Waiting times and socioeconomic status. Evidence from Norway

We investigate whether socioeconomic status, measured by income and education, affects waiting time when controls for severity and hospital specific conditions are included. We also examine which aspects of the hospital supply (attachment to local hospital, traveling time, or choice of hospital) that matter most for unequal treatment of different socioeconomic groups, and how different behavior responses can create discrimination. The study uses administrative data from all somatic elective inpatient and outpatient hospital stays in Norway. The main results are that we find very little indication of discrimination with regard to income. This result holds both for males and females. We find some indication of discrimination of men with low education as these men have a lower probability of zero waiting time. We also find a pro educational bias for women; as women with only primary education wait about 9 % (13 %) longer than women with upper secondary (tertiary) education.Health Care Markets; Regulations: Public Health

Rusreformen

Hovedvekten i rapporten er lagt på å undersøke hvordan behandlingen for rusmiddelmisbrukere er organisert og finansiert etter at de regionale helseforetakene (RHF) overtok det tidligere fylkeskommunale ansvaret for rusbehandlingsfeltet 01.01.04. Rapporten er ikke en evaluering av rusreformen, men vil kunne gi viktige grunnlagsdata til slikt bruk. Gjennomgang av innsamlede data viser enkelte regionale forskjeller i organiseringen av de 32 offentlige og 42 private rusbehandlingstiltak som er omfattet av reformen. Helse Midt-Norge RHF er det eneste av de regionale foretakene som har opprettet et eget helseforetak (HF) for rusbehandling (Rusbehandling Midt-Norge HF). Hos de øvrige er tiltakene stort sett organisert under de helseforetak de geografisk tilhører. Relevante dokument i saken viser at de samme argument som er brukt av enkelte RHF mot opprettelse av eget rusforetak er brukt av Helse Midt-Norge for en slik opprettelse. Fylkeskommunene hadde to hovedtyper avtaler med private tiltak; avtale om oppkjøp av et gitt antall plasser og avtale om driftstilskudd. Etter overtakelsen har RHF'ene trådt inn i fylkeskommunenes del av avtalene, men de har opptrådt ulikt i forhold til forlengelse/fornyelse av disse. Helse Øst RHF har eksempelvis sagt opp alle løpende avtaler med de private, for så å legge ut et tilsvarende behandlingsomfang for offentlig anbud. Dette har vakt diskusjon fordi næringsministeren midlertidig unntok feltet fra anskaffelsesregelverket som gjelder i det offentlige. Samlet sett har RHF'ene fått overført 1,423 milliarder kroner til rusbehandling i 2004. Fordelingen mellom de fem regionene medfører at Helse Øst får 417 per capita mens eksempelvis Helse Midt-Norge får 182 kroner per capita. Dersom Hagen-utvalgets innstilling hadde blitt lagt til grunn for fordelingen, viser våre beregninger at dette ville medført vesentlige forskyvninger mellom regionene. Helse Øst og Helse Sør måtte da ha gitt fra seg midler til de øvrige regionene. Midlene som ble overført til de regionale helseforetakene som følge av rusreformen var ikke øremerkede, men med enkelte unntak ser det ut til at RHF'ene har overført tilsvarende beløp til behandlingstiltakene. Helse Vest har imidlertid unntatt disse overføringene fra offentligheten. Det er verdt å merke seg at regnskapsrutinene og uklarheten i hva de enkelte helseforetakene skal rapportere, trolig vil medføre at det vil bli vanskelig å undersøke om pengene brukes til rusbehandling. Føringen av utgifter til rus i HF'ene for 2002 og 2003 er mangelfull. Henvisningsrutinene til behandling for rusmiddelproblemer ble også endret i rusreformen. Nå kan også helsetjenesten, og ikke bare sosialtjenesten som tidligere, henvise til slik behandling. Det var forventet at antall henvisninger ville øke som følge av endringen. Vi har vært i kontakt med enkelte offentlige og private tiltak, samt private tiltak uten avtale. Erfaringen fra disse var noe blandet, men med en hovedtendens i retning av økt antall henvendelser for de to første kategoriene og et redusert antall henvendelser for sistnevnte kategori. Landets syv kompetansesentre fikk endret vertstilknytning som følge av reformen. De står nå i en mellomfase der deres videre organisasjonsmessige tilknytning og finansiering er under vurdering. Det er ventet at situasjonen vil bli avklart i løpet av 2005.This report gives an account of a study of the restructured organization and funding of alcohol and drug abuse treatment after responsibility for their provision was transferred from the county authorities to five Regional Health Authorities (RHF), on January 1, 2004. The report does not evaluate the reform, but it does present key data that subsequent evaluations may find useful. A review of the assembled data show certain regional differences in approach to the organization of the 32 public and 42 private treatment centres covered by the reform. Only Helse Midt-Norge RHF (the Central Norway Regional Health Authority) has set up a dedicated Health Authority (HF) for alcohol and drug abuse treatment. The other four incorporate the services under the local Health Authorities covering somatic and psychiatric specialised health services. Relevant documents show that certain Regional Health Authorities that opposed to set up a dedicated Health Authority for alcohol and drug abuse treatment used the same arguments that the Central Norway Regional Health Authority used in favour of it. The county authorities had basically two types of contracts with privatetreatment centres: 1) a purchase agreement for a specified number of places, and 2) an operating grant agreement. The reform means that the Regional Health Authorities have taken over the role of the county authorities regarding these contracts, though they are not necessarily consistent regarding contract extensions and/ or renewals. For instance, Helse Øst RHF (Eastern Norway Regional Health Authority) has terminated all current contracts with private treatment centres, and invited tenders for the same standard and volume of services. This has been debated because the Minister of Trade and Industry had temporarily given an exception to this area from procurement regulations for public entities. A total of NOK 1.423 billion was allocated to the Regional Health Authorities for alcohol and drug treatment in 2004. The allocation formula gave NOK 417 per capita for Helse Øst RHF and NOK 182 for Helse Midt-Norge. Our estimates show that had the formula recommended by the Hagen Commission been adopted, allocations would have looked quite different, with Helse Øst and Helse Sør (Southern Norway Regional Health Authority) conceding funds to the other regions. The money alcohol and drug treatment reform is not ring-fenced, though apart from minor exceptions, the Regional Health Authorities have redeployed corresponding sums to the treatment centres. Helse Vest (Western Norway Regional Health Authority) however, has not made the use of these transfers publicly available. It is worth noting that accounting procedures and uncertainty about the precise nature of the documentation Health Authorities need to submit will probably make it difficult to determine whether the money is spent on alcohol and drug treatment. The manner in which expenses for 2002 and 2003 were recorded by the Regional Health Authorities is insufficient. Referral procedures for treatment were also affected by the reform. In addition to the social services, the health services now have referral powers. It was anticipated that the reform would result in a rise in referrals. We have been in contact with a number of treatment centres included in the alcohol and drug treatment reform, as well as private treatment centres without a contract with the Regional Health Authorities. Although they offer slightly disparate accounts, there appears to have been a general rise in referrals to the first category, and a drop to the latter. The reform also affected the incorporation of Norway’s seven resource centres in the field of alcohol and drug problems. They are at a transitional stage, their organizational affiliation and funding are expected to be clarified in 2005.publishedVersio

