Virkninger på norsk næringsstruktur av endringer i generelle rammebetingelser : betydningen av generelle likevektseffekter

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen, skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde.Rapporten analyserer følgende problemstilling: Hvordan og hvor mye vil norske næringer påvirkes i et langsiktig tidsperspektiv av varige endringer i presumptivt viktige generelle rammebetingelser? De rammebetingelsene som studeres er: 1) Internasjonal rente og annen kapitalavkastning, 2) Olje- og gasspris, 3) Elektrisitetspris, 4) Generelt nivå på verdensmarkedspriser, 5) Privat sektors tilgang på arbeidskraft som følge av økt offentlig ressursbruk, 6) Lønnskostnader. Dette er forhold som påvirker inntekter og/eller kostnader for mange næringer. Det er også forhold som er i ferd med å endres eller som med høy sannsynlighet kan komme til å endre seg som følge av (ytterligere) globalisering (verdensmarkedspriser, lønnsdannelse), internasjonal politikk rettet mot klimaproblemet (priser på elektrisitet, olje og gass), aldringen av den norske befolkningen (økt offentlig ressursbruk). Rapporten studerer sjablongmessige endringer i disse rammebetingelsene som ikke reflekterer noen vurderinger av hvordan disse mest sannsynlig vil endres fremover. De beregnede virkningene tallfester sammenhenger i norsk økonomi av betydning for næringsstrukturen, ikke prognoser. De bør dessuten tolkes som ”kravsanalyser”, siden de anslår hvilke endringer som skal til for at økonomien skal være i likevekt i den forstand at alle markeder klareres, utenriksøkonomien er i langsiktig balanse, og aktørene har tilpasset seg rasjonelt. På lang sikt bør imidlertid slike «likevektige » tilpasninger telle tungt i positive vurderinger av hva som faktisk vil skje fremover

Virkninger på norsk næringsstruktur av endringer i generelle rammebetingelser : betydningen av generelle likevektseffekter

Rapporten analyserer følgende problemstilling: Hvordan og hvor mye vil norske næringer påvirkes i et langsiktig tidsperspektiv av varige endringer i presumptivt viktige generelle rammebetingelser? De rammebetingelsene som studeres er: 1) Internasjonal rente og annen kapitalavkastning, 2) Olje- og gasspris, 3) Elektrisitetspris, 4) Generelt nivå på verdensmarkedspriser, 5) Privat sektors tilgang på arbeidskraft som følge av økt offentlig ressursbruk, 6) Lønnskostnader. Dette er forhold som påvirker inntekter og/eller kostnader for mange næringer. Det er også forhold som er i ferd med å endres eller som med høy sannsynlighet kan komme til å endre seg som følge av (ytterligere) globalisering (verdensmarkedspriser, lønnsdannelse), internasjonal politikk rettet mot klimaproblemet (priser på elektrisitet, olje og gass), aldringen av den norske befolkningen (økt offentlig ressursbruk). Rapporten studerer sjablongmessige endringer i disse rammebetingelsene som ikke reflekterer noen vurderinger av hvordan disse mest sannsynlig vil endres fremover. De beregnede virkningene tallfester sammenhenger i norsk økonomi av betydning for næringsstrukturen, ikke prognoser. De bør dessuten tolkes som ”kravsanalyser”, siden de anslår hvilke endringer som skal til for at økonomien skal være i likevekt i den forstand at alle markeder klareres, utenriksøkonomien er i langsiktig balanse, og aktørene har tilpasset seg rasjonelt. På lang sikt bør imidlertid slike «likevektige » tilpasninger telle tungt i positive vurderinger av hva som faktisk vil skje fremover

Langsiktige virkninger på norsk makroøkonomi og næringsstruktur av en høyere internasjonal rente : Betydningen av generelle likevektsmekanismer

