Skjøtselsråd for kulturmarkseng, Sør-Gjæslingan. Skjøtselsråd for restaurering av gammel kulturmarkseng på fellesarealer på Karlholmen, Flatholmen og Heimværet. Enkel utgave

publishedVersio

Skjøtselsplan for kystlynghei på Nordstøya, Harstad kommune i Sør-Troms

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Nordstøya i Harstad kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten. Vedlegg 3 og 4 går kort gjennom bosetningshistorie og tidligere arealbruk i området og den nordlige landsdelen ellers, med hovedvekt på utnyttelse av røsslyng til fôr.publishedVersio

Kartlegging av viktige naturtyper på Sør-Gjæslingan. Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke.

Denne rapporten presenterer kartlegging av viktige naturtyper etter DN-håndbok 13, med tilhørende skjøtselsråd for gammel kulturmark på utvalgte øyer innen øygruppen Sør-Gjæslingan i Vikna kommune, på oppdrag fra Vikna kommune i Nord-Trøndelag. Følgende åtte øyer ble kartlagt; Geitkyrøya, Storkyrøya, Harranakkan, Kjerkøya, Svinstiøya, Heimværet, Karlholmen og Flatholmen. Kystlynghei verdi A ble registrert på Harranakkan, mens verdi B ble registrert på Geitkyrøya, Storkyrøya, Kjerkøya og Svinstiøya. Strandeng verdi B ble registrert på Storkyrøya og Kjerkøya. Slåttemark verdi C og boreal hei ble registrert på Heimværet. I tillegg ble det utarbeidet skjøtselsråd for restaurering av gammel kulturmark på fellesarealer på Karlholmen, Heimværet og Flatholmen. Det er også foretatt registrering av Sør-Gjæslingan som verdifullt kulturlandskap, med verdi klasse 1: spesielt verdifullt område. Fra tidligere (Vesterbukt 2014) finnes to registrerte slåttemarker på Heimværet med verdi B. Sør-Gjæslingan er et fiskevær som har nasjonal verdi. Det fredete området består av mer enn 80 små øyer og holmer. Sør-Gjæslingan er et eksempel på mange hundre års fiskeværhistorie langs kysten, og har vært ett av de største og viktigste fiskeværene sør for Lofoten. Arbeidet med denne rapporten er utført i forbindelse med forvaltnings- og skjøtselsplan for kulturlandskapet på Sør-Gjæslingan

Coastal heathland vegetation is surprisingly resistant to experimental drought across successional stages and latitude

In the last decade, several major dwarf-shrub dieback events have occurred in northern European coastal heathlands. These dieback events occur after extended periods with sub-zero temperatures under snow-free conditions and clear skies, suggesting that coastal heathlands have low resistance to winter drought. As climate projections forecast increased drought frequency, intensity, and duration, coastal heathlands are likely to experience more such diebacks in the future. There are, however, few empirical studies of drought impacts and responses on plant communities in humid oceanic ecosystems. We established a drought experiment with two distinct levels of intensified drought to identify responses and thresholds of drought resistance in coastal heathland vegetation. We repeated the experiment in two regions, separated by five degrees latitude, to represent different bioclimatic conditions within the coastal heathlands' wide latitudinal range in Europe. As coastal heathlands are semi-natural habitats managed by prescribed fire, and we repeated the experiment across three post-fire successional phases within each region. Plant community structure, annual primary production, and primary and secondary growth of the dominant dwarf-shrub Calluna vulgaris varied between climate regions. To our surprise, these wide-ranging vegetation- and plant-level response variables were largely unaffected by the drought treatments. Consequently, our results suggest that northern, coastal heathland vegetation is relatively resistant to substantial intensification in drought. This experiment represents the world's wettest (2200 mm year−1) and northernmost (65°8'N) drought experiment to date, thus filling important knowledge gaps on ecological drought responses in high-precipitation and high-latitude ecosystems across multiple phases of plant community succession.publishedVersio

Recent warming causes functional borealization and diversity loss in deep fish communities east of Greenland

