Tilhører

Sammendrag Artikkelen presenterer en ny lydsjanger, sonisk vekslende virkelighet, med utgangspunkt i det lokative lydmediet «Tilhører». Tilhører er både et lydkunstprosjekt og et forsøk med mikroposisjonering. Tilhører utsetter brukerne for en omsluttende lydopplevelse gjennom støydempende hodetelefoner. Brukerens bevegelser påvirker hvordan lydbildet spilles av og innvirker på hvordan et fortellende forløp utvikler seg og presenteres for hver enkelt bruker. De løsningene som utforskes er fortsatt en marginal medieteknologi. Samtidig kan funksjonene som testes vise seg å bli en komponent i fremtidens radio. Artikkelen beskriver et todelt mediedesign der medieplattformen Tilhører og den spesiallagete lydfortellingen «Jernbanedialoger» er like viktige. Vi presenterer også funn fra en brukerundersøkelse med 42 deltakere. Diskusjonsdelen tar for seg hva vi lært om hvordan en gjennomfører en lydproduksjon for et lokativt medium, samt hva disse erfaringene kan fortelle om potensialet for lokativ radio i fremtiden

Tilhører – En prototype på fremtidens omsluttende radio

Artikkelen presenterer en ny lydsjanger, sonisk vekslende virkelighet, med utgangspunkt i det lokative lydmediet «Tilhører». Tilhører er både et lydkunstprosjekt og et forsøk med mikroposisjonering. Tilhører utsetter brukerne for en omsluttende lydopplevelse gjennom støydempende hodetelefoner. Brukerens bevegelser påvirker hvordan lydbildet spilles av og innvirker på hvordan et fortellende forløp utvikler seg og presenteres for hver enkelt bruker. De løsningene som utforskes er fortsatt en marginal medieteknologi. Samtidig kan funksjonene som testes vise seg å bli en komponent i fremtidens radio. Artikkelen beskriver et todelt mediedesign der medieplattformen Tilhører og den spesiallagete lydfortellingen «Jernbanedialoger» er like viktige. Vi presenterer også funn fra en brukerundersøkelse med 42 deltakere. Diskusjonsdelen tar for seg hva vi lært om hvordan en gjennomfører en lydproduksjon for et lokativt medium, samt hva disse erfaringene kan fortelle om potensialet for lokativ radio i fremtiden

Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde. Kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satellittbildetolking og visuell punkttaksering fra helikopter

Hagen, D., Gaare, E., Erikstad, L. og Hoem, S.A. 2006. Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde: kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satelittbildetolkning og visuell punkttaksering fra helikopter. NINA Rapport 135. 52 s. Beiteressurssituasjonen i Snøhetta villreinområde er kartlagt ved bruk av visuell punkttaksering og satellittbildetolking, og omfatter helårsbeite for villrein og moskus og sommerbeite for sau. Det studerte arealet er på godt over 4000 km2, og klimatisk spenner området over store gradienter, fra nedbørsfattige fjellstrøk i øst til svært nedbørsrike kystfjell i vest. Arealandel av ulike sesongbeiter for villrein, sau og moskus er kvantifisert med bruk av visuell punkttaksering fra helikopter (3600 punkter). Tilsvarende metode ble brukt i 1986, og resultatene fra de to tidspunktene sammenliknes i rapporten. Arealer som ikke produserer beite defineres som impediment. Lavmattene ble også vurdert i tre grader av slitasje: ”uslitt”, ”middels slitt” og ”sterkt slitt”. Det ble gjennomført vertikalfotografering nær hvert takseringspunkt. Definering av sesongbeiter for villrein er basert på en rekke tidligere stu-dier og god kunnskap om reinens næringsvalg. Vinterbeitet er flaskehalsen for områdets bæreevne. Snøhettaområdet har ca. 45 % impediment, 15 % vinterbeiteareal og 40 % bar-marksbeite. Det er relativt små endringer i arealandelen av ulike sesongbeiter mellom 1986 og 2005. Andelen av vinterbeite, vårbeite og høstbeite har gått noe tilbake, mens andelen sommerbeite har økt litt. Andelen slitte lavbeiter har gått tydelig tilbake og andelen uslitte beiter har økt, særlig i østlig del av området. Dette innebærer at tilgangen på lavbeiteressurser har økt mellom 1986 og 2005. Moskus er en innført art, og kunnskapen om hva som representerer beiteressurser for moskus er mer mangelfull enn for villrein. Tilgangen på beiteressurser er mest kritisk på seinvinteren, når snømengdene er store og snøen kan være hard og ugjennomtrengelig. Rabbesivhei er et viktig seinvinterbeite. Andelen rabbesivhei i moskusens utbredelsesområde har økt mellom 1986 og 2005. Sauen slippes på beite i juni og beiteressurser for sau er generelt fordelt på fjellbjørkeskog under skoggrensa i første del av sesongen og fjellbeite i låg- og mellomalpin region utover sommeren og tidlig høst. Sommerbeiteressursen i fjellet overlapper delvis med sommerbeiteressurser for rein og moskus, men disse vegetasjonstypene dekker til sammen store arealer. Andelen vegetasjonstyper som representerer fjellbeiter for sau har vært stabil mellom de to tidspunktene. Det er registrert en klar økning av bjørkeskog. Dette skyldes trolig delvis metodiske forhold ved undersøkelsen, men kan også være et uttrykk for gjengroing av kulturlandskapet i fjelldalene.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde. Kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satellittbildetolking og visuell punkttaksering fra helikopter