Oppgaven har to hensikter. Den første er å analysere langsiktige virkninger for Norge av et permanent høyere avkastningskrav på internasjonale investeringer. Dette gjøres både analytisk innenfor en stilisert modell og ved bruk av numeriske beregninger ved hjelp av den generelle likevektsmodellen MSG6. Oppgaven vektlegger i første omgang tre direkte følger av en renteoppgang: 1) Høyere kapitalkostnader for bedriftene; 2) økte rente- og andre kapitalinntekter fra fordringer på utlandet; 3) en positiv substitusjonseffekt på arbeidstilbudet når økte statlige kapitalinntekter brukes til å senke arbeidsgiveravgiften i den grad handlingsregelen for budsjettpolitikken gir rom for dette. De numeriske beregningene demonstrerer at inntektseffekten dominerer bildet for Norge. Konkret vil en varig økning i den internasjonale renten og andre kapitalavkastningsrater på ett prosentpoeng øke netto nasjonalinntekten i faste priser med 12,4 % i 2050 relativt til referansebanen. Den tilsvarende økningen i privat konsum beregnes til 2,8 %, mens utbetalt konsumreallønn per time stiger med 4,0 % og sysselsettingen reduseres med 0,4 %. Analysen viser videre at tunge omstillinger er nødvendig for at økonomien skal tilpasses inntektsøkningen og det nye forbruksmønsteret. Særlig eksportorientert industri må nedjusteres kraftig. Skjermet sektor opplever på sin side en økning i aktivitetsnivået som følge av konsumoppgangen. Den andre hensikten med oppgaven er å tallfeste bidragene til slutteffektene fra ulike generelle likevektsmekanismer. Dette gjøres ved å sammenlikne modellberegninger som forutsetter full generell likevekt i økonomien, med tilsvarende konsekvensanalyser i modellversjoner som neglisjerer flere likevektsmekanismer og koblinger mellom næringene. De numeriske beregningene viser at likevektseffekter er avgjørende for de endelige resultatene ved en renteøkning: For industrien og eksportorientert sektor er det særlig kravet om utenriksøkonomisk balanse som bidrar mye til de totale effektene. For skjermet sektor er konsekvensene av kryssløpseffekter også store. Derimot betyr ikke kravet om en begrenset tilgang på arbeidskraft mye for effektene ved et høyere internasjonalt kapitalavkastningskrav

Navigating with NEMO

This paper describes NEMO, the main dynamic stochastic general equilibrium model used at Norges Bank for monetary policy analysis and forecasting. NEMO has been used to identify the sources of business cycle fluctuations in Norway, to conduct scenario analysis, to produce macroeconomic forecasts, and to conduct monetary policy analysis. The model has recently been re-calibrated and re-estimated to reflect economic conditions since the introduction of inflation targeting in 2001 and other structural changes. This paper presents the estimation of the model using Bayesian methods. It then evaluates its dynamic properties through examining model-based sample moments, conducting impulse response analysis as well as historical shock and forecast-error-variance decompositions, and assessing its forecasting performance against a suite of empirical models. NEMO is used in combination with a broad set of data, empirical models and judgement to make forecasts for key variables in the Norwegian economy. Re-estimation and further development of NEMO are important for the model to continue to be a useful tool for monetary policy analysis

Konsekvenser av ubalanse mellom ressurser og krav til offentlige velferdstjenester : fremskrivninger av offentlige finanser og makroøkonomi til 2050