Evaluering av fritt behandlingsvalg - sluttrapport

Fritt behandlingsvalg (FBV) ble etablert 1. november 2015. Ordningen bygger på tre søyler. i) Pasienten fikk rett til fritt behandlingsvalg mellom flere private behandlingssteder. ii) De regionale helseforetakene (RHF) skulle kjøpe mer fra private gjennom anbud. iii) Helseforetakene (HF) fikk større frihet i og med at aktivitetstaket for hvor mange pasienter HF-ene kunne behandle, ble fjernet. Evalueringen skal belyse hvorvidt FBV bidrar til å realisere de sentrale målene om reduserte ventetider, økt valgfrihet for pasientene og mer effektive sykehus. Evalueringen skal i tillegg belyse effekter av endringene i pasientrettighetene som trådte i kraft 1. november 2015. Evalueringen er basert på data og erfaringer fra de første årene av reformen, i hovedsak 2015-19. Evalueringens hovedkonklusjoner • FBV har i liten grad bidratt til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus. En forklaring er at bruken av FBV så langt har vært relativt begrenset og at HF-ene i liten grad har opplevd at drift og behandlingstilbud påvirkes. Konklusjonen må modifiseres der hvor HELFO-godkjente leverandører er etablert i nær geografisk tilknytning til offentlig institusjoner. • FBV har bidratt til økt valgfrihet for noen pasienter, både når det gjelder valg av behandlingssted, men også gjennom at private aktører tilbyr alternative tilnærminger og behandlingsmetoder. Dette økte mangfoldet er spesielt relevant innen psykisk helsevern (PH), tverrfaglig spesialisert rusmiddelbehandling (TSB) og rehabilitering. • Valgfriheten som følger med FBV, oppleves som svært viktig for noen pasienter. Andre pasienter ønsker seg denne valgfriheten, men har ikke hatt kjennskap til retten til FBV. Henvisere informerer ikke konsekvent pasienter om denne retten, og noen motarbeider pasientens ønsker. Valgfriheten er derfor mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet. Dette støttes av at personer med høy sosioøkonomisk status i større grad velger seg til HELFO-godkjente institusjoner. • HELFOs forvaltningsoppgaver har blitt mer omfattende og kompliserte som følge av at det i hovedsak er aktører utenfor avtalesystemet som har søkt om å bli HELFO godkjent. • De fleste pasientene får sin henvisning vurdert innen fristen og for de fleste pasientene starter pasientforløpet innen frist for oppstart av behandling. For de fleste pasientene gis fristene til en reell start på pasientforløpet. • Personer med lavere sosioøkonomisk status er overrepresentert blant dem som opplever fristbrudd

