Exploring Boundaries of Legitimate State Intervention : Adoption as a Child Protection Measure in Norway and the United States

This thesis asks how states form and justify policy as guardian of children’s right to protection from harm balanced against the rights and responsibilities of parents. To answer this, I have examined how Norway and the United States – two countries with very different welfare regimes and child welfare orientations – have formed and justified their policy on public responsibility for children in long-term care. By comparing how child protection policy is formed in the two countries we get a clearer image of how different ideas influence and shape the role of the state as a guardian for children and how this affects the boundaries between public and family responsibility in child protection. The thesis examines child protection policy as a result of both political processes in national legislatures, and as processes at the street-level where child protection workers form de facto policy when they make decisions based on discretionary reasoning. The empirical focus is on policy for children who cannot be reunified with their families of origin, and who will either grow up in foster care or exit through adoption. Adoption is controversial child protection measure in many countries, because it severs legal ties between birth parents and child. However, from the child’s perspective it may offer closer integration with his or her de facto family, and research shows that children adopted from care have better transitions to adult life compared to those that grow up in foster care. Article I (Tefre 2015) examines how the U.S. Congress came to consider adoption the placement of choice when children cannot be reunified with their birth parents. It examines the legislative process that resulted in the “Adoption and Safe Families Act of 1997” (ASFA). By analysing congressional hearings, the article provides new insights to understand how adoption is justified in the United States. The article uses a discourse theoretical framework that distinguishes pragmatic, ethical–political, moral, and legal arguments. It argues that U.S. federal adoption policy is based on three pillars. Pragmatic risk-oriented thinking forms the central knowledge base to inform policy. Parent responsibility ethics stresses individual responsibility for rehabilitation. Child refamilialization ethics emphasizes decisive and authoritative action to protect the child's needs for safety and permanence. Article II (Tefre 2020) examines how Norway turned to a more active policy on adoption from care. It examines public records from four occasions when the government and Storting (The Norwegian parliament) debated adoption from care, over the period 2002-2013. The analysis is built on the same discourse theoretical framework as Article I to enable comparison. The findings show that a more active adoption policy is justified by strengthening of child-cantered perspectives. First, research and expert discourse gained influence in the framing of adoption policy over time. Second, the ethical response to this knowledge base has been to shift attention from shared family needs to the child’s individual and developmental needs. There signs that legislators view adoption in relation to children as independent legal subjects with rights. Article III (Skivenes and Tefre 2012), examines how a sample of 299 child protection workers from Norway, England and California (U.S.) consider the question of adoption in relation to a vignette about a three-year-old boy. Findings show that a majority of the respondents suggest adoption. However, while the English and Californians were close to uniform in their recommendation for adoption, Norwegians were split between 60% favouring adoption and 40% recommending continued foster care. This split among Norwegian child protection workers reflected different normative considerations about parental consent, as well as differences in how national policy on adoption should be understood. Article IV (Tefre 2017) examines how child protection workers in Norway, England and California (U.S.) assess risk based on a vignette that combines parent intellectual disability and infant neglect. Findings show that workers across all countries agree that this is a high-risk case. However, reasons behind the assessments vary across countries. Californians display a greater range and more uniform reasoning compared to the English and Norwegians. English and Norwegians are generally more similar, but differ on attention to social and environmental factors and attention to the mother’s cognitive functioning. I discuss these findings in relation to research on parental intellectual disability, child welfare orientation and familiarity with assessment tools. I argue that both child welfare orientation and assessment tools are important to understand these differences in reasoning. In the discussion I chose to emphasize two especially interesting findings. First, Norwegian child protection workers have much stronger discretion compared to their Californian colleagues, which results in more policy formation happening from the bottom-up. While this may be intended to give practitioners greater freedom to tailor services to individual needs, the thesis finds that it challenges central principles of justice because identical cases are treated differently. Second, there reason for differences in official adoption policy between Norway and the United States stems mainly from different normative conceptions about the role of the state in long-term care. The U.S. Congress took a clear stance to limit public responsibility for raising children in foster care, favouring swift public action to refamilialize children with families in the private sphere. This government policy is reflected in the decisions by street-level practitioners, both in terms of their decisions and in their justifications. By contrast, in Norway the political signals from the government on when adoption from care is an appropriate solution to long-term care are mixed and unclear. Political signals to promote more adoptions have not been followed by clear suggestion about when adoption should be regarded in the child’s best interests. Norwegian legislators are telling street-level practitioners to forward more cases to adoption, but are unwilling to provide guidance on how to weigh central principles. The lack of clarity about when adoption is to be preferred over foster care is apparent in the findings that Norwegian child protection workers are spilt, and the resulting de facto policy from the ground is inconsistent. This is a serious challenge to the legitimacy of Norwegian child protection, as it challenges central principles in the rule of law – legal certainty and equality before the law. It places a heavy burden of legitimizing individual decisions on street-level practitioners, while the political actors are freed from responsibility

