Effects of recreational angling and air exposure on the physiological status and reflex impairment of European grayling (Thymallus thymallus)

European grayling (Thymallus thymallus) is a popular recreational fish that may be lifted out of the water to facilitate hook removal or for admiration. To evaluate the effects of air exposure and angling-induced exhaustive exercise on released grayling condition, we assessed blood physiology and reflexes of grayling after angling and air exposure in the subarctic River Lakselva (Norway) at midsummer temperatures (i.e., 17–18 °C). Blood samples were drawn 30 min after angling and analyzed for lactate anions, glucose, sodium ions, and pH. Reflex impairment was determined with orientation and tail grab reflex action assessments immediately after landing, after air exposure, and after 30 min holding. Blood physiology did not indicate an exacerbating effect of air exposure relative to just angling-induced exercise, but significant and prolonged reflex impairment was associated with the 120 s air exposure interval. Anglers must take care to minimize air exposure to adhere to best handling practices.publishedVersio

Behaviour and survival of wild Atlantic salmon Salmo salar captured and released while surveillance angling for escaped farmed salmon

In many Norwegian rivers, spawning stocks are surveyed for escaped farmed salmon with surveillance fishing by rod and reel after the recreational angling season. However, the benefits of surveillance fishing depend on the ability of wild salmon to return to the spawning stock. To evaluate the impacts of surveillance fishing, we captured, radio-tagged and released wild Atlantic salmon Salmo salar in the River Lakselva, Norway, in a surveillance fishery occurring just prior to the spawning period. Among 39 salmon captured, 36 wild fish were tagged and released, whereas 3 were not released (1 bleeding from the gills, 1 farmed, 1 farmed and bleeding). Surviva

Behaviour and survival of wild Atlantic salmon Salmo salar captured and released while surveillance angling for escaped farmed salmon

In many Norwegian rivers, spawning stocks are surveyed for escaped farmed salmon with surveillance fishing by rod and reel after the recreational angling season. However, the benefits of surveillance fishing depend on the ability of wild salmon to return to the spawning stock. To evaluate the impacts of surveillance fishing, we captured, radio-tagged and released wild Atlantic salmon Salmo salar in the River Lakselva, Norway, in a surveillance fishery occurring just prior to the spawning period. Among 39 salmon captured, 36 wild fish were tagged and released, whereas 3 were not released (1 bleeding from the gills, 1 farmed, 1 farmed and bleeding). Surviva

Problemkartlegging av anadrome vassdrag i indre Bjugnfjorden våren 2020. Fokus på sjøørret, laks og ål i kunnskapsgrunnlaget for marin verneplan