Aim: We assessed temporal trends in functional diversity of the deep-sea demersal fish communities of East Greenland to characterize ecological responses to rising sea temperatures. Location: The study region encompasses a shelf and slope area located offshore between 63°N and 66°N, east of Greenland. Methods: A unique dataset of demersal fish abundance covering a depth range of 1500 m over 18 years was combined with a fish trait dataset which included a mix of quantitative and categorial traits that characterized species' morphology, feeding strategy, habitat, and life history. We analysed the species by trait matrix using principal component analysis (PCA). To investigate trait patterns across the communities (sites), community weighted mean (CWM) traits were calculated and analysed using PCA. Further, depth specific and temporal trends in functional diversity indices were calculated. Results: We found signs of a taxonomic and functional borealization, associated with a loss in functional diversity, down to 1000 m, characterized by an increase in mobile generalists and a decrease in bottom dwelling benthivores. Main conclusions: The increased dominance of boreal species traits was not sufficient to compensate for the loss of Arctic species traits leading to declining functional diversity. The decrease in functional diversity may negatively affect ecosystem robustness to environmental change. These responses are most likely not unique to this study area and call for more attention to ecosystem considerations in climate change management strategies in the deep-sea

Reducing Wooden Structure and Wildland-Urban Interface Fire Disaster Risk through Dynamic Risk Assessment and Management

In recent years, severe and deadly wildland-urban interface (WUI) fires have resulted in an increased focus on this particular risk to humans and property, especially in Canada, USA, Australia, and countries in the Mediterranean area. Also, in areas not previously accustomed to wildfires, such as boreal areas in Sweden, Norway, and in the Arctic, WUI fires have recently resulted in increasing concern. January 2014, the most severe wooden town fire in Norway since 1923 raged through Lærdalsøyri. Ten days later, a wildfire raged through the scattered populated community of Flatanger and destroyed even more structures. These fires came as a surprise to the fire brigades and the public. We describe and analyze a proposed way forward for exploring if and how this increasing fire incidence can be linked to concomitant changes in climate, land-use, and habitat management; and then aim at developing new dynamic adaptive fire risk assessment and management tools. We use coastal Norway as an example and focus on temporal changes in fire risk in wooden structure settlements and in the Norwegian Calluna vulgaris L. dominated WUI. In this interface, the fire risk is now increasing due to a combination of land-use changes, resulting in large areas of early successional vegetation with an accumulation of biomass, and the interactive effects of climatic changes resulting in increased drought risk. We propose a novel bow-tie framework to explore fire risk and preventive measures at various timescales (years, months, weeks, hours) as a conceptual model for exploring risk contributing factors and possibilities for risk management. Ignition is the top event of the bow-tie which has the potential development towards a fire disaster as a worst case outcome. The bow-tie framework includes factors such as changes in the built environment and natural habitat fuel moisture content due to the weather conditions, WUI fuel accumulation, possibly improved ecosystem management, contribution by civic prescribed burner groups, relevant fire risk modeling, and risk communication to the fire brigades and the public. We propose an interdisciplinary research agenda for developing this framework and improving the current risk understanding, risk communication, and risk management. This research agenda will represent important contributions in paving the road for fire disaster prevention in Norway, and may provide a model for other systems and regions.publishedVersio

Germination and seedling growth of Calluna vulgaris is sensitive to regional climate, heathland succession, and drought

