Conservation of the endangered Arctic fox in Norway - are successful reintroductions enough?

Translocation of captive-bred animals has become a widespread conservation practice to counteract species extinctions. We analyse and discuss the apparent success and shortcomings of Arctic fox (Vulpes lagopus) reintroductions in alpine tundra areas of Norway. We followed the fate of 915 foxes between 2007 and 2020 and estimated the apparent survival and reproductive success of captive-bred and released Arctic foxes, compared to wild-born descendants. Relationship to abundance of small rodents, population size, and age were explored. Overall, apparent survival and probability of breeding were similar between captive-bred and wild-born foxes, positively linked to rodent abundance. For wild-born foxes, both breeding propensity and litter size declined with increasing fox population size. This could be a first sign of the limited capacity of single tundra patches to house self-subsistent populations. Thus, facilitating and maintaining connectivity among remnant and re-established Arctic fox populations, creating functional metapopulations, is essential for further improvement and longterm survival. Relying on the combined measures of supplementary feeding and red-fox (Vulpes vulpes) control, the Arctic fox captive-breeding and reintroduction programme has so far been highly successful. However, anthropogenic drivers facilitating red fox invasion into the Arctic fox habitat, along with climate driven irregularities and dampened small rodent cycles, could inhibit the establishment of a self-sustained population. A more holistic ecosystem approach and conservation measures to restore alpine fauna should be considered.publishedVersio

Estimating red fox density using non-invasive genetic sampling and spatial capture–recapture modelling

Spatial capture–recapture modelling (SCR) is a powerful tool for estimating density, population size, and space use of elusive animals. Here, we applied SCR modelling to non-invasive genetic sampling (NGS) data to estimate red fox (Vulpes vulpes) densities in two areas of boreal forest in central (2016–2018) and southern Norway (2017–2018). Estimated densities were overall lower in the central study area (mean=0.04 foxes per km2 in 2016, 0.10 in 2017, and 0.06 in 2018) compared to the southern study area (0.16 in 2017 and 0.09 in 2018). We found a positive efect of forest cover on density in the central, but not the southern study area. The absence of an efect in the southern area may refect a paucity of evidence caused by low variation in forest cover. Estimated mean home-range size in the central study area was 45 km2 [95%CI 34–60] for females and 88 km2 [69–113] for males. Mean home-range sizes were smaller in the southern study area (26 km2 [16–42] for females and 56 km2 [35–91] for males). In both study areas, detection probability was session-dependent and afected by sampling efort. This study highlights how SCR modelling in combination with NGS can be used to efciently monitor red fox populations, and simultaneously incorporate ecological factors and estimate their efects on population density and space use. Red fox · Density · Spatial capture–recapture · Non-invasive genetic samplingpublishedVersio

Predation of endangered Arctic foxes by Golden eagles: What do we know?

Dedicated conservation efforts spanning the past two decades have saved the Fennoscandian Arctic fox (Vulpes lagopus) population from local extinction, and ex-tensive resources continue to be invested in the species' conservation and manage-ment. Although increasing, populations remain isolated, small and are not yet viable in the longer term. An understanding of causes of mortality are consequently impor-tant to optimize ongoing conservation actions. Golden eagles (Aquila chrysaetos) are a predator of Arctic foxes, yet little information on this interaction is available in the literature. We document and detail six confirmed cases of Golden eagle depredation of Arctic foxes at the Norwegian captive breeding facility (2019–2022), where foxes are housed in large open-air enclosures in the species' natural habitat. Here, timely detection of missing/dead foxes was challenging, and new insights have been gained following recently improved enclosure monitoring. Golden eagle predation peaked during the winter months, with no cases reported from June to November. This find-ing contrasts with that which is reported from the field, both for Arctic and other fox species, where eagle depredation peaked at dens with young (summer). While the seasonality of depredation may be ecosystem specific, documented cases from the field may be biased by higher survey efforts associated with the monitoring of repro-ductive success during the summer. Both white and blue color morphs were housed at the breeding station, yet only white foxes were preyed upon, and mortality was male biased. Mitigation measures and their effectiveness implemented at the facility are presented. Findings are discussed in the broader Arctic fox population ecology and conservation context. avian predators, carnivores, interspecific competition, intraguild predation, raptors Behavioural ecology, Biodiversity ecology, Conservation ecology, Ecosystem ecology, Evolutionary ecology, ZoologypublishedVersio

