Inntektsforholdene til storbrukere av helsetjenester

Denne rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet. Oppdraget omfattet en deskriptiv analyse av grupper med stort forbruk av helsetjenester og medisiner, og dermed med antatt høye utgifter til helse, samt husholdningenes inntektsforhold. Rapporten må ses som en innledende utredning med tanke på en større datainnsamling som gjennomføres høsten 2007 av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra NTNU, Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne og Sosial- og helsedirektoratet (Avdeling for levekår). Undersøkelsen omfatter blant annet spørsmål om utgifter til behandling og medisiner. Analysene tar utgangspunkt i data fra Levekårsundersøkelsene 2002 og 2005. Rapporten tar sikte på å kartlegge hvorvidt storbrukere av helsetjenester og medisiner tilhører lavinntektshushold eller hushold som er økonomisk sårbare. Tilnærmingen som er valgt er å avgrense en gruppe med stort forbruk av helsetjenester og medisiner og se på inntektsforholdene til disse gruppene. I analysene av inntektsforhold tar vi utgangspunkt i en relativ tilnærming til lavinntekt og en absolutt tilnærming som sier noe om husholdets økonomiske sårbarhet

Inntektsforholdene til grupper med nedsatt funksjonsevne : Inntektsregnskap for personer

På oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet har Statistisk sentralbyrå utarbeidet en rapport om inntektsforholdene for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten gir en generell oversikt over grupper med nedsatt funksjonsevne og deres individuelle inntekter på ett tidspunkt. Gruppen med "nedsatt funksjonsevne" er definert og operasjonalisert på bakgrunn av opplysninger respondentene selv har gitt i intervju om egen helse og funksjonsevne. Datagrunnlaget er Levekårsundersøkelsen om helse, omsorg og sosial kontakt 2002. Studiepopulasjonen omfatter hjemmeboende personer i alderen 18-66 år. Prosjektarbeidet har bestått av to faser. Jørgen Svalund SSB/FAFO har bidratt i første fase av prosjektet. Hensikten med rapporten er å sammenligne individuelle inntektsforhold for personer med nedsatt funksjonsevne med inntektsforholdene i befolkningen i alt. Vi ser på ulike kilder til inntekt, og nivået på inntekten. Det korrigeres ikke for husholdningsstørrelse eller for hvorvidt det er flere inntekter i husholdet. Individuell inntekt alene gir dermed ikke et fullstendig bilde av den enkeltes inntektsmessige velferd