Kvalitetsbasert finansiering

Kvalitetsbasert finansiering (KBF) er i skuddet. Kvaliteten på helsetjenestene er ikke god nok, og håpet er at riktig dose med økonomiske insentiver kan bidra til å heve den. Men, det å gi de korrekte insentiver er ikke enkelt. I denne artikkelen drøftes det teoretiske grunnlaget for KBF. Deretter oppsummeres de viktigste resultatene fra KBF-ordninger som er evaluert. En av konklusjonene er at KBF-ordningene er innført uten at det er etablert kontrollgrupper som kan si noe om ordningenes effekter. Dette gjør at vi ikke vet om økonomiske insentiver er et velegnet virkemiddel for å fremme helsetjenester av god kvalitet

Socioeconomic status and children’s need for hospital services. Implications for need-based resource allocation models

We investigate whether parents´ socioeconomic status affects children´s need for hospital services, and potential implications for need-based resource allocation models. Data are from somatic hospital stays by children below the age of 11 in Norway in 2011. Socioeconomic status is measured by parents’ educational level or income. We find that the educational gradient is dominating the income gradient, and the effects are strong: Hospital expenditures of a child whose mother (father) has not completed secondary education are 51 % (42%) higher than average expenditures. The effect of parents´ educational level is strongest for the youngest children and is mainly due to emergency care. Since we find a negative correlation between the educational attainment and hospital expenditures, we argue that education level of parents should be included in the need-based resource allocation model

Rusreformen - noen grunnlagsdata om organisering og finansiering

Hovedvekten i rapporten er lagt på å undersøke hvordan behandlingen for rusmiddelmisbrukere er organisert og finansiert etter at de regionale helseforetakene (RHF) overtok det tidligere fylkeskommunale ansvaret for rusbehandlingsfeltet 01.01.04. Rapporten er ikke en evaluering av rusreformen, men vil kunne gi viktige grunnlagsdata til slikt bruk. Gjennomgang av innsamlede data viser enkelte regionale forskjeller i organiseringen av de 32 offentlige og 42 private rusbehandlingstiltak som er omfattet av reformen. Helse Midt-Norge RHF er det eneste av de regionale foretakene som har opprettet et eget helseforetak (HF) for rusbehandling (Rusbehandling Midt-Norge HF). Hos de øvrige er tiltakene stort sett organisert under de helseforetak de geografisk tilhører. Relevante dokument i saken viser at de samme argument som er brukt av enkelte RHF mot opprettelse av eget rusforetak er brukt av Helse Midt-Norge for en slik opprettelse. Fylkeskommunene hadde to hovedtyper avtaler med private tiltak; avtale om oppkjøp av et gitt antall plasser og avtale om driftstilskudd. Etter overtakelsen har RHF'ene trådt inn i fylkeskommunenes del av avtalene, men de har opptrådt ulikt i forhold til forlengelse/fornyelse av disse. Helse Øst RHF har eksempelvis sagt opp alle løpende avtaler med de private, for så å legge ut et tilsvarende behandlingsomfang for offentlig anbud. Dette har vakt diskusjon fordi næringsministeren midlertidig unntok feltet fra anskaffelsesregelverket som gjelder i det offentlige. Samlet sett har RHF'ene fått overført 1,423 milliarder kroner til rusbehandling i 2004. Fordelingen mellom de fem regionene medfører at Helse Øst får 417 per capita mens eksempelvis Helse Midt-Norge får 182 kroner per capita. Dersom Hagen-utvalgets innstilling hadde blitt lagt til grunn for fordelingen, viser våre beregninger at dette ville medført vesentlige forskyvninger mellom regionene. Helse Øst og Helse Sør måtte da ha gitt fra seg midler til de øvrige regionene. Midlene som ble overført til de regionale helseforetakene som følge av rusreformen var ikke øremerkede, men med enkelte unntak ser det ut til at RHF'ene har overført tilsvarende beløp til behandlingstiltakene. Helse Vest har imidlertid unntatt disse overføringene fra offentligheten. Det er verdt å merke seg at regnskapsrutinene og uklarheten i hva de enkelte helseforetakene skal rapportere, trolig vil medføre at det vil bli vanskelig å undersøke om pengene brukes til rusbehandling. Føringen av utgifter til rus i HF'ene for 2002 og 2003 er mangelfull. Henvisningsrutinene til behandling for rusmiddelproblemer ble også endret i rusreformen. Nå kan også helsetjenesten, og ikke bare sosialtjenesten som tidligere, henvise til slik behandling. Det var forventet at antall henvisninger ville øke som følge av endringen. Vi har vært i kontakt med enkelte offentlige og private tiltak, samt private tiltak uten avtale. Erfaringen fra disse var noe blandet, men med en hovedtendens i retning av økt antall henvendelser for de to første kategoriene og et redusert antall henvendelser for sistnevnte kategori. Landets syv kompetansesentre fikk endret vertstilknytning som følge av reformen. De står nå i en mellomfase der deres videre organisasjonsmessige tilknytning og finansiering er under vurdering. Det er ventet at situasjonen vil bli avklart i løpet av 2005

