Effekter av redusert jordarbeiding og forbedrede jordarbeidingsteknikker på klimagassutslipp i planteproduksjon – et forprosjekt.

Norsk: Denne rapporten er resultatet av et forprosjekt gjennomført som et samarbeid mellom Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning og Høgskolen i Innlandet. Tilnærmingen er todelt; der del 1 er en innledende litteraturstudie som gir oversikt over relevant norsk og internasjonal forskning omkring redusert jordarbeiding og forbedrede jordarbeidingsteknikker, med hensyn på reduserte klimagassutslipp og miljøbelastninger. Del 2 er hoveddelen av rapporten, og er en pilotstudie som omhandler bønders interesse for og erfaring med redusert jordarbeiding i sin daglige drift, og er basert på intervjuer med i alt 12 gårdbrukere på Østlandet og i Trøndelag. Med redusert jordarbeiding menes endringer i antall operasjoner og tilpasning til nye redskapstyper, slik at det benyttes færre operasjoner enn tidligere for å bearbeide og bruke jorda. I mange tilfeller betyr redusert jordarbeiding bortfall av veltefjølsplog, men ikke alltid. Vi belyser bøndenes teknikker for jordarbeiding, som harving og andre arbeidsoperasjoner på jordbruksarealene. Valgene av teknikker og operasjoner tas for eksempel hos enkelte bønder som følge av tilpasninger til værforhold, økonomisering av drift, eller forsøk på å redusere klimagassutslipp, i noen tilfeller alt sammen. Andre bønder kjenner til mulighetene for, eller har forsøkt å endre teknikker og operasjoner, men har likevel valgt å fortsette som tidligere. Alle bøndenes valg bunner ifølge dem selv i deres ideer om best mulig bruk av jorda. Rapporten inneholder funn som det vil bygges videre på i utformingen av hovedprosjekt innen fremtidige valg av jordarbeidingsstrategier i Norge, tilpasset et endret klima, krav til lavere energibruk ved jordarbeiding og bedret virkningsgrad i arbeidsoperasjonene tilknyttet jordarbeiding og planteetablering.English: This report is the result of a preliminary project conducted in a collaboration between Ruralis – Institute for Rural and Regional Research and HINN – Inland Norway University of Applied Sciences. Our approach consists of two parts; Part 1 is a literature review of relevant Norwegian and international research on reduced soil tilling and improved techniques of soil cultivation, including effects on climate gas emissions and environmental hazards. Part 2 is the main part of the report and, is a pilot study about farmers’ interest in and experiences with reduced soil tillage in their daily farming operations. This qualitative study is based on interviews with 12 farmers in two areas, the Østlandet area in the eastern part of Norway and Trøndelag county in the middle part of Norway. What is meant by reduced soil tillage is changes in number of operations and adjustments to new equipment, resulting in reduction in number of operations compared to former practices to cultivate the soil. In many instances reduced soil tillage is involves exclusion of the tillage plough, but this is not always so. We investigate the farmers’ techniques for soil tillage, such as harrowing and other operations in the fields. Their choice of techniques and operations are based on, amongst other things, the weather conditions, economization of the farming, or attempts in reducing climate gas emissions, in some instances all of them at once. Other farmers know about the opportunities for, or have tried to change, techniques and operations, but have chosen to continue previous procedures. All the farmers’ choices are, according to themselves, based on their own ideas regarding how to best cultivate the soil. The report contains results which we will build on in our preparations for a main project researching future choices of soil tillage strategies in Norway, that is, strategies adapted to a changing climate, resulting in reduced energy consumption and improved efficiency in the operations on soil and plant cultivation