The coastal heathlands of Northwest Europe are highly valued cultural landscapes, that are critically endangered due to land use and climatic changes, such as increased frequency and severity of drought events. Our study is the first to assess how the germination and early seedling growth of Calluna vulgaris respond to drought. In a factorial design field experiment, we exposed maternal plants to three in-situ drought treatments (control, 60%, 90% roof coverage), across three successional stages after fire (pioneer, building, mature), and two regions (60°N, 65°N). Seeds from 540 plants within the experiment were, weighed, and exposed to five water potentials, ranging from −0.25 to −1.7 MPa, in a growth chamber experiment. We recorded germination (percentage, rate), seedling growth (above- vs. belowground allocation), and seedling functional traits (specific leaf area [SLA], specific root length [SRL]). Overall variation in germination between regions, successional stages, and maternal drought treatments was largely mediated by variation in seed mass. Plants from the northernmost region had higher seed mass and germination percentages. This is indicative of higher investment in seeds, likely linked to the populations' absence of vegetative root sprouting. Seeds from the mature successional stage germinated to lower final percentages than those from earlier successional stages, especially when the maternal plants had been exposed to drought (60% and 90% roof coverage). Exposure to reduced water availability decreased germination percentage and increased the time to 50% germination. Seedlings fully developed in the range −0.25 to −0.7 MPa, with increased root:shoot and lower SRL during reduced water availability, suggesting a resource-conservative response to drought during the early stages of development. Our results thus suggest a sensitivity to drought during the germination and seedling life-history stages that may reduce Calluna's ability to re-establish from seeds as the incidence and severity of droughts are projected to increase under future climates.publishedVersio

Explaining landscape preference heterogeneity using machine learning-based survey analysis

We conducted a national survey on a high-quality internet panel to study landscape preferences in Norway, using photos as stimuli. We examined preference heterogeneity with respect to socio-demographic characteristics and latent topics brought up by the respondents, using ordinal logistic regression and structural topic modelling (STM), a machine learning-based analysis. We found that pasture landscapes are the most favoured (55%), while densely planted spruce forests are the least favoured (8%). The contrast was particularly strong between eastern and western Norway, between men and women, and between young and old. STM revealed that the choices were mainly driven by the preference for landscape openness, especially by women. Other important drivers were concerns regarding reforestation of former farmlands, aesthetic properties, forest management, biodiversity issues, and cultural values. Our results suggest that landscape policies may clash with socio-cultural preferences, and failure to account for these may undermine the success of a policy.publishedVersio

Kystsonelandbruk. Rapport fra pilotstudium på Nerlandsøy i Herøy kommune i Møre og Romsdal.

Utgangspunktet for prosjektet var å undersøke potensialet for økt verdiskaping i kystsonen, med Nerlandsøy i Herøy kommune, Møre og Romsdal, som studieområde. Vi har lagt til rette for å etablere langtidsserier for ulike parametre som vi mener vil gi økt kunnskap om klimaendringer og påvirkning på økosystem og næringsutvikling i kystsonen. Arealbruksendringer: Jordbruksareal og utmarksareal er viktige naturressurser. God forvaltning og sikring av arealet er avgjørende for å beholde og øke verdiskapinga. Andre næringer har stor betydning for bosettinga på øya. Det betyr at Nerlandsøy er interessant å følge over tid når det gjelder forvaltning av arealene. Nerlandsøy er en velegna studielokalitet fordi det fortsatt er aktivt landbruk der og det er mulighet for fortsatt og økt matproduksjon fra landbruket. Store deler av fôret hentes fra beite i utmarka, noe som bidrar til lavere klimagassutslipp på det kjøttet som produseres når en tar hensyn til nye beregningsmåter for metanutslipp fra drøvtyggere. Kystlyngheia: På Nerlandsøy er det et helt spesielt og verdifullt og godt kartlagt kulturlandskap. Her har en mulighet til å følge utviklinga på areal som er skjøtsla gjennom rydding og brenning. Studiet viser blant annet, med Ystevika som eksempel, at kystlyngheiene påvirkes av ekstremvær som vintertørke. Biologisk mangfold – sammensetning av insektsamfunnet: Mengde og artssammensetning av insekter er en viktig indikator på tilstanden når det gjelder biodiversitet i et område. Vi har kartlagt insektsamfunnet på en lokalitet mellom Kvalsvika og Ystevika, i samarbeid med NINA. Jordsmonn og produksjonspotensiale: Jordsmonnet på Nerlandsøy er relativt næringsfattig, men enkelte steder gir morene og rasmateriale med gode sigevannsforhold fruktbar jord. Jordsmonnet er fattig på en del essensielle mikromineraler, noe lokaliteten har til felles med resten av kysten. Det betyr at det er behov for å finne alternativer til gjødsling som tilfører jorda mineraler og dermed også økt mineralinnhold i beitegras og vinterfôr. Dyrehelse: Varmere klima kan gi økt mulighet for planteproduksjon, men også problemer med skadegjørere og smitte som vi ikke har i dag. For husdyr vet vi at sjukdom kan bli et problem og forårsake tap og dårlig dyrevelferd og økt risiko for sjukdommer som kan smitte fra dyr til mennesker. Parasitter kan bli et problem når samme husdyrart beiter på samme areal år etter år, og et mildere klima kan gi større problemer. På Nerlandsøy var sauene behandla mot parasitter, likevel fant vi overraskende mye parasitter hos dyra. Videre kartlegging av parasittbelastning og planlegging av beitebruk for å redusere problemet er viktige spørsmål å følge opp over lengre tid. En annen «skummel» parasitt er skogflåtten, Ixodes ricinus, som trives bedre under varmere og våtere klima. Alle dyr er utsatt for flått og kan bli smitta med sjodoggbakterien A.phagocytophilum eller andre bakterier som kan gi alvorlig sjukdom hos dyr og mennesker. I et av beiteområda fant vi at alle lamma var smitta med sjodoggbakterien