Tidligere langsiktige fremskrivninger av norsk økonomi har vist to hovedtrekk: For det første gir videreføring av dagens skattesatser og standarden på offentlige velferdstjenester et større offentlig budsjettoverskudd enn det som kreves ifølge handlingsregelen for budsjettpolitikken frem til ca. 2020. For det andre forsvinner dette budsjettpolitiske handlingsrommet gradvis etter 2020, fordi veksten i offentlige utgifter da er systematisk sterkere enn veksten i det offentliges finansieringskilder. Tidligere fremskrivninger fra finansdepartementet, se for eksempel Perspektivmeldingen (St.meld. nr. 9, 2008-2009), har ikke spesifisert hvordan man utnytter det budsjettpolitiske handlingsrommet som åpner seg frem mot 2020. Fremskrivninger i blant annet Holmøy og Nielsen (2008a) og Heide, Holmøy, Solli og Strøm (2006) har forutsatt at det tas ut i form av lavere skatt på arbeid. Denne rapporten analyserer de langsiktige virkningene på offentlige finanser og makroøkonomi av at man i stedet for skattelettelser benytter et eventuelt budsjettpolitisk handlingsrom til å bedre standarden på offentlige helse og omsorgstjenester (HO-tjenester), målt ved ressursbruk per bruker. Hvilket rom en slik hypotetisk politisk prioritering gir for økt HO-standard fremover, er ikke lett å anslå uten beregninger av den typen som rapporten presenterer. Våre fremskrivninger baserer seg på en kombinert bruk av modeller utviklet over mange år i Statistisk sentralbyrå, herunder spesialmodeller til å fremskrive befolkning (BEFREG), pensjonsutgifter (MOSART) og ressursbruk i offentlig tjenesteproduksjon (MAKKO), samt en generell likevektsmodell (MSG6) til å lage konsistente scenarier for norsk økonomi, med særlig vekt på veksten i skattegrunnlagene og enhetskostnadene knyttet til offentlig tjenesteproduksjon. Beregningene viser at dersom en slik politikk var blitt ført fra 2006, ville det under plausible antakelser være rom for nær en dobling av HO-standarden det neste tiåret. Selv om en slik politikk var blitt ført fra 2006, ville en så sterk økning i HOsektorens ressursbruk neppe vært realistisk politikk. Poenget med denne rapporten har imidlertid ikke vært å gi en mest mulig realistisk prognose, selv om det er flere grunner til at den offentlige HO-sektoren vil blir høyt prioritert fremover. Videre har størrelsen på HO-standardøkningen underordnet betydning for hovedpoenget i denne rapporten: Tallfesting av forskjellen mellom virkningene på kort og lang sikt av økt HO-standard. For å kunne måle virkningene av en utvikling med økt offentlig HO-standard, må man ha et alternativ man kan sammenligne utviklingen med. I denne rapporten er sammenligningsgrunnlaget en fremskrivning der dagens HO-standard videreføres, mens et eventuelt budsjettpolitisk handlingsrom utnyttes til skattelettelse. Ingen av disse alternativene vil trolig bli valgt, men de stiliserer et helt sentralt og aktuelt politisk veivalg: Sterkere vekst i privat forbruk (gjennom skattelettelser og/eller økte offentlige overføringer til husholdningene), eller videre utbygging av skattefinansiert offentlig velferd. Rapporten bidrar dermed til å belyse de langsiktige økonomiske konsekvensene av dette veivalget

Leaning against persistent financial cycles with occasional crises

Should central banks use leaning against the wind (LAW)-type monetary or macroprudential policy to address risks to financial stability? We first assess LAW as a one-off (nonsystematic) policy using an estimated large-scale dynamic stochastic general equilibrium (DSGE) model with empirically plausible persistent financial cycles and a stylised regime-switching (RS) framework of occasional crises. We then evaluate policy-rule based (systematic) LAW using an endogenous RS version of our DSGE model with financial crises, effective lower bound (ELB) on interest rates, and an asymmetric LAW policy. Our findings do not support LAW by monetary policy because the costs of depressing the economy in normal times far outweigh the benefits of a less likely and less severe crisis. LAW increases inflation volatility significantly as it amplifies the effects of supply shocks on inflation. It also leads to higher long-run output costs in the case of nonsystematic policy and to a lower mean inflation rate in the case of systematic policy. The latter also results in more frequent ELB episodes due to the lower mean inflation rate it induces. We find that LAW is only advisable if the policymaker cares more about output stability relative to inflation stability or if financial cycles are less persistent, exclusively under systematic LAW. Higher long-run capital requirements in normal times address risks to financial stability better as they reduce the fluctuations in inflation and output considerably

Norway’s road to inflation targeting : Overcoming the fear of floating – counterfactual analyses of four episodes

