Moose Parasites in Relation to Supplementary Feeding

Master i anvendt økologi, 2011English: In this study, I tested the effect of winter supplemental feeding of moose (Alces alces) on gastrointestinal parasite infection in two counties in Norway, by comparing faecal egg counts of moose which used and did not use feeding stations. I identified three different GI nematodes based on egg morphology; Trichostrongylidae spp., Nematodirus spp. and Trichuris spp. All species were found in Hedmark while in Telemark I found only Trichuris spp. Prevalence of Trichostrogylidae spp. and Nematodirus spp. varied significantly depending on year sampled, and age class and month, respectively. Age class, year and body mass significantly affected intensity of Trichostrogylidae spp. infection. Trichostrogylidae spp. abundance was higher in 2009 when weather conditions were more challenging, and decreased with increasing body mass. Adult moose had a higher intensity of infection than juvenile moose and female juvenile moose had lower abundances than male juvenile moose. Use of feeding stations did not affect prevalence of any parasite species or intensity of infection of Trichostrogylidae spp. Due to the low prevalence and high number of zeros, I was unable to model intensity of Nematodirus spp. and Trichuris spp. infection. Possible explanations for my findings and future research prospects are discussed.Norsk: I denne undersøkelsen analyserte jeg påvirkning av fôringsstajoner på elgens infeksjoner med gastrointestinale nematoder i to fylker i Norge ved å sammenligne mengden av parasittegg i avføring hos elg som brukte og ikke brukte fôringsstasjoner. Jeg identifiserte tre slekter tilhørende gastrointestinale nematoder basert på egg morfologi, i. e. Trichostrongylidae spp., Nematodirus spp. og Trichuris spp. Alle tre slekter ble funnet i Hedmark mens i Telemark fant jeg kun Trichuris spp. Prevalens av Trichostrongylidae spp. og Nematodirus spp. varierte signifikant med henholdsvis år, og aldersklasse og måned. Aldersklasse, år og kroppsvekt påvirket signifikant på grad av Trichostrogylidae spp. infeksjon. Graden av infeksjon var høyre i 2009 når værforholdene var mer utfordrende og den minket med økende kroppsvekt. Voksen elg hadde høyre grad av infeksjon enn kalv og hunnkalv hadde lavere grad av infeksjon enn hannkalv. Bruk av fôringsstasjoner påvirket ikke prevalensen av de tre nematode slektene eller graden av Trichostrogylidae spp. infeksjon. På grunn av lav prevalens og høy antall nuller klarte jeg ikke å tilpasse negativ binomial regresjon for graden av Nematodirus spp. og Trichuris spp. infeksjon. Det diskuteres om mulige forklaringer for mine funn og utsikter for fremtidig forskning

Gastrointestinal nematodes of moose (Alces Alces) in relation to supplementary feeding

Winter supplementary feeding of wildlife is controversial because it may promote parasite and disease transmission by host aggregation. We investigated the effect of winter supplemental feeding of Scandinavian moose (Alces alces) on gastrointestinal (GI) parasite infection in two counties of southern Norway by comparing fecal egg counts of moose using, and not using, feeding stations between January 2007 and March 2010. We identified three different GI nematodes based on egg morphology. All three were found in Hedmark county while in Telemark county we found only Trichuris sp. (prevalence 33%). Prevalence of Trichostrongylidae (65%) and Nematodirus sp. (26%) in Hedmark was not affected by feeding station use. However, the probability of infection varied significantly between years sampled (Trichostrongylidae) and age class (Nematodirus sp.). Fecal egg counts (FEC), a proxy for intensity of infection, of Trichostrongylidae were higher in the year when winter weather conditions were more challenging and prevalence was higher, and decreased with increasing body mass. Adult moose had higher FECs than did juvenile moose, and female juveniles had lower abundances than did male juveniles. Use of feeding stations did not affect probability of infection with any of the nematodes or intensity of infection with Trichostrongylidae. We discuss our findings in terms of parasite life histories and recommend that parasitologic surveillance be included in the monitoring of feeding programs

