Individual recognition of Atlantic Salmon using iris biometry

Traditional tagging methods for fishes can have issues relating to both animal welfare and economic costs. Biometric data such as iris patterns can be captured via digital cameras, which allows for non-invasive tagging and inexpensive and rapid analysis. The purpose of this study was to investigate if the iris of Atlantic Salmon (Salmo salar) is a suitable biometric template for long-term identification of individuals. Atlantic Salmon were individually tagged in the body cavity using PIT tags at the juvenile pre-smolt stage, and the left eye was photographed six times over a 533-day period. Changes in iris stability were assessed both qualitatively and using iris-recognition software. Identification of individual Atlantic Salmon using the iris was not successful over the entire period, as the iris pattern changed significantly with time. Over a shorter time period (four months) with frequent samplings, iris software was able to correctly identify individual fish. The results show that iris identification has potential to replace other methods for Atlantic Salmon over short timeframes.acceptedVersio

Escape history and proportion of farmed Atlantic salmon Salmo salar on the coast and in an adjacent salmon fjord in Norway

To gain more knowledge about escaped farmed salmon Salmo salar in the wild, we investigated the proportion of escapees, body length at escape, proportion escaped as smolts/post-smolts (≤300 mm) and number of winters in the wild (winter zones in the growth pattern in the scale samples) in catches on the Norwegian coast and in an adjacent fjord from 2013 to 2017. The mean proportion of escapees was higher on the coast (26%) than in the fjord (4%), and escapees caught on the coast had a slightly larger mean body length at escape (607 mm) than in the fjord (557 mm). However, the mean proportion escaped as smolts/post-smolts did not differ significantly be tween the coast (8%) and the fjord (11%). There was also no significant difference in the mean proportion of farmed salmon with 1 or more winter zones after escape (50% on the coast and 56% in the fjord). The proportions of escapees with 1, 2, 3 or 4 winter zones after escape were 28, 20, 2 and 0.4% in catches on the coast and 30, 21 and 4% in catches in the fjord, respectively. This study found that the proportion of escapees was considerably higher in coastal waters than in the fjord. Escapees consisted of farmed salmon from several escape events over several years, and approximately 50% of the escapees had one or more winter zones after escape. Thus, escaped farmed salmon may pose a threat to wild salmon populations for several years after the escape event. Atlantic salmon · Escapees · AquaculturepublishedVersio

Kartlegging av småblankforekomst i sidevassdrag til Øvre Namsen. Resultat fra undervannsobservasjoner i 2008, 2011 og 2012

