The effects of habitat size and distance to forest edge on the occupancy dynamics of rock ptarmigan (Lagopus muta) in Norway

Oppvarming som resultat av klimaendringer har hatt særskilt høy betydning i høyfjellsområder og viser oppvarmingsrater nærmere det dobbelte av den globale trenden. De alpine artene som oppholder seg i disse områdene er ofte svært spesialiserte, med smale klimatiske nisjer, som gjør dem ekstra sårbare for ekstinksjon. En konsekvens av klimaendringer er at tregrensen flytter seg høyere opp i fjellet, noe som kan forverre fragmentering og redusere tilgjengelig habitat for artene som benytter seg av disse høyfjellsområdene. En alpin art, fjellrype (Lagopus muta), har hatt en bestandsnedgang i Norge de siste tiår og har dermed blitt plassert på den Norske rødlisten for arter som nært truet (NT). Denne studien benyttet åtte år (2011-2018) med overvåkningsdata, fra 137 lokaliteter innenfor fjellrype habitat, for å estimere effekten av habitat størrelse og avstand til tregrensen på fjellrypens tilstedeværelsesdynamikk i Norge. Hverken habitat størrelse, eller avstand til tregrensen forklarte betydelige mengder av den observerte variasjonen i tilstedeværelse mellom år. I tillegg varierte ikke tilstedeværelse mer for lokaliteter i små områder enn for lokaliteter i store områder og varierte heller ikke mer for lokaliteter nær tregrensen enn for lokaliteter lenger unna tregrensen. Derimot hadde breddegrad en sterk effekt på tilstedeværelse mellom år og påvirket både kolonisering og lokal ekstinksjonssannsynlighet positivt. Denne studien antyder at tilstedeværelsesdynamikken til fjellryper i Norge foreløpig ikke er påvirket av størrelsen av området de benytter seg av og heller ikke av hvor lokaliteten befinner seg i forhold til tregrensen. Imidlertid indikerer en granskingsanalyse at størrelsen på habitatet kan ha større påvirkning på skalaer mindre enn den observerte skalaen for habitat størrelse benyttet i denne studien

Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre

van Dijk, J., Sægrov, H. Fjellstad Israelsen, M., & Rosvold, J. 2021. Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre. NINA Rapport 1982. Norsk institutt for naturforskning. Mål Hensikten med denne rapporten er å gi en oversikt over bestandsutviklingen for oter (Lutra lutra), laks og sjøørret (Salmo) på Sunnmøre, ut fra tilgjengelige historiske data, eksisterende data og lokal kunnskap. Dette gir mulighet til å vurdere om bestandsendringene hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret. I tillegg kan en oversikt over bestandsendringene bidra til å vurdere betydningen av oter som predator på laksefisk sett i forhold til andre påvirkningsfaktorer inkludert lakselus, beskatning av laks, kultivering, redusert overlevelse i havet og inngrep i vassdrag på de nedadgående fiskebestandene Datatilgjengelighet Bestandsutviklingen for laks og sjøørret i rapporten er basert på data fra den offisielle fangststatistikken fra perioden 1969-2020. Oterdelen i rapporten har brukt historiske data på oterfunn, hvor den eldste kilden er datert helt tilbake til 1743. Mer detaljerte opplysningene om oterens utbredelse i Norge tilbake i tid ble tilgjengelig i den norske jaktstatistikken da det ble opprettet skuddpremie på oter på starten av 1900-tallet. Nåværende oterregistreringer (fra cirka 1980 til og med i dag) som ble brukt i rapporten er hentet fra oterregistreringene i oterfallviltregisteret, hjorteviltregisteret og artsobservasjoner.no. I tillegg har vi samlet inn lokal kunnskap om oter på Sunnmøre fra folk som bor nært eller direkte langs elvene. Bestandsutvikling for laks og sjøørret ut fra historiske data Fangsten av laks i elvene på Sunnmøre avtok kraftig i perioden 1979 til 1993 uten at årsaken til det er kjnt, men etter 1993 er det ingen tendens til endring i samlet fangst av laks i Sunnmørselvene totalt sett. Fra 1993 til 2020 økte samlet fangst i elvene i Nordfjord og har nær doblet seg i perioden. Beskatningen i sjøen er redusert i større grad i Nordfjord sammenlignet med Sunnmøre de siste 10-15 årene, men dette forklarer bare en del av forskjellene i fangstutviklingen i disse to områdene. Noen av elvene på Sunnmøre, eksempelvis Åheimselva nær kysten sør på Sunnmøre