Topological Quantum Computation

Quantum computation is a proposed model of computation that applies quantum mechanics to perform information processing and store information in quantum states. Quantum mechanics applies for many different phenomena, with many possible systems in which it is possible to model and manipulate the fundamental quantum information bit - the qubit - and thus there are hypothetically many ways to construct a quantum computer. One proposed way of quantum computation is to use non-abelian anyons to model qubits. These are exotic quasi-particles whose wave functions evolve non-trivially when permuting their positions. This allows for computation with qubits simply by permuting anyons, a process called braiding since their trajectories in spacetime resemble braids. The quantum states associated with the anyons evolve only when the positions of anyons are permuted and do not depend on the paths the anyons take. For this reason this model of quantum computation is called topological quantum computation (TQC). One of the main advantages of TQC is that computations are inherently fault tolerant: there is no noise due to anyons taking strange paths since the quantum evolution is path independent. The goal of this text is to investigate the mathematical framework for this proposed model of quantum computation. The main results are the possible gates that can be applied to two one-qubit topological computers. Given the key properties of the anyons used, Theorem 5.2 states the possible one-qubit gates in an Ising computer, and Theorem 7.1 states the possible one-qubit gates in a Fibonacci computer

Økonomien ved å utnytte batteriet i elbiler til å regulere kraftetterspørselen i norske husholdninger

Masteroppgaven omhandler hvordan batterikapasiteten i elbiler kan brukes til å regulere kraftetterspørselen i norske husholdninger i et økonomisk perspektiv. Problemstillingen tar i hovedsak for seg hvordan virkningen blir på kraftkostnadene og hvordan endringen blir i effekt. Metoden var å utvikle flere modeller med ulike datasett og variabler på timenivå. Modellene ble optimert med mål om å redusere husholdningens kraftkostnader gjennom et helt år. I oppgaven er det delt opp i tre ulike ladenivåer. Ved nivå 0 lades bilen når den kommer hjem til husholdningen, mens elbilen i nivå 1 selv velger lading i timer med lavest kostnader. I nivå 2, som er mest avansert, har elbilen i tillegg mulighet til å sende kraft fra elbil-batteriet og tilbake til kraftnettet (vehicle-to-grid). Elbilene Tesla Model S og Nissan LEAF ble brukt som referanser. Med dagens kraftpriser og nettleie inkludert, ble resultatet med Tesla Model S en redusert årskostnad på 185 kr ved å gå fra nivå 0 til nivå 2-lading. Det tilsvarte en årlig reduksjon av kraftkostnaden på 0,9 %. Reduksjonen kom hovedsakelig ved endringen mellom nivå 0 og nivå 1-lading hvor reduksjonen alene tilsvarte 172 kr. Kostnadsreduksjonen for nivå 2-lading kontra nivå 1 lading, kom fra timer hvor kraftprisen var relativ høy og elbilbatteriet forsynte husholdningen med elektrisitet. Batteriet kunne deretter lades i lavkosttimer. Med dagens nettleie inkludert i modellen, var det aldri lønnsomt for elbilen å sende kraft ut på nettet. I referansemodellen med Tesla Model S, hvor nettleien ikke var inkludert, førte det til at elbilen sendte kraft fra elbilbatteriet og ut til kraftnettet. Fra nivå 0 til nivå 2 var besparelsen 6,6 %, tilsvarende 718 kr. For Nissan LEAF var tilsvarende reduksjonen på 2,1 % eller 224 kr. Forskjellen mellom elbilene ved å bruke nivå 2, var hovedsakelig grunnet ulik batterikapasitet. Lønnsomheten representerer det øvre nivået av hva som var mulig å oppnå i referanseårene, ettersom modellen er deterministisk. Resultatet viste en marginal privatøkonomisk lønnsomhet, og konklusjonen blir derfor at det er lite aktuelt med nivå 2-lading i Norge, ut ifra dagens forutsetninger. Ved å se på effekten, var reduksjonen større. Selv om det privatøkonomisk ikke var spesielt lønnsomt med nivå 2-lading, kan det være lønnsomt for samfunnet. I modelleringen med Tesla Model S der nettleien var inkludert, viste resultatet en gjennomsnittlig reduksjon på 0,95 kW i timer med relativ høy kraftpris. For timen med størst reduksjon utgjorde reduksjonen 8,9 kW. I timene med lave kraftkostnader ble elbilbatteriet ladet med høy effekt, hovedsakelig om natten. Implementering av effektavgift i modellen førte til en jevnere ladeeffekt gjennom døgnet. Timer med relativt høye kraftpriser, fikk en høyere effekt enn tidligere. Det var ofte om ettermiddagen, da lasten i kraftnettet kan være høy. Elbilens ladeeffekt ble i tillegg begrenset om natten, når det er god kapasitet i kraftnettet