Som en oppfølging av tidligere garnundersøkelser i nedre deler av 12 sideelver til Øvre Namsen, ble det i 2011 og 2012 gjennomført undersøkelser med drivtellinger i Frøyningselva, Flåttådalselva, Grøndalselva og Lindsetelva. I tillegg ble det gjennomført drivtellinger i Tromselva, Stillelva og Vesterelva. Denne rapporten sammenfatter resultatene fra alle disse undersøkelsene, samt noen av resultatene fra undervannsobservasjoner som ble gjennomført i Mellingselva i 2008. Tidligere undersøkelser i form av elektrisk fiske eller garnfiske har påvist småblank i seks av de åtte undersøkte elvene. I Stillelva og Vesterelva er det tidligere ikke påvist småblank, selv om ikke er noen fysisk barriere for oppvandring fra Mellingselva via Mellingsvatnet. Drivtellinger i juli 2012 påviste med rimelig grad av sikkerhet at det er småblank i begge disse tilløpselvene. Imidlertid tilsier svært få observasjoner at det neppe er noen tett bestand av småblank i noen av disse elvene. Dette skyldes trolig at nedre deler av begge elvene er svært stilleflytende med fint bunnsubstrat, slik at tilgangen på egnet habitat for småblank er sterkt begrenset i både Stillelva og Vesterelva. I tillegg er det trolig sterk konkurranse fra aure i elvene, siden de benyttes som gyte- og oppvekstområde for den tallrike aurebestanden i Mellingsvatnet. Mellingselva framstår som det viktigste leveområdet for småblank ved siden av hovedelva, og småblank finnes på hele elvestrekningen fra utløpet av Mellingsvatnet til samløpet med Namsen. I juli 2008 ble det observert 71 småblank og 53 aure fordelt på 17 transekter i øvre del av Mellingselva. De største forekomstene av småblank ble registrert i et rasktflytende parti som ligger 500-700 meter oppstrøms innløpet av sideelva Smalvasselva, der småblank utgjorde 75 % av all observert fisk. Ut fra undervannsstudiene som også kartla habitatbruk og habitatpreferanse hos begge arter, synes småblank å foretrekke de mest rasktflytende områdene av elvetverrsnittet, og ble observert i størst tetthet på strie fallstrekninger med nakent berg og store steiner. Aure ble i større grad observert i stilleflytende elvepartier og langs land i rasktflytende elvepartier, der aure utgjorde 73 % av all observert fisk. Frøyningselva har mange likhetstrekk med Mellingselva. Det er en forholdsvis lang sideelv som ligger nedstrøms en større innsjø med tilløpselver som er potensielt tilgjengelig for småblank. Frøyningselva har en veksling mellom grunne, rasktflytende strykområder og dype, sentflytende kulpområder. Tidligere undersøkelser med garnfiske har vist en brukbar forekomst av småblank i nedre deler av Frøyningselva. Under drivtellingene i august 2011 ble det observert til sammen 10 småblank og 32 aurer på en 3-4 km lang elvestrekning nedstrøms Frøyningen. Observasjon av småblank like nedstrøms Frøyningen tyder på at Frøyningen og tilløpselvene er potensielle leveområder for småblank. Flåttådalselva er i likhet med Mellingselva og Frøyningselva et sidevassdrag med stort potensial for småblankproduksjon. Ut over en lang elvestrekning som trolig er tilgjengelig for småblank, er det god forekomst av habitattyper som ifølge habitatbruksstudiene i Mellingselva er preferert av småblank. Undervannsobservasjonene i midtre deler i 2011 (11 småblank og 111 aure) og øvre deler i 2012 (ingen småblank og 22 aure) tyder imidlertid på en svært tynn bestand i øvre deler av Flåttådalselva, selv om habitatforholdene synes velegnet for småblank (god tilgang på rasktflytende områder med grovt bunnsubstrat). Det er ikke mulig å fastslå om lav tetthet er en naturlig situasjon som følge av vanskelige oppvandringsforhold, eller om den lave forekomsten i øvre deler skyldes menneskelige inngrep. Lindsetelva er et annet sidevassdrag med stort potensial for småblankproduksjon. Sidevassdraget består av en rekke større og mindre elver, vann og tjern. I nedre del av hovedelva er det god forekomst av habitattyper som er vurdert godt egnet for småblankproduksjon. Hovedelva har en relativt høy vannføring som følge av et stort nedbørsfelt, og vannføringen er stabilisert på grunn av vannmengdene i de tallrike vann og tjern. Et parti med mange mindre fossefall hindrer trolig fri oppvandring av småblank fra nedre til midtre og øvre deler. Under drivtelling på en tre kilometer lang strekning oppstrøms antatt vandringsstopp i 2012 ble det observert 286 aure og ingen småblank. Det kreves imidlertid mer omfattende undersøkelser for å få et sikrere bilde av forekomst i Lindsetelva. Grøndalselva har vært påvirket av tungmetallutslipp fra gruvedrift i Skorovass. I og med at både småblank og aure er sensitive for tungmetaller, er det overveiende sannsynlig at gruvedriften har påvirket fiskesamfunnet negativt. Under drivtellinger i 2012 ble det observert to småblank og 197 aure. Basert på gjennomførte undersøkelser i senere år synes det ikke å være en tallrik bestand med småblank i Grøndalselva. Denne konklusjonen er i tråd med lokalbefolkningens oppfatning om at det ikke har vært en fast bestand av småblank i elva. Det er ikke mulig å fastslå om den nåværende situasjonen for småblank og aure er en langtidseffekt av forurensning, eller om dagens fiskesamfunn gjenspeiler naturlige forhold. Tromselva har et forholdsvis høyt fossefall like oppstrøms utløpet til Namsen, som sannsynligvis er et absolutt hinder for oppvandring av småblank. Det er tidligere påvist småblank på den korte elvestrekningen nedstrøms fossefallet. Oppstrøms fossefallet er det ikke påvist småblank, verken i tidligere undersøkelser eller ved drivtellingene i 2012. Det er derfor vurdert som sannsynlig at det ikke er noen livskraftig bestand av småblank i Tromselva, men det kan ikke utelukkes at det er en svært tynn bestand som ikke er påvist i undersøkelsene. Undervannsobservasjoner har i likhet med andre feltmetoder begrensninger og usikkerheter som påvirker påliteligheten. Oppdagelsessannsynligheten påvirkes av fysiske forhold som sikt under vann, vannhastighet, vanndybde og elvebunnens beskaffenhet. I tillegg øker sannsynligheten for å overse fisk med avtakende fiskestørrelse og grad av kamuflasje. Det er verdt å merke seg at resultatene fra drivtellingene har en kvalitativ natur og er mest egnet for å kartlegge utbredelse av småblank. Kartleggingen har også en ensidig natur; påvisning viser at det er småblank i undersøkt område, mens manglende påvisning bare er en indikasjon på at det ikke er småblank i området. Dersom formålet er å kartlegge mengde småblank bør semikvantitative metoder anvendes, eksempelvis i form av registrering av småblank langs en rekke transekter som er representative for det undersøkte området. I og med at nyere undersøkelser med garnfiske og undervannsobservasjoner i sidevassdrag viser en videre utbredelse av småblank enn tidligere antatt, er det god grunn til å anta at små- blank kan ha videre utbredelse også i andre, dårligere undersøkte sidevassdrag til Namsen. For å få en bedre oversikt over absolutt utbredelse av småblank i Namsenvassdraget er det behov for ytterligere kartlegging i sidevassdrag. Ut fra størrelse og potensiell betydning anbefaler vi mer omfattende undersøkelser i Mellingselva, Smalvasselva, Flåttådalselva, Lindsetelva og Nesåa