og Korsbrekkelva som ligger lengst fra kysten, har hatt samme fangstutvikling som elvene i Nordfjord siden 1993. Åheimselva ble derfor benyttet som en referanse-elv for fangstutviklingen i de øvrige elvene på Sunnmøre. I denne gjennomgangen er det beregnet fangst av voksen laks i elv fordelt på smolt-årsklasser som gikk ut fra elvene i perioden 1991 til 2019. Lengre tilbake i tid er fangststatistikken mer usikker. Mange elver på Sunnmøre ble rotenonbehandlet tidlig på 1990-tallet etter infeksjon av Gyrodactylus salaris. Det skjedde også endringer i sjølaksefisket med forbudet mot drivgarnsfiske som trådte i kraft i 1989. Av de siste årsklssene av smolt, er 2017 den svakeste, 2018-årsklassen var over middels tallrik og den fra 2019 ser ut til å bli blant dem som har hatt best overle-velse i sjøen de siste 20 årene. Av 2019-årsklassen er det bare fanget 1-sjøvinterlaks (dvs. laks som har vært i sjøen en vinter) (i 2020) og anslagene for totalfangst av denne årsklassen er dermed de mest usikre. Fangstutviklingen i flere av de mer tallrike laksebestandene på Sunnmøre ligner mye på utviklingen i Åheimselva, og det er ingen tendenser til at avstand til kysten er en faktor som har påvirket fangstutviklingen. Dette er en indikasjon på at lakselus ikke kan være en viktig forklaring på bestandsutviklingen, for da skulle en forvente at bestander som hadde lengst vandringsvei til kysten ble mer negativt påvirket enn elvene på kysten. I mange mindre tallrike bestander har det vært en klar nedgang i fangst i senere tid. Disse bestandene er spredt fra innerst til ytterst, med en tendens til mest nedgang for bestandene i elver lengst ute mot kysten der oterbestanden har økt mest i senere tid. Det foreligger beregninger av teoretisk smoltproduksjon i alle elvene, og gytebestandsmålet er basert på anslagene for smoltproduksjon. Gjennomsnittsfangsten av voksne laks fanget pr. hektar anadromt areal fra smoltårsklassene 1991-2019 i forhold til anslått smoltproduksjon (antall smolt/hektar) varierte mye mellom elver, med over fire ganger forskjell i minst og størst fangst pr. hektar for elver med samme anslåtte smoltproduksjon pr. hektar. Korsbrekkelva utmerker seg med den høyeste teoretiske smoltproduksjonen pr. hektar, men i denne elven var fangsten over dobbelt så høy som elven med nest høyest fangst pr. hektar, og betydelig mer enn anslaget for smoltproduksjon skulle tilsi. Gjennomgangen av fangststistikken for laks viser ingen klare tendenser i fangstutviklingen som kan knyttes til geografisk beliggenhet av elvene. Det synes likevel ut som om de minste bestandene spredt over hele distriktet, og flest i ytre strøk har hatt en mer negativ utvikling sammenlignet med middels tallrike og tallrike bestander, og dette kan indikere at det er lokale forhold som har vært avgjørende. Det kan ikke utelukkes at oterpredasjon har påvirket bestandsutviklingen i noen elver, og storflommer kan ha hatt negativ påvirkning på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Fangsten av sjøørret er redusert med omtrent 70 % i elvene på Sunnmøre og i elvene i Nordfjord siden tidlig på 1990-tallet, og utviklingen har vært parallell i de to områdene. Bestandsutvikling for oter ut fra historiske data Det er mye som tyder på at oteren har vært en tallrik art i Norge og Møre og Romsdal i gamle dager, hvor blant annet presten Hans Strøm forteller at oteren var tallrik langs kysten av Sunnmøre. Opprettelsen av skuddpremier på oter ved starten av 1900-tallet ga en mer detaljert beskrivelse av oterbestanden i Norge. Jaktstatistikken tyder på en bestand som var god de første årene av 1900-tallet, men som raskt ble redusert til svært lave nivåer helt frem til fredningen av oter i 1982. I løpet av denne perioden var 9 % av alle registrerte skuddpremier i Norge? fra Møre og Romsdal fylke. Etter fredningen var det forventet at oterbestanden ville øke. Antall oterobservasjoner i Møre og Romsdal i tidsperioden 1983 – 2020 er i samsvar med en oterbestand i vekst. Dette bekreftes også av lokalbefolkningen som ofte observerer oter som trives langs elvebredden. Samlet vurdering og lokal kunnskap Denne historiske oversikten gir mulighet til å kvalitativt vurdere om bestandsendringer hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret på Sunnmøre og bidra til kunnskapsbasert forvalting av oter og fisk. Økningen i oterbestanden langs kysten i de siste årene kan indikere at den muligens har bidratt til en nedgang i fiskepopulasjonen i noen av disse elvene som allerede har en lav fiskebestand. De historiske bestandsvurderingene av fisk tyder på at lokale forhold kan ha stor betydning for omfanget av bestandsnedgangen f.eks. lokal oterpredasjon eller storflom som påvirker på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Trendene i oterens fangststatistikk er i tråd med lokal kunnskap om oter. Lokal bekjente bekrefter den lokal varierende fiskebestander som følge av sammensatte årsaker som lakselus, fiskeoppdrett, klimaendringer og oter-predasjon. Oteren er antatt økt som følge av fredningen i åttitallet, fravær av naturlige fiender og økt mattilgang ved fiskeoppdrettsanlegg.van Dijk, J., Sægrov, H. Fjellstad Israelsen, M., & Rosvold, J. 2021. Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre. NINA Rapport 1982. Norsk institutt for naturforskning. Objective The aim of this project is to evaluate the population trends in otters (Lutra lutra), salmon and sea trout (Salmo) in Sunnmøre (Møre og Romsdal county) over time, by using available historical data. This information provides the opportunity to analyse whether the salmon and sea trout population changes coincides with the population changes in otters. In addition, mapping the otter population changes may help to assess the importance of otters as a predator on salmonids in relation to other factors reducing the fish populations, such as salmon lice (Gyrodactylus salaris), fishing quotes, fish cultivation and stocking practice, reduced fish survival in the sea and water level regulations for hydropower. Data availability The data for salmon and sea trout used in this report is based on data from the official catch statistics for the period 1969-2020. The otter part of this report has used historical data on otter findings along the coast, where the oldest source is dated as far back as 1743. More detailed information about the otter's distribution in Norway was available from the Norwegian hunting statistics when bounties for killed otters were given at the beginning of 20th century till the otter was protected in Norway in 1982. Current otter registrations (from circa 1980 up to and including today) for Møre og Romsdal county are taken from the otter registrations in the dead otter register hosted at NINA, the otter registrations in the register for road kills hosted by Naturdata AS and the registrations in artsobservasjoner.no, a citizen science online portal where people can register their observations on all kind of species and which is hosted by Artsdatabanken. In addition, we have collected local knowledge about otters in Sunnmøre by asking people who live close to the rivers. Population development for salmon and sea trout based on historical data A compilation of data from the official catch statistics shows no change in the total catch of salmon in the Sunnmørsel rivers since 1993, while the total catch in the rivers in Nordfjord has increased significantly and almost doubled in the same period. The total fish catch at sea has been largely reduced in Nordfjord compared with Sunnmøre during the last 10-15 years, but this explains only partly the differences in catch development between these two areas. Some of the rivers on Sunnmøre, for example the Åheim River near the coast south of Sunnmøre and the Korsbrekkelva furthest from the coast, have had the same catch development as the rivers in Nordfjord since 1993. The Åheim River was therefore used as a reference river for the catch development in the other rivers at Sunnmøre. In this review, adult salmon catches have been calculated, divided into smolt year classes originated from these rivers between 1991 and 2019. Further back in time, catch statistics are more uncertain and many rivers in Sunnmøre were treated with rotenone after infestation of salmon lice Gyrodactylus salaris in the early 1990s. There were also changes in salmon fishing at sea such as the ban on driftnet fishing which came into force in 1989. The catch development in several of the