 2019 finner vi i elvene i Vest-Finnmark (fra Nordkapp til Troms), og i elvene i Troms, med en økning på henholdsvis ca. tre og to ganger. Elvefangsten av pukkellaks fra Nordland og sørover var betydelig lavere i 2019 enn i 2017. Fangststatistikken fra 2019 viser dermed tre viktige forhold sammenliknet med 2017: (1) Det var fremdeles et stort antall pukkellaks i elvene i Øst-Finnmark, (2) det var en økning i antall pukkellaks i Vest-Finnmark og Troms, og (3) det var færre pukkellaks i elvene fra Nordland og sørover (selv om antallet var høyere enn i noe år før 2017). Dette vises også ved at 96 % av all pukkellaks rapportert i elvene i 2019 ble fanget i Finnmark og Troms, mens tilsvarende tall i 2017 var 83 %. Det har altså skjedd en forskyvning og konsentrasjon mot Troms og Finnmark i 2019 sammenlignet med 2017. Og det var Vest-Finnmark og Troms som hadde den største økningen. Tallene fra 2017 var preget av at registreringene ikke var planlagt og dermed mindre fullstendige og systematiske enn i 2019. Dette må derfor tas med i betraktningen når de to årene skal sammenlignes. Det første pukkellaksen i en norsk elv ble i 2019 fanget 17. juni, og den siste 7. september. Median fangstdato for hele landet var 31. juli, det vil si at halvparten av fangstene ble registrert før denne datoen og halvparten etter. Til sammenlikning ble pukkellaksen i 2017 fanget mellom 1. juni og 12. september. Sesongen kan dermed ha vært noe lenger i 2017, men median fangstdato for hele materialet var den samme som i 2019, dvs. 31. juli. Datoen for median oppvandring i ulike deler av landet varierte heller ikke så mye. Av pukkellaksen som ble kjønnsbestemt i 2019 var 52 % hanner. Dette er ganske likt det som ble rapportert i 2017 (58 %)