Ungfiskundersøkelser av laks og ørret i Ingdalselva. Høsten 2021

Ulvan, E.M., Jensås, J.G. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskundersøkelser av laks og ørret i Ingdalselva. Høsten 2021. NINA Rapport 2112. Norsk institutt for naturforskning. Det ble den 17. og 18. august 2021 gjennomført ungfiskundersøkelser på ti stasjoner i Ingdalselva i Orkland kommune. Stasjonene hadde et samlet areal på 984,5 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra ingen individer fanget til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. I nedre del av Ingdalselva hadde én stasjon (stasjon 2) høy tetthet av årsyngel av laks (mer enn100 individer per 100 m2), fire stasjoner (stasjon 3, 4, 5 og 6) hadde lav tetthet (mindre enn 50 individer per 100 m2) og på én stasjon (stasjon 1) ble det ikke fanget årsyngel av laks. I Langengelva hadde to stasjoner (stasjon 8 og 10) moderat tetthet av årsyngel av laks (50-100 individer per 100 m2) og én stasjon (stasjon 9) hadde lav tetthet. I Sæterelva ble det elfisket én stasjon (stasjon 7), denne hadde høy tetthet av årsyngel av laks. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i hele vassdraget var 48,5 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. I nedre del av Ingdalselva hadde én stasjon (stasjon 2) moderat tetthet av eldre av laksunger (20-60 individer per 100 m2), de resterende fem stasjonene (stasjon 1, 3, 4, 5 og 6) hadde lav tetthet (mindre enn 20 individer per 100 m2). I Langengelva hadde én stasjon (stasjon 10) moderat tetthet av eldre laksunger og to stasjoner (stasjon 8 og 9) hadde lav tetthet. I Sæterelva hadde stasjonen (stasjon 7) lav tetthet av eldre laksunger. Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i hele vassdraget var 10,3 individer per 100 m2. Tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det ble fanget årsyngel av ørret på seks av de ti stasjonene. Alle disse stasjonene (stasjon 1, 2, 3, 6 og 10) hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av ørret i vassdraget var 5,2 individer per 100 m2. Det ble funnet enda lavere tettheter av eldre ørretunger, med fangst på kun tre av de ti stasjonene (stasjon 2, 7 og 10). Disse tre stasjonene oppnådde lav tetthet (mindre enn 20 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre ørretunger i vassdraget var kun 0,6 individer per 100 m2. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere, sammensatte og kompliserte årsaker. Elvas topografi er en årsak. Med unntak av de stilleflytende partiene i Langengdalen er det få rolige partier i vassdraget med gode habitater for ørret. En annen årsak kan være at det før etableringen av laks med utsetting og oppflytting av gytelaks fra 1992-2004, og etablering av fisketrapp i Ingdalsfossen i 2007 kun eksisterte en bestand av stasjonær elvelevende ørret i vassdraget. Denne bestanden kan delvis ha blitt utkonkurrert av laksen. I tillegg til dette kan flom og isgang være med på å påvirke tettheten av ørret på enkelte stasjoner i vassdraget. Disse sammen med lav overlevelse i sjøen er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen. Oppgangen av gytefisk, og dermed rekrutteringen til vassdraget er svært varierende. Dette sammen med varierende smoltproduksjon, kan muligens skyldes varierende oppgangsforhold i fisketrappa i Ingdalselva. Det nederste partiet består av fem meter lang renne i berget, som fisken må passere for å komme inn i den nederste kulpen i trappa. For at dette skal være mulig for oppvandrende laksefisk må det være god vannføring i Ingdalelva, slik at vannstanden i kulpen under renna er høy. Dette bør utbedres for å sikre fremtidig oppgang av laks og sjøørret i vassdraget. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ingdalselva klassifiseringen «god» økologisk tilstand i 2021. Med bakgrunn i at det ikke forventes å finne høye tettheter av ørretunger i vassdraget har vi ikke justert ned den økologiske tilstandsvurderingen. Vassdraget er tilsynelatende lite berørt av menneskelige inngrep og har en god hydromorfologisk tilstand

Commercial gillnetting is more stressful for saithe (Pollachius virens L.) than jigging: but is fillet quality affected?

Various fish capture methods, which involve different levels of pre-slaughter stress/welfare, could influence the final quality of marketed fish. In this study, living saithe (Pollachius virens L.), caught during realistic commercial fishing by gillnetting (n = 37) and automatic jigging (n = 50), were analysed for stress indicators in blood parameters. An assessment of the fillet quality of the same fish, after four days storage on ice, was carried out using an Industrial Test (IT) and a Quality Index Method (QIM). Stress indicators in gillnetted fish, such as lactate (7.5 ± 0.6 mmol/L), haematocrit (33.9 ± 1.2%) and glucose (6.7 ± 0.7 mmol/L) were significantly higher when compared to jigged fish (2.6 ± 0.2 mmol/L, 23.7 ± 0.7% and 3.3 ± 0.1 mmol/L, respectively), indicating higher stress levels for fish caught with gillnets. No differences due to fishing gear were detected in the quality indexes, which seemed to be influenced by a potential bias introduced when only fish hauled on board alive were analysed, and the limitations of the QIM and IT to detect small differences in quality. Condition factor (K) was positively correlated with IT for gillnetted fish, but not for jigged fish. This could also mask potential effects of capture methods on fillet quality. These results will be valuable given emerging concerns on fish welfare in commercial fisheries and the need to deliver fish products with high quality standards