Fjellrev i Norge 2012. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Ulvund, K., Flagstad, Ø., Eide, N.E. & Landa, A. 2013. Fjellrev i Norge 2012. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. - NINA Rapport 909. 43 s. Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, og står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning i mer enn 80 år har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedvarende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av aktive hi, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individbestemmelse. Det ble kun registrert en fjellrevyngling i Norge i 2012, rett ved avlsstasjonen på Oppdal, der det ble observert minimum fire valper. Dette står i sterk kontrast til 40 registrerte ynglinger i 2011. I Sverige ble det ikke registrert en eneste yngling av fjellrev i 2012. Årets resultat demonstrerer med tydelighet hvor avhengig fjellreven er av lemen for å reprodusere. Når smågnagerne svikter, er det få eller ingen fjellrevtisper som får fram valper. Intensive tiltak, med blant annet støttefôring i flere fjellområder, ser ikke ut til å påvirke reproduksjonen hos fjellreven i år uten tilgang til gnagere. Tiltak over flere år viser imidlertid positiv effekt. Evaluering av tiltakene som har pågått på norsk og svensk side siden begynnelsen av 2000-tallet viser at tiltak kan ha positiv effekt på lokale delbestander. Observert bestandsvekst i tiltaksområdene forklares ca. 50 % av smågnagere, ca. 30 % av støttefôring og ca. 20 % gjennom uttak av rødrev. Støttefôring ser ut til å gi økt vinteroverlevelse, økning i antall kull når det er smågnagere og økt kullstørrelse. Til tross for få ynglinger i 2012, nådde vi allikevel en ny milepæl i arbeidet med bevaring og oppfølging av fjellreven i Norge. Det ble for første gang identifisert mer enn 100 individer fra DNA. Basert på estimerte minimumsbestander i de ulike fjellområdene, har vi et samlet estimat på 139 fjellrev i Norge i 2012. Dette er godt og vel en dobling av den estimerte bestandsstørrelsen fra 55 individer i 2010. Økningen skyldes høyst sannsynlig god vinteroverlevelse i to påfølgende år med godt tilskudd av nye individer til ulike delbestander. Vi registrerer en økning i antall individer både i sør og i nord. Dette danner et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med å bygge opp en levedyktig fjellrevbestand. Stabil vinter- og sommeraktivitet ved flere nye lokaliteter og ny-oppsatte fôrautomater tyder allerede på etablering i flere av fjellområdene som ligger mellom de tre sydligste kjernebestandene. Langvandring av kjente individer mellom Sylan–Helags, Snøhetta og Hardangervidda må også tolkes som en svært positiv utvikling, som blant annet øker genetisk utveksling. En av forklaringene til fjellrevens vedvarende tilbakegang har vært knyttet til de negative effektene av de små bestandene i seg selv, med blant annet mindre utvandring og dermed mindre utveksling mellom delbestander; en negativ tetthetsavhengighet som gjør delbestander mer sårbare og på sikt mindre og mindre. Er denne negative responsen først snudd, f. eks. gjennom økt utvandring og utveksling mellom delbestander, så kan det være håp om at bestandene har kommet over en terskel hvor fjellrevbestanden gir seg selv positiv drahjelp fremover. Fra flere fjellområder rapporteres det i skrivende stund om økt aktivitet av mus. Vi kan trolig forvente noen ynglinger av fjellrev i 2013

Fjellreven -en truet art i de skandinaviske fjellene. Om fjellrevbiologi, bestandsstatus og tiltak for å redde arten. Infobrosjyre