Hjortens trekkmønster skaper forvaltningsutfordringer i Hedmark

Jaktstatistikken fra Hedmark fylke tilsier at hjorten er tilbake for godt i Hedmark og befinner seg i en sterk vekstfase. Med det følger mange forvaltningsutfordringer. Vi har studert hjortens forflytningsmønster og trekkatferd ved å merke 51 hinder med GPS på fire merkeplasser i henholdsvis Rendalen, Stor-Elvdal, Åmot og Stange kommune. De aller fleste hindene oppholdt seg i et sommerområde som var atskilt fra vinterområdet. Avstanden mellom de to områdene var gjennomsnittlig lenger enn for hinder merket på Vest- og Sørlandet. For tre av hindene var avstanden rundt 100 km. På trekkruten var hindene innom forskjellige kommuner, og totalt ble vårt studieområde utvidet fra de fire vinterkommunene til 29 kommuner for hele året. Vi anbefaler derfor en mer regional forvaltning av hjorten enn dagens forvaltning på eiendoms- eller kommunenivå. Innmark og fôringsplasser ble flittig brukt av hindene, og da spesielt nattestid. Overvåkning av fôringsplasser for elg som opprinnelig ble etablert for å redusere trafikkulykker og beiteskader i skogen, viste at hjorten var til stede på samtlige plasser langs Glommas hoveddalføre i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Mye tyder på at hjorten har tatt over flere plasser, og at elg og hjort til en viss grad unngikk hverandre i tid og rom. Det kan tenkes at hjorten kan minske den ønskede effekten av vinterfôring av elg. Hvis vinterfôring skal fortsette, anbefaler vi å legge ut flere siloballer samtidig per fôringsplass for å sikre elgens tilgang til fôr

Hjort i Hedmark: Resultater fra GPS-merking 2002–2011

Prosjektet Hjort i Hedmark var en del av samarbeidsprosjektet HjortAreal, som undersøkte hjortens arealbruk, økologisk bærekraft og hjort som næring i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag, Sogn i Hordaland, Buskerud, Haugalandet i Rogaland/Hordaland og Hedmark. Studieområdet i Hedmark hadde en unik posisjon i prosjektet fordi det representerte et ytterpunkt i forhold til klima, landskapsstruktur og tetthet av elg (Alces alces). Vi undersøkte Hedmarkshjortens trekkmønster og habitatbruk og da spesielt bruken av innmark og foringsplasser. Hjortemerking med GPS radiosendere begynte i Hedmark i 2002 og ble avsluttet vinteren 2011. Det ble totalt merket 51 hinder og vi fikk bra nok data fra 48 hinder. Sammenlignet med de andre studieområdene i HjortAreal-prosjektet var andelen trekkdyr høyest i Hedmark, der hele 96 % av hjortehindene var trekkdyr, og kun 4 % stasjonære. Også trekkavstandene var lengst i Hedmark. Hjorten trakk i gjennomsnitt 36.7 ± 7.5 km (2 SE) og tre av hjortene hadde sine respektive sommerområder rundt 100 km i luftlinje fra merkeplassen. Trekktidene er nokså sammenlignbare over hele Sør-Norge, med vårtrekket i løpet av april-mai og høsttrekket i august-september. Det var stor variasjon på størrelse av både vinter- og sommerområde. Gjennomsnittlig var vinterområde og sommerområde på henholdsvis 18.8 km2¬ (minst – størst 1.9–83.0 km2) og 22.9 km2 (1.7–98.0 km2). Avhengig av hvor hindene hadde sine vinterområder trakk de enten til høyereliggende eller lavereliggende sommerområde, eller vinter- og sommerområdene overlappet hverandre. Hjortens områdebruk ble styrt av menneskeskapte matressurser. Hele 10.5 % av posisjonene var knyttet til menneskeskapte konsentrasjoner av mat, enten de var innen 100 m av nærmeste foringsplass (3.1 %), eller på innmark (7.4 %). I månedsskifte februar-mars var en tredjedel av alle GPS-posisjonene knyttet til foringsplasser. Når bruken av foringsplasser avtok utover vinteren, fikk innmark mer og mer betydning. Innmarksarealet dekket gjennomsnittlig 3.4 ± 1.3 % (2 SE) av sommerleveområdene, og tilgangen varierte sterkt mellom hindene og områdene. Hindene oppholdt seg lenger enn forventet på innmark nattestid mens de brukte mindre tid enn forventet på innmark på dagtid. Samtlige foringsplasser i hoveddalføret langs Glomma i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner hadde spor etter hjort, men ingen av foringsplassene hadde høye tettheter av både elg og hjort. Vi kan kun spekulere hvorvidt foring av elg har vært en medvirkende årsak for den nylige økningen i hjortebestanden i Hedmark. Vi har diskutert både plantefenologi-, konkurranse-, sosial barriere- og antipredator-hypotesen som en forklaring for Hedmarkhjortens trekkatferd med lange avstander og stor andel av trekkende dyr. Det kan tenkes et samspill av flere av disse hypotesene som grunnlag for at andel trekkdyr er høyest og trekkrutene er lengst i Hedmark sammenlignet med de andre studieområdene. Som delvis trekkende art kan hjorten utfordre forvaltningen. Fordi hjorten stort sett er tilbake på vinterområdene til jaktstart, kan kommune eller jaktvald være tilstrekkelig forvaltningsenhet, men ved en mer helthetlig forvaltning som tar hensyn til biologisk mangfold, vern av kalvingsområder og tiltak mot viltulykker, bør den romlige forvaltningsenheten være på regionalt nivå