Ungfiskundersøkelser i Børsaelva og Vigda høsten 2019

Solem, Ø., Bergan, M.A. & Ulvan, E.M. 2020. Ungfiskundersøkelser i Børsaelva og Vigda høsten 2019. NINA Rapport 1740. Norsk institutt for naturforskning Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Børsaelva og Vigda høsten 2019. I Børsaelva viste ungfiskundersøkelsene jevnt over høye tettheter av lakseunger. Gjennomsnittlig tetthet for årsyngel av laks i hele vassdraget var 141 individer per 100 m2, som samlet sett er rundt gjennomsnittet av tettheter som ble registrert i perioden 2002-2006. Tettheten av lakseparr var noe av det høyeste som har blitt registret sammenlignet med perioden 2002-2006. Tetthet av aureunger var for både årsyngel og parr svært lave og da spesielt for årsyngel, som samlet sett hadde en gjennomsnittlig tetthet på like under 10 individer per 100 m2 for hele vassdraget. Slike tettheter må nærmest karakteriseres som en kollaps i bestanden. Vurdert etter forventningsverdier til tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Børsaelva klassifiseringen «God økologisk tilstand». Hovedårsaken til dette er de høye tetthetene av årsyngel av laks og lakseparr på de fleste stasjoner. Dette er gode indikatorer på vann- og habitatkvalitet, samt frie vandringsveier for gytefisk. De lave tetthetene av aureunger, uansett aldersklasser, indikerer at sjøaurebetsanden har store problemer i Børsaelva. Dette har flere og kompliserte årsaker, men konkurranseforholdet mellom laks og aure og redusert overlevelse i sjøen, er trolig viktige. Ungfiskundersøkelsene i Vigda viste for de fleste stasjoner lave tettheter av både laks- og aureunger. For aure var tettheten av både yngel og parr per 100 m2 på nivå med det laveste som er registrert for perioden 2002-2007, 2015 og 2017. Det er uklart hva dette skyldes, men både tidligere høy beskatning, dårlige habitatforhold i nedre deler av vassdraget, oppvekstforhold i sjøen og delvis tørrlegging som følge av enkelte stopp i kraftverket, utgjør mulige årsaker. Tetthet av lakseparr (≥ 1+) var jevnt over lav på alle stasjoner og under det halve av det laveste som ble funnet i perioden 2002-2007. For laksyngel var det samlet sett moderate tettheter. Sammenlignet med undersøkelser gjennomført i perioden 2002-2007, 2015 og 2017 er estimert tetthet av årsyngel av laks i 2019 blant de laveste som er registrert. Tidlig i september var det et uhell hvor en gravemaskin som drev arbeid ved kraftverket i Sagbergfossen kjørte seg fast og sank dypt ned i leira. For å lette bergingsarbeidet som tok over tre uker, ble utløpet av Ånøya i perioder stengt. Dette medførte svært lav vannføring i Vigda, og tidvis høyt innhold av leire og slam i vannet. Denne finpartikulære forurensningen, med kraftig turbiditet og blakking av elvevatnet strakte seg helt ned til utløpet i sjøen. Under denne hendelsen ble det registrert at noen individer av PIT-merket gytefisk av laks og sjøaure, som tidligere på høsten hadde vandret opp i vassdraget, vandret ut og ned forbi antennene (ikke publiserte data). Etter hvert ble vannstanden i Ånøya så høy at utløpet som var stengt måtte åpnes igjen, noe som resulterte i svært høy vannføring i Vigda. Den høye vannføringen ble av lokale betegnet som «den høyeste» de hadde sett og førte til at mye av leireslammet som hadde lagt seg på bunnen ble vasket ut. Ungfiskundersøkelsene høsten 2019 viste avvikende resultater fra tidligere år med høyere tettheter nede i vassdraget og lave og til dels svært lave tettheter i øvre deler. Dette er avvikende fra tidligere år og også fra registreringer under gytefisktellingene i 2018. Vi forklarer de uventede resultatene med at ungfisk etter hendelsen med gravemaskina har flyttet seg nedover i vassdraget for å oppsøke elvepartier med mer gunstige vann- og miljøkvalitet. Det faktum at PIT-merket voksenfisk forlot vassdraget i samme tidsrom som hendelsene pågikk, styrker denne konklusjonen ytterligere. Det er ikke utenkelig at deler av bestanden har dødd som følge av disse hendelsene. Etter denne hendelsen (seneste i desember 2019) har det vært episoder der vannføring ut av Ånøya er blitt stengt uten at vi vet årsaken. Dette har medført svært lav vannføring i anadrom sone av vassdraget og dermed har trolig en del gytegroper fra høstens gyting blitt tørrlagt. Ut fra en samlet ekspertvurdering settes økologisk tilstand i vassdraget ned til «Moderat». Bakgrunnen for nedgraderingen av tilstandsklassen er lavere tetthet enn forventet av årsyngel av laks på sju av ni stasjoner, lave til svært lave tettheter av lakseparr, i tillegg til jevnt over svært lave tettheter av aureunger. Vassdraget har tidligere hatt betydelig høyere tettheter av både laks- og aureunger, og tetthetene i 2019 er historisk lave for både laks- og aureunger. Samlet sett var registrerte tettheter av parr (laks og aure) i 2019 på samme lave nivå som i 2017, og en forverring fra de lave parrtetthetene som ble registret i deler av vassdraget i 2015. Tetthetene som ble registrert i 2017 og 2019 er de laveste som har blitt registrert og det gir grunn til bekymring. Sett i lys av høstens hendelser i vassdraget, er det grunn til å frykte ytterligere økt risiko for menneskeskapte belastninger i Vigda. Reduksjonen i tilstandsklasse knyttes derfor også til menneskeskapte inngrep og endringer i vassdraget. Dersom vi deler vassdraget i nedre og øvre del, settes økologisk titsandsklasse til henholdsvis God og Moderat. Avviket fra fastsatte miljømål for Vigda ser ut til å øke for hvert år som går, synliggjort i trenden med stadig lavere ungfiskproduksjon i elva. Vi anbefaler nå at det nå utarbeides en detaljert tiltaksplan for Vigda, der alle innsamlete data og kunnskap om vassdragets miljøtilstand per i dag oppsummeres, vurderes og håndteres i forhold til eksisterende og framtidige påvirkninger. Tiltaksplanen må konkretiseres med forslag til tiltak for å avbøte det økende omfanget av belastninger, slik at den negative utviklingen i vann- og habitatkvalitet etter hvert kan stoppe, eller om mulig, snus. Ungfiskovervåkingen må fortsette. For å følge bestandsstatusen for ungfiskbestandene i vassdraget, samt å kunne avdekke eller skille mellomårsvariasjoner med for eksempel tiltakseffekter, anses det som svært viktig å ha kontinuerlige årlige data for ungfisktettheter fra de samme stasjonene over flere år. Slike undersøkelser vil gi et verdifullt grunnlag for en treff-sikker og god forvaltning av bestandene i vassdraget

Fiskebiologiske undersøkelser i Fættenelva. Gytefisktellinger i 2015 og ungfiskundersøkelser i 2016.