Norway suffered from a deep recession with a systemic banking crisis in the early 1990s. The prevailing fixed exchange rate system at that time had procyclical properties. The fall of the Berlin Wall in 1989, the German reunification in the autumn of 1990 and the rebuilding of the East German Länder led to higher German interest rates. These higher interest rates put pressure upwards on the Norwegian interest rates as well and thus aggravated the Norwegian crisis. Norway changed its monetary policy regime to that of inflation targeting and flexible exchange rates around the turn of the millennium. When the financial crisis hit in 2008 and when oil prices fell in 2014, the exchange rate channel in both cases helped absorb the shock and cushion the effects on the Norwegian economy. To illustrate properties of the fixed and flexible exchange rate systems, which were in place before and after the turn of the century, respectively, we have made counterfactual analyses of four episodes. What would have happened if inflation targeting and flexible exchange rates had been introduced already in the early or mid 1990s? And, what if a fixed exchange rate regime was still in place in 2008 and 2014? We have used the macroeconomic models available in Norges Bank to conduct the aforementioned counterfactual simulations whose results are reported in Chapter 2 and 3. Chapter 2 reproduces a paper the two editors wrote already in the late 1990s based on counterfactual simulations using the bank’s main macromodel at that time, RIMINI. The results indicate how inflation targeting and flexible exchange rates might have dampened the recession in the early 1990s, allowing interest rates to be reduced during the prevailing deep recession. Chapter 3 is co-authored with Erling Motzfeldt Kravik and Yasin Mimir from the bank’s model unit and report counterfactual simulations using the bank’s current main macromodel, NEMO. The results indicate that for both episodes we have considered in the 2000s, the financial crisis in 2008 and the fall in oil prices in 2014, respectively, a return to the old fixed exchange rate regime would have incurred dramatic output costs following a substantial tightening of monetary policy in order to maintain a stable exchange rate. It should be stressed that today’s monetary policy regime works because of its established credibility and confidence in the nominal anchor, i.e. that the targeted level of inflation will be achieved in the medium term perspective. It can indeed be questioned whether such credibility was in place as early as in 1990. The accommodating policy of the devaluation decade 1976-1986 had weakened the confidence among the general public that monetary policy would deliver low and stable inflation. Thus, proposing a change in the monetary policy regime as early as in 1990 might have been interpreted as a reversion of the policy change four years earlier, and that the government, so to speak, was ”throwing the cards”. Although New Zealand as the first country had introduced inflation targeting effective from February 1990, the inflation targeting regime was in its infancy, and was yet neither well known nor well established as an alternative monetary policy regime. After all, there had been a considerable time for deliberations and for maturing the decision to move to inflation targeting in New Zealand, a process that started already in the early 1980s. Canada and Sweden followed suit and introduced inflation targeting as early as in 1991 and 1993 respectively, whereas it took another ten years before Norway introduced inflation targeting de jure in 2001. Monetary policy in a small open economy like Norway will always be constrained and the room for manoeuvre will always be limited. For example, the combination of high oil prices and low international interest rates in 2010-2014 turned out to yield procyclical outcomes, notwithstanding the fact that Norges Bank used the freedom to maintain higher interest rates than in the Eurozone. But in times of crisis Norway has been well-served by exchange rate flexibility, which made monetary policy more countercyclical when needed, thus providing important relief which helped smooth the process adapting to the global financial crisis in 2008 and the drop in oil prices in 2014. It is an open question whether the fear of floating exchange rates could have been overcome at an earlier point of time, such as in the midst of the 1990s after countries like New Zealand, Canada, Finland and Sweden had pioneered adopting inflation targeting and floating exchange rates, but the experiences from the past two decades tell us better late than never.publishedVersio

Documentation of NEMO - Norges Bank’s Core Model for Monetary Policy Analysis and Forecasting