Characterization and application of 3D silicon microdosimeters

The effect of ionizing radiation on biological matter differs significantly between the various types of radiation. For the same amount of absorbed energy, some forms of radiation are much more effective in inducing biological response than others, having a higher radiation quality. Not only does the radiation quality differ between the particle species, but it also depends on the particles’ energy. Microdosimetry is an experimental and theoretical scientific field where the energy deposition in micrometric volumes is used to quantify the radiation quality. The strength of microdosimetry is that although the underlying physics is complex, the radiation quality is defined in principally simple terms which are quantifiable and measurable and can provide input to radiobiological models. At the heart of the microdosimetry is the detector, or microdosimeter, which is used to measure energy depositions. For 75 years the tissue equivalent proportional counter (TEPC) has been the gold standard for microdosimetry, but over the last two decades silicon detectors have been developed as an alternative. The main objective of this work has been to characterize and test a new generation of silicon microdosimeters with five slightly different designs. Electrical characteristics were measured and the microdosimeters have been tested with several soft photon sources and an Am-241 alpha source. The charge collection efficiency (CCE) was determined by comparing the results to that of a commercial PIN diode for spectroscopy. One of the microdosimeters was investigated in a microbeam with the ion beam induced charge collection (IBICC) technique with C-12 ions, revealing the sensitivity of the different parts of the microdosimeter and produced radiation damage effects. A microdosimeter was also used to measure the energy deposition at all depth of an absorber in a 15 MeV proton beamline used for radiobiological experiments. The results were compared to both a MC simulation and the dose measurements from a commercial ionization chamber (IC). The measurements in the proton beam were conducted to further characterize the microdosimeter and was used as a microdosimetric characterization of the beamline. Since the silicon microdosimeters are not tissue equivalent (TE) the measurements from the 15 MeV beamline were corrected with a novel tissue correction function presented here and compared to a previously used method from literature. The measurements showed that the silicon microdosimeters are fully depleted at 5 V with a dark current of approximately 0.1 nA and capacitance below 80 pF. Photon sources between 8 and 60 keV showed 100% CCE for all microdosimeters. The alpha particles produced spectra with a peak at 1445 keV, which were in line with MC simulation. The spectra also had a very large fraction of events below 100 keV and a low amplitude constant band of events between 100 and 1200 keV not visible in the simulations. The IBICC experiment showed homogeneous charge collection at the centre of the SVs but they had a clear sensitivity gradient at the edges giving rise to lower energy events from the monoenergetic beam. The high LET C-12 microbeam produced surface damage, where charge in the oxide layer made the volume between the SVs sensitive. The effects from the surface damage were reduced effectively by increasing the bias voltage from 5 to 15 V. In the 15 MeV proton beamline, the energy deposition spectra at all depths of the polyamide absorber matched well with the MC simulations apart from a slight shift towards higher energy depositions at the entrance. MC simulations of the proton beam showed that the tissue correction function had a maximum error of 1.1% while previously used methods gave up to 15% error. The comparison with the IC indicated that the tissue corrected microdosimeter reproduced the relative depth dose profile well, although the comparison suffered from slightly different measurement positions with respect to the absorbers. The measured tissue corrected dose-mean lineal energy was between 8 and 35 keV/µm and matched well with simulations of a tissue composed microdosimeter except for a 12% difference at the entrance. An alternative type of microdosimeter is also presented and discussed, where a stack of high granularity pixel sensors can be used to track all the particles entering and generated within the microdosimeter. The specifications from the ALPIDE detector with a 5 µm resolution along the two dimensions of the sensor plane are used in the discussion. 12 µm resolution can be achieved in the depth direction by stacking the sensors densely but would be reduced by inserting tissue equivalent material between the sensors to make the detector more biological relevant. The ALPIDE can coarsely measure the energy deposition in each layer by allowing clusters of pixels to fire when struck by a particle. A design with the current ALPIDE detector should be able track primary particles entering the detector well but would have issues with tracking most of the secondary electrons as they would need at least 50 keV to be separable from the primary particle. Further studies of such a microdosimeter should be conducted through MC simulations to determine the necessary specifications for such a tracking microdosimeter. In summary, the measurements with the microdosimeters agrees well with simulations and can be an alternative to TEPCs. The microdosimeters small size makes them excellent for measurements at various depths in therapeutic beamlines such that the relative biological effectiveness (RBE) can be assessed. The microdosimeters are inexpensive to mass produce and they are easy to operate, this makes them readily available for use in conjunction with research, radiation therapy and radiation protection. The work presented here can support other users of the microdosimeter when planning, measuring and analysing results. This work also aids in the development of new and better microdosimeters.Doktorgradsavhandlin