Beiteressurssituasjonen i Snøhetta villreinområde er kartlagt ved bruk av visuell punkttakse-ring og satellittbildetolking, og omfatter helårsbeite for villrein og moskus og sommerbeite for sau. Det studerte arealet er på godt over 4000 km2, og klimatisk spenner området over store gradienter, fra nedbørsfattige fjellstrøk i øst til svært nedbørsrike kystfjell i vest. Arealandel av ulike sesongbeiter for villrein, sau og moskus er kvantifisert med bruk av vi-suell punkttaksering fra helikopter (3600 punkter). Tilsvarende metode ble brukt i 1986, og resultatene fra de to tidspunktene sammenliknes i rapporten. Arealer som ikke produserer beite defineres som impediment. Lavmattene ble også vurdert i tre grader av slitasje: ”uslitt”, ”middels slitt” og ”sterkt slitt”. Det ble gjennomført vertikalfotografering nær hvert takseringspunkt. Definering av sesongbeiter for villrein er basert på en rekke tidligere stu-dier og god kunnskap om reinens næringsvalg. Vinterbeitet er flaskehalsen for områdets bæreevne. Snøhettaområdet har ca. 45 % impediment, 15 % vinterbeiteareal og 40 % bar-marksbeite. Det er relativt små endringer i arealandelen av ulike sesongbeiter mellom 1986 og 2005. Andelen av vinterbeite, vårbeite og høstbeite har gått noe tilbake, mens andelen sommerbeite har økt litt. Andelen slitte lavbeiter har gått tydelig tilbake og andelen uslitte beiter har økt, særlig i østlig del av området. Dette innebærer at tilgangen på lavbeiteres-surser har økt mellom 1986 og 2005. Moskus er en innført art, og kunnskapen om hva som representerer beiteressurser for moskus er mer mangelfull enn for villrein. Tilgangen på bei-teressurser er mest kritisk på seinvinteren, når snømengdene er store og snøen kan være hard og ugjennomtrengelig. Rabbesivhei er et viktig seinvinterbeite. Andelen rabbesivhei i moskusens utbredelsesområde har økt mellom 1986 og 2005. Sauen slippes på beite i juni og beiteressurser for sau er generelt fordelt på fjellbjørkeskog under skoggrensa i første del av sesongen og fjellbeite i låg- og mellomalpin region utover sommeren og tidlig høst. Som-merbeiteressursen i fjellet overlapper delvis med sommerbeiteressurser for rein og moskus, men disse vegetasjonstypene dekker til sammen store arealer. Andelen vegetasjonstyper som representerer fjellbeiter for sau har vært stabil mellom de to tidspunktene. Det er regist-rert en klar økning av bjørkeskog. Dette skyldes trolig delvis metodiske forhold ved under-søkelsen, men kan også være et uttrykk for gjengroing av kulturlandskapet i fjelldalene. beiteressurs, Landsat Tematic Mapper, moskus, sau, Snøhetta, villrein, beitetakserin

Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde. Kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satellittbildetolking og visuell punkttaksering fra helikopter

Hagen, D., Gaare, E., Erikstad, L. og Hoem, S.A. 2006. Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde: kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satelittbildetolkning og visuell punkttaksering fra helikopter. NINA Rapport 135. 52 s. Beiteressurssituasjonen i Snøhetta villreinområde er kartlagt ved bruk av visuell punkttaksering og satellittbildetolking, og omfatter helårsbeite for villrein og moskus og sommerbeite for sau. Det studerte arealet er på godt over 4000 km2, og klimatisk spenner området over store gradienter, fra nedbørsfattige fjellstrøk i øst til svært nedbørsrike kystfjell i vest. Arealandel av ulike sesongbeiter for villrein, sau og moskus er kvantifisert med bruk av visuell punkttaksering fra helikopter (3600 punkter). Tilsvarende metode ble brukt i 1986, og resultatene fra de to tidspunktene sammenliknes i rapporten. Arealer som ikke produserer beite defineres som impediment. Lavmattene ble også vurdert i tre grader av slitasje: ”uslitt”, ”middels slitt” og ”sterkt slitt”. Det ble gjennomført vertikalfotografering nær hvert takseringspunkt. Definering av sesongbeiter for villrein er basert på en rekke tidligere stu-dier og god kunnskap om reinens næringsvalg. Vinterbeitet er flaskehalsen for områdets bæreevne. Snøhettaområdet har ca. 45 % impediment, 15 % vinterbeiteareal og 40 % bar-marksbeite. Det er relativt små endringer i arealandelen av ulike sesongbeiter mellom 1986 og 2005. Andelen av vinterbeite, vårbeite og høstbeite har gått noe tilbake, mens andelen sommerbeite har økt litt. Andelen slitte lavbeiter har gått tydelig tilbake og andelen uslitte beiter har økt, særlig i østlig del av området. Dette innebærer at tilgangen på lavbeiteressurser har økt mellom 1986 og 2005. Moskus er en innført art, og kunnskapen om hva som representerer beiteressurser for moskus er mer mangelfull enn for villrein. Tilgangen på beiteressurser er mest kritisk på seinvinteren, når snømengdene er store og snøen kan være hard og ugjennomtrengelig. Rabbesivhei er et viktig seinvinterbeite. Andelen rabbesivhei i moskusens utbredelsesområde har økt mellom 1986 og 2005. Sauen slippes på beite i juni og beiteressurser for sau er generelt fordelt på fjellbjørkeskog under skoggrensa i første del av sesongen og fjellbeite i låg- og mellomalpin region utover sommeren og tidlig høst. Sommerbeiteressursen i fjellet overlapper delvis med sommerbeiteressurser for rein og moskus, men disse vegetasjonstypene dekker til sammen store arealer. Andelen vegetasjonstyper som representerer fjellbeiter for sau har vært stabil mellom de to tidspunktene. Det er registrert en klar økning av bjørkeskog. Dette skyldes trolig delvis metodiske forhold ved undersøkelsen, men kan også være et uttrykk for gjengroing av kulturlandskapet i fjelldalene

Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde. Kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satellittbildetolking og visuell punkttaksering fra helikopter