Bergan, M. A. , Havn, T. B. & Bremset, G. 2020. Problemkartlegging av anadrome vassdrag i indre Bjugnfjorden våren 2020. Fokus på sjøørret, laks og ål i kunnskapsgrunnlaget for marin verneplan. NINA Rapport 1848. Norsk institutt for naturforskning. Delområde indre Bjugnfjorden omfattes av et forslag til marin verneplan. Fjorden antas å være et viktig funksjonsområde for sjøørret. Det foreligger lite kunnskap om sjøørretbestandene i det foreslåtte verneområdet, men flere sjøørretvassdrag har tilløp til indre del av Bjugnfjorden i verneområdet. Det fins biologiske data fra enkelte av dem, mens andre vassdrag har ukjent status med hensyn til både vannmiljøtilstand og forekomst / bestandsstørrelse av sjøørret og andre fiskearter. Denne NINA-rapporten presenterer data og kunnskapsgrunnlag for fem ulike sjøørretvassdrag med munning til det foreslåtte verneområdet; Oklavassdraget, Botngårdsvassdraget, Storlibekken i Ervika, Klakksbekken og Mølngårdselva. For Botngårdsvassdraget og Oklavassdraget foreligger et oppdatert kunnskapsgrunnlag om ungfisk og elvemusling fra ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene. Nye undersøkelser og problemkartlegging av disse vassdragene i 2020 er derfor gjennomført som et supplement til tidligere data. Storlibekken i Ervika, Klakks-bekken og Mølngårdselva er aldri tidligere undersøkt eller kartlagt, og resultatene som presen-teres i rapporten må regnes som en første tilstandsundersøkelse og problemkartlegging. Rapp-orten omhandler i tillegg betydningen av Bjugnfjorden for de aktuelle sjøørretbestander i området, miljømål for berørte vassdrag og eksisterende kunnskap om sjøørretens habitatbruk i fjordsystemene regionalt og nasjonalt. I tillegg er fjordens betydning for ål og laks vurdert. Samlet sett vurderes Bjugnfjorden å ha flere produktive sjøørretvassdrag, fra små bekker til større vassdrag, hvor større vann og innsjøer også inngår i en naturlig anadrom strekning. Bjugnfjorden grenser videre til andre laks- og sjøørretvassdrag i nærliggende områder og fjorder, med bestander som potensielt også anvender Bjugnfjorden som vandringsrute, beite- og oppvekstområde. Dette gjør at fjordsystemet er svært viktig som beite- og oppvekstområde for voksen sjøørret og postsmolt, og utgjør en del av et naturlig grunnlag for tallrike og livskraftige sjøørretbestander i regionen. Selv om enkelte vassdrag i fjorden dag er utsatt for menneskeskapte påvirkninger, med tapt areal og redusert produksjonevne for sjøørret sammenlignet med naturtilstand, må ikke dagens status anvendes som argument for å forringe foreslåtte verneverdier for Bjugnfjorden. Vannforskriftens miljømål fastsetter at alle vannforekomster skal opprettholde eller tilbakeføres til minimum «God» økologisk tilstand, slik at Bjugnfjordens betydning for sjøvandrende laksefisk i alle tilfeller må vurderes med dette miljømålet som utgangspunkt. I tillegg til sjøørret, benytter andre vandrende ferskvannsfisk som laks (Salmo salar L.) og ål (Anguilla anguilla) Bjugnfjorden og verneområdet til vandring, opphold og leveområde. Laksebestanden som er knyttet lokalt til Bjugnfjorden er naturlig liten, og har opphav fra to vassdragsystemer (Oklavassdraget og Botngårdsvassdraget). Verneområdet er viktig for disse to laksestammene, samtidig som ytre deler av Bjugnfjorden og verneområdet kan være en del av viktige vandringsruter for laks tilhørende andre fjordsystemer og vassdrag i regionen. Det er ingen data eller kunnskap om dette per idag, men føre-var prinsippet, nedfelt i naturmangofldloven og andre forskrifter, tilsier at området må forvaltes som om dette gjelder for verneområdet. Ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene i vassdrag i Bjugnfjorden stadfester at det foreslåtte verneområdet har tallrike forekomster av ål. Dette bekreftes også i 2020. All tilgjengelig kunnskap om ål og Bjugnfjorden tyder på at området er et viktig habitat for denne rødlistede arten, og bør derfor inkluderes i verdivurderinger knyttet til verneplanen

Problemkartlegging av anadrome vassdrag i indre Bjugnfjorden våren 2020. Fokus på sjøørret, laks og ål i kunnskapsgrunnlaget for marin verneplan

