Impact supplement of the strengths and difficulties questionnaire in the assessment of functional impairment in children with ADHD or ASD in a mixed neuropediatric sample: A partial validation study

Background: In addition to symptoms of neurodevelopmental disorders, functional impairment is crucial to the determination of clinical significance. The aim of this study was to examine partial validity and usefulness of the Strengths and Difficulties Questionnaire’s (SDQ) impact supplement (SDQ impact) in measuring functional impairment in children and adolescents diagnosed with attention deficit/hyperactivity disorder (ADHD) or autism spectrum disorder (ASD) in neuropediatric clinics. Methods: Participants were children and adolescents (N = 337) referred to neuropediatric outpatient clinics for neurodevelopmental assessment. Functional impairment was evaluated using three instruments: the SDQ impact, the Vineland Adaptive Behavior Scale (VABSII), and the Children’s Global Assessment Scale (CGAS). Mental health symptoms and intellectual function were also assessed. We investigated convergent and concurrent validity of the SDQ impact. Results: The convergent validity of the SDQ impact was shown by its significant correlations with the VABS-II composite score and the CGAS total score. The concurrent validity of the SDQ impact was demonstrated by its significant relationship with ADHD and ASD diagnoses in logistic regression analyses. Using established cutoffs, the sensitivity of the SDQ impact to reveal functional impairment in children with ADHD and ASD diagnoses was demonstrated in this neuropediatric sample, but at the cost of low specificity. Conclusion: The SDQ impact is an easy-to-use tool, and the overall study results indicate that it is partially valid, suggesting it may be used for the screening of general functional impairment in the neuropediatric population

Teacher reports of emotional and behavioral problems in Nepali schoolchildren: to what extent do they agree with parent reports?

Background: Teacher reports of child emotional and behavioral problems (EBPs) are sparse in many low- and middle-income countries, especially when compared to reports from parents. Cross-informant information is pivotal to clinicians when dealing with mentally ill children. In this study from Nepal, we examined teacher reports of child EBPs, the agreement between teacher and parent reports, and how this agreement varied by type of EBP and child gender. Methods: This cross-sectional, observational study included 3808 schoolchildren aged 6–18 years from 16 districts of Nepal. Teacher and parent reports of EBPs were measured by the Nepali versions of the Teacher Report Form (TRF) and the Child Behavior Checklist (CBCL), respectively. Linear mixed model analysis was used for group comparisons and intraclass correlations. Agreement between TRF and CBCL scale scores were analyzed using Pearson’s correlation coeffcient. Results: The prevalence of EBPs according to teacher reports was 15.4%, whereas the previous parent reported prevalence was 19.1%. Also, the mean TRF score was significantly lower than mean CBCL score for the 90 common items. Mean TRF scores for Total Problems, Externalizing Problems, and Internalizing Problems were 26.9 (standard deviation, SD 24.5), 6.1 (SD 7.2), and 7.9 (SD 7.3), respectively. Consistent with parent reports, mean TRF scores for Total Problems and Externalizing Problems were higher among boys than girls, whereas no significant gender differences were found for Internalizing Problems. Teacher-parent agreement was moderate (r=.38), and slightly higher for Externalizing Problems than for Internalizing Problems (r=.37 versus r=.34). Moderate to low correlations were found for all syndrome scales, with coeffcients ranging from r=.26 (Social Problems) to r=.37 (Attention Problems). The effect of child gender on the teacher-parent agreement was significant for Internalizing Problems only, with a higher agreement for girls than for boys. Conclusion: Nepali teachers reported fewer child EBPs than parents. Teacher-parent agreement was moderate and varied by type of EBP and child gender. Our fndings underscore the importance of obtaining information on child EBPs from both parents and teachers when evaluating and treating children in low- and middle-income countries like Nepal

IQ as a moderator of outcome in severity of children's mental health status after treatment in outpatient clinics