Miljøterapeutars erfaringar med vald og truslar : Korleis kan ein forstå miljøterapeutanes erfaringar med vald og truslar om vald på barnevernsinstitusjon, og korleis kan relasjonsarbeidet forståast?

Statistisk sett er tilsette i helse- og omsorgssektoren dei som er mest utsatt for vald på arbeid. Etter fleire års erfaring i barnevernet har eg sjølv opplevd, vore vitne til og høyrd andre miljøterapeutar stå i valdshendingar og truslar om vald både, i enkelt episodar og over tid. Dette har fått meg til å undre meg over korleis det eigentleg påverkar miljøterapeutar å stå i dette og korleis det påverka relasjonsarbeidet. Studiet blir belyst igjennom problemstillinga «Korleis kan ein forstå miljøterapeutanes erfaringar med vald og truslar om vald på barnevernsinstitusjonar, og korleis kan relasjonsarbeidet forståast?» I studiet er det brukt kvalitativ metode med utgangspunkt i individuelle intervju, ved bruk av den vanligaste metoden for gjennomføring som er ansikt- til- ansikt, der det er eit fysisk møte mellom forskar og informant. Det er intervjua ni miljøterapeutar som jobbar på barnevernsinstitusjon hos ulike arbeidsgivarar. Funn i oppgåva viser at åtte av ni informantar fortel at dei synes det er verre å vente på at det skal skje ein episode med vald og truslar, enn å faktisk stå i situasjonar med vald og truslar. Det viser seg òg at informantane synes det er verre å bli spytta på enn å bli slått. I situasjonar der det har vore fare for miljøterapeutens liv og helse har det vore så øydeleggande for relasjonen og miljøterapeuten at det er blitt relasjonsbrot ved at miljøterapeuten har bytta institusjon. Noko av det informantane trekker fram som spesielt viktig for å holde ut i jobben er at dei blir anerkjent og støtta av kollegar og leiarar. Informantane fortel at periodar eller episodar med vald og truslar kan gå utover motivasjon, søvn og gje ein følelse av maktesløshet. For relasjonsarbeidet er det avgjerande at miljøterapeutane og ungdomane får snakka saman når det oppstår hendingar med vald og truslar. I forhold til relasjonsarbeidet fortel dei fleste miljøterapeutar at dei har erfaringar med at relasjonane kan bli sterkare etter valdshendingar og truslar om vald. At miljøterapeutane synes det er verre å gå i påvente på ein situasjon versus å vere i situasjonen har med kontroll og handtering å gjere. I situasjonar kan miljøterapeutane handle og løyse situasjonen, i forhold til å gå å vente på noko ein ikkje veit kva er. Situasjonane kan òg vere fort overstått, i forskjell til ventetida som kan gå over lang tid. I ventetida har ikkje miljøterapeutane kontroll på kva som skjer eller eventuelt når det skjer, dermed har miljøterapeutane ikkje same opplevelse av kontroll og makt. Når hendingane blir så alvorlege at det har vore fare for liv og helse har frykta tatt overhand, og dermed har ikkje dei det gjeld av miljøterapeutane klart å gå tilbake i arbeid med ungdomen som utførte handlingane. Miljøterapeutane kjenner på maktesløshet når dei ikkje klarer å hjelpe ungdomane, og heller ikkje klarer å utføre arbeidsoppgåvene dei har som miljøterapeutar. Å få støtte frå kollegaer og ha debreif etter hendingar har positiv effekt i forhold til få avslutte hendingar og tankane rundt det som har skjedd. Debreif kan òg bidra til at miljøterapeuten og personalgruppa er betre forberedt seinare og kan komme i forkjøpet av situasjonane, og gjerne unngå at det blir ein episode med vald og truslar. I forhold til at miljøterapeutane synes å bli spytta på er verre enn å bli slått, kan ein forstå med at krenkelse er ein verre følelse å kjenne på enn avmakt og eventuell smerte. At valdshendingane kan styrke relasjonen handlar om at miljøterapeutane viser til ungdomane at dei står i situasjonane og er der for dei, noko som vedlikeheld relasjonen. Ungdomane har ulike erfaringar frå barndomen i forhold med tanke på tilknyting og relasjonskompetanse, og dei kan prøve å gjenskape uheldige relasjonar frå barndomen. Det er viktig at miljøterapeutane lære ungdomane nye arbeidsmodellar på korleis dei skal handtere og gjenkjenne eigne følelsar. Dette kan bidra til at ungdomane får nye og betre strategiar til å handtere følelsane sine, i staden for å ty til vald og trusla