This paper explains the basic mechanisms of Norges Bank’s core model for monetary policy analysis and forecasting (NEMO). NEMO has recently been extended with an oil sector to incorporate important channels of shocks to the Norwegian economy. We show how the effects of a change in the oil price depends on whether the price change is due to demand or supply factors in the international economy. Other extensions of the model include a more detailed modeling of the foreign sector. The paper also uses NEMO to highlight important driving forces of the Norwegian economy after the fall in the oil price. We demonstrate that the model has a reasonable empirical fit compared to VAR models

Konsekvenser av ubalanse mellom ressurser og krav til offentlige velferdstjenester : fremskrivninger av offentlige finanser og makroøkonomi til 2050

Rapporten er utført på oppdrag for KS (tidligere Kommunenes sentralforbund), og utgjør en del av KS- prosjektet "Konsekvenser av manglende tilpasning mellom ressurser og velferdstjenester".Tidligere langsiktige fremskrivninger av norsk økonomi har vist to hovedtrekk: For det første gir videreføring av dagens skattesatser og standarden på offentlige velferdstjenester et større offentlig budsjettoverskudd enn det som kreves ifølge handlingsregelen for budsjettpolitikken frem til ca. 2020. For det andre forsvinner dette budsjettpolitiske handlingsrommet gradvis etter 2020, fordi veksten i offentlige utgifter da er systematisk sterkere enn veksten i det offentliges finansieringskilder. Tidligere fremskrivninger fra finansdepartementet, se for eksempel Perspektivmeldingen (St.meld. nr. 9, 2008-2009), har ikke spesifisert hvordan man utnytter det budsjettpolitiske handlingsrommet som åpner seg frem mot 2020. Fremskrivninger i blant annet Holmøy og Nielsen (2008a) og Heide, Holmøy, Solli og Strøm (2006) har forutsatt at det tas ut i form av lavere skatt på arbeid. Denne rapporten analyserer de langsiktige virkningene på offentlige finanser og makroøkonomi av at man i stedet for skattelettelser benytter et eventuelt budsjettpolitisk handlingsrom til å bedre standarden på offentlige helse og omsorgstjenester (HO-tjenester), målt ved ressursbruk per bruker. Hvilket rom en slik hypotetisk politisk prioritering gir for økt HO-standard fremover, er ikke lett å anslå uten beregninger av den typen som rapporten presenterer. Våre fremskrivninger baserer seg på en kombinert bruk av modeller utviklet over mange år i Statistisk sentralbyrå, herunder spesialmodeller til å fremskrive befolkning (BEFREG), pensjonsutgifter (MOSART) og ressursbruk i offentlig tjenesteproduksjon (MAKKO), samt en generell likevektsmodell (MSG6) til å lage konsistente scenarier for norsk økonomi, med særlig vekt på veksten i skattegrunnlagene og enhetskostnadene knyttet til offentlig tjenesteproduksjon. Beregningene viser at dersom en slik politikk var blitt ført fra 2006, ville det under plausible antakelser være rom for nær en dobling av HO-standarden det neste tiåret. Selv om en slik politikk var blitt ført fra 2006, ville en så sterk økning i HOsektorens ressursbruk neppe vært realistisk politikk. Poenget med denne rapporten har imidlertid ikke vært å gi en mest mulig realistisk prognose, selv om det er flere grunner til at den offentlige HO-sektoren vil blir høyt prioritert fremover. Videre har størrelsen på HO-standardøkningen underordnet betydning for hovedpoenget i denne rapporten: Tallfesting av forskjellen mellom virkningene på kort og lang sikt av økt HO-standard. For å kunne måle virkningene av en utvikling med økt offentlig HO-standard, må man ha et alternativ man kan sammenligne utviklingen med. I denne rapporten er sammenligningsgrunnlaget en fremskrivning der dagens HO-standard videreføres, mens et eventuelt budsjettpolitisk handlingsrom utnyttes til skattelettelse. Ingen av disse alternativene vil trolig bli valgt, men de stiliserer et helt sentralt og aktuelt politisk veivalg: Sterkere vekst i privat forbruk (gjennom skattelettelser og/eller økte offentlige overføringer til husholdningene), eller videre utbygging av skattefinansiert offentlig velferd. Rapporten bidrar dermed til å belyse de langsiktige økonomiske konsekvensene av dette veivalget.Prosjektstøtte: KS (tidligere Kommunenes sentralforbund)