Bremset, G., Ulvan, E.M. & Bergan, M.A. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Fættenelva. Gytefisktellinger i 2015 og ungfiskundersøkelser i 2016. NINA Rapport 1361. Norsk institutt for naturforskning. Fættenelva er et lite vassdrag med utløp i Fættenfjorden i Stjørdal kommune, og der om lag åtte kilometer av elva er tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk. Fiskesamfunnet er dominert av sjøaure og aure, med et mindre innslag av laks, trepigget stingsild, skrubbe og ål. For å få en opp-datert status for bestandene av sjøvandrende laksefisk ble det gjennomført gytefiskundersøkelser i 2015 og ungfiskundersøkelser i 2016. Gytefiskundersøkelsene besto i lysfiske i de nedre delene av Fættenelva i løpet av den antatte gyteperioden for sjøaure i dette vassdraget. Ungfiskundersøkelsene besto i elektrisk fiske på ti stasjoner, som var fordelt over mesteparten av strekningen som er tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk. Under gytefiskundersøkelsene i starten av oktober 2015 ble det registrert til sammen 26 voksne sjøaurer og én kjønnsmoden laks i de nedre delene av Fættenelva. Sjøaurene varierte mellom 36 og 63 cm, hvorav de fleste var i størrelsesgruppen 45-55 cm, noe som tilsvarer en vekt på 1-2 kg. Sjøaurene var forholdsvis jevnt fordelt over hele den undersøkte elvestrekningen på om lag to kilometer. Av de 18 sjøaurene som ble kjønnsbestemt var det seks hunnfisk og tolv hannfisk. Flesteparten av sjøaurene som ikke ble fanget og kjønnsbestemt så ut som hunnfisk, slik at den faktiske kjønnsfordelingen trolig var jevnere enn hva som framgikk av undersøkelsen. I tillegg til sjøaurene ble det fanget en hunnlaks på 68 cm om lag én kilometer fra utløp i sjø. Ut fra ytre karakterer ble denne mellomlaksen vurdert å ha vilt opphav. Gytefisktellingene høsten 2015 omfattet bare deler av Fættenelva, det vil si om lag 30 % av elvestrekningen som er tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk. Det er usannsynlig at all gytefisk innenfor den undersøkte strekningen ble oppdaget og registrert under lysfisket. Følgelig er det ikke mulig å gi en presis tallfesting av den samlete gytebestanden av sjøaure, slik at man bare kan gjøre et grovt overslag over størrelsen på gytebestanden. Gitt en jevn fordeling av gytefisk på hele den åtte kilometer lange strekningen, var det minst i størrelsesorden 80-90 gytende sjøaurer på undersøkelsestidspunktet. Den faktiske bestandsstørrelsen var større dersom gytefisk ikke ble observert under lysfisket, mens den faktiske bestandsstørrelsen var mindre dersom mengde gytefisk avtok oppover vassdraget. Ut fra en samlet vurdering var det med rimelig grad av sikkerhet flere titalls gytende sjøaure i Fættenelva. Det er ikke mulig å gjøre et mer presist overslag grunnet metodiske usikkerheter og begrenset undersøkelsesomfang. Under ungfiskundersøkelsene i oktober 2016 ble det fanget til sammen 28 laksunger og 527 aureunger. Lengden på de fangete laksungene varierte fra 46 til 148 mm. To av laksungene var så små at de trolig var årsyngel. Lengden på de fangete aureungene varierte fra 40 til 178 mm, med flest individer (58 %) i størrelsesgruppen 50-75 mm, som trolig i all hovedsak besto av årsyngel. Det var jevnt over gode forekomster av aure i de fleste størrelsesgrupper på alle stasjonene, og på noen av de øverste stasjonene hadde enkelte individer svært høy kondisjonsfaktor. På de fleste stasjonene lå tettheten av aureyngel mellom 67 og 127 individer per 100 m2, mens tettheten av aureparr jevnt over lå mellom 33 og 110 individer per 100 m2. Ut fra kriterier som er foreslått for klassifisering av fiskebestander i små kystvassdrag, tilhører aurebestanden i Fættenelva den høyeste tilstandsklassen, på grunn av høy samlet tetthet av ungfisk, tallmessig dominans av årsyngel og god forekomst av alle aktuelle årsklasser. Gitt en naturlig produksjonsevne på 10-15 auresmolt per 100 m2 og en samlet produksjonsstrekning på 25 000-30 000 m2, er naturlig produksjonsevne i Fættenelva beregnet til å være 4 000-5 000 auresmolt per år. Imidlertid har produksjonsevnen blitt redusert som følge av ulike menneskelige aktiviteter. Med mindre det er høy dødelighet i saltvann vil enkelte bestander av sjøaure kunne få en akkumulering av umoden og voksen fisk. Dette innebærer at det til enhver tid finnes flere generasjoner av umoden og voksen sjøaure i vassdraget og i fjordsystemet. Ut fra en samlet vurdering av alle gjennomførte undersøkelser i perioden 1988-2016, synes Fættenelva å ha en stor betydning for sjøaureproduksjonen i denne delen av fjordsystemet. Den relative betydningen av Fættenelva har trolig økt i de senere år, siden det i denne perioden har vært en generell bestandsnedgang hos sjøaure i Midt-Norge. Fættenelva har i lengre tid vært utsatt for en rekke negative påvirkningsfaktorer som kanalisering, elveforbygning, etablering av kunstige vandringshindre, forurensning, fjerning av kantvegetasjon og oppvandring av rømt oppdrettsfisk. De mest aktive påvirkningsfaktorer i senere tid synes å være jordbruksavrenning, som har medført økt nedslamming og eutrofieringseffekter, et nytt vandringshinder i forbindelse med veibygging, og ikke minst omfattende hogst av kantskog langs nedre deler av vannstrengen. Det er grunn til å anta at påvirkningsfaktorene samlet sett bidrar til en vesentlig habitatdegradering, noe som medfører at både fiskeproduksjon og annen biologisk produksjon i Fættenelva har blitt redusert. Det synes derfor være behov for en bevisstgjøring om at Fættenelva er en viktig vannforekomst for sjøaure og annet biologisk mangfold, slik at det i framtida kan være en mer helhetlig tilnærming i forvaltningen av vassdraget og det akvatiske økosystemet. I den forbindelse bør det vurderes å utarbeide en egen tiltaksplan for vassdraget

Fiskebiologiske undersøkelser i fire laksevassdrag på Sørlandet. Resultater og erfaringer fra utprøving av elektrisk båtfiske