Personer med nedsatt funksjonsevne. Indikatorer for levekår og likestilling

Kunnskap om levekårene og livssituasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne er et viktig underlag for politikkutforming og politiske beslutninger. Regelmessig dokumentasjon av levekårssituasjonen og samfunnsutviklingen blir spesielt viktig når Norge skal rapportere på effekten av tiltak som er truffet for å oppfylle forpliktelsene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Statistisk sentralbyrå har, på oppdrag for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, utviklet et indikatorsett for å følge levekårs- og livssituasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne og beskrive status innenfor ulike områder. Målet har vært å etablere et sett indikatorer som gir et bilde av gruppens levekår og grad av likestilling, samt deltakelse på ulike samfunnsarenaer. Oppdraget har vært å utnytte eksisterende kilder til data og å sette fokus på kilder til data som med relativt enkle grep kan utnyttes, og således bidra til å styrke beslutningsgrunnlaget om situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne. Indikatorsettet skal avdekke mangler, vise bedringspotensial og bidra til dokumentasjon av hvilken retning utviklingen tar. Indikatorsettet er inndelt i syv livsområder. Indikatorene som er valgt beskriver situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne sammenliknet med gjennomsnittsbefolkningen, 20-66 år. Alle indikatorene brytes ned på kjønn og type funksjonshemming. Det ligger imidlertid en begrensning i datatilfanget, i det ulike kilder definerer ”funksjonshemming” noe ulikt. Dette er beskrevet nærmere i rapporten. Ved å følge indikatorene over tid bør det likevel være mulig å si om en endring i en indikatorverdi betyr at levekårene er blitt bedre eller verre for personer med nedsatt funksjonsevne. Indikatorene er gruppert i syv livsområder: 1. Familie, nettverk og trygghet, 2. Tilfredshet, helse og hjelpebehov, 3. Deltakelse og sosial kontakt, 4. Boforhold, 5. Utdanning, 6. Sysselsetting og arbeidsforhold, 7. Inntekt og økonomiske levekår. Områdene omfatter det som tradisjonelt faller inn under levekår og som inngår i systemer for sosial rapportering. Ambisjonen vært å velge ut parametre som kan belyse levekårene til gruppen med nedsatt funksjonsevne sett i forhold til levekårene i befolkningen. Fundamentet som er lagt her må betraktes som et utgangspunkt for videre utvikling. Håpet er at datakilder vil tilpasses og utvikles over tid, eller at nye kilder til data etableres, slik at relevante forhold som ikke fanges opp i dag, vil kunne innlemmes på sikt. Eventuelt at det med utgangspunkt i disse generelle kjerneindikatorene kan utarbeides mer dyptgående undersøkelser og analyser innenfor de enkelte livsområdene. I rapporten går vi gjennom alle livsområdene og presenterer indikatorene, noen tall, samt dokumentasjon av datakilde som er valgt. Dataene som er referert gjelder status per 2008/2011/2012 avhengig av kilde. Se for øvrig vedlegg A og B for fullstendig oversikt over indikatorsettet og dokumentasjon av kildene

Helse - flere velger alternativt : alternativ behandling

© Statistisk sentralbyrå. Oppgi kilde: Samfunnsspeilet, Statistisk sentralbyrå ved bruk av materiale fra tidsskriftet. Artiklene i Samfunnsspeilet er tilgjengelige fra SSBs nettsider: http://www.ssb.no/ssp/Flere søker hjelp mot helseplager hos alternative behandlere, men de bruker samtidig konvensjonelle helsetjenester. For ti år siden oppsøkte en av ti voksne alternativ behandling, i 2008 brukte en av seks tjenestene. Trender i tiden skaper vekst i næringer der personlig utvikling, helhet og naturlighet er tema. Artikkelen bygger på levekårsundersøkelsen, en årlig undersøkelse som gjennomføres av Statistisk sentralbyrå

Helse - flere velger alternativt : alternativ behandling

Flere søker hjelp mot helseplager hos alternative behandlere, men de bruker samtidig konvensjonelle helsetjenester. For ti år siden oppsøkte en av ti voksne alternativ behandling, i 2008 brukte en av seks tjenestene. Trender i tiden skaper vekst i næringer der personlig utvikling, helhet og naturlighet er tema. Artikkelen bygger på levekårsundersøkelsen, en årlig undersøkelse som gjennomføres av Statistisk sentralbyrå

Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester – 2. Udekket behov for helsetjenester og forebyggende helseatferd