Bergan, M. A. , Havn, T. B. & Bremset, G. 2020. Problemkartlegging av anadrome vassdrag i indre Bjugnfjorden våren 2020. Fokus på sjøørret, laks og ål i kunnskapsgrunnlaget for marin verneplan. NINA Rapport 1848. Norsk institutt for naturforskning. Delområde indre Bjugnfjorden omfattes av et forslag til marin verneplan. Fjorden antas å være et viktig funksjonsområde for sjøørret. Det foreligger lite kunnskap om sjøørretbestandene i det foreslåtte verneområdet, men flere sjøørretvassdrag har tilløp til indre del av Bjugnfjorden i verneområdet. Det fins biologiske data fra enkelte av dem, mens andre vassdrag har ukjent status med hensyn til både vannmiljøtilstand og forekomst / bestandsstørrelse av sjøørret og andre fiskearter. Denne NINA-rapporten presenterer data og kunnskapsgrunnlag for fem ulike sjøørretvassdrag med munning til det foreslåtte verneområdet; Oklavassdraget, Botngårdsvassdraget, Storlibekken i Ervika, Klakksbekken og Mølngårdselva. For Botngårdsvassdraget og Oklavassdraget foreligger et oppdatert kunnskapsgrunnlag om ungfisk og elvemusling fra ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene. Nye undersøkelser og problemkartlegging av disse vassdragene i 2020 er derfor gjennomført som et supplement til tidligere data. Storlibekken i Ervika, Klakks-bekken og Mølngårdselva er aldri tidligere undersøkt eller kartlagt, og resultatene som presen-teres i rapporten må regnes som en første tilstandsundersøkelse og problemkartlegging. Rapp-orten omhandler i tillegg betydningen av Bjugnfjorden for de aktuelle sjøørretbestander i området, miljømål for berørte vassdrag og eksisterende kunnskap om sjøørretens habitatbruk i fjordsystemene regionalt og nasjonalt. I tillegg er fjordens betydning for ål og laks vurdert. Samlet sett vurderes Bjugnfjorden å ha flere produktive sjøørretvassdrag, fra små bekker til større vassdrag, hvor større vann og innsjøer også inngår i en naturlig anadrom strekning. Bjugnfjorden grenser videre til andre laks- og sjøørretvassdrag i nærliggende områder og fjorder, med bestander som potensielt også anvender Bjugnfjorden som vandringsrute, beite- og oppvekstområde. Dette gjør at fjordsystemet er svært viktig som beite- og oppvekstområde for voksen sjøørret og postsmolt, og utgjør en del av et naturlig grunnlag for tallrike og livskraftige sjøørretbestander i regionen. Selv om enkelte vassdrag i fjorden dag er utsatt for menneskeskapte påvirkninger, med tapt areal og redusert produksjonevne for sjøørret sammenlignet med naturtilstand, må ikke dagens status anvendes som argument for å forringe foreslåtte verneverdier for Bjugnfjorden. Vannforskriftens miljømål fastsetter at alle vannforekomster skal opprettholde eller tilbakeføres til minimum «God» økologisk tilstand, slik at Bjugnfjordens betydning for sjøvandrende laksefisk i alle tilfeller må vurderes med dette miljømålet som utgangspunkt. I tillegg til sjøørret, benytter andre vandrende ferskvannsfisk som laks (Salmo salar L.) og ål (Anguilla anguilla) Bjugnfjorden og verneområdet til vandring, opphold og leveområde. Laksebestanden som er knyttet lokalt til Bjugnfjorden er naturlig liten, og har opphav fra to vassdragsystemer (Oklavassdraget og Botngårdsvassdraget). Verneområdet er viktig for disse to laksestammene, samtidig som ytre deler av Bjugnfjorden og verneområdet kan være en del av viktige vandringsruter for laks tilhørende andre fjordsystemer og vassdrag i regionen. Det er ingen data eller kunnskap om dette per idag, men føre-var prinsippet, nedfelt i naturmangofldloven og andre forskrifter, tilsier at området må forvaltes som om dette gjelder for verneområdet. Ferskvannsbiologiske undersøkelser de siste årene i vassdrag i Bjugnfjorden stadfester at det foreslåtte verneområdet har tallrike forekomster av ål. Dette bekreftes også i 2020. All tilgjengelig kunnskap om ål og Bjugnfjorden tyder på at området er et viktig habitat for denne rødlistede arten, og bør derfor inkluderes i verdivurderinger knyttet til verneplanen

Hvordan påvirker høstfiske med sportsfiskeredskap overlevelse og atferd hos laks før og under gyting?