Hagen, D., Gaare, E., Erikstad, L. og Hoem, S.A. 2006. Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde: kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satelittbildetolkning og visuell punkttaksering fra helikopter. NINA Rapport 135. 52 s. Beiteressurssituasjonen i Snøhetta villreinområde er kartlagt ved bruk av visuell punkttaksering og satellittbildetolking, og omfatter helårsbeite for villrein og moskus og sommerbeite for sau. Det studerte arealet er på godt over 4000 km2, og klimatisk spenner området over store gradienter, fra nedbørsfattige fjellstrøk i øst til svært nedbørsrike kystfjell i vest. Arealandel av ulike sesongbeiter for villrein, sau og moskus er kvantifisert med bruk av visuell punkttaksering fra helikopter (3600 punkter). Tilsvarende metode ble brukt i 1986, og resultatene fra de to tidspunktene sammenliknes i rapporten. Arealer som ikke produserer beite defineres som impediment. Lavmattene ble også vurdert i tre grader av slitasje: ”uslitt”, ”middels slitt” og ”sterkt slitt”. Det ble gjennomført vertikalfotografering nær hvert takseringspunkt. Definering av sesongbeiter for villrein er basert på en rekke tidligere stu-dier og god kunnskap om reinens næringsvalg. Vinterbeitet er flaskehalsen for områdets bæreevne. Snøhettaområdet har ca. 45 % impediment, 15 % vinterbeiteareal og 40 % bar-marksbeite. Det er relativt små endringer i arealandelen av ulike sesongbeiter mellom 1986 og 2005. Andelen av vinterbeite, vårbeite og høstbeite har gått noe tilbake, mens andelen sommerbeite har økt litt. Andelen slitte lavbeiter har gått tydelig tilbake og andelen uslitte beiter har økt, særlig i østlig del av området. Dette innebærer at tilgangen på lavbeiteressurser har økt mellom 1986 og 2005. Moskus er en innført art, og kunnskapen om hva som representerer beiteressurser for moskus er mer mangelfull enn for villrein. Tilgangen på beiteressurser er mest kritisk på seinvinteren, når snømengdene er store og snøen kan være hard og ugjennomtrengelig. Rabbesivhei er et viktig seinvinterbeite. Andelen rabbesivhei i moskusens utbredelsesområde har økt mellom 1986 og 2005. Sauen slippes på beite i juni og beiteressurser for sau er generelt fordelt på fjellbjørkeskog under skoggrensa i første del av sesongen og fjellbeite i låg- og mellomalpin region utover sommeren og tidlig høst. Sommerbeiteressursen i fjellet overlapper delvis med sommerbeiteressurser for rein og moskus, men disse vegetasjonstypene dekker til sammen store arealer. Andelen vegetasjonstyper som representerer fjellbeiter for sau har vært stabil mellom de to tidspunktene. Det er registrert en klar økning av bjørkeskog. Dette skyldes trolig delvis metodiske forhold ved undersøkelsen, men kan også være et uttrykk for gjengroing av kulturlandskapet i fjelldalene.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Hvordan defineres "worst credible process fire"?

Det er i denne rapporten gjort en kartlegging og vurdering avhvordan petroleumsnæringen definerer og anvender begrepet "Worst Credible Process Fire" (WCPF). Begrepet brukes ved utforming av innretninger for å sikre at disse er robuste når det gjelder å motstå branner med opphav i prosessområdet. Rapporten baserer seg på en gjennomgang og strukturering av brann- og sikkerhetsanalyser fra syv produksjonsinnretninger. Tre av de syv innretningene er relativt nylig satt i drift, mens de øvrige fire er planlagt å starte opp innen få år

Headache following head injury: a population-based longitudinal cohort study (HUNT)

Abstract Background Headache is the most frequent symptom following head injury, but long-term follow-up of headache after head injury entails methodological challenges. In a population-based cohort study, we explored whether subjects hospitalized due to a head injury more often developed a new headache or experienced exacerbation of previously reported headache compared to the surrounding population. Methods This population-based historical cohort study included headache data from two large epidemiological surveys performed with an 11-year interval. This was linked with data from hospital records on exposure to head injury occurring between the health surveys. Participants in the surveys who had not been hospitalized because of a head injury comprised the control group. The head injuries were classified according to the Head Injury Severity Scale (HISS). Multinomial logistic regression was performed to investigate the association between head injury and new headache or exacerbation of pre-existing headache in a population with known pre-injury headache status, controlling for potential confounders. Results The exposed group consisted of 294 individuals and the control group of 25,662 individuals. In multivariate analyses, adjusting for age, sex, anxiety, depression, education level, smoking and alcohol use, mild head injury increased the risk of new onset headache suffering (OR 1.74, 95% CI 1.05–2.87), stable headache suffering (OR 1.70, 95% CI 1.15–2.50) and exacerbation of previously reported headache (OR 1.93, 95% CI 1.24–3.02). The reference category was participants without headache in both surveys. Conclusion Individuals hospitalized due to a head injury were more likely to have new onset and worsening of pre-existing headache and persistent headache, compared to the surrounding general population. The results support the entity of the ICHD-3 beta diagnosis “persistent headache attributed to traumatic injury to the head”