Psychotherapy is an effective treatment for mental health disorders, but even with the most efficacious treatment, many patients do not experience improvement. Moderator analysis can identify the conditions under which treatment is effective or whether there are factors that can attenuate the effects of treatment. In this study, linear mixed model analysis was used to examine whether the Full Scale IQ (FSIQ), Performance IQ (PIQ) and Verbal IQ (VIQ) on the Wechsler Intelligence Scale for Children – Third Edition, moderated outcomes in general functioning and symptom load. A total of 132 patients treated at three outpatient child and adolescent mental health services (CAMHS) were assessed at three different time points. The Children’s Global Assessment Scale (CGAS) and the Health of the Nation Outcome Scales for Children and Adolescents (HoNOSCA) were used to measure the severity of impairments in general functioning and symptom load. IQ was assessed at the start of treatment. Moderator analysis revealed that the FSIQ × time interaction predicted changes in CGAS scores (p < .01), and that the PIQ × time interaction predicted changes in HoNOSCA scores (p < .05). The slopes and intercepts in HoNOSCA scores covaried negatively and significantly (p < .05). The same pattern was not detected for the CGAS scores (p = .08). FISQ and PIQ moderated change in general functioning and symptom load, respectively. This implies that patients with higher IQ scores had a steeper improvement slope than those with lower scores. The patients with the highest initial symptom loads showed the greatest improvement, this pattern was not found in the improvement of general functioning

Assignment of mental health diagnoses and severity : effectiveness and reliability of online standardized assessment instruments

During the last decade, child psychiatry has been a focus of the Norwegian government's plan to improve mental health care. Psychiatric assessment of children and adolescents is more complex than that of adults, and rating scales and diagnostic instruments have become increasingly important tools in both research and clinical practice. This dissertation investigates standardized assessment instruments used in routine clinical practice to assign diagnoses and severity of mental health problems. Both the reliability and the validity of some instruments were examined, and a main focus was the clinical usefulness of these instruments and their potential for more effective use of limited clinical resources. In paper 1 the agreement between diagnoses and severity ratings assigned by clinical specialists who were trained Child and Adolescent Mental Health Service (CAMHS) researchers examined. Information on 100 youths was obtained from multiple informants through a webbased Development and Well-Being Assessment (DAWBA). Based on this information, four experienced clinicians independently diagnosed (according to the International Classification of Diseases Revision 10) and rated the severity of mental health problems according to the Health of the Nation Outcome Scales for Children and Adolescents (HoNOSCA) and the Children’s Global Assessment Scale (C-GAS). Agreement for diagnosis was - =0.69-0.82. Intra-class correlation for single measures was 0.78 for HoNOSCA and 0.74 for C-GAS, and 0.93 and 0.92, respectively for average measures. Information obtained with the online DAWBA may be a sound basis on which to establish reliable clinical diagnoses and severity ratings for common mental health disorders in a clinical setting. A clinical practice that includes systematic, multiple independent assignments of diagnosis and severity, is preferable due to the resulting improved reliability of the severity ratings. In paper 2 the application of specific scoring algorithms for the Strengths and Difficulties Questionnaire (SDQ) was examined. Could available online norms be useful in screening for mental health disorders among children and adolescents in the CAMHS North Study? A total of 286 outpatients, aged 5 to 18 years, were assigned diagnoses based on the DAWBA. The main diagnostic groups (emotional, hyperactivity, conduct and other disorders) were then compared to the SDQ scoring algorithms using two dichotomisation levels: ‘possible’ and ‘probable’ levels. Sensitivity for the diagnostic categories included was 0.47-0.85 (‘probable’ dichotomisation level) and 0.81-1.00 (‘possible’ dichotomisation level). Specificity was 0.52-0.87 (‘probable’ level) and 0.24-0.58 (‘possible’ level). The discriminative ability, as measured by ORD, was in the interval for potentially useful tests for hyperactivity disorders and conduct disorders when dichotomised on the ‘possible’ level, but outside the interval for potentially useful tests for all diagnostic categories when dichotomised on the most common used ‘probable’ level. In conclusion, the ability of the SDQ to detect mental health disorders among patients referred to CAMHS is not sufficient for clinical purposes. When used as a screening instrument to determine whether further evaluation is warranted in a clinical CAMHS sample, the SDQ seems best suited to identify children and adolescents who do not require further psychiatric evaluation, although this also is problematic from a clinical point of view. In paper 3 the agreement between diagnoses and severity assigned by clinical specialists trained as CAMHS researchers, based only on DAWBA information collected online, and the routine clinical assignments by CAMHS clinicians was examined. Routine clinical assignment of diagnoses was compared to online clinical assignment of diagnoses for 286 patients from the CAMHS North study. Chi square analysis, kappa statistics and multinomial logistic regression analyses were performed. Raw agreement for diagnostic categories varied between 74% and 90%, resulting in kappa values of 0.41-0.49. The final multinomial regression models were significant. Agreement on mental health diagnoses can be fair when online clinical assignments and routine clinical assignments of mental health diagnoses are compared. This may be sufficient to replace the routine clinical assignment of diagnoses with an online clinical assignment in order to save time and resources. We also examined factors contributing to agreement or disagreement on the diagnoses. Age, gender and number of informants significantly contributed to the explanation of agreement and disagreement for ‘emotional diagnosis’ and ‘hyperkinetic/conduct diagnosis’. However, the changes in odds were small in magnitude and the factors probably do not consistently contribute to the understanding of agreement or disagreement in any clinically meaningful way. Lastly, implications for further research on reliable and effective assessment methods are discussed