The economics of using vehecle-to-grid in Norwegian households

Masteroppgaven omhandler hvordan batterikapasiteten i elbiler kan brukes til å regulere kraftetterspørselen i norske husholdninger i et økonomisk perspektiv. Problemstillingen tar i hovedsak for seg hvordan virkningen blir på kraftkostnadene og hvordan endringen blir i effekt. Metoden var å utvikle flere modeller med ulike datasett og variabler på timenivå. Modellene ble optimert med mål om å redusere husholdningens kraftkostnader gjennom et helt år. I oppgaven er det delt opp i tre ulike ladenivåer. Ved nivå 0 lades bilen når den kommer hjem til husholdningen, mens elbilen i nivå 1 selv velger lading i timer med lavest kostnader. I nivå 2, som er mest avansert, har elbilen i tillegg mulighet til å sende kraft fra elbil-batteriet og tilbake til kraftnettet (vehicle-to-grid). Elbilene Tesla Model S og Nissan LEAF ble brukt som referanser. Med dagens kraftpriser og nettleie inkludert, ble resultatet med Tesla Model S en redusert årskostnad på 185 kr ved å gå fra nivå 0 til nivå 2-lading. Det tilsvarte en årlig reduksjon av kraftkostnaden på 0,9 %. Reduksjonen kom hovedsakelig ved endringen mellom nivå 0 og nivå 1-lading hvor reduksjonen alene tilsvarte 172 kr. Kostnadsreduksjonen for nivå 2-lading kontra nivå 1 lading, kom fra timer hvor kraftprisen var relativ høy og elbilbatteriet forsynte husholdningen med elektrisitet. Batteriet kunne deretter lades i lavkosttimer. Med dagens nettleie inkludert i modellen, var det aldri lønnsomt for elbilen å sende kraft ut på nettet. I referansemodellen med Tesla Model S, hvor nettleien ikke var inkludert, førte det til at elbilen sendte kraft fra elbilbatteriet og ut til kraftnettet. Fra nivå 0 til nivå 2 var besparelsen 6,6 %, tilsvarende 718 kr. For Nissan LEAF var tilsvarende reduksjonen på 2,1 % eller 224 kr. Forskjellen mellom elbilene ved å bruke nivå 2, var hovedsakelig grunnet ulik batterikapasitet. Lønnsomheten representerer det øvre nivået av hva som var mulig å oppnå i referanseårene, ettersom modellen er deterministisk. Resultatet viste en marginal privatøkonomisk lønnsomhet, og konklusjonen blir derfor at det er lite aktuelt med nivå 2-lading i Norge, ut ifra dagens forutsetninger. Ved å se på effekten, var reduksjonen større. Selv om det privatøkonomisk ikke var spesielt lønnsomt med nivå 2-lading, kan det være lønnsomt for samfunnet. I modelleringen med Tesla Model S der nettleien var inkludert, viste resultatet en gjennomsnittlig reduksjon på 0,95 kW i timer med relativ høy kraftpris. For timen med størst reduksjon utgjorde reduksjonen 8,9 kW. I timene med lave kraftkostnader ble elbilbatteriet ladet med høy effekt, hovedsakelig om natten. Implementering av effektavgift i modellen førte til en jevnere ladeeffekt gjennom døgnet. Timer med relativt høye kraftpriser, fikk en høyere effekt enn tidligere. Det var ofte om ettermiddagen, da lasten i kraftnettet kan være høy. Elbilens ladeeffekt ble i tillegg begrenset om natten, når det er god kapasitet i kraftnettet.M-FORN