more numerous fish stock rivers in Sunnmøre is very similar to the development in the reference river Åheimselva, and there is no proof of distance to the coast to be a factor that has affected the fish catch changes. This indicates that also salmon lice alone cannot explain the changes of the different fish populations. In many rivers with low fish numbers, especially for those close to the coast, there has been a further decline in fish catches in recent times which may coincide with the increase in otter populations close to the coast. The review of catch statistics shows no clear trends in catch development that can be linked to the geographical location of the rivers. Nevertheless, it seems that the smallest fish populations are spread throughout the district, while smaller rivers in the outer areas towards the coast seem to have had a more negative development compared to the medium-sized rivers with numerous fish populations in the outer areas towards the coast. This indicates that local conditions are likely to be decisive. It cannot be ruled out that otter predation has affected the population development in some of these rivers with low fish numbers, while major floods may also have had a negative impact on spawning and rearing conditions in these rivers. Since the early 1990s sea trout catches have been reduced by about 70% in all the rivers in Sunnmøre and in the rivers in Nordfjord, and these developments have been identical in both areas. Population development for otters based on historical data There are numerous sources indicating that during the old days the otter has been an abundant species in entire Norway and in Møre og Romsdal county specifically, and the otter was especially numerous along the coast of Sunnmøre. The establishment of bounty practice for otters at the beginning of the 20th century provided a more detailed description of the otter population in Norway between 1900 and 1980. Hunting statistics indicate that otter numbers were likely high during the first years of the 20th century, but quickly reduced to very low numbers until the protection of otters in Norway in 1982. During the period in which bounties were given, 9% of all registered bounties were from Møre og Romsdal county. After its protection in 1982 the otter population has increased in the period 1983 – 2020, and the number of otter registrations in Møre og Romsdal county is in accordance with a growing otter population in Norway. This later is also confirmed by the local people who often observe otters thriving along the river banks. Overall assessment and local knowledge This historical overview provides an opportunity to qualitatively assess whether the population changes in otters may coincide in time with the fish stock changes in salmon and sea trout in Sunnmøre. The overview may therefore also contribute to the knowledge-based management of otters and fish stocks. An increase in the otter population along the coast during recent years may indicate that it has contributed to a decline fish populations in some of those rivers. The historical overview of fish and otters shows that probably local conditions may have been decisive, such as local otter predation in certain small rivers in combination with floods affecting spawning and rearing conditions. The trends in the number of otter registrations are in line with local knowledge about otters. Local persons confirm the locally varying fish stocks as a result of complex causes such as salmon lice, fish farming, climate change and otter predation. The otter is believed to have increased as a result of its protection in the eighties, the absence of natural enemies and because of increased food supply at fish farms

Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre

van Dijk, J., Sægrov, H. Fjellstad Israelsen, M., & Rosvold, J. 2021. Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre. NINA Rapport 1982. Norsk institutt for naturforskning. Mål Hensikten med denne rapporten er å gi en oversikt over bestandsutviklingen for oter (Lutra lutra), laks og sjøørret (Salmo) på Sunnmøre, ut fra tilgjengelige historiske data, eksisterende data og lokal kunnskap. Dette gir mulighet til å vurdere om bestandsendringene hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret. I tillegg kan en oversikt over bestandsendringene bidra til å vurdere betydningen av oter som predator på laksefisk sett i forhold til andre påvirkningsfaktorer inkludert lakselus, beskatning av laks, kultivering, redusert overlevelse i havet og inngrep i vassdrag på de nedadgående fiskebestandene Datatilgjengelighet Bestandsutviklingen for laks og sjøørret i rapporten er basert på data fra den offisielle fangststatistikken fra perioden 1969-2020. Oterdelen i rapporten har brukt historiske data på oterfunn, hvor den eldste kilden er datert helt tilbake til 1743. Mer detaljerte opplysningene om oterens utbredelse i Norge tilbake i tid ble tilgjengelig i den norske jaktstatistikken da det ble opprettet skuddpremie på oter på starten av 1900-tallet. Nåværende oterregistreringer (fra cirka 1980 til og med i dag) som ble brukt i rapporten er hentet fra oterregistreringene i oterfallviltregisteret, hjorteviltregisteret og artsobservasjoner.no. I tillegg har vi samlet inn lokal kunnskap om oter på Sunnmøre fra folk som bor nært eller direkte langs elvene. Bestandsutvikling for laks og sjøørret ut fra historiske data Fangsten av laks i elvene på Sunnmøre avtok kraftig i perioden 1979 til 1993 uten at årsaken til det er kjnt, men etter 1993 er det ingen tendens til endring i samlet fangst av laks i Sunnmørselvene totalt sett. Fra 1993 til 2020 økte samlet fangst i elvene i Nordfjord og har nær doblet seg i perioden. Beskatningen i sjøen er redusert i større grad i Nordfjord sammenlignet med Sunnmøre de siste 10-15 årene, men dette forklarer bare en del av forskjellene i fangstutviklingen i disse to områdene. Noen av elvene på Sunnmøre, eksempelvis Åheimselva nær kysten sør på Sunnmøre og Korsbrekkelva som ligger lengst fra kysten, har hatt samme fangstutvikling som elvene i Nordfjord siden 1993. Åheimselva ble derfor benyttet som en referanse-elv for fangstutviklingen i de øvrige elvene på Sunnmøre. I denne gjennomgangen er det beregnet fangst av voksen laks i elv fordelt på smolt-årsklasser som gikk ut fra elvene i perioden 1991 til 2019. Lengre tilbake i tid er fangststatistikken mer usikker. Mange elver på Sunnmøre ble rotenonbehandlet tidlig på 1990-tallet etter infeksjon av Gyrodactylus salaris. Det skjedde også endringer i sjølaksefisket med forbudet mot drivgarnsfiske som trådte i kraft i 1989. Av de siste årsklssene av smolt, er 2017 den svakeste, 2018-årsklassen var over middels tallrik og den fra 2019 ser ut til å bli blant dem som har hatt best overle-velse i sjøen de siste 20 årene. Av 2019-årsklassen er det bare fanget 1-sjøvinterlaks (dvs. laks som har vært i sjøen en vinter) (i 2020) og anslagene for totalfangst av denne årsklassen er dermed de mest usikre. Fangstutviklingen i flere av de mer tallrike laksebestandene på Sunnmøre ligner mye på utviklingen i Åheimselva, og det er ingen tendenser til at avstand til kysten er en faktor som har påvirket fangstutviklingen. Dette er en indikasjon på at lakselus ikke kan være en viktig forklaring på bestandsutviklingen, for da skulle en forvente at bestander som hadde lengst vandringsvei til kysten ble mer negativt påvirket enn elvene på kysten. I mange mindre tallrike bestander har det vært en klar nedgang i fangst i senere tid. Disse bestandene er spredt fra innerst til ytterst, med en tendens til mest nedgang for bestandene i elver lengst ute mot kysten der oterbestanden har økt mest i senere tid. Det foreligger beregninger av teoretisk smoltproduksjon i alle elvene, og gytebestandsmålet er basert på anslagene for smoltproduksjon. Gjennomsnittsfangsten av voksne laks fanget pr. hektar anadromt areal fra smoltårsklassene 1991-2019 i forhold til anslått smoltproduksjon (antall smolt/hektar) varierte mye mellom elver, med over fire ganger forskjell i minst og størst fangst pr. hektar for elver med samme anslåtte smoltproduksjon pr. hektar. Korsbrekkelva utmerker seg med den høyeste teoretiske smoltproduksjonen pr. hektar, men i denne elven var fangsten over dobbelt så høy som elven med nest høyest fangst pr. hektar, og betydelig mer enn anslaget for smoltproduksjon skulle tilsi. Gjennomgangen av fangststistikken for laks viser ingen klare tendenser i