Fjellreven, Vulpes lagopus, lever langt mot nord, og er usedvanlig godt tilpasset et liv i høyfjellet og i arktiske strøk. Selv om den er en tallrik art på verdensbasis er fjellreven svært fåtallig i Norge, Sverige og Finland. Den fennoskandinaviske fjellrevbestanden gikk sterkt tilbake fra midten av 1800-tallet, og til tross for tidlige fredningstiltak har nedgangen fortsatt helt fram til i dag. Endringer i smågnagerdynamikken, økt utbredelse av rødreven og det faktum at bestanden lenge har vært svært lav, regnes som de viktigste årsakene til at fjellreven er en kritisk truet art. Bestanden er så liten at den er helt avhengig av forvaltningstiltak for å komme tilbake til et levedyktig nivå. Med kunnskap om årsakene til fjellrevens tilbakegang er det satt inn tiltak som kan bidra til å styrke fjell-revbestanden. Tiltakene utføres i dag i stor grad gjennom forskningsprosjekter, noe som gjør det mulig å vurdere effekten og forbedre metodene underveis. Felles Fjellrev-prosjektet som første gang ga ut denne brosjyren, utgjør i dag to InterReg (EU) finansierte prosjekter som dekker alle grenseoverskridende delbestander av fjellrev i Norge, Sverige og Finland. Begge prosjekter jobber for bevaring av fjellreven. Formålet med Felles Fjellrev er å styrke eksisterende bestander og øke mulighetene for at fjellreven skal etablere seg i områder mellom større delbestander og slik bidra til en mer sammenhengene og levedyktig bestand av fjellrev i hele Fennoskandia. Her har vi samlet informasjon om fjellreven, om forvaltningstiltak på tvers av landegrensene og om de siste resultatene fra fjellrevforskningen. » Om fjellreven » Hvor finner vi fjellreven? » Tilpasninger til et liv i Arktis » Reproduksjon og overlevelse » Fjellreven i økosystemet » Bestandsnedgang og rødlisting » Forvaltning og restaurering av fjellrevbestanden » Framtidsutsikter » Hva kan du gjøre for å hjelpe fjellrev » Lære mer om fjellreve

ALTER-Net, a long-term biodiversity, ecosystem and awareness research network - Year 8

Van Dijk, J., Ulvund, K., Braat, L., Sier, A., Mirtl, M., Watt, A., Peltola, T. and Delbaere, B. 2012. ALTER-Net, a long-term biodiversity, ecosystem and awareness research network - Year 8 - NINA Report 815, 36 pp. The year 2011 was used to restructure and organize our work towards ALTER-Net after April 2012, when external funding for holding the secretariat will end. Early 2011 Council elected a new chairman for Council – Eeva Furman (SYKE) and a new chairman for the Management Board – Leon Braat (Alterra). During 2011 it became clear that all partner institutes were willing to continue with ALTER-Net in the future, that the secretariat work would be outsourced to different institutes with a rotating system for especially the financial administration as to increase institutional participation. ALTER-Net welcomed two new partner institutes to our consortium (VU-IVM and IGB). With the new structure ALTER-Net is currently scheduled to run until April 2014. During April 2011 – March 2012 the eight year of ALTER-Net our website was changed and moved to a new provider and we repeated our second Multi-Site Experiment on decomposition using 15 monitoring sites managed by 12 ALTER-Net partner institutes and 3 non ALTER-Net partner institutes. In addition ALTER-Net organized a Long-Term Social Ecological Research Workshop at SYKE in Helsinki and was actively involved in the two currently running EU projects on the Science-Policy interface, i.e. KNEU and SPIRAL. We also organized our yearly ALTER-Net summer school again. These processes help ALTER-Net to reach its objective to promote a better integrated and stronger European biodiversity research capacity. The result will be the establishment of a lasting infrastructure for integrated ecosystem research, combining ecological and socioeconomic approaches, and with greater emphasis on communication with relevant audiences.publishedVersio

Use of Supplementary Feeding Dispensers by Arctic Foxes in Norway

Supplementary feeding is often used as a conservation tool to reverse the decline of food‐limited populations. The arctic fox (Vulpes lagopus) is one of the most endangered mammals in Norway and has been the target of several conservation initiatives for almost 3 decades, including supplementary feeding. To measure and improve the efficiency of supplementary feeding as a conservation action, we used passive integrated transponder (PIT)‐tags in arctic foxes and 6 feeding stations equipped with PIT‐tag readers to monitor individual use of supplemental food between 2013 and 2018. We tested hypotheses about the potential influence of temporal and spatial patterns, individual characteristics (i.e., age, sex, reproductive status), and food abundance (abundance of small rodents and amount of food filled) on the frequency and intensity of use of supplementary feeding stations by arctic foxes. The feeding stations were visited ≥1 time by 196 PIT‐tagged individuals. We detected 54% of juveniles born in the study area between 2013 and 2017 at the feeding stations. More arctic foxes used the feeding stations during the pre‐breeding period than during the other seasons, and the visits occurred mostly at night. The closest feeding station to each natal den was systematically used by the established pair and by the juveniles born at this den. Juveniles did not use the feeding stations more than adult foxes. Older foxes, and breeding adults, visited the feeding stations more than younger and non‐breeding adults. Foxes used feeding stations more intensively when prey was scarce and with greater amounts of supplemental food. This study highlights that supplemental feeding is important for breeding adults, especially in periods of low prey abundance. Understanding the use of feeding stations will contribute to the optimization of supplemental feeding as a conservation action and help wildlife managers to carefully plan and manage its discontinuation.publishedVersio