Bremset, G., Museth, J., Ulvan, E.M. & Saksgård, R. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i fire laksevassdrag på Sørlandet. Resultater og erfaringer fra utprøving av elektrisk båtfiske. NINA Rapport 1939. Norsk institutt for naturforskning. I august 2019 ble det gjennomført elektrisk båtfiske i Mandalselva, Nidelva, Otra og Tovdalselva. Hensikten med undersøkelsene var å kartlegge fiskesamfunn og forekomst av laksunger i nedre deler av vassdragene. I løpet av seks dager ble det fanget til sammen 1 159 individer av tolv arter. Laks dominerte fangstene foran aure, abbor, skrubbe, gjedde, ål, trepigget stingsild og ørekyt, med mindre innslag av sørv, pukkellaks, suter og sik. Abbor, gjedde, ørekyt, sørv og suter er regionalt fremmed fiskearter på Sørlandet, mens pukkellaks er en nasjonal fremmed fiskeart som opprinnelig hører til i Stillehavet. Et generelt funn er at laksunger ble funnet i tidevannspåvirkete områder helt ned mot sjøen, og at det også er lakseproduksjon i de mest urbane byområdene i Kristiansand (Otra), Arendal (Nidelva) og Mandal (Mandalselva). Mandalselva: I løpet av to dagers fiske i øvre og nedre deler av lakseførende strekning ble det fanget til sammen 429 individer av sju fiskearter. I tillegg til stedegne arter som laks, aure, skrubbe, ål og trepigget stingsild, ble det fanget ørekyt (regionalt fremmed art) og pukkellaks (nasjonalt fremmed art). Det ble også registrert to larver av havniøye som smatt gjennom maskene i håven. Laks og aure dominerte fangstene både antallsmessig og vektmessig, og var representert på alle stasjoner i undersøkte deler av vassdraget. I øvre deler av vassdraget var fiskesamfunnet dominert av stasjonær aure i størrelsen 20-30 centimeter, mens fiskesamfunnet i nedre deler hadde en klar tallmessig overvekt av laksunger. De laveste fangstene av laksunger ble observert i indre del av Mannflåvatnet. Nidelva: I løpet av to dagers fiske på lakseførende strekning ble det fanget til sammen 215 individer fordelt på ni fiskearter. I tillegg til stedegne arter ble det fanget gjedde, sørv og suter, som alle er fremmede fiskearter på Sørlandet. Abbor, gjedde og laks dominerte fangstene, mens det bare ble fanget seks aurer i til sammen ti undersøkte områder på lakseførende strekning. Dette er vesentlig lavere aurefangst enn i de tre andre undersøkte elvene på Sørlandet. På minste-vannføringsstrekningen like oppstrøms utløpet av Rygene kraftverk ble det fanget et mindre individ av sik (90 mm). Laksunger ble bare fanget i seks av ti undersøkte områder, og forekomst av laksunger var lavere enn i de tre andre undersøkte elvene. Otra: I løpet av én dags fiske på lakseførende strekning ble det fanget til sammen 394 individer fordelt på fem arter. Laks var den klart dominerende arten med om lag 60 % av samlet fangst, fulgt av aure (27 %), skrubbe (6 %), trepigget stingsild (5 %) og ål (2 %). Det var gode forekoms-ter av laksunger i alle undersøkte områder, og de aller høyeste fangstene ble gjort i nedre deler i Kristiansand sentrum. Alle vanlige lengdegrupper av laksunger var representert i fangstene. Ut fra lengdefordelingen av laksungene synes det å være gode vekstforhold i Otra, og de største årsynglene var trolig opp mot seks-sju centimeter lange mot slutten av vekstsesongen. Tovdalselva: I løpet av én dags fiske i nedre deler av elva ble det fanget til sammen 121 individer fordelt på seks arter. Det var størst innslag av laks (34 %), aure (44 %) og skrubbe (15 %), med mindre innslag av trepigget stingsild (3 %), ål (2 %) og abbor (2 %). Det ble fanget laksunger på sju av de ni undersøkte områdene i Tovdalselva. Med unntak av det rasktflytende området like nedstrøms Sveftet, og en lengre elveforbygning ved Kjevik flyplass, var det lave fangster av laksunger. En medvirkende årsak til de relativt lave forekomstene av laks og aure er trolig mangel på egnete skjuleplasser for ungfisk. Erfaringene fra seks dagers feltarbeid høsten 2019 er at elektrisk båtfiske kan anvendes som metode for å kartlegge fiskesamfunn og forekomst av laksunger. Basert på foreliggende kunnskap om fiskesamfunn i de fire elvene og i regionen, ble alle vanlig forekommende arter fanget under det elektriske båtfisket. I tillegg til naturlig forekommende arter ble det fanget flere fremmede fiskearter, deriblant nasjonalt fremmede arter som suter og pukkellaks. Pukkellaks kan enkelte år invadere norske laksevassdrag, og det var spesielt mange registreringer av pukkellaks i store deler av landet i 2017 og 2019. Under feltarbeidet ble det ikke gjort noen registreringer som tydet på at effekten av det elektriske feltet på fisk var dårligere enn i andre undersøkte vassdrag, i form av at en uvanlig stor andel av observerte fisk rømte fra strømfeltet. Følgelig er det ikke grunn til å anta at fangbarheten under elektrisk båtfiske var uforholdsmessig lav sam-menlignet med tilsvarende undersøkelser i andre laksevassdrag. De undersøkte elvene skiller seg likevel en del fra andre undersøkte vassdrag i Norge. Først og fremst er det langt mer og bedre utviklet vannvegetasjon på Sørlandet enn i elvene lenger nord. I områder med tett vegetasjon av takrør, nøkkerose, bukkeblad, elvesnelle, tusenblad og krypsiv, var det vesentlig vanskeligere å håve observerte fisk enn i laksevassdrag der elvebunnen er helt fri for vegetasjon. Spesielt vanskelig var det i områder med tett kantvegetasjon eller mye krypsiv, noe som gjorde at det var vanskelig å komme nært nok land. Dette medførte at båten i perioder var på for dypt vann til at fisk ble bedøvet av strømmen. I tillegg var det et problem at krypsiv ble trukket inn i turbinen på motoren, noe som minsket motorkraften og manøvrerbarheten til båten. På den andre side medførte lave vannhastigheter til at man fikk langt bedre tid til å fange fisk enn det som er normalt. Tilsvarende var det mindre flukttendens hos laksunger enn normalt, siden det var rik tilgang på skjul i de vegetasjonsrike elvene. Siden negative og positive effekter på fangbarhet langt på vei nullet ut hverandre, er det grunn til å anta at det var forholdsvis normal fangbarhet under elektrisk båtfiske på Sørlandet. En sammenligning av fangst per innsatsenhet viser at Otra hadde betydelig høyere fangster av laksunger enn de tre andre vassdragene. Sammenlignet med laksevassdrag i Midt-Norge og Nord-Norge var laksefangstene i Otra på omtrent sammen nivå som i Orkla, Gaula, Namsen, Røssåga og Tanaelva. Nidelva utmerket seg negativt med betydelig lavere fangster enn i noen andre undersøkte laksevassdrag i perioden 2012-2019. Når det gjelder aure var fangstene i Mandalselva, Otra og Tovdalselva på omtrent samme nivå, og innenfor lignende størrelsesorden som i Orkla, Gaula, Namsen, Bjøra og Ranaelva. Aurefangstene i Nidelva var svært lave, og på nivå med det som ble funnet i Tanaelva i 2014. I og med at både laksefangster og aurefangster var spesielt lave i Nidelva, er det grunn til å rette en spesiell oppmerksomhet på mulige årsaks-forhold til dårlig bestandsstatus for sjøvandrende laksefisk i Arendalsvassdraget. Det er til dels store forskjeller i fiskesamfunn og forekomst av laksunger i de fire undersøkte vassdragene på Sørlandet. Generelt sett vurderes bestandsstatus hos laks å være best i Otra og Mandalselva, mens bestandsstatus hos både laks og sjøaure i Nidelva er svært dårlig. En fellesnevner for alle fire vassdrag er at de har vært påvirket av sur nedbør, samt at forsuring fortsatt er en bestandsreduserende faktor for sjøvandrende laksefisk. Lakseførende deler av Mandalselva, Nidelva og Otra er i tillegg påvirket av vassdragsregulering. Påvirkningsgraden er aller størst i Mandalselva og Nidelva, siden det i disse vassdragene er utløp av kraftverk i sentrale deler av lakseførende strekning. I tillegg til forsuring og vassdragsregulering er introduksjon av fremmede fiskearter en negativ påvirkningsfaktor i Nidelva og Tovdalselva. Det er sannsynlig at predasjon og konkurranse fra fremmede arter er en viktig forklaring på at disse to elvene utmerker seg negativt. På grunn av den dårlige bestandssituasjonen i Nidelva må vassdraget ses på som et restaureringsobjekt, der en rekke tiltak må gjennomføres for å bygge opp livskraftige bestander av laks og sjøaure. Det anbefales en videreføring av bestandsovervåking i Mandalselva, Nidelva, Otra og Tovdalselva. Felles for alle elvene er at strandnært elektrisk fiske er utilstrekkelig som metode for å undersøke alle lakseproduserende deler av vassdragene. Følgelig anbefales det å inkludere elektrisk båtfiske som en del av overvåkingsprogrammene. I de regulerte elvene bør oppmerksomheten på manøvreringsreglement og kraftverksdrift økes. Dette gjelder både vandringsproblematikk for utvandrende og oppvandrende fisk, og ikke minst i hvor stor grad kraftverksdrift påvirker forholdene for ungfisk nedstrøms kraftverkene. Overvåking av vannkvalitet bør videreføres i minst like stort omfang som hittil, siden det er indikasjoner på at dårlig vannkvalitet i enkelte perioder kan påvirke lakseproduksjon. I Nidelva og Tovdalselva bør det i første rekke undersøkes i hvor stor grad fremmede fiskearter påvirker produksjonen av sjøvandrende laksefisk. I den grad det er mulig bør det også utredes og iverksettes tiltak mot fremmede arter