Social capital and cigarette smoking: New empirics featuring the Norwegian HUNT data

Using a rich Norwegian longitudinal data set, this study explores the effects of different social capital variables on the probability of cigarette smoking. There are four social capital variables available in two waves of our data set. Our results based on probit (and OLS) analyses (with municipality fixed-effects) show that the likelihood of smoking participation is negatively and significantly associated with social capital attributes, namely, community trust (–0.017), participation in organizational activities (–0.032), and cohabitation (–0.045). Significant negative associations were also observed in panel data, pooled OLS, and random effects models for community trust (–0.024; −0.010) and cohabitation (–0.040; −0.032). Fixed-effects models also showed significant negative effects for cohabitation (–0.018). Estimates of alternative instrumental variables (IV) based on recursive bivariate probit and IV-GMM models also confirmed negative and significant effects for three of its characteristics: cohabitation (–0.030; −0.046), community trust (–0.065; −0.075), and participation in organizational activities (–0.035; −0.046). The limitations of our conclusions are discussed, and the significance of our study for the field of social capital and health is described, along with suggested avenues for future research

Investing in healthier cities – multistakeholder action to prevent non ommunicable diseases

Noncommunicable diseases (NCDs) are the leading cause of death worldwide. To address NCDs, policy coherence between health and other sectors, as well as the implementation of health in all policies through the whole-of-government and whole-of-society approaches are paramount. Healthy Cities is a platform to promote multi-sectoral work on NCDs through building sustainable partnerships between public and private sectors to act collectively and overcome the global NCD challenge. Healthy Cities could be used as a novel tool to implement the 2030 Agenda for Sustainable Development and make linkages among NCDs, universal health coverage and resilient and sustainable cities, and promote partnerships for action on NCDs. Reproduced with permission of the European Observatory on Health Systems and Policies

Sending emails to reduce medical costs? The effect of feedback on general practitioners’ claiming of fees

Audit and feedback is used as a strategy to guide practices of health care professionals towards certain targets. The outcome of interest can be quality improvements, but also ensuring that health care workers adhere to relevant regulations. We conducted a nationwide field experiment in the Norwegian primary care sector to study the behavioral responses from giving general practitioners feedback (GPs) on their claiming of fees. The email-based feedback intervention targeted GPs who most frequently claimed fees for double consultations and provided them with a reminder of the formal regulations for double consultations. The intervention caused a 2-5 percentage point reduction in the use of the double-consultation fee, reducing the yearly health care spending of the Norwegian government by approximately €877 000 (or €1 270 per GP)

Learning from the COVID-19 pandemic among migrants: An innovative, system-level, interdisciplinary approach is needed to improve public health

The effects of the COVID-19 pandemic are amplified among socially vulnerable groups, including international migrants, in terms of both disease transmission and outcomes and the consequences of mitigation measures. Migrants are overrepresented in COVID-19 laboratory-confirmed cases, hospital admissions, intensive care treatment and death statistics in all countries with available data. A syndemic approach has been suggested to understand the excess burden in vulnerable populations. However, this has not stopped the unequal burden of disease in Norway. Initially, the disease was mainly imported by Norwegians returning from skiing holidays in the Alps, and the prevalence of infection among migrants in Norway, defined as people born abroad to foreign parents, was low. Later, confirmed cases in migrants increased and have remained stable at 35–50% – more than twice the proportion of the migrant population (15%). To change this pattern, we need to understand the complex mechanisms underlying inequities in health and their relative and multiplying impacts on disease inequalities and to test the effect of counterfactual policies in order to reduce inequalities in disease burden. Yet, the current paradigm in the field of migration and health research, that is, the theories, research methods and explanatory models commonly applied, fail to fully understand the differences in health outcomes between international migrants and the host population. Here, we use the Norwegian situation as a case to explain the need for an innovative, system-level, interdisciplinary approach at a global level