Bærekraftig verdiskaping i verdsarvområde

Lokal verdiskaping basert på utmarka i verdsarvområda Vestlandsk fjordlandskap kan ikkje sjåast isolert, men er tett knytt til heile samfunnsutviklinga på desse stadene. Det tradisjonelle landbruket i desse områda har skapt verdfulle naturgode som biologisk mangfald, opne turområde med høg rekreasjonsverdi, turstiar og anna. Fleire av desse naturgoda er viktige for reiselivsnæringa. Kulturlandskapet er også viktig for verdsarvstatusen i seg sjølv, ettersom dette er ein viktig del av kjerneverdiane til området (OUV). Utviklinga i landbruket gjer at tungdrivne areal også i verdsarvområda går ut av bruk. Opphøyr eller låg bruksintensitet går spesielt ut over utmarksressursane og dei seminaturlege naturtypane. Utmarka i Geirangerfjordområdet er særleg trua, da tradisjonell bruk med beiting, slått og hausting no i stor grad har teke slutt, og naturtypane gror att med buskar og kratt. Gjengroing fører til tap av variasjon, artar og økologiske funksjonar. Intensivering av landbruket vil også forringe naturverdiane og landskapskvalitetane. For at landbruket ikkje berre skal vere eit «kulisselandbruk», men vere del av eit berekraftig driftssystem, må tilgjengelege arealressursar på innmark og utmark nyttast til matproduksjon og andre livsviktige økosystemtenester. Gjeldande landbrukspolitikk, med mål om stordrift og effektivisering av matproduksjonen, er ei sterkare drivkraft enn dei tiltaka som er sett inn for å bremse og motverke at tungdrivne areal går ut av bruk i verdsarvområda. Den lokale turist- og reiselivsnæringa kan også hamne i noko av same marginaliserte situasjonen som landbruksnæringa fordi dei ikkje lenger er dei mest sentrale aktørane. Eksterne aktørar representert ved cruiseindustri, turbussar og storskala reisearrangørar er ofte i enda større grad premissleverandørar. Det trengs ei heilskapleg tilnærming for å løyse utfordringane. Ein prosess som forskyv maktbalansen frå eksterne aktørar innan masseturisme og i retning lokalt næringsliv og verdiskaping og som inkluderer innbyggjarane, krev nytenking, utvikling av nye forretningsmodellar og evne til gjennomføring gjennom demokratiske planprosessar. Av ulike konkrete verkemiddel som kan prøvast ut, men da helst som element i ein større endringsprosess, vil vi peike på særskilde landbrukspolitiske verkemiddel i retning sveitsisk modell, turistskatt, anna betaling for fellesgode og bygdeutviklingsprosjekt som kan gi auka tilflytting og ny næringsaktivitet. Dialog og partnarskapsbygging kan fremme ansvarleg medverknad. Forskingsbehova for verdsarvområda og tilsvarande område med store og unytta ressursar i utmarka er mange, og arbeidsgruppa si vurdering er summert og konkretisert i denne rapporten