Field Anesthesia of Least Weasels (Mustela nivalis nivalis) with Isoflurane

The aggressive and agile nature of weasels makes the use of inhalant anesthetics preferable to injectable agents because inhalant anesthetics generally reduce handling time, cause less stress and present no risk of delivering the drug into an unintended area. Here we report on the use of the inhalant anesthetic isoflurane in free ranging least weasels. We used a battery powered portable anesthesia unit (Uninventor 400 Anesthesia Unit, AgnTho’s AB, Sweden) to immobilize the animals in the field. The isoflurane liquid was filled in a syringe connected to a vaporizer where it mixed with air coming from an air pump. The animals inhaled the anesthetic first in a wooden chamber and then through a modified facial mask. Mean induction time in the anesthetic chamber was 4.8 minutes (± 0.3 SE) with a setting of 4% isoflurane. The anesthesia was maintained with the facial mask and a setting of 2% isoflurane. Mean recovery time was 16.4 minutes (± 2.1 SE) and mean recumbency time 40.7 minutes (± 2.9 SE). We anesthesized 9 animals, had no fatalities during anesthesia and all animals recovered quickly. One animal was found dead 11 days post-capture of undetermined cause. Isoflurane is safe and easy to use with the tested setting. However we were unsuccessful in monitoring the animals following their release and we therefore recommend further evaluation of the anesthetic. In addition, we recommend the use of a wooden anesthetic chamber with bedding to avoid the risk of hypothermia

Moose Parasites in Relation to Supplementary Feeding

English: In this study, I tested the effect of winter supplemental feeding of moose (Alces alces) on gastrointestinal parasite infection in two counties in Norway, by comparing faecal egg counts of moose which used and did not use feeding stations. I identified three different GI nematodes based on egg morphology; Trichostrongylidae spp., Nematodirus spp. and Trichuris spp. All species were found in Hedmark while in Telemark I found only Trichuris spp. Prevalence of Trichostrogylidae spp. and Nematodirus spp. varied significantly depending on year sampled, and age class and month, respectively. Age class, year and body mass significantly affected intensity of Trichostrogylidae spp. infection. Trichostrogylidae spp. abundance was higher in 2009 when weather conditions were more challenging, and decreased with increasing body mass. Adult moose had a higher intensity of infection than juvenile moose and female juvenile moose had lower abundances than male juvenile moose. Use of feeding stations did not affect prevalence of any parasite species or intensity of infection of Trichostrogylidae spp. Due to the low prevalence and high number of zeros, I was unable to model intensity of Nematodirus spp. and Trichuris spp. infection. Possible explanations for my findings and future research prospects are discussed