Helsesøsters funksjon og erfaring med oppfølging av for tidlig fødte barn og deres foreldre i barnets første leveår

Formål: Studiens hensikt var å avdekke og beskrive helsesøsters funksjon og erfaring med oppfølging av for tidlig fødte barn og deres foreldre i barnets første leveår. Teoretisk referanseramme: Tidligere forskning og litteratur samt, statlige føringer for helsesøstertjenesten og faglige retningslinjer for oppfølging av for tidlig fødte barn blir belyst. Bronfenbrenners økologiske utviklingsmodell belyser barnets utvikling og det sosiale samspill mellom miljøene som skal ivareta barnet. Metode: I studien ble det benyttet et kvalitativt beskrivende design. Ti helsesøstere fra 8 helsestasjoner i et fylke ble intervjuet. Det ble gjennomført intervjuer som var halvstrukturert ut fra en dataguide utarbeidet med det formål å besvare hensikten med studien. Data ble analysert ved hjelp av innholdsanalyse. Resultater: Studien viste at helsesøster beskrev et oppriktig ønske om å gjøre det beste for barnet og familien. Helsesøster tilbød stor tilgjengelighet med fokus på familien som helhet og individuell tilpasset oppfølging. Tillit og dialog var viktige elementer i samhandling. Helsesøster hadde liten erfaring med oppfølging av for tidlig fødte barn. Helsesøster så på sin rolle som generalist og ikke spesialist. Krav til helsesøsterrollen sto ikke i forhold til mulighet for faglig oppdatering eller ønske om å gå dybden på ulike tema. Helsesøster jobbet mye alene på små helsestasjoner. Studien avdekket ønske om og behov for økt kompetanse. Standardiserte kartleggingsverktøy ble ikke benyttet i oppfølgingsarbeidet. I helsesøsterfellesskap syntes det å være kultur for erfaringslæring, men veiledningsgrupper var ikke organisert. Lite tverrfaglig samarbeid innad på helsestasjonen, og mangel på samarbeid mellom helsestasjonen og spesialisthelsetjenesten, påvirket helsesøsters oppfølgingsarbeid. Tid ble fremhevet som hindringsfaktor for samarbeid, foreldrenes behov for støtte og kompetanseheving. Konklusjon: Studien avdekker behov for forskning på helsesøsters yrkeshverdag. Helsestasjonene i fylket hvor denne studien ble gjennomført er små og med lav forekomst av for tidlig fødte barn, og gir helsesøstrene liten mulighet til å opparbeide erfaring på dette feltet. En ressurspoliklinikk ved sykehuset ville gi helsesøstrer tilgjengelighet til spesialistkompetanse og faglig drøfting. Veiledning av pediater og sykepleier fra nyfødtpost i helsestasjonene kan være av betydning for praktisk kunnskapsoppdatering. Nøkkelord: Helsesøster, prematur, foreldre til premature barn, forebyggende helsearbeid, helsestasjon, kunnskap, tverrfaglig samarbeid, for tidlig født