fangstutviklingen som kan knyttes til geografisk beliggenhet av elvene. Det synes likevel ut som om de minste bestandene spredt over hele distriktet, og flest i ytre strøk har hatt en mer negativ utvikling sammenlignet med middels tallrike og tallrike bestander, og dette kan indikere at det er lokale forhold som har vært avgjørende. Det kan ikke utelukkes at oterpredasjon har påvirket bestandsutviklingen i noen elver, og storflommer kan ha hatt negativ påvirkning på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Fangsten av sjøørret er redusert med omtrent 70 % i elvene på Sunnmøre og i elvene i Nordfjord siden tidlig på 1990-tallet, og utviklingen har vært parallell i de to områdene. Bestandsutvikling for oter ut fra historiske data Det er mye som tyder på at oteren har vært en tallrik art i Norge og Møre og Romsdal i gamle dager, hvor blant annet presten Hans Strøm forteller at oteren var tallrik langs kysten av Sunnmøre. Opprettelsen av skuddpremier på oter ved starten av 1900-tallet ga en mer detaljert beskrivelse av oterbestanden i Norge. Jaktstatistikken tyder på en bestand som var god de første årene av 1900-tallet, men som raskt ble redusert til svært lave nivåer helt frem til fredningen av oter i 1982. I løpet av denne perioden var 9 % av alle registrerte skuddpremier i Norge? fra Møre og Romsdal fylke. Etter fredningen var det forventet at oterbestanden ville øke. Antall oterobservasjoner i Møre og Romsdal i tidsperioden 1983 – 2020 er i samsvar med en oterbestand i vekst. Dette bekreftes også av lokalbefolkningen som ofte observerer oter som trives langs elvebredden. Samlet vurdering og lokal kunnskap Denne historiske oversikten gir mulighet til å kvalitativt vurdere om bestandsendringer hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret på Sunnmøre og bidra til kunnskapsbasert forvalting av oter og fisk. Økningen i oterbestanden langs kysten i de siste årene kan indikere at den muligens har bidratt til en nedgang i fiskepopulasjonen i noen av disse elvene som allerede har en lav fiskebestand. De historiske bestandsvurderingene av fisk tyder på at lokale forhold kan ha stor betydning for omfanget av bestandsnedgangen f.eks. lokal oterpredasjon eller storflom som påvirker på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Trendene i oterens fangststatistikk er i tråd med lokal kunnskap om oter. Lokal bekjente bekrefter den lokal varierende fiskebestander som følge av sammensatte årsaker som lakselus, fiskeoppdrett, klimaendringer og oter-predasjon. Oteren er antatt økt som følge av fredningen i åttitallet, fravær av naturlige fiender og økt mattilgang ved fiskeoppdrettsanlegg

Autonomous flow control device modelling and completion optimisation

Survival is a key demographic component that often varies as a result of human activities such as recreational harvest. Detailed understanding of seasonal variation in mortality patterns and the role of various risk factors is thus crucial for understanding the link between environmental variation and wildlife population dynamics and to design sustainable harvest management systems. Here, we report from a detailed seasonal and cause-specific decomposition of mortality risks in willow ptarmigan (Lagopus lagopus) in central Norway. The analyses are based on radio-collared (n = 188) birds that were monitored across all seasons, and we used time-to-event models for competing risks to estimate mortality patterns. Overall, annual survival was estimated at 0.43 (SE: 0.04), with no distinct difference among years (2015/16 to 2018/19) or between sexes. Analysis of mortality risk factors revealed that on the annual basis, the risk of harvest mortality was lower than the risk of dying from natural causes. However, during the autumn harvest season (September–November), survival was low and the dominating cause of mortality was harvest. During winter (December–March) and spring seasons (April–May), survival was in general high and did not vary between males and females. However, during the spring season, juveniles (i.e., birds born last year) of both sexes had lower survival than adults, potentially because they are more prone to predation. During the summer season (June–August), females experienced a higher hazard than males, underlining the greater parental investment of females during egg production, incubation, and chick rearing compared to males. Our analyses provide unique insight into demographic and seasonal patterns in willow ptarmigan mortality risks in a harvested population and revealed a complex interplay across seasons, risk factors, and demographic classes. Such insight is valuable when designing sustainable management plans in a world undergoing massive environmental perturbations. cause-specific mortality, demography, grouse, harvest, surviva