Norway’s road to inflation targeting : Overcoming the fear of floating – counterfactual analyses of four episodes

Norway suffered from a deep recession with a systemic banking crisis in the early 1990s. The prevailing fixed exchange rate system at that time had procyclical properties. The fall of the Berlin Wall in 1989, the German reunification in the autumn of 1990 and the rebuilding of the East German Länder led to higher German interest rates. These higher interest rates put pressure upwards on the Norwegian interest rates as well and thus aggravated the Norwegian crisis. Norway changed its monetary policy regime to that of inflation targeting and flexible exchange rates around the turn of the millennium. When the financial crisis hit in 2008 and when oil prices fell in 2014, the exchange rate channel in both cases helped absorb the shock and cushion the effects on the Norwegian economy. To illustrate properties of the fixed and flexible exchange rate systems, which were in place before and after the turn of the century, respectively, we have made counterfactual analyses of four episodes. What would have happened if inflation targeting and flexible exchange rates had been introduced already in the early or mid 1990s? And, what if a fixed exchange rate regime was still in place in 2008 and 2014? We have used the macroeconomic models available in Norges Bank to conduct the aforementioned counterfactual simulations whose results are reported in Chapter 2 and 3. Chapter 2 reproduces a paper the two editors wrote already in the late 1990s based on counterfactual simulations using the bank’s main macromodel at that time, RIMINI. The results indicate how inflation targeting and flexible exchange rates might have dampened the recession in the early 1990s, allowing interest rates to be reduced during the prevailing deep recession. Chapter 3 is co-authored with Erling Motzfeldt Kravik and Yasin Mimir from the bank’s model unit and report counterfactual simulations using the bank’s current main macromodel, NEMO. The results indicate that for both episodes we have considered in the 2000s, the financial crisis in 2008 and the fall in oil prices in 2014, respectively, a return to the old fixed exchange rate regime would have incurred dramatic output costs following a substantial tightening of monetary policy in order to maintain a stable exchange rate. It should be stressed that today’s monetary policy regime works because of its established credibility and confidence in the nominal anchor, i.e. that the targeted level of inflation will be achieved in the medium term perspective. It can indeed be questioned whether such credibility was in place as early as in 1990. The accommodating policy of the devaluation decade 1976-1986 had weakened the confidence among the general public that monetary policy would deliver low and stable inflation. Thus, proposing a change in the monetary policy regime as early as in 1990 might have been interpreted as a reversion of the policy change four years earlier, and that the government, so to speak, was ”throwing the cards”. Although New Zealand as the first country had introduced inflation targeting effective from February 1990, the inflation targeting regime was in its infancy, and was yet neither well known nor well established as an alternative monetary policy regime. After all, there had been a considerable time for deliberations and for maturing the decision to move to inflation targeting in New Zealand, a process that started already in the early 1980s. Canada and Sweden followed suit and introduced inflation targeting as early as in 1991 and 1993 respectively, whereas it took another ten years before Norway introduced inflation targeting de jure in 2001. Monetary policy in a small open economy like Norway will always be constrained and the room for manoeuvre will always be limited. For example, the combination of high oil prices and low international interest rates in 2010-2014 turned out to yield procyclical outcomes, notwithstanding the fact that Norges Bank used the freedom to maintain higher interest rates than in the Eurozone. But in times of crisis Norway has been well-served by exchange rate flexibility, which made monetary policy more countercyclical when needed, thus providing important relief which helped smooth the process adapting to the global financial crisis in 2008 and the drop in oil prices in 2014. It is an open question whether the fear of floating exchange rates could have been overcome at an earlier point of time, such as in the midst of the 1990s after countries like New Zealand, Canada, Finland and Sweden had pioneered adopting inflation targeting and floating exchange rates, but the experiences from the past two decades tell us better late than never