Måleegenskaper ved den norske versjonen av Aid to Capacity Evaluation (ACE)

Aid to Capacity Evaluation (ACE) er et semistrukturert beslutningshjelpemiddel som kan hjelpe klinikere til å vurdere pasienters beslutnings- eller samtykkekompetanse når pasienten skal ta en medisinsk beslutning. Skjemaet består av syv vurderingsområder som er vesentlige for pasientens beslutningskompetanse. Det tar 5–10 minutter å gjennomføre intervjuet. Den norske oversettelsen ble gjort i 2011 av Jørgen Dahlberg og Reidar Pedersen fra Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Litteratursøk og kontakt med oversetterne resulterte ikke i noen relevante treff. Det foreligger per i dag ikke dokumentasjon for ACEs måleegenskaper i en skandinavisk kontekst. De psykometriske egenskapene for ACE i en skandinavisk kontekst er ukjente. Før det foreligger dokumentasjon for måleegenskapene, bør klinisk bruk skje med stor varsomhet, særlig dersom skårene brukes som del av et beslutningsgrunnlag på individnivå

Måleegenskaper ved den norske versjonen av Wechsler Intelligence Scale for Children – Fifth Edition (WISC-V)

Wechsler Intelligence Scale for Children – Fifth Edition (WISC-V) ble publisert i USA i 2014 og den norske versjonen kom i 2017. Norsk og internasjonal rettighetshaver er Pearson Assessment. Oversettelsesarbeidet, inkludert kulturell tilpasning, ble gjennomført av Pearson Assessment med hjelp fra klinisk ekspertise i Norge, Danmark og Sverige. WISC-V er en individuelt administrert test av intellektuelle evner hos barn og ungdom i alderen 6:0-16:11 år. Testen består av 15 deltester, ti primære og fem sekundære deltester. Testtiden er beregnet til 45–80 minutter, avhengig av antall deltester og barnets alder. Psykologer og fagpersoner med mastergrad i pedagogikk med fordypning i pedagogisk-psykologisk rådgivning eller spesialpedagogikk fra UiO er kvalifisert til å kjøpe testen. For personer med mastergrad i pedagogikk eller psykologi fra andre læresteder er det et eget sertifiseringsprogram. Søket førte til 1119 norske, respektive 1865 svenske og danske treff. Ingen av treffene var relevante. Manualens skandinaviske normering er det eneste grunnlaget for vurdering av testens psykometriske egenskaper. Normer for aldersgrupper, validitet og reliabilitet, samt gjennomsnittsskårer for barn med lett intellektuell funksjonsnedsettelse og for særlig evnerike barn, ble rapportert i manualen. Normeringsutvalget bestod av 660 barn fra 6:0 til 16:11. Resultatene ble presentert som skalerte skårer fra 1 til 19, med et gjennomsnitt på ti og et standardavvik på tre. Indeksskårer ble konstruert med et gjennomsnitt på 100, et standardavvik på 15 og et skåreintervall på 45–155, respektive 40–160. Reliabilitetskoeffisienter (indre konsistens) på deltestnivå og indeksnivå var fra gode til utmerkede. Goodness-of-fit-analyse i forbindelse med konfirmatorisk faktoranalyse ga CFI 0,97-0,98 og RMSEA 0,05 for valgt femfaktormodell. Mønsteret av interkorrelasjoner mellom deltest, prosesskår og indeks viser store likheter med resultatene fra den amerikanske standardiseringen. Korrigerte rangkorrelasjonene for FSIQ og på indeksnivå mellom WISC-V og WISC-IV er høye (0,67-0,91). Kriterierelatert validitet som predikerer både intellektuell funksjonsnedsettelse og særlige evner var dårligere enn forventet og spesielt for gruppen særlig evnerike barn. Det er behov for mer dokumentasjon av måleegenskapene i en klinisk skandinavisk kontekst. Basert på dokumentasjonen som finnes fremstår WISC-V i hovedsak som et reliabelt instrument for vurdering av evnenivå og kognitiv profil. Foreliggende data er utilstrekkelige til å vurdere hvorvidt WISC-V også er et valid instrument for vurdering av kognitiv profil. Klinisk profiltolkning bør dermed gjøres med forsiktighet