Survival and cause-specific mortality of harvested willow ptarmigan (Lagopus lagopus) in central Norway

Survival is a key demographic component that often varies as a result of human activities such as recreational harvest. Detailed understanding of seasonal variation in mortality patterns and the role of various risk factors is thus crucial for understanding the link between environmental variation and wildlife population dynamics and to design sustainable harvest management systems. Here, we report from a detailed seasonal and cause-specific decomposition of mortality risks in willow ptarmigan (Lagopus lagopus) in central Norway. The analyses are based on radio-collared (n = 188) birds that were monitored across all seasons, and we used time-to-event models for competing risks to estimate mortality patterns. Overall, annual survival was estimated at 0.43 (SE: 0.04), with no distinct difference among years (2015/16 to 2018/19) or between sexes. Analysis of mortality risk factors revealed that on the annual basis, the risk of harvest mortality was lower than the risk of dying from natural causes. However, during the autumn harvest season (September–November), survival was low and the dominating cause of mortality was harvest. During winter (December–March) and spring seasons (April–May), survival was in general high and did not vary between males and females. However, during the spring season, juveniles (i.e., birds born last year) of both sexes had lower survival than adults, potentially because they are more prone to predation. During the summer season (June–August), females experienced a higher hazard than males, underlining the greater parental investment of females during egg production, incubation, and chick rearing compared to males. Our analyses provide unique insight into demographic and seasonal patterns in willow ptarmigan mortality risks in a harvested population and revealed a complex interplay across seasons, risk factors, and demographic classes. Such insight is valuable when designing sustainable management plans in a world undergoing massive environmental perturbations. cause-specific mortality, demography, grouse, harvest, surviva

Hjortevilt og mindre viltarters bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum. Årsrapport 2021

Rød-Eriksen, L., Israelsen, M.F., Myran, I.W., Frassinelli, F., Meås, R., & Rolandsen, C.M. 2022. Hjortevilt og mindre viltarters bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum. NINA Rapport 2190. Norsk institutt for naturforskning. Veier kan fragmentere landskapet og utgjøre en barriere for dyr som forsøker å krysse veien, spesielt hvis veien er inngjerdet. Antall viltpåkjørsler på vei har økt de siste 50 årene, og det er utviklet metoder for å forsøke å forhindre viltpåkjørsler. På større veier bygges ofte faunapassasjer hvor målet er å bidra til at dyr fortsatt kan forflytte seg over veien og samtidig redusere påkjørselsrisikon. Store deler av den nye Riksvei 3 mellom Løten og Elverum er inngjerdet. Det er opprettet flere faunapassasjer med formål om å sikre at vilt kan forflytte seg over veien. For å dokumentere bruk av passasjene satte NINA opp viltkamera på tre passasjer høsten 2020. Denne overvåkingen ble senere videreført i samarbeid med Statens vegvesen og Elgregion Mjøsa-Glomma. Målet med overvåkingen har vært å dokumentere spesielt elgens forflytning mellom områdene som nå er fragmentert av vei, og samtidig prøve ut hvor effektivt viltkamera er som overvåkingsmetode for faunapassasjer. I perioden november 2020 til april 2021 ble passasjene ved Smedbakken, Kjurrudalen og Kakkhella overvåket med henholdsvis fem, fire og to viltkamera. Bilder ble