Fjellrev i Norge 2013. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. Biologisk materiale samles inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individ. Det ble registrert 24 ynglinger av fjellrev i Norge i 2013, med minimum 143 valper. Vinterbestanden av fjellrev før yngling var minimum 118 individer. I Sverige ble det registrert 22 ynglinger. For Sør- Norge er dette et rekordår for fjellreven, med totalt 20 ynglinger. De tre fjellrevynglingene i Nord- Trøndelag markerer også en milepæl for to lokale delbestander der det ikke har vært observert fjellrevkull siden tidlig på 2000-tallet. Fra Nordland og nordover ble det bare registrert en yngling av fjellrev. 2013 ble altså nok et bunnår for fjellreven i Nord-Norge. De store forskjellene mellom sør og nord kan høyst sannsynlig forklares av de store forskjellene i forekomst av smågnagere. Fjellreven får sjelden fram valper når det er lite smågnagere. Utsetting av fjellrevvalper fra Avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta. Med 14 ynglinger i 2013, er dette i dag blitt Norges største bestand av fjellrev. Utsetting av fjellrev på Finse de siste fire år har også gitt resultater, med fire ynglinger av fjellrev i 2013. Fjellrevbestanden på Saltfjellet framstår også mer robust enn for bare få år siden. Utsatte rever har i stor grad bidratt til å løfte bestandssituasjonen også i denne fjellregionen. Fjellrev utsatt fra avlsprogrammet var sannsynligvis innblandet i 19 av årets norske ynglinger. Utsetting av fjellrev viser seg med dette å være et svært effektivt tiltak for å reetablere og styrke fjellrevbestander i Norge og Skandinavia. At det igjen er yngling av fjellrev i fjellområdene i Nord-Trøndelag er svært positivt for den skandinaviske fjellrevbestanden. Skjækerfjella, Blåfjella og Hestkjølen er vurdert som potensielt viktige vadesteinsområder mellom det sørlige og nordlige utbredelsesområdet for fjellrev i Skandinavia. Den økte forekomsten av fjellrev i området, supplert med tre ynglinger, viser at forbindelsen mellom de sørlige og de nordlige delbestandene kan være i ferd med å bli gjenopprettet. Likeledes er Kjølifjellet/ Sylane vurdert å være et viktig vadesteinsområde for den sørlige delen av den skandinaviske fjellrevbestanden. Tiltak med oppsett av fôrautomater og i noen grad felling av rødrev har trolig vært avgjørende for etablering og fast tilhold av fjellrev i disse fjellområdene. Situasjonen nord for Saltfjellet er bekymringsfull. Her har fjellrevbestandene i lengre tid vært små og det er svært lange avstander mellom de ulike delbestandene. Dette vanskeliggjør utveksling av individer mellom fjellområdene. De er trolig helt isolert fra fjellrevene i midtre Skandinavia. I 2013 ble det ikke registrert aktivitet av fjellrev ved hiene i Reisa og på Ifjordfjellet. Fjellrevbestanden på Varangerhalvøya holder stand, med relativt stabil aktivitet ved hiene og sju individer identifisert fra DNA. Tiltak bør vurderes for å styrke den langsiktige overlevelsen til fjellreven også i nordlige Skandinavia. Det er forventet oppgangsår/toppår for smågnagere over hele landet i 2014. Med godt over 100 voksendyr i bestanden, og med god vinteroverlevelse hos årets valper, kan vi forvente mange ynglinger av fjellrev i 2014. Intensivering av tiltak de to kommende vintrene vil derfor kunne ha stor effekt på fjellrevbestanden og gi et løft fram mot 2015. analyser, Arctic fox, Alopex lagopus, reproductions, population monitoring, DNA analysi