Use of autostereoscopic 3D in Video Conversations

I oppgaven vurderes det om autostereoskopisk 3D er egnet å bruke i videosamtaler.Bruk av 3D-teknikker for å forbedre den opplevde kvaliteten av video er i dag mer aktuelt enn noen gang før, og 3D får stadig nye bruksområder. I telepresence-systemer er målet å gjøre illusjonen av at menneskene du snakker med sitter i samme rom så realistisk som mulig. Viktigheten av øyenkontakt gjør samtidig bruk av 3D-briller ganske uaktuelt. Det har derfor vært naturlig å se på om bruk av autostereoskopisk 3D er egnet til å forbedre den opplevde kvaliteten og realismen i en videosamtale. For å vurdere dette har vi gjennom å etablere matematiske sammenhenger og gjøre praktiske forsøk kommet fram til hvilke faktorer som er viktige for å lage autostereoskopisk 3D av god kvalitet. Gjennom erfaringene med å lage 3D har vi kommet fram til hvilke muligheter og begrensninger denne 3D-teknikken har, og vi har vurdert i hvilken grad autostereoskopisk 3D er egnet for ulike scenarier. Vi har også gjort en direkte sammenligning av opplevelsen av en 2D-video og 3D-video ved hjelp av kvalitative metoder.Gjennom erfaringene vi har fått og resultatet av forsøk vi har gjort, har vi kommet fram til at autostereoskopisk 3D kan øke den opplevde kvaliteten av videosamtaler. Dybdeeffekten gjør at ansiktsuttrykk og kroppsspråk blir tydeligere, samtidig som brukeren opplever større innlevelse. Illusjonen av at personen på skjermen faktisk sitter der i virkeligheten forsterkes. Samtidig har autostereoskopisk 3D noen klare begrensninger, og er preget av å være en umoden teknologi. Begrenset innsynsvinkel, dårlige overganger mellom visningsvinduer og lang optimal avstand begrenser friheten til seeren mye. På kamerasiden er det utfordrende å finne kameraoppsett som er egnet på både kort og lang avstand og det er vanskelig å synkronisere kameraene.Vi har likevel tro på at ettersom teknologien utvikler seg, utfordringer blir løst og begrensningene i autostereoskopisk 3D blir mindre, vil dette bli en veldig aktuell teknologi å bruke i telepresence-systemer

Bruk av autostereoskopisk 3D i videosamtaler

I oppgaven vurderes det om autostereoskopisk 3D er egnet å bruke i videosamtaler.Bruk av 3D-teknikker for å forbedre den opplevde kvaliteten av video er i dag mer aktuelt enn noen gang før, og 3D får stadig nye bruksområder. I telepresence-systemer er målet å gjøre illusjonen av at menneskene du snakker med sitter i samme rom så realistisk som mulig. Viktigheten av øyenkontakt gjør samtidig bruk av 3D-briller ganske uaktuelt. Det har derfor vært naturlig å se på om bruk av autostereoskopisk 3D er egnet til å forbedre den opplevde kvaliteten og realismen i en videosamtale. For å vurdere dette har vi gjennom å etablere matematiske sammenhenger og gjøre praktiske forsøk kommet fram til hvilke faktorer som er viktige for å lage autostereoskopisk 3D av god kvalitet. Gjennom erfaringene med å lage 3D har vi kommet fram til hvilke muligheter og begrensninger denne 3D-teknikken har, og vi har vurdert i hvilken grad autostereoskopisk 3D er egnet for ulike scenarier. Vi har også gjort en direkte sammenligning av opplevelsen av en 2D-video og 3D-video ved hjelp av kvalitative metoder.Gjennom erfaringene vi har fått og resultatet av forsøk vi har gjort, har vi kommet fram til at autostereoskopisk 3D kan øke den opplevde kvaliteten av videosamtaler. Dybdeeffekten gjør at ansiktsuttrykk og kroppsspråk blir tydeligere, samtidig som brukeren opplever større innlevelse. Illusjonen av at personen på skjermen faktisk sitter der i virkeligheten forsterkes. Samtidig har autostereoskopisk 3D noen klare begrensninger, og er preget av å være en umoden teknologi. Begrenset innsynsvinkel, dårlige overganger mellom visningsvinduer og lang optimal avstand begrenser friheten til seeren mye. På kamerasiden er det utfordrende å finne kameraoppsett som er egnet på både kort og lang avstand og det er vanskelig å synkronisere kameraene.Vi har likevel tro på at ettersom teknologien utvikler seg, utfordringer blir løst og begrensningene i autostereoskopisk 3D blir mindre, vil dette bli en veldig aktuell teknologi å bruke i telepresence-systemer