Moose Parasites in Relation to Supplementary Feeding

Master i anvendt økologi, 2011English: In this study, I tested the effect of winter supplemental feeding of moose (Alces alces) on gastrointestinal parasite infection in two counties in Norway, by comparing faecal egg counts of moose which used and did not use feeding stations. I identified three different GI nematodes based on egg morphology; Trichostrongylidae spp., Nematodirus spp. and Trichuris spp. All species were found in Hedmark while in Telemark I found only Trichuris spp. Prevalence of Trichostrogylidae spp. and Nematodirus spp. varied significantly depending on year sampled, and age class and month, respectively. Age class, year and body mass significantly affected intensity of Trichostrogylidae spp. infection. Trichostrogylidae spp. abundance was higher in 2009 when weather conditions were more challenging, and decreased with increasing body mass. Adult moose had a higher intensity of infection than juvenile moose and female juvenile moose had lower abundances than male juvenile moose. Use of feeding stations did not affect prevalence of any parasite species or intensity of infection of Trichostrogylidae spp. Due to the low prevalence and high number of zeros, I was unable to model intensity of Nematodirus spp. and Trichuris spp. infection. Possible explanations for my findings and future research prospects are discussed.Norsk: I denne undersøkelsen analyserte jeg påvirkning av fôringsstajoner på elgens infeksjoner med gastrointestinale nematoder i to fylker i Norge ved å sammenligne mengden av parasittegg i avføring hos elg som brukte og ikke brukte fôringsstasjoner. Jeg identifiserte tre slekter tilhørende gastrointestinale nematoder basert på egg morfologi, i. e. Trichostrongylidae spp., Nematodirus spp. og Trichuris spp. Alle tre slekter ble funnet i Hedmark mens i Telemark fant jeg kun Trichuris spp. Prevalens av Trichostrongylidae spp. og Nematodirus spp. varierte signifikant med henholdsvis år, og aldersklasse og måned. Aldersklasse, år og kroppsvekt påvirket signifikant på grad av Trichostrogylidae spp. infeksjon. Graden av infeksjon var høyre i 2009 når værforholdene var mer utfordrende og den minket med økende kroppsvekt. Voksen elg hadde høyre grad av infeksjon enn kalv og hunnkalv hadde lavere grad av infeksjon enn hannkalv. Bruk av fôringsstasjoner påvirket ikke prevalensen av de tre nematode slektene eller graden av Trichostrogylidae spp. infeksjon. På grunn av lav prevalens og høy antall nuller klarte jeg ikke å tilpasse negativ binomial regresjon for graden av Nematodirus spp. og Trichuris spp. infeksjon. Det diskuteres om mulige forklaringer for mine funn og utsikter for fremtidig forskning

Hjort i Hedmark: Resultater fra GPS-merking 2002–2011

Prosjektet Hjort i Hedmark var en del av samarbeidsprosjektet HjortAreal, som undersøkte hjortens arealbruk, økologisk bærekraft og hjort som næring i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag, Sogn i Hordaland, Buskerud, Haugalandet i Rogaland/Hordaland og Hedmark. Studieområdet i Hedmark hadde en unik posisjon i prosjektet fordi det representerte et ytterpunkt i forhold til klima, landskapsstruktur og tetthet av elg (Alces alces). Vi undersøkte Hedmarkshjortens trekkmønster og habitatbruk og da spesielt bruken av innmark og foringsplasser. Hjortemerking med GPS radiosendere begynte i Hedmark i 2002 og ble avsluttet vinteren 2011. Det ble totalt merket 51 hinder og vi fikk bra nok data fra 48 hinder. Sammenlignet med de andre studieområdene i HjortAreal-prosjektet var andelen trekkdyr høyest i Hedmark, der hele 96 % av hjortehindene var trekkdyr, og kun 4 % stasjonære. Også trekkavstandene var lengst i Hedmark. Hjorten trakk i gjennomsnitt 36.7 ± 7.5 km (2 SE) og tre av hjortene hadde sine respektive sommerområder rundt 100 km i luftlinje fra merkeplassen. Trekktidene er nokså sammenlignbare over hele Sør-Norge, med vårtrekket i løpet av april-mai og høsttrekket i august-september. Det var stor variasjon på størrelse av både vinter- og sommerområde. Gjennomsnittlig var vinterområde og sommerområde på henholdsvis 18.8 km2¬ (minst – størst 1.9–83.0 km2) og 22.9 km2 (1.7–98.0 km2). Avhengig av hvor hindene hadde sine vinterområder trakk de enten til høyereliggende eller lavereliggende sommerområde, eller vinter- og sommerområdene overlappet hverandre. Hjortens områdebruk ble styrt av menneskeskapte matressurser. Hele 10.5 % av posisjonene var knyttet til menneskeskapte konsentrasjoner av mat, enten de var innen 100 m av nærmeste foringsplass (3.1 %), eller på innmark (7.4 %). I månedsskifte februar-mars var en tredjedel av alle GPS-posisjonene knyttet til foringsplasser. Når bruken av foringsplasser avtok utover vinteren, fikk innmark mer og mer betydning. Innmarksarealet dekket gjennomsnittlig 3.4 ± 1.3 % (2 SE) av sommerleveområdene, og tilgangen varierte sterkt mellom hindene og områdene. Hindene oppholdt seg lenger enn forventet på innmark nattestid mens de brukte mindre tid enn forventet på innmark på dagtid. Samtlige foringsplasser i hoveddalføret langs Glomma i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner hadde spor etter hjort, men ingen av foringsplassene hadde høye tettheter av både elg og hjort. Vi kan kun spekulere hvorvidt foring av elg har vært en medvirkende årsak for den nylige økningen i hjortebestanden i Hedmark. Vi har diskutert både plantefenologi-, konkurranse-, sosial barriere- og antipredator-hypotesen som en forklaring for Hedmarkhjortens trekkatferd med lange avstander og stor andel av trekkende dyr. Det kan tenkes et samspill av flere av disse hypotesene som grunnlag for at andel trekkdyr er høyest og trekkrutene er lengst i Hedmark sammenlignet med de andre studieområdene. Som delvis trekkende art kan hjorten utfordre forvaltningen. Fordi hjorten stort sett er tilbake på vinterområdene til jaktstart, kan kommune eller jaktvald være tilstrekkelig forvaltningsenhet, men ved en mer helthetlig forvaltning som tar hensyn til biologisk mangfold, vern av kalvingsområder og tiltak mot viltulykker, bør den romlige forvaltningsenheten være på regionalt nivå