Uglem, I., Havn, T.B., Lennox, R., Liberg, E. og Thorstad, E.B. 2017. Hvordan påvirker høstfiske med sportsfiskeredskap overlevelse og atferd hos laks før og under gyting? NINA Kortrapport 46. 25 s. Høstprøvefiske for kartlegging av innslag av rømt oppdrettslaks foregår i et betydelig antall elver gjennom det nasjonale programmet for overvåking av rømt oppdrettslaks. I mange elver foregår overvåkingen ved fangst av fisk med sportsfiskeredskap. Skjellprøver blir tatt fra all fisk som fanges, og antatt villfisk blir gjenutsatt. Hvorvidt høstfisket kan føre til dødelighet hos villfisk etter gjenutsetting og i hvilken grad fisket kan forstyrre laksen under gytingen er imidlertid lite under-søkt. Vi undersøkte effekter av høstprøvefisket i Lakselva i 2016 ved å radiomerke 36 gjenutsatte villaks de to siste ukene i september, og følge disse fram til gyteperioden. Ingen av fiskene døde etter gjenutsetting. To av 38 fangede laks (5 %) ble avlivet på grunn av skader etter fangst. Resultatene viste tydelig at fisken ble kortvarig atferdsmessig forstyrret. Tre fjerdedeler av fisken beveget seg vekk fra utsettingsstedet i løpet av det første døgnet etter gjenutsetting. Halvparten av fisken flyttet seg mer enn 1 km de tre første dagene, og kun 14 % av fisken var på utsettings-stedet etter tre dager. Varigheten av forstyrrelsen var vanskelig å estimere siden uforstyrret kon-trollfisk ikke var tilgjengelig. Ved siste peiling i slutten av oktober oppholdt laksen seg gjennom-snittlig 1,8 km unna gjenutsettingsstedet (median 763 m). Resultatene ble sammenlignet med data fra en lignende undersøkelse fra 2014 der laks ble merket og gjenutsatt om sommeren. Det var ingen vesentlige forskjeller i overlevelse eller forflytning fra september til oktober i 2014 og 2016. Siden den gjenutsatte fisken, på samme måte som ved gjenutsetting om sommeren, klart ble forstyrret anbefales det å avslutte høstfisket i «god tid» før gytingen starter. Inntil en vet mer om varigheten av denne typen forstyrrelser bør høstfisket avsluttes minst to uker før gyteperioden, som anbefalt i felthåndbok for overvåking av rømt oppdrettslaks. For å kunne avslutte høstfisket i tide vil det være behov for å utvikle metoder for å forutsi gytetidspunkt i ulike elver. Det er også usikkert om laksen som ble gjenutsatt under høstfiske i denne undersøkelsen gytte på andre gyteplasser enn de ellers ville ha gjort, om konkurranseevnen deres på gyteplassene blir påvir-ket, og om reproduksjonssuksessen kan bli redusert på andre måter. For å kunne bekrefte at høstfiske ikke har negative effekter på villaksen som blir gjenutsatt, anbefaler vi at det gjøres videre undersøkelser som inkluderer kontrollgrupper av laks som ikke er gjenutsatt.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Dødelighet og skader hos stedegen laksefisk ved fiske etter pukkellaks med kilenot