Partikkelutslipp fra skiferindustri i Drivavassdraget. Undersøkelser av påvirkning på fisk og bunndyr

Drivavassdraget har bestander av sjøvandrende laksefisk på en om lag 85 kilometer lang elvestrekning mellom Sunndalsøra og absolutt vandringshinder 580 meter over havet i Drivdalen. Etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble introdusert på 1970-tallet har ungfisbestandene av laks (Salmo salar L.) blitt kraftig redusert, og i løpet av de siste 10 årene har også ungfisbestandene av ørret (Salmo trutta L.) hatt en betydelig nedgang. En mulig medvirkende årsak til sistnevnte er utslipp fra skiferindustrien i Drivdalen. Formålet med undersøkelsene var å undersøke om utslippene fra skiferindustrien i) påvir-ker bunnfaunaen negativt og ii) er en medvirkende årsak til en obsevert nedgang i mengde ørretunger i senere år. For å kartlegge forekomsten av bunndyr ble det tatt åtte sparkeprøver (fire prøver ved to tidspunkt) på stasjoner oppstrøms, nedstrøms og i selve influensområdet. ASPT-indeks, EPT, Forsuringsindeks 1 og Forsuringsindeks 2 for stasjonene ble beregnet. Alle bunndyr-lokalitetene hadde «god økologisk tilstand» eller bedre. Midt i utslippsområdet var artsan-tall og forekomster lavere enn referansestasjonene, men denne effekten var borte allerede ved nedre deler av anleggsområdet. For å vurdere effekten av partikkelutslippet på ørret ble ungfisk plassert i bur på stasjoner oppstrøms, nedstrøms og i selve utslippsområdet. Forsøket pågikk i 14 dager, fisken ble observert daglig, og det ble tatt prøver for histologiske undersøkelser ved to tidspunkt. All fisk overlevde forsøket. Fiskens adferd var tilsynelatende normal på alle stasjonene med unntak av stasjonen i utslippsområdet, hvor fisken ofte ble observert svømmende helt i overflata. Ved histologiske undersøkelser ble det ikke påvist partikler i gjeller og indre or-ganer, men mulige partikkelinduserte sykdomsforandringer ble påvist hos fisk fra utslipps-området.Det ble på samtlige stasjoner tatt vannprøver for analyser av fysiske og vannkjemiske pa-rametrer, samt forekomst av termotolerante koliforme bakterier. I vannprøven fra utslippet ble det påvist svært forhøyede konsentrasjoner av partikler, kobber og totalt fosfor. På bakgrunn av undersøkelsen foreslås følgende tiltak for å bedre situasjonen i de øvre delene vassdraget: • Bygging av små sedimenteringsdammer, som kan tømmes med jevne mellomrom, eller ved behov. • Kartlegging av kildene til de forhøyede verdiene av kobber og fosfat i utslippsvan-net. • Innsamling av vannprøver på stasjoner for å overvåke konsentrasjonene av vann-kjemiske parametrer på lav vannføring. Norge, Sør-Trøndelag, Oppdal kommune, Driva, sjøørret (Salmo trutta, bunndyr, konsekvensutredning, økologisk tilstand, utslipp,skiferindustri, suspenderte partikler, patologi© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Ungfiskundersøkelser i Levangerelva 2023