Måleegenskaper ved den norske versjonen av Autism Diagnostic Observation Schedule, Second Edition (ADOS-2)

Beskrivelse - Autism Diagnostic Observation Schedule, Second Edition (ADOS-2) (Lord, et al., 2012) er et kartleggingsinstrument for å vurdere atferd ved autismespekterforstyrrelser, ASF. ADOS-2 har fem moduler tilpasset språknivå og/eller alder. ADOS-2 er utviklet av Lord et al. og er en videreutvikling av ADOS-G (2000). Revisjonen har nye og reviderte algoritmer for modulene 1– 4 samt en småbarnsmodul (Toddler Module) som kan brukes ned til 12 måneders alder (Hus & Lord, 2014). Dette betyr at ADOS-2 er et egnet verktøy ved utredning av ASF fra 12 måneder til voksen alder. l tillegg har revisjonen en sammenligningsskår for at en bedre skal kunne sammenligne mellom modulene. Testen er oversatt til norsk av Synnve Schölberg, Kenneth Larsen og Niels Petter Thorkildsen i 2014. Bruk av testen forutsetter godt kjennskap til testen og de enkelte oppgavene, samt kunnskap om ASF. Högrefe Psykologiforlaget AB © har rettighetene til den norske manualen og protokollene, copyright © 2012 Western Psychological Services. Testen består av aktiviteter som forventes å frambringe atferd som er relatert til en ASF-diagnose og tar ca. 40 – 60 minutter å administrere. Atferden skåres ut under testen på tvers av aktivitetene. Algoritmen er knyttet opp mot diagnosekriteriene. Litteratursøk - Det systematiske litteratursøket resulterte i 67 norske artikler hvorav ingen oppfylte inklusjonskriteriene. Tilsvarende litteratursøk resulterte i 129 skandinaviske artikler hvorav tre oppfylte inklusjonskriteriene. I tillegg ble en norsk artikkel av Karoline Alexandra Havdahl identifisert gjennom kontakt med Eric Zander. Alle de fire inkluderte artiklene rapporterte resultater fra tverrsnittsundersøkelser, tre av dem fra kliniske utvalg og den fjerde fra en norsk befolkningsstudie. Psykometri - Forekomst og middelverdier er beskrevet i den norske studien og den diagnostiske validiteten er undersøkt for både den norske og svenske versjonen. I tillegg er reliabilitet undersøkt i en svensk studie. Det foreligger ikke norske eller skandinaviske normer. Konklusjon - Det finnes begrenset dokumentasjonen på kartleggingsinstrumentets psykometriske egenskaper og ADOS-2 må derfor brukes med en viss forsiktighet. Resultatene må som anbefalt i manualen sees i sammenheng med annen klinisk informasjon samt andre tester, før en konkluderer med en diagnose i autismespekteret. <p

Måleegenskaper ved den norske versjonen av Wechsler Intelligence Scale for Children – Fifth Edition (WISC-V)