Havn, T.B., Ulvan, E.M., Bøe, K. & Karlsen, D.H. 2023. Dødelighet og skader hos stedegen laksefisk ved fiske etter pukkellaks med kilenot. NINA Rapport 2639. Norsk institutt for naturforskning Fangstene av pukkellaks i Norge har økt kraftig siden 2017. Ulike tiltak for å bekjempe invasjonen av pukkellaks gjennomføres i en rekke norske elver, blant annet fiskefeller som stopper oppvandring, utfisking med not, stang og harpunering. Et rettet fiske etter pukkellaks i sjøen med kilenot er vurdert av miljøforvaltningen som et ytterligere tiltak. Imidlertid er andel laks, sjøørret og sjørøye som blir skadet eller dør ved fangst i kilenot, og som ikke kan gjenutsettes, betydelig. I forbindelse med overvåkningsfiske med kilenot fra flere steder i landet er det vist at 18-31 % av laksen og 31-64 % av sjøørreten som fanges i kilenot med 58 mm maskevidde ikke kan settes ut. Dødeligheten hos stedegne arter fanget i kilenot er imidlertid ikke undersøkt i år med store mengder pukkellaks i sjøen, eller i Finnmark hvor pukkellaksinnsiget er størst. Sommeren 2023 ble det undersøkt hvor mange laks, sjøørret og sjørøye som var døde eller for skadet til å kunne gjenutsettes ved fangst under ordinært kilenotfiske i to nøter i Varangerfjorden. Den ene nota hadde 58 mm maskevidde i fangstkamrene og den andre 62-64 mm. Kilenotfisket ble gjennomført fra 19. juni til 14. juli. Dette er perioden da innsiget av pukkellaks til Varangerfjorden var forventet å være størst. Det ble fanget 52 laks og 559 pukkelaks i kilenota med 58 mm maskevidde og 88 laks og 331 pukkellaks i kilenota med 62-64 mm maskevidde. Til sammen utgjør dette 140 laks og 890 pukkellaks i de to nøtene. Det ble ikke fanget sjørøye, og kun én sjøørret i nota med 62-64 mm maskevidde. Fangstene av laks var størst i uke 26 (26. til 30. juni) og av pukkellaks i uke 27 (3. til 7. juli) i begge nøtene. Av laksen som ble fanget var 60 % og 64 % døde eller så skadet at de ikke kunne gjenutsettes i henholdsvis nota med 58 mm og 62-64 mm maskevidde. Dette tilsvarer at det ble fanget 19 pukkellaks per laks som døde i nota med 58 mm maskevidde og seks pukkellaks per laks som døde i nota med 62-64 mm maskevidde. De aller fleste laksene var masket enten over gjellene eller over ryggen. Kun 3 % var frittsvømmende i nøtene. Dødeligheten for frittsvømmende fisk og fisk masket over hodet eller tennene var relativt lav (hhv. 0 og 25 %), mens dødeligheten var høy for fisk masket over ryggen (45 %) og svært høy for fisk masket over gjellene (91 %). Resultatene viste at fisk med liten kroppsstørrelse som regel var masket over ryggen eller gjellene, mens større fisk oftere var frittsvømmende eller masket over hodet eller i tennene. Årsaken til at dødeligheten var høyere i Varangerfjorden enn i tidligere undersøkelser skyldes trolig først og fremst at fangstene i Varangerfjorden var dominert av laks med liten kroppstørrelse. Tidligere undersøkelser har vist at dødeligheten hos laks kan være lavere i kilenøter med 40 mm maskevidde enn i nøter med 58 mm maskevidde. I Varangerfjorden var det ingen stor forskjell i dødelighet av laks mellom de to nøtene som inngikk i undersøkelsen. Dette skyldes sannsynligvis av at det er liten forskjell på hvordan laks maskes i garn med 58 og 62-64 mm maskevidde. Hvor ofte nøtene ble røktet, totalt antall fisk i nota ved røkting og miljøforhold (strømstyrke og bølgehøyde) hadde ingen påvirkning på om laks kunne gjenutsettes eller ikke. All fisk som ble fanget i kilenøtene ble påført minst én form for skade. Mest vanlig var skjelltap (97 % av fisken) etterfulgt av finnesplitting (88 %) og klemskader i kroppen forårsaket av masking (50 %). Gjelleblødning ble registrert hos 13 % av fisken, gjellelokkskade hos 12 % og sårskade hos 12 %. Skadefrekvensen var noe lavere for fisk som ble vurdert til å kunne gjenutsettes, men ingen ble registrert som uskadet. I tillegg var også den generelle tilstanden hos denne fisken ofte preget av å ha vært masket i nota, sannsynligvis i lang tid i noen tilfeller. Det er derfor naturlig å anta at det kan være dødelighet en tid etter gjenutsetting hos noen av fiskene som er kategorisert til å kunne gjenutsettes i denne undersøkelsen, hvis de faktisk hadde blitt gjenutsatt. Total dødelighet antas dermed å kunne være høyere enn det som ble registrert (60 og 64 %). Som et pilotforsøk ble 35 pukkellaks fanget i kilenota med 58 mm maskevidde (ved Ropelv) merket med Floy-merker og gjenutsatt. Formålet var å undersøke hvordan pukkellaksen fordeler seg til deler av fjorden og elvene rundt Varangerfjorden. Av disse ble seks fisk (17 %) gjenfanget i fire forskjellige elver i Varangerfjorden. Gjenfangstene fordelte seg over et relativt stort område fra Grense Jakobselv på grensa til Russland (én fisk), Munkelv helt sør i Neidenfjorden (tre fisk) og til Vestre Jakobselv (én fisk) og Vesterelva innerst i Varangerfjorden (én fisk).Miljødirektoratet: M-2649|202