Headache following head injury: a population-based longitudinal cohort study (HUNT)

Background Headache is the most frequent symptom following head injury, but long-term follow-up of headache after head injury entails methodological challenges. In a population-based cohort study, we explored whether subjects hospitalized due to a head injury more often developed a new headache or experienced exacerbation of previously reported headache compared to the surrounding population. Methods This population-based historical cohort study included headache data from two large epidemiological surveys performed with an 11-year interval. This was linked with data from hospital records on exposure to head injury occurring between the health surveys. Participants in the surveys who had not been hospitalized because of a head injury comprised the control group. The head injuries were classified according to the Head Injury Severity Scale (HISS). Multinomial logistic regression was performed to investigate the association between head injury and new headache or exacerbation of pre-existing headache in a population with known pre-injury headache status, controlling for potential confounders. Results The exposed group consisted of 294 individuals and the control group of 25,662 individuals. In multivariate analyses, adjusting for age, sex, anxiety, depression, education level, smoking and alcohol use, mild head injury increased the risk of new onset headache suffering (OR 1.74, 95% CI 1.05–2.87), stable headache suffering (OR 1.70, 95% CI 1.15–2.50) and exacerbation of previously reported headache (OR 1.93, 95% CI 1.24–3.02). The reference category was participants without headache in both surveys. Conclusion Individuals hospitalized due to a head injury were more likely to have new onset and worsening of pre-existing headache and persistent headache, compared to the surrounding general population. The results support the entity of the ICHD-3 beta diagnosis “persistent headache attributed to traumatic injury to the head”

Alginate microsphere compositions dictate different mechanisms of complement activation with consequences for cytokine release and leukocyte activation

The inflammatory potential of 12 types of alginate-based microspheres was assessed in a human whole blood model. The inflammatory potential could be categorized from low to high based on the four main alginate microsphere types; alginate microbeads, liquefied core poly-l-ornithine (PLO)-containing microcapsules, liquefied core poly-l-lysine (PLL)-containing microcapsules, and solid core PLL-containing microcapsules. No complement or inflammatory cytokine activation was detected for the Ca/Ba alginate microbeads. Liquefied core PLO- and PLL-containing microcapsules induced significant fluid phase complement activation (TCC), but with low complement surface deposition (anti-C3c), and a low proinflammatory cytokine secretion, with exception of an elevated MCP-1(CCL2) secretion. The solid core PLL-containing microcapsules generated lower TCC but a marked complement surface deposition and significant induction of the proinflammatory cytokines interleukin (IL-1)β, TNF, IL-6, the chemokines IL-8 (CXCL8), and MIP-1α (CCL3) and MCP-1(CCL2). Inhibition with compstatin (C3 inhibitor) completely abolished complement surface deposition, leukocyte adhesion and the proinflammatory cytokines. The C5 inhibitions partly lead to a reduction of the proinflammatory cytokines. The leukocyte adhesion was abolished by inhibitory antibodies against CD18 and partly reduced by CD11b, but not by CD11c. Anti-CD18 significantly reduced the (IL-1)β, TNF, IL-6 and MIP-1α and anti-CD11b significantly reduced the IL-6 and VEGF secretion. MCP-1 was strongly activated by anti-CD18 and anti-CD11b. In conclusion the initial proinflammatory cytokine responses are driven by the microspheres potential to trigger complement C3 (C3b/iC3b) deposition, leukocyte activation and binding through complement receptor CR3 (CD11b/CD18). MCP-1 is one exception dependent on the fluid phase complement activation mediated through CR3