hentet inn av Statens vegvesen. Som et ledd i å forsøke å redusere ressursbruk og effektivisere viltkamerametodikken prosesserte NINA bildene ved hjelp av modeller for automatisk gjenkjenning av dyr. Observasjoner av dyr ble deretter verifisert manuelt, og resultatene sammenstilt deskriptivt for å gi innsikt i hvordan spesielt hjortevilt har benyttet seg av passasjene. Resultatene viste at elg benyttet passasjene i stor grad, hvor passasjen ved Smedbakken synes særlig viktig, trolig grunnet noe høyere elgtetthet i området. Rådyr ble også observert, da oftere ved Kjurrudalen enn de øvrige lokalitetene, noe som kan skyldes høyere tetthet av rådyr nærmere bebyggelse. Det var indikasjoner på økt bruk av passasjene i forbindelse med høst- og vårtrekk hos elg, men dette må bekreftes gjennom videre undersøkelser som dekker hele året. Alle arter var mest aktive ved passasjene på kveld, natt og morgen. Elg var mest aktiv mellom kl. 23 og 04, og passasjene synes å fungere godt til formålet innenfor dette tidsintervallet. Effekten av passasjene gjennom døgnet og året må derimot verifiseres mot påkjørselsdata i videre studier. En flaskehals for å ta i bruk viltkamera som et effektivt verktøy for å overvåke og dokumentere faunapassasjer har tidligere vært prosessering av store bildemengder. Vår studie tyder på at man med automatisk bildeprosessering kan redusere tidsbruken med opp mot 75 % sammenliknet med manuell prosessering, noe som gjør viltkamera til en kostnadseffektiv metode for overvåking av faunapassasjer.publishedVersio

Quantifying the checks and balances of collaborative governance systems for adaptive carnivore management

1. Recovering or threatened carnivore populations are often harvested to minimise their impact on human activities, such as livestock farming or game hunting. Increasingly, harvest quota decisions involve a set of scientific, administrative and political institutions operating at national and sub- national levels whose interactions and collective decision- making aim to increase the legitimacy of management and ensure population targets are met. In practice, however, as-sessments of how quota decisions change between these different actors and what consequences these changes have on population trends are rare.2. We combine a state-space population modelling approach with an analysis of quota decisions taken at both regional and national levels between 2007 and 2018 to build a set of decision- making models that together predict annual har-vest quota values for Eurasian lynx (Lynx lynx) in Norway.3. We reveal a tendency for administrative decision- makers to compensate for consistent quota increases by political actors, particularly when the lynx popula-tion size estimate is above the regional target. Using population forecasts based on the ensemble of decision- making models, we show that such buffering of po-litical biases ensures lynx population size remains close to regional and national targets in the long term.4. Our results go beyond the usual qualitative assessment of collaborative gov-ernance systems for carnivore management, revealing a system of checks and balances that, in the case of lynx in Norway, ensures both multi-stakeholder participation and sustainable harvest quotas. Nevertheless, we highlight impor-tant inter- regional differences in decision- making and population forecasts, the socio- ecological drivers of which need to be better understood to prevent fu-ture population declines.5. Synthesis and applications. Our work analyses the sequence of decisions lead-ing to yearly quotas for lynx harvest in Norway, highlighting the collaborative and structural processes that together shape harvest sustainability. In doing so, we provide a predictive framework to evaluate participatory decision- making processes in wildlife management, paving the way for scientists and decision- makers to collaborate more widely in identifying where decision biases might lie and how institutional arrangements can be optimised to minimise them. We emphasise, however, that this is only possible if wildlife management decisions are documented and transparent.collaborative, decision-making, harvest, lynx, Norway, population forecast, quota, stakeholde