Norge er et rikt land med gode, offentlige helsetjenester. Likevel er det fortsatt sosial ulikhet i befolkningshelsen. Folks helse blir bedre med økende utdanningsog inntektsnivå. I likhet med forrige rapport (SSB, 2017) bekrefter også denne rapporten at det er en sosial gradient i helsetilstand og i bruk av enkelte helsetjenester. I rapporten ser vi på forskjeller i bruk av ulike helsetjenester, og om eventuelle forskjeller jevnes ut når det kontrolleres for svekket helse. Grupper 45 år og eldre med lav utdanning har dårligst helse og bruker helsetjenester i størst grad. Tjenestebruken blant eldre er både større og har sterkere sammenheng med utdanningsnivå og inntekt enn blant yngre. Forskjellene mellom utdanningsgruppene blir mindre når vi bruker svekket helse som behovsmål. Som vist i forrige rapport (SSB, 2017) om sosial ulikhet i bruk av helsetjenester er det lavere utdannings- og inntektsgrupper som bruker allmennlegen i størst grad. Det er også flere i disse gruppene som har hatt døgnopphold på sykehus. Høyere utdannings- og inntektsgrupper bruker helsetjenester som legespesialist, fysioterapi og tannlege i større grad. Det er en klar sosial gradient etter inntekt i bruk av tannlegetjenester, uavhengig av helsetilstand. Det samme gjelder for bruk av legespesialist. Andelen som har vært innlagt på sykehus ser derimot ut til å være mindre jo høyere inntekt man har, en omvendt sosial gradient. De aller fleste får den helsehjelpen de trenger, men det er til dels store forskjeller mellom ulike sosiale grupper. Det er flere yngre enn eldre som oppgir et udekket behov for helsehjelp. Behovet er størst i sårbare grupper, som hos personer med lav inntekt, svekket helse, psykiske plager, uføre og arbeidsledige. Blant dem som har et udekket behov for legehjelp er det sjelden dårlig råd eller transport som er årsaken, men enkelte mener det er for lang ventetid for å få time. For tannlegetjenester er dette annerledes, her sier halvparten av dem med et udekket behov at de ikke har hatt råd til tannlegebehandling. Det er færre som har udekket behov for psykolog eller psykiater, enn lege og tannlege. Her finner vi oftere personer med psykiske plager og arbeidsledige. Flere enn før har tatt en influensavaksine, og flest er det i høyere inntektsgrupper. Vi kan se en sosial gradient etter utdanning. Når det kommer til utvalgte blodprøver, er det ingen gradient etter utdanning, her har flest sjekket seg for høyt blodtrykk, blodsukker og kolesterol i den midterste utdanningsgruppen. Det er derimot en sosial gradient etter husholdningsinntekt, men den flater ut når det justeres for svekket helse. Det er god oppslutning om de nasjonale screeningprogrammene, og også her er det en sosial gradient etter inntekt for kvinnene i målgruppen 50-69 år i mammografiprogrammet. Det er det også for celleprøver for å påvise livmorhalskreft, for kvinner over 44 år

Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester. En kartlegging

I hvilken grad er det sosiale forskjeller i bruk av lege, sykehus, fysioterapeut, tannlege og psykolog? Rapporten viser at grupper med lav utdanning/inntekt har dårligere helse og generelt bruker helsetjenester i større grad enn grupper med høyere utdanning/inntekt. I tillegg til utdanning og inntekt ser rapporten sammenhengen mellom kjønn, alder, helsetilstand og helsetjenestebruk. I grupper med mindre enn god helse er det relativt liten sosial ulikhet i bruk av de fleste tjenestene. Størst forskjeller i helsetjenestebruk er det i grupper med god helse og blant eldre. Forhold som legemiddelbruk og tilfredshet med helsetjenester blir også omtalt i denne rapporten. Inntektsnivået ser ut til å ha mer å si for ulik bruk av helsetjenester enn utdanningsnivå. Generelt bruker grupper med mindre enn god helse, helsetjenester i større grad enn dem med god helse. Kvinner bruker helsetjenester mer enn menn, og eldre bruker mer enn yngre. Arbeidet med denne rapporten er finansiert av Helsedirektoratets Avdeling for levekår og helse

Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester. En kartlegging

I hvilken grad er det sosiale forskjeller i bruk av lege, sykehus, fysioterapeut, tannlege og psykolog? Rapporten viser at grupper med lav utdanning/inntekt har dårligere helse og generelt bruker helsetjenester i større grad enn grupper med høyere utdanning/inntekt. I tillegg til utdanning og inntekt ser rapporten sammenhengen mellom kjønn, alder, helsetilstand og helsetjenestebruk. I grupper med mindre enn god helse er det relativt liten sosial ulikhet i bruk av de fleste tjenestene. Størst forskjeller i helsetjenestebruk er det i grupper med god helse og blant eldre. Forhold som legemiddelbruk og tilfredshet med helsetjenester blir også omtalt i denne rapporten. Inntektsnivået ser ut til å ha mer å si for ulik bruk av helsetjenester enn utdanningsnivå. Generelt bruker grupper med mindre enn god helse, helsetjenester i større grad enn dem med god helse. Kvinner bruker helsetjenester mer enn menn, og eldre bruker mer enn yngre. Arbeidet med denne rapporten er finansiert av Helsedirektoratets Avdeling for levekår og helse