Effect and accuracy of emergency dispatch telephone guidance to bystanders in trauma: post-hoc analysis of a prospective observational study

Background:Emergency medical communication centres (EMCCs) dispatch and allocate ambulance resources, and provide first-aid guidance to on-scene bystanders. We aimed to 1) evaluate whether dispatcher guidance improved bystander first aid in trauma, and 2) to evaluate whether dispatchers and on-scene emergency medical services (EMS) crews identified the same first aid measures as indicated.Methods:For 18 months, the crew on the first EMS crew responding to trauma calls used a standard form to assess bystander first aid. Audio recordings of the corresponding telephone calls from bystanders to the EMCC were reviewed.Results:A total of 311 trauma calls were included. The on-scene EMS crew identified needs for the following first-aid measures: free airway in 26 patients, CPR in 6 patients, and hypothermia prevention in 179 patients. EMCC dispatchers advised these measures, respectively, in 16 (62%), 5 (83%), and 54 (30%) of these cases. Dispatcher guidance was not correlated with correctly performed bystander first aid. For potentially life saving first aid measures, all (20/20) callers who received dispatcher guidance attempted first aid, while only some few (4/22) of the callers who did not receive dispatcher guidance did not attempt first aid.Discussion:Overall, the EMCC dispatchers had low sensitivity and specificity for correctly identifying trauma patients requiring first-aid measures. Dispatcher guidance did not significantly influence whether on-scene bystander first aid was performed correctly or attempted in this study setting, with a remarkably high willingness to perform first-aid. However, the findings for potentially lifesaving measures suggests that there may be differences that this study was unable to detect.Conclusion:This study found a high rate of first-aid willingness and performance, even without dispatcher prompting, and a low precision in dispatcher advice. This underlines the need for further knowledge about how to increase EMCC dispatchers’ possibility to identify trauma patients in need of first aid. The correlation between EMCC-guidance and bystander first aid should be investigated in study settings with lower spontaneous first-aid rates

A cross-sectional prospective study of seclusion, restraint and involuntary medication in acute psychiatric wards: patient, staff and ward characteristics

-Background Previous research on mental health care has shown considerable differences in use of seclusion, restraint and involuntary medication among different wards and geographical areas. This study investigates to what extent use of seclusion, restraint and involuntary medication for involuntary admitted patients in Norwegian acute psychiatric wards was associated with patient, staff and ward characteristics. The study includes data from 32 acute psychiatric wards. Methods Multilevel logistic regression using Stata was applied with data from 1016 involuntary admitted patients that were linked to data about wards. The sample comprised two hierarchical levels (patients and wards) and the dependent variables had two values (0 = no use and 1 = use). Coercive measures were defined as use of seclusion, restraint and involuntary depot medication during hospitalization. Results The total number of involuntary admitted patients was 1214 (35% of total sample). The percentage of patients who were exposed to coercive measures ranged from 0-88% across wards. Of the involuntary admitted patients, 424 (35%) had been secluded, 117 (10%) had been restrained and 113 (9%) had received involuntary depot medication at discharge. Data from 1016 patients could be linked in the multilevel analysis. There was a substantial between-ward variance in the use of coercive measures; however, this was influenced to some extent by compositional differences across wards, especially for the use of restraint. Conclusions The substantial between-ward variance, even when adjusting for patients' individual psychopathology, indicates that ward factors influence the use of seclusion, restraint and involuntary medication and that some wards have the potential for quality improvement. Hence, interventions to reduce the use of seclusion, restraint and involuntary medication should take into account organizational and environmental factors.publishedVersio