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og Akupunktur

Mange lever med diagnosen Posttraumatisk stresslidelse, og det er forventet at flere i fremtiden vil få stilt diagnosen. Det er sannsynlig at flere vil oppsøke alternative behandlingsmetoder for lidelsen, da de ofte opplever at de ikke får hjelp når de oppsøker det offentlige helsevesenet. Det finnes ikke noen spesifikk medisin som hjelper/lindrer diagnosen, kun medisiner mot angst og depresjon (Moxnes 2009). Hva kan akupunktur bidra med? Vil akupunkturbehandling redusere symptomer på posttraumatisk stresslidelse? Dette ønsker vi å belyse i vår litteraturstudie. Vi inkluderer teori og vitenskapelige artikler om posttraumatisk stresslidelse og symptomene angst, depresjon og insomnia, som er knyttet til diagnosen. Problemstillingen er; På hvilken måte kan akupunktur bidra, ved behandling av mennesker med diagnosen posttraumatisk stresslidelse? Flere studier antyder at akupunktur har like god effekt som kognitiv adferdsterapi, og bedre effekt enn selektive serotonin reopptakshemmere alene for posttraumatisk stresslidelse, og god effekt på bisymptomer som angst, depresjon og insomnia. Det er likevel behov for gode studier på posttraumatisk stresslidelse og akupunktur. Kvaliteten på studier kan økes ved å inkludere en god placebobehandling. Randomiserte kontrollerte studier med inndeling i grupper, basert på differensiering ut ifra tradisjonell kinesisk medisin, hvor man sammenligner om noen syndromer har bedre effekt av akupunktur enn andre, kan være en fruktbar vinkling på en fremtidig studie

Studenter og rusmidler. Bruk av alkohol, tobakk, narkotika og pengespill blant studenter ved Universitet i Oslo

Denne rapporten presenterer resultatene av prosjektet Studenter og Rus. I 2006 deltok 1655 studenter ved Universitetet i Oslo i en spørreskjemaundersøkelse om bruk av alkohol og andre rusmidler, røyking og pengespill. Resultatene er sammenlignet med funn fra en tilsvarende studentundersøkelse i 1997. Det store flertallet av studentene (vel 95 prosent) hadde drukket alkohol siste år. Kvinnene hadde i gjennomsnitt drukket 5 liter ren alkohol siste år, og mennene hadde drukket nesten d obbelt så mye; 9 liter. En av sju kvinner (14 prosent) og en av tre menn (34 prosent) hadde drukket mer enn 10 liter ren alkohol siste år. Dette tilsvarer et inntak på 8-9 halvlitere med øl, eller vel to flasker vin hver eneste uke i ett år. Unge voksne er den befolkningsgruppen som drikker mest, og studentene drikker minst like mye som andre i samme aldersgruppe. I likhet med hva vi har sett i den gene relle befolkningen, har det vært en klar økning i alkoholkonsumet blant st udenter (20 prosent), og kvinnene har økt mest (28 prosent). Økningen er først og fremst knyttet til høyere alkoholinntak i hver drikkesituasjon, me ns antall ganger de drikker, ikke er vesentlig endret. Når studenter drikke r, er alkoholinntaket ofte høyt; menn drikker seks alkoholenheter (tilsvarende 4 halvlitere øl eller seks glass vin), eller mer i nesten halvparten av drik ketilfellene, mens kvinner drikker så mye i vel en fjerdedel av gangene de drikker. Single mannlige studenter som bor i egen bolig eller kollektiv, er de som drikker mest. Gifte eller samboende kvinnelige studenter med barn, drikker minst. Det høye alkoholkonsumet gjenspeiles og så i omfanget av alkoholrelaterte skader. Mer enn en tredjedel av studentene hadde et drikkemønster som innebærer en høy eller alvorlig risiko for skader. Mange rapporterte om ulike negative konsekvenser av alkoho lkonsumet sitt; i løpet av studietiden hadde halvparten skulket undervisning, en tredjedel hadde hatt ’blackouts’, en fjerdedel hadde hatt ubeskyttet sex, en av ti hadde vært utsatt for skader eller ulykker, en av tre hadde vært innblandet i krangel og ca fem prosent hadde vært innblandet i slåsskamp. Som forventet var omfanget av alkoholrelaterte skader klart høyere blant menn, enn blant kvinner. Til tross for økning i alkoholkonsum, viste ingen av studentenes selvrapporterte negative konsekvenser øk ning fra 1997 til 2006. Endring

I hvilken grad vil høyhastighetsbeviset påvirke dødsulykkene på sjøen ved føring av fritidsfartøy med hastighet over 50 knop?