Fjellrev i Norge 2014. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning siden 1930 har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedva-rende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværen-de form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåknings-programmet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig. 2014 ble et rekordår for fjellreven i Norge, med totalt 46 ynglinger og minimum 321 valper født. I Sør-Norge ble det registrert 26 ynglinger, mens det fra Nord-Trøndelag og nordover ble regi-strert 20 ynglinger. Dette er det høyeste antall ynglinger som er registrert siden oppstarten av det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. Antall individer påviste fra DNA var også re-kordhøyt, med 121 identifiserte individer og en estimert minimumsbestand på 125 individer. I likhet med 2013, var 2014 et godt smågnagerår i Sør-Norge, noe som forklarer det høye antal-let ynglinger og store valpekull. Nord-Trøndelag og Nordland hadde langt flere ynglinger av fjellrev i 2014, enn i 2013, mens det i Troms og Finnmark bare ble registrert to kull i 2014 mot ingen i 2013. Kullene i Nord-Norge hadde relativt lave kullstørrelser, hvilket trolig skyldes mo-derat forekomst av smågnagere på våren. For minimum 21 av årets fjellrevkull hadde en eller begge foreldrene opprinnelse fra avlspro-grammet for fjellrev. Utsetting av fjellrevvalper fra avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta, som i dag er Norges største delbestand av fjellrev, med 13 dokumenter-te ynglinger og 35 påviste voksne individer fra DNA-analyser i 2014. Bestanden på Finse sy-nes også å være reetablert. Med utsetting av fjellrev på Hardangervidda er håpet å få til en re-etablering over et større område. Fjellrevbestanden på Saltfjellet framstår mer robust enn for bare få år siden. Vi vet også at nabobestanden i svenske Vindelfjällen har vært i vekst, blant annet pga. immigrasjon av fjellrev satt ut i østlige deler av Saltfjellet (Junkeren). Utsetting av fjellrev viser seg med dette å være et svært effektivt tiltak for å reetablere og styrke fjellrev-bestander i Norge og Skandinavia. De tre kjernebestandene i Skandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags og Børgefjell/Borgafjäll) har alle vært i sterk vekst gjennom tiltakene både på norsk og svensk side, hvilket trolig driver veksten også i andre og mellomliggende fjellområder. Overvåkingsprogrammet har dokumen-tert økt etablering av fjellrev i ytterkanten av kjernebestandene, økende grad av forflytning mel-lom delbestandene og ny-etablering i mellomliggende fjellområder (vadesteinsområder). Mål-rettede tiltak i fjellområder mellom disse kjernebestandene, i regi av Interregprosjektet Felles Fjellrev, ser ut til å ha knyttet fjellrevbestandene i Midt-Norge sterkere sammen. Situasjonen for fjellreven nord for Saltfjellet er bekymringsfull. Delbestandene mellom Indre Troms og Varangerhalvøya er i utgangspunktet kritisk lave, og uten yngling de siste tre årene står fjellreven i overhengende fare for å dø ut i disse fjellområdene. De lange avstandene mel-lom delbestandene i nord vanskeliggjør utveksling av individer. Høy forekomst av rødrev er trolig også sterkt til hinder for fjellreven i Troms og Finnmark. Tiltak som knytter disse delbe-standene sammen er trolig nødvendig for å sikre langsiktig overlevelse av fjellreven i nordlige Skandinavia.The Scandinavian arctic fox population is threatened by extinction and is classified as Critically Endangered (CR) in the Norwegian Red List. Despite legal protection since 1930, the species has until recently been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large mountain areas are now without reproducing arctic foxes. The national monitoring program for arctic fox was established in its current form in 2003, in connection with the first National Action Plan for the arctic fox. Through the monitoring program, arctic fox dens are surveyed every year. During recent years, 2014 was a new record year for the arctic fox in Norway, with 46 reported litters and a minimum of 321 cubs. 26 litters were reported in Southern Norway, whereas 20 litters were reported from Nord-Trøndelag and northwards. This is the highest number of litters reported since the national monitoring program was established in 2003. 