Kvinners liv og helse siste 20 år

Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal lage ny utredning om kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv. Utvalget ble oppnevnt 5. mars 2021 og ledes av Christine Meyer. Målet er å få en oppdatert oversikt over kvinners helse i Norge og kjønnsforskjeller i helse. Utvalget skal se på utfordringer for kvinner når det gjelder risiko og forekomst av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenester. Mandatet er å undersøke hvordan kjønnsforskjeller og kjønnsperspektivet blir håndtert i arbeidet med folkehelse, i helse- og omsorgstjenestene og i forskning og utdanning. Utredningen skal inngå i grunnlaget for en kommende kvinnehelsestrategi. Denne rapporten er svar på dette oppdraget og faller inn under delen som omhandler ‘helse i livsfaser’. Rapporten beskriver kvinnehelse, helsetjenestebruk og demografisk utvikling de siste 20 årene i ulike aldersgrupper og livsfaser, og forsøker å se kvinners helse i lys av samfunnsutviklingen ellers

Viktige signaler om samfunnet : Indikatorer for bærekraftig utvikling 2009

I denne rapporten presenterer vi et oppdatert sett av indikatorer for bærekraftig utvikling og beskriver utviklingen av indikatorene sammen med relevant tilleggsinformasjon. Hva er bærekraftig utvikling, og hvordan måle den? Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) definerte bærekraftig utvikling som en utvikling som sikrer behovene til dagens generasjon uten å sette framtidige generasjoners behov i fare (WCED 1987). Bærekraftig utvikling hviler på tre pilarer; økonomiske forhold, sosiale forhold og miljøforhold som alle må være tilfredsstillende ivaretatt, og over hele kloden. Siden verden er kompleks, betyr dette at man trenger flere indikatorer for å belyse utviklingstrekk på ulike områder. Indikatorene skal fortelle oss om samfunnsutviklingen på de ulike områdene er bærekraftig, eventuelt om den er i ferd med å dreie mot en mer eller mindre bærekraftig retning enn tidligere. Ideelt sett skal det samlede settet av indikatorer si noe om utviklingen samlet sett er bærekraftig. Indikatorene skal først og fremst vise de langsiktige trendene og peke på fremtidige utfordringer, men de skal også fange opp de forandringene som måtte skje fra ett år til et annet. Intensjonen med indikatorene er at de skal representere utviklingen innenfor et større område. På den måten skiller en indikator seg fra statistikk på områdene, som belyser mye mer detaljer i utviklingen. Statistikken kan vise at det kan være stor grad av heterogenitet når det gjelder utviklingen innenfor det området som indikatoren skal belyse. Ved stor grad av heterogenitet kan en si at indikatoren er en dårlig representant for sitt område. Ved stor homogenitet er den en bedre representant. I tillegg til selve indikatoren, presenteres i denne rapporten noen andre aspekter ved de ulike temaene nettopp for å ta høyde for at det kan være betydelig heterogenitet. Et viktig spørsmål er om en bærekraftig utvikling forutsetter at alle indikatorer peker i en positiv retning, og i forlengelsen av dette, hvorvidt alle politikkområder som skal belyses med tilhørende indikatorer, er like viktige. Man kunne da i prinsippet tenke seg å veie sammen alle indikatorene til ett mål på bærekraft. Dette reiser svært komplekse spørsmål som er gjenstand for mye diskusjon både nasjonalt og internasjonalt. På mange områder gjenstår mye forskning for å utvikle gode enkeltindikatorer