Holthe, E., Berger, H.M., Ulvan, E.M. & Sivertsgård, R. 2023 Ungfiskundersøkelser i Levangerelva 2023. NINA Rapport 2326. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i 2023 viste moderate tettheter av laksefisk på stasjonene i vassdraget. Samlet gjennomsnittlig tetthet av laksefisk (ørret- og lakseunger) ble i 2023 beregnet til 141 individer per 100 m2 mot 50 individer per 100 m2 i 2022, og 86 individer per 100 m2 i 2021. I motsetning til i 2022 er det i all hovedsak tettheten av årsyngel av laks som trekker gjennomsnittet av antall laksefisk opp i 2023 sammenliknet med 2022. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks ble estimert til fem individer per 100 m2 i 2022. I 2021 var tetthet for samme aldersgruppe nær 50 individer per 100 m2, mens den i 2023 var på over 110 individer per 100 m2. For eldre laksunger ble det i 2023 funnet den laveste tettheten for disse i undersøkelsesårene 2021-2023. Gjennomsnittlig tetthet for denne aldersgruppen ble beregnet til 17 individer per 100 m2, mens tetthet for samme gruppe i 2022 og 2021 var 32 og 19 individer per 100 m2. Samlet tetthet av laksunger vurderes som moderat i 2023, men beregnes som høy for årsyngel av laks. For årsyngel og eldre ørretunger ble tetthetene beregnet til henholdsvis 9 og 4 individer per 100 m2 mot 5 og 7 individer per 100 m2 i 2022. Tetthetene av ørret har variert mindre enn hos laksunger de tre siste årene, men har vært år blitt vurdert som lave i Levangerelva. I tillegg til ungfiskundersøkelsen i 2021 og 2022, er det gjennomført ungfiskundersøkelser i elva i 2004 (Lund 2006), i 2015 (Berger & Ambjørndalen 2017) og i 2017 (Dahlen Lund 2018). I 2004 (Lund 2006) ble det funnet gjennomsnittlige tettheter av årsyngel av laks på 76 individer per 100 m2, mens for eldre laksunger ble den gjennomsnittlige tettheten beregnet til 42 individer pr 100 m2. Dette indikerer at det var moderate tettheter av laks i vassdraget i 2004 basert på forventningsverdier av vanlig fisketetthet av laks og ørret gitt i Johnsen mfl. (2010). Tettheten av årsyngel og eldre ørretunger var henholdsvis 30 og 4 individer pr 100 m2. Samlet tetthet av årsyngel av laksefisk (laks og ørretunger) i vassdraget ble derfor betegnet som god i 2004. I 2015 fant Berger og Ambjørndalen (2017) høye tettheter av årsyngel av laks, gjennomsnittlig 150 individer pr 100 m2, på ti stasjoner i Levangerelva. På to av stasjonene var tettheten av årsyngel på over 300 individer per 100 m2. Derimot var tettheten av eldre laksunger samme år lave, kun 17 individer pr 100 m2. Tettheten av laks i 2023 er derfor forholdsvis like tetthetene som ble funnet i 2015. For ørret var tetthetene av årsyngel og eldre ørretunger på henholdsvis 36 og 2 per pr 100 m2, noe som tilsvarer lave tettheter. Samlet tetthet av årsyngel av laksefisk (laks og ørretunger) i vassdraget var i 2015 god, mens tettheten av eldre laks og ørretunger var lav. Undersøkelsene Dahlen Lund (2018) utførte i 2017 viste moderate tettheter av laksunger. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel var på 36,4 individer pr 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet for eldre laksunger var på hele 53,4 individer per 100 m2. Tettheten av ørretunger var lave, henholdsvis 12,6 og 4,4 individer per 100 m2 for årsyngel og eldre ørretunger. Stasjonene som ble brukt av Dahlen Lund, tilsvarer stasjon 5 - 9 i undersøkelsene gjennomført i 2021-2023, og samsvarer også med stasjoner brukt av Lund (2006) og Berger og Ambjørndalen (2017). I tillegg hadde Dahlen Lund én stasjon ved Munkeby. Samlet tetthet av laksefisk ved undersøkelsene i 2017 var moderat. Tetthetene av laksunger som ble funnet i 2023 er blant de høyeste som er registret sammenliknet med tidligere undersøkelser, men det er tettheten av årsyngel av laks som trekker opp den gjennomsnittlige tettheten. For eldre laksunger var tetthetene lave i 2023 og mye lavere enn ved undersøkelsene til Dahlen Lund i 2017. Sannsynligvis hadde flere større flommer i årsskiftet 2021/2022 stor påvirkning på fiskeproduksjonen i Levangerelva i 2022, noe som ga utslag i lave årsyngeltettheter, spesielt av laks samme år. En kunne dermed heller ikke forvente å finne særlig høye tettheter av eldre laksunger i 2023, da det skulle være lavet tettheter av ettåringer grunnet lav årsyngelproduksjon året i forvegen. For ørretunger er tetthetene som er funnet i hvert av de tre undersøkelsesårene lave. Tetthetene i 2023 avviker ikke mye sammenliknet med hverken 2021 eller 2022. sammenliknet med tilsvarende lakseførende vassdrag i Trondheimsfjorden (Børsaelva og Vigda) har tetthetene av både laks- og ørretunger vært lave i Levangerelva. Etter å ha gjennomført både ungfiskundersøkelser og gytefisktellinger, samt andre mindre prosjekt i Levangerelva gjennom flere år, har prosjektgruppa også kommet frem til at det er formålstjenlig å gjennomføre habitatforbedrende tiltak i Levangerelva. Det kan synes som om det er mangel på godt gytehabitat i vassdraget, og vi har derfor i kapitel 5, foreslått tiltak med utlegg av gytesubstrat og skjul på i alt sju områder i vassdraget