Ungfiskundersøkelser i Orkla. Årsrapport 2022

Havn, T.B., Ulvan, E.M., Berg, M., Bøe, K., Havn, J.B., Tonstad, A., Jensås, J.G., Krogdahl, R. & Solem, Ø. 2023. Ungfiskundersøkelser i Orkla. Årsrapport 2022. NINA Rapport 2265. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i 2022 er en oppfølging av pågående bestandsovervåkning av laksefisk i Orkla, hvor det har blitt gjennomført ungfiskundersøkelser årlig siden 2018. Høsten 2022 ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på 25 stasjoner i Orkla nedenfor Brattset. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks på de 14 stasjonene som har blitt undersøkt i alle fem år (2018-2022) var 71 yngel/100 m2 i 2022. Dette er en økning fra fjoråret og fra bunnåret i 2020, men lavere enn i 2018 og 2019. Som i alle tidligere år i undersøkelsesperioden var tetthetene av årsyngel høyest på strekningen mellom Bjørsetdammen og utløpet av Grana. Nedenfor Svorkmo var det også gode tettheter av årsyngel i 2022, og det høyeste som er registrert i perioden 2018-2022. På øverste del av undersøkt strekning, mellom utløpet av Grana og Eggan, var årsyng-eltetthetene lave. Tetthetene av lakseparr var på omtrent samme nivå i 2022 (51 parr/100 m2) som i 2021 (53 parr/100 m2). En gjennomsnittlig tetthet på over 50 parr/100 m2 er i det øvre sjiktet av det som kan kalles moderate tettheter for alminnelig produktive, lite berørte vassdrag i regionen (20-60 parr/100 m2). Parrtetthetene i Orkla har i perioden 2018-2022 vært høyere enn i naboelva Gaula i tre av årene (2018, 2019 og 2021) og lavere i to av årene (2020 og 2022). Det vært en økning av årsyngel av ørret i Orkla i undersøkelsesperioden, fra 4 individer per 100 m2 i 2018, til 7, 12, 14 og 16 individer per 100 m2 i henholdsvis 2019, 2020, 2021 og 2022. Tilsvarende tall for ørretparr er 1, 1, 1, 2 og 3 individer per 100 m2. For årsyngel samsvarer dette til dels med en økning i antall gytefisk av sjøørret som har passert videovervåkningen på Bjørsetdammen i de senere årene. Imidlertid er dette fortsatt svært lave forekomster av ørretunger, spesielt av parr. Samlet sett anses tilstanden som kritisk for sjøørretbestanden i Orkla, og det er akutt behov for tiltak for å gjenopprette produksjon i hovedelva og sidevassdragene. Et av hovedformålene med undersøkelsene i 2021 og 2022 har vært å undersøke om tidligere vintervannføring har bedret overlevelsen for ungfisk i minstevannføringsløpet. Før 2020 har vannføringen i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdammen og Svorkmo blitt gradvis redusert fra 10 m3/s til 4 m3/s etter 25. oktober. Det har vært bekymring for at dette manøvreringsreglementet har ført til at gytegroper har blitt tørrlagt, ettersom reduseringen har foregått etter at det meste av sjøørret og laks har gytt. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga derfor tillatelse i 2020 til at reduksjonen til vintervannføring fremskyndes til 15. september, slik at gytingen skjer på vintervannføringen. Resultater fra ungfiskundersøkelsene fra og med 2020 og bakover i tid, med sen nedsenkning til vintervannføring året før, fungerer som «før»-data. Ved å se på gytebiomasse av hunnlaks i minstevannføringsløpet i ett år, kan man ha en viss forventning om tilslag av årsyngel året etterpå. I årene som inngår i undersøkelsesperioden før endring i manøvreringsreglementet (2018-2020) er det 2018 som er mest sammenlignbare med årene etter endringen (2021 og 2022). Årsaken til dette er at gytebestandene i foregående år for 2018 (2017) var omtrent like stor som for 2021 og 2022 (2020 og 2021). Man kunne derfor forvente at tetthetene av årsyngel i 2021 og 2022 økte til samme nivå eller mer enn det som ble funnet i 2018, da det var sen reduksjon i vintervannføringen (og derfor økt risiko for tørrlegging av gytegroper). Imidlertid har tetthetene av årsyngel i minstevannføringsløpet vært noe lavere i de to siste årene enn i 2018. En mulig forklaring kan rett og slett være at omfanget av tørrlegging av gytegroper med det gamle manøvreringsregimet ikke har vært stort nok til å gi tydelige nega-tive utslag i årsyngeltetthetene registrert ved ungfiskundersøkelsene. Det er dermed ikke sagt at det ikke har vært tørrlegging, og at det ikke har hatt en negativ effekt, men at usikkerheter med metodene (tilfeldigheter i hvor laks har gytt og lokasjonene til elfiskestasjonene, beregning av gytebestand etc.) gjør at det kan være vanskelig å påvise slike mindre negative effekter. Det er imidlertid planlagt minst ett år til med ungfiskundersøkelser i Orkla (i 2023), noe som vil gjøre at det er mulig å bestemme effekten av det nye manøvreringsreglementet på tetthetene av ungfisk i minstevannføringsløpet med større sikkerhet. Det kan også være behov for ytterligere to år med undersøkelser utover dette (i 2024 og 2025) for å følge flere årsklasser av ungfisk over tid. Tetthetene av parr kan ofte være et bedre mål på status hos ungfiskbestander, da eldre ungfisk har hatt mer tid til å spre seg ut fra stedet de klekket enn årsyngel. I tillegg er gytebestand og nedbør om høsten (variasjon i vannføring i minstevannføringsløpet under gytetiden) faktorer som kan variere mye mellom år og påvirke sammenligningsgrunnlaget. Flere år med undersøkelser vil gjøre at man i større grad kan ta hensyn til disse elementene og trekke sikrere konklusjoner