Wechsler Intelligence Scale for Children – Fifth Edition (WISC-V) ble publisert i USA i 2014 og den norske versjonen kom i 2017. Norsk og internasjonal rettighetshaver er Pearson Assessment. Oversettelsesarbeidet, inkludert kulturell tilpasning, ble gjennomført av Pearson Assessment med hjelp fra klinisk ekspertise i Norge, Danmark og Sverige. WISC-V er en individuelt administrert test av intellektuelle evner hos barn og ungdom i alderen 6:0-16:11 år. Testen består av 15 deltester, ti primære og fem sekundære deltester. Testtiden er beregnet til 45–80 minutter, avhengig av antall deltester og barnets alder. Psykologer og fagpersoner med mastergrad i pedagogikk med fordypning i pedagogisk-psykologisk rådgivning eller spesialpedagogikk fra UiO er kvalifisert til å kjøpe testen. For personer med mastergrad i pedagogikk eller psykologi fra andre læresteder er det et eget sertifiseringsprogram. Søket førte til 1119 norske, respektive 1865 svenske og danske treff. Ingen av treffene var relevante. Manualens skandinaviske normering er det eneste grunnlaget for vurdering av testens psykometriske egenskaper. Normer for aldersgrupper, validitet og reliabilitet, samt gjennomsnittsskårer for barn med lett intellektuell funksjonsnedsettelse og for særlig evnerike barn, ble rapportert i manualen. Normeringsutvalget bestod av 660 barn fra 6:0 til 16:11. Resultatene ble presentert som skalerte skårer fra 1 til 19, med et gjennomsnitt på ti og et standardavvik på tre. Indeksskårer ble konstruert med et gjennomsnitt på 100, et standardavvik på 15 og et skåreintervall på 45–155, respektive 40–160. Reliabilitetskoeffisienter (indre konsistens) på deltestnivå og indeksnivå var fra gode til utmerkede. Goodness-of-fit-analyse i forbindelse med konfirmatorisk faktoranalyse ga CFI 0,97-0,98 og RMSEA 0,05 for valgt femfaktormodell. Mønsteret av interkorrelasjoner mellom deltest, prosesskår og indeks viser store likheter med resultatene fra den amerikanske standardiseringen. Korrigerte rangkorrelasjonene for FSIQ og på indeksnivå mellom WISC-V og WISC-IV er høye (0,67-0,91). Kriterierelatert validitet som predikerer både intellektuell funksjonsnedsettelse og særlige evner var dårligere enn forventet og spesielt for gruppen særlig evnerike barn. Det er behov for mer dokumentasjon av måleegenskapene i en klinisk skandinavisk kontekst. Basert på dokumentasjonen som finnes fremstår WISC-V i hovedsak som et reliabelt instrument for vurdering av evnenivå og kognitiv profil. Foreliggende data er utilstrekkelige til å vurdere hvorvidt WISC-V også er et valid instrument for vurdering av kognitiv profil. Klinisk profiltolkning bør dermed gjøres med forsiktighet

Måleegenskaper ved den norske versjonen av Development and Well-Being Assessment (DAWBA)

Development and Well-Being Assessment (DAWBA) ble utviklet på 1990-tallet i Storbritannia som et diagnostisk verktøy for å fange opp vanlige barne- og ungdomsdiagnoser (DSM-IV) (Goodman et al., 2000). Den norske oversettelsen ble gjort av Einar Heiervang, Kjerstin Søvik, Melanie Young, Anne Karin Ullebø og Ingrid Jangård Orre. Det finnes tre versjoner av DAWBA med spørsmål som rettes til henholdsvis foreldre, ungdommer og lærere. Alle tre kan administreres enten via web eller manuelt. Den norske versjonen inneholder spørsmål for en rekke ulike lidelser og forstyrrelser i tillegg til man kartlegger bakgrunnsinformasjon og sterke sider hos barnet. Det tar omtrent 50 minutter for foreldre å besvare spørsmålene i foreldreversjonen. Det stilles krav om relevant opplæring og utdanning for å kunne anvende DAWBA. Det diagnostiske systemet er tenkt brukt klinisk og til forskningsformål. Det systematiske litteratursøket resulterte i 33 treff hvorav åtte oppfylte inklusjonskriteriene. De inkluderte artiklene rapporterte resultater fra to studier, Barn i Bergen-studien med et befolkningsbasert utvalg (Heiervang et al., 2007) og en klinisk studie basert på barn og ungdommer henvist til BUP (Brøndbo et al.,2012) De inkluderte studiene rapporterte forekomster av ulike diagnoser både i en klinisk gruppe og et større utvalg av barn bosatt i Bergen. Én studie har undersøkt reliabiliteten mellom ulike klinikere som har anvendt DAWBA, med høyt samsvar (interrater-reliabilitet) for de fleste diagnosene. Det er enkelte studier som belyser validiteten, f.eks ved at DAWBA er sammenlignet med diagnoser satt av klinikere uten å anvende DAWBA, mens en annen studie har undersøkt sammenhengen mellom datagenererte diagnoser ved hjelp av DAWBA og diagnoser satt av klinikere basert på informasjon innhentet via DAWBA. For ordinær klinisk bruk kan den norske versjonen av DAWBA være et godt hjelpemiddel i arbeidet med diagnostisering av problemer innenfor psykisk helse for barn og unge. Foreliggende dokumentasjon tyder på at de datagenererte diagnosene kun bør brukes til omtrentlige prevalensestimat i forskningsøyemed