"There are three sorts of people: those who are alive, those who are dead, and those who are at sea" – Aristoteles. Norge er et land med lange sjøfatstradisjoner og en moderne kystkultur der bruk av sjøen er en viktig gel av både næringslivet og fritiden til mange. Sjøen er samtidig lunefull, og krever hvert år flere liv. Over de siste 20 årene har norske myndigheter og flere organisasjoner jobbet hardt for å få ned antall dødsulykker i norsk farvann. Ett av resultatene er en formulert nullvisjon for dødsfall og et lovverk i stadig utvikling som har det ambisiøse målet å etterstrebe denne nullvisjonen. Denne oppgaven tar sikte på å gå i dybden av tilgjengelig statistikk for å vurdere hvor stor andel av dødsulykkene de siste 20 årene som er knyttet til fritidsbåter og høy hastighet. Formålet er å se om det er mulig å si noe om hvordan myndighetenes siste tiltak i form av en lov om høyhastighetsbevis vil påvirke denne dystre statistikken. Vi benyttet både kvalitativ og kvantitativ metode, ved å analysere relevant tekst og analysere omfattende statistikk, for å kunne drøfte funnene opp mot teorien. Gjennom vår analyse ser vi at høy fart alene kun kan knyttes til et mindre antall av dødsulykkene. Promille, manglende flyteutstyr, tussmørke og problemer med navigasjon er i stor grad medvirkende faktorer til dødsulykkene. Høyhastighetskurset vil, i tillegg til hastighet, ta for seg noen av disse faktorene. Funnene i oppgaven har også vist oss at mindre synlige faktorer som latente feil, og teknologiske og organisatoriske feil påvirker antall ulykker. Dette er oppsiktsvekkende, og vi vurderer at dette er et felt som har et sterkt behov for videre forsking

I hvilken grad vil høyhastighetsbeviset påvirke dødsulykkene på sjøen ved føring av fritidsfartøy med hastighet over 50 knop?

"There are three sorts of people: those who are alive, those who are dead, and those who are at sea" – Aristoteles. Norge er et land med lange sjøfatstradisjoner og en moderne kystkultur der bruk av sjøen er en viktig gel av både næringslivet og fritiden til mange. Sjøen er samtidig lunefull, og krever hvert år flere liv. Over de siste 20 årene har norske myndigheter og flere organisasjoner jobbet hardt for å få ned antall dødsulykker i norsk farvann. Ett av resultatene er en formulert nullvisjon for dødsfall og et lovverk i stadig utvikling som har det ambisiøse målet å etterstrebe denne nullvisjonen. Denne oppgaven tar sikte på å gå i dybden av tilgjengelig statistikk for å vurdere hvor stor andel av dødsulykkene de siste 20 årene som er knyttet til fritidsbåter og høy hastighet. Formålet er å se om det er mulig å si noe om hvordan myndighetenes siste tiltak i form av en lov om høyhastighetsbevis vil påvirke denne dystre statistikken. Vi benyttet både kvalitativ og kvantitativ metode, ved å analysere relevant tekst og analysere omfattende statistikk, for å kunne drøfte funnene opp mot teorien. Gjennom vår analyse ser vi at høy fart alene kun kan knyttes til et mindre antall av dødsulykkene. Promille, manglende flyteutstyr, tussmørke og problemer med navigasjon er i stor grad medvirkende faktorer til dødsulykkene. Høyhastighetskurset vil, i tillegg til hastighet, ta for seg noen av disse faktorene. Funnene i oppgaven har også vist oss at mindre synlige faktorer som latente feil, og teknologiske og organisatoriske feil påvirker antall ulykker. Dette er oppsiktsvekkende, og vi vurderer at dette er et felt som har et sterkt behov for videre forsking