Aktivaallokering under Solvens II : hvilke aktivaklasser fremstår som attraktive for pensjonskassene under et Solvens II-basert regelverk, og hvilke konsekvenser kan dette medføre?

Formålet med denne utredningen er å undersøke hvilke aktivaklasser som fremstår som attraktive for norske pensjonskasser, gitt det foreslåtte Solvens II-baserte soliditetsregelverket. Utredningen fokuserer på å belyse forskjeller mellom det gjeldende regelverket og det foreslåtte regelverket, samt hvilke konsekvenser et nytt kapitalkrav kan få for pensjonskassene. Vi har benyttet Brute-force og Markowitz-optimering som metodikk for å undersøke påvirkningen på pensjonskassenes aktivaallokering. Funnene i denne utredningen tyder på at investeringer i eiendom og globale statsobligasjoner vil være de mest attraktive aktivaklassene for pensjonskassene under det foreslåtte regelverket. Selskapsobligasjoner med god kredittvurdering fremstår som lite attraktivt, mens selskapsobligasjoner med dårlig kredittvurdering fremstår som relativt attraktivt. Debatten rundt det foreslåtte regelverket har hovedsakelig handlet om at pensjonskassene må selge seg ned i aksjer. Grunnen til dette er at aksjeposisjoner binder mye kapital under det nye regelverket. Det har ført til frykt blant pensjonskassene om en lavere forventet avkastning og en manglende evne til å oppfylle rentegarantien. Resultatene våre tyder på at pensjonskassene må holde en lavere aksjeandel i porteføljen. Vi har i denne utredningen vist at aksjeandelen vil være lavere enn det som er optimalt sammenlignet med moderne porteføljeteori. En annen bekymring rundt strengere kapitalkrav er at pensjonskassene kan bli tvunget til å selge aksjer i nedgangstider. Regelverket er derimot utarbeidet slik at aksjeinvesteringer får et lavere tapspotensial ved dårlige tider i aksjemarkedet, og skal på den måten gjøre at pensjonskassene kan følge en mer motsyklisk strategi. Basert på denne mekanismen finner vi at det reduserte tapspotensialet kan føre til at pensjonskassene kan ha en større aksjeandel etter en nedgangsperiode. Dette gjør det mulig for pensjonskassene å høste gevinster ved en potensiell oppgang. Vi mener denne utredningen kan være et viktig bidrag for pensjonskassene når det nye regelverket trer i kraft, ved at den gir et innblikk i hvordan pensjonskassene på best mulig måte kan allokere sin kapital.nhhma

Development of small versus large hydropower in Norway– comparison of environmental impacts

This study has compared the accumulated environmental impacts from 27 small-scale hydropower plants with 3 large hydropower projects. The results show a slight tendency that large hydropower has a lower degree of impacts than many small-scale projects, but lack of precision in the data and weak methodological foundation introduces uncertainty in the results. Taking into account other benefits such as the provision of regulated power, it is reasonable to assume that a few large hydropower projects will produce electricity to a lower environmental cost compared to many small projects, which should be considered when realizing renewable energy policy objectives. © 2011 Published by Elsevier Ltd. Selection and/or peer-review under responsibility of Renewable Energy Research Conference (RERC), Trondheim, 2012publishedVersio