Gastrointestinal nematodes of moose (Alces Alces) in relation to supplementary feeding

Winter supplementary feeding of wildlife is controversial because it may promote parasite and disease transmission by host aggregation. We investigated the effect of winter supplemental feeding of Scandinavian moose (Alces alces) on gastrointestinal (GI) parasite infection in two counties of southern Norway by comparing fecal egg counts of moose using, and not using, feeding stations between January 2007 and March 2010. We identified three different GI nematodes based on egg morphology. All three were found in Hedmark county while in Telemark county we found only Trichuris sp. (prevalence 33%). Prevalence of Trichostrongylidae (65%) and Nematodirus sp. (26%) in Hedmark was not affected by feeding station use. However, the probability of infection varied significantly between years sampled (Trichostrongylidae) and age class (Nematodirus sp.). Fecal egg counts (FEC), a proxy for intensity of infection, of Trichostrongylidae were higher in the year when winter weather conditions were more challenging and prevalence was higher, and decreased with increasing body mass. Adult moose had higher FECs than did juvenile moose, and female juveniles had lower abundances than did male juveniles. Use of feeding stations did not affect probability of infection with any of the nematodes or intensity of infection with Trichostrongylidae. We discuss our findings in terms of parasite life histories and recommend that parasitologic surveillance be included in the monitoring of feeding programs

Hjortens trekkmønster skaper forvaltningsutfordringer i Hedmark

Jaktstatistikken fra Hedmark fylke tilsier at hjorten er tilbake for godt i Hedmark og befinner seg i en sterk vekstfase. Med det følger mange forvaltningsutfordringer. Vi har studert hjortens forflytningsmønster og trekkatferd ved å merke 51 hinder med GPS på fire merkeplasser i henholdsvis Rendalen, Stor-Elvdal, Åmot og Stange kommune. De aller fleste hindene oppholdt seg i et sommerområde som var atskilt fra vinterområdet. Avstanden mellom de to områdene var gjennomsnittlig lenger enn for hinder merket på Vest- og Sørlandet. For tre av hindene var avstanden rundt 100 km. På trekkruten var hindene innom forskjellige kommuner, og totalt ble vårt studieområde utvidet fra de fire vinterkommunene til 29 kommuner for hele året. Vi anbefaler derfor en mer regional forvaltning av hjorten enn dagens forvaltning på eiendoms- eller kommunenivå. Innmark og fôringsplasser ble flittig brukt av hindene, og da spesielt nattestid. Overvåkning av fôringsplasser for elg som opprinnelig ble etablert for å redusere trafikkulykker og beiteskader i skogen, viste at hjorten var til stede på samtlige plasser langs Glommas hoveddalføre i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Mye tyder på at hjorten har tatt over flere plasser, og at elg og hjort til en viss grad unngikk hverandre i tid og rom. Det kan tenkes at hjorten kan minske den ønskede effekten av vinterfôring av elg. Hvis vinterfôring skal fortsette, anbefaler vi å legge ut flere siloballer samtidig per fôringsplass for å sikre elgens tilgang til fôr