121 individuals were confirmed from DNA analysis, contributing to an estimated minimum population of 125 individual arctic foxes. Similar to 2013, rodent abundance was high in southern Norway in 2014, explaining the high number of litters, as well as large litter size. Also in Northern Norway (from Nord-Trøndelag) more litters were recorded in 2014 than in 2013, but only two litters were recorded altogether in Troms and Finnmark. The smaller litter sizes recorded in the northernmost counties was possibly caused by the moderate abundance of rodents during spring. A minimum of 21 litters had at least one parent originating from the Captive Breeding Program. Release of arctic fox cubs from the breeding program has contributed to a reestablishment of the population in Snøhetta, which today holds Norway’s largest population of arctic foxes, with 13 documented litters and 35 documented adult individuals from DNA analyses in 2014. Release of arctic foxes in Finse has contributed to what seems to be a reestablishment of the arctic fox population in the area, with five litters in 2014. Through release of foxes on Hardangervidda, the goal is to re-establish foxes over a larger area. The population in Saltfjellet is also looking more robust than only a few years ago, possibly due to release of cubs and the exchange of individuals with the neighboring mountain area of Vindelfjällen. Thus, release of captive arctic foxes from the breeding program seems a highly effective initiative for the reestablishment of populations of arctic foxes in Norway and Scandinavia. The three core populations in Scandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags and Børgefjell/Borgafjäll) have all been increasing rapidly due to the conservation initiatives in both Norway and Sweden, which in turn strengthens the populations in other and intermediate mountain areas. Through the monitoring program, we have documented increased establishment of arctic foxes in the periphery of the core populations, increased degree of migration between populations, and recolonization in intermediary mountain areas (stepping stone areas). Targeted measures, as the Interreg project “Felles Fjellrev“, have brought the core populations closer together. We are still concerned about the arctic fox situation north of Saltfjellet. Subpopulations between Indre Troms and Varangerhalvøya are critically low, and as there have been no breedings for the past three years, these subpopulations are in immediate danger of extinction. The long distances between subpopulations in the north make migration between the populations difficult. High abundance of red foxes is probably also hampering arctic fox establishment in these areas. Measures linking the northern populations together are probably necessary to ensure the long-term survival of the arctic fox in northern Scandinavia.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Fjellrev i Norge 2011. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Fjellreven er Norges mest utrydningstruede pattedyr, og står oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning i 80 år har fjellreven i Norge vært i vedvarende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder er nå uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåkingsprogrammet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrevlokaliteter årlig. Hi med registrert aktivitet av fjellrev, og hi i nærheten av aktive hi, blir prioritert for kontroll. Ved kontroll registreres aktivitet og yngling (både fjellrev og rødrev). Funn av ferske ekskrementer, hår eller annet egnet biologisk materiale blir samlet inn for DNA-analyse med tanke på å bestemme art (fjellrev/rødrev), haplotype (eventuell farmrevopprinnelse) og individbestemmelse. Det ble i 2011 registrert totalt 40 fjellrevynglinger (38 dokumenterte og 2 antatte) i Norge, som er en formidabel økning fra 0 i 2009 og 16 i 2010. Ynglingene fordeler seg i de ulike fjellområdene som følger: Finse (1), Snøhetta (11), Knutshø (1), Sylane (1), Børgefjell (9 + 2), Saltfjellet (5), Indre Troms (2), Reisa Nord (3), Ifjordfjellet (1), Varangerhalvøya (4). Den eksepsjonelt gode mattilgangen med toppår i lemenbestandene i samtlige fjellområder har bidratt til de rekordmange ynglingene, som er nær dobbelt så mange som ved forrige rekordår i 2005, da det ble registrert 21 ynglinger. Utsetting av fjellrevvalper fra Avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta, og vellykkede ynglinger i områder der det ikke har vært kjente fjellrevynglinger på opptil flere tiår – som Sylane, Knutshø og Finse – bærer bud om en betydelig styrket bestand sammenlignet med bare få år tilbake. I Snøhetta må vi trolig tilbake på 1960-tallet for å ha sett tilsvarende, mens det nordover er sammenlignbart med situasjonen i 1985 da det også var et markert toppår over store deler av landet. Antallet valper observert er også formidabelt, med en sannsynlig valpeproduksjon på godt og vel 300 individer. I motsetning til forrige lementopp i 2008 da smågnagerbestandene i mange områder krasjet tidlig på sommeren, var det i 2011 relativt god tilgang til smågnagere gjennom sommeren og høsten, spesielt i Finnmark. Det er derfor grunn til å håpe på en god valpeoverlevelse, også i de områdene der man ikke har støtteforing, og at årets valpeproduksjon bidrar til ytterligere styrking av voksenbestanden av fjellrev i Norge