From direct attendance to telephone triage in an emergency primary healthcare service: An observational study

Objectives To describe how an intervention to limit direct attendance in an emergency primary healthcare service affected the contacts to the clinic and the level of care given, and which factors were associated with a change from direct attendance to telephone contact. Design Observational study. Setting Seven Norwegian emergency primary healthcare services. The telephone triage operators are primarily registered nurses. Participants Registered patient contacts to the services during 2007–2019. Interventions In 2013, one of the seven services made an intervention to limit direct attendances to the emergency primary healthcare clinic. Through an advertisement in a local newspaper, the public was encouraged to call in advance. Patients who still attended directly, were encouraged to call in advance next time. Measures We compared the proportions of direct attendance and telephone contact, and of consultation by a general practitioner and telephone consultation by an operator, before and after the intervention. We also compared the proportions of direct attendance regarding gender, age group, time of day and urgency level. Descriptive analyses and log binomial regression analyses were applied. Results There were 1 105 019 contacts to the seven services during the study period. The average proportion of direct attendance decreased from 68.7% (95% CI 68.4% to 68.9%) to 23.4% (95% CI 23.2% to 23.6%) in the service that carried out the intervention. Telephone consultation by an operator increased from 11.7% (95% CI 11.5% to 11.8%) to 29.2% (95% CI 28.9% to 29.5%) and medical consultation by a general practitioner decreased from 78.3% (95% CI 78.1% to 78.5%) to 57.0% (95% CI 56.7% to 57.3%). The youngest and the oldest age group and women had the largest decrease in direct attendance, by −81%, −74% and −71%, respectively. Conclusion The intervention influenced how the public contacted the service. Information campaigns on how to contact healthcare services should be implemented on a regular basis.publishedVersio

Mental illness out-of-hours. Characteristics and challenges of patient contacts in emergency primary health care in Norway

In Norway there has been a call for improvement of the existing emergency mental health care services. Improvement of services needs to be built on knowledge and understanding of existing services, but in-depth knowledge about the role of the traditional low threshold out-of-hours emergency primary health care services (casualty clinics) has previously not been available. Thus the aim of this thesis was to describe mental illness related contacts to Norwegian casualty clinics, including the challenges general practitioners (GPs) experience in their out-of-hours’ work. This thesis is based on the results from three epidemiological and one qualitative study exploring different aspects of care provision in casualty clinics. The first study describes diagnoses given in contacts to one town-based and one inter-municipal rural casualty clinic throughout a year (n = 27 208). Gender and age characteristics of the patients and variations in time of presentation were explored. The second study compares daytime contacts to regular general practitioners’ (RGPs’) surgeries (n = 61 783) against contacts to the local casualty clinic (n = 11 976) over a year, focusing on diagnoses given, patient characteristics and simultaneous use of the two services at a group and an individual level. The third study observes routinely reported urgency levels, interventions and onwards referrals in contacts related to mental illness, for four Norwegian casualty clinics (28 527 initial contacts, 887 GP contacts judged to be related to mental illness or substance abuse). The fourth and last study is a qualitative study, based on six focus groups and two individual interviews (45 informants in total), that explores GPs’ experiences in casualty clinic contacts with patients who present problems related to mental illness or substance abuse. The studies showed that in 2006 there were 9-11 contacts with diagnoses signalling mental illness per 1000 inhabitants per year. In 30-68% of contacts judged by the GP to be related to mental illness or substance abuse such diagnoses were not given. Contacts to the casualty clinic increased in periods with few contacts to the RGPs’ surgeries (r = -0.59, p = 0.05). At least 74% of patients contacting the casualty clinic had seen their RGP during the study year. The diagnostic profile out-of-hours had a higher relative prevalence of suicidal behaviour (relative risk (RR) 81.8), psychosis (RR 2.5) and substance abuse (RR 2.0) compared to the profile at the RGPs’ surgeries. The diagnoses P16 (acute alcohol abuse) and P77 (suicide and suicide attempt) also had higher absolute prevalence at the casualty clinic compared to at the RGPs’ surgeries. Contacts related to substance abuse were particularly prevalent during night-time, and included a group of patients presenting with injuries and medical consequences of substance abuse. 79% of contacts to the casualty clinics were handled without referral to in-patient care, and 17% of patients judged by health personnel to contact the casualty clinic due to mental health problems were referred to in-patient (14%) or out-patient (3%) psychiatric specialist care. The GPs expressed experiencing uncertainty in contacts related to mental illness, and they emphasised the importance of access to immediate support from colleges. Worry over their own safety was also an issue. This thesis shows that there are few mental health related contacts to casualty clinics, and that a minority of the contacts result in involvement of secondary mental health care services. This questions the viability of additional or specialist out-of-hours mental health care services. Nevertheless, if the traditional structure is kept, the out-ofhours support framework for GPs needs to be strengthened

Evaluering av prosjektet "Ambulant akuttfunksjon i Nordhordland". Et samhandlingsprosjekt mellom Nordhordland legevakt og Bjørgvin distriktpsykiatriske senter, avdeling Nordhordland

Ambulant akuttfunksjon i Nordhordland er et klinisk prosjekt der spesialisthelsetjenesten i psykiatri støtter opp om akuttvurderinger i kommunehelsetjenesten og samtidig gir et utvidet behandlingstilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Fra 01.03.10 kunne legevaktlege ved Nordhordland interkommunale legevakt ved behov for råd eller veiledning i akutthåndtering av en psykiatrisk problemstilling, kontakte en psykolog i beredskap ved Bjørgvin distriktpsykiatriske senter, avdeling Nordhordland. Tilbudet var tilgjengelig på kveldstid på hverdager (kl. 16-23) og i helg og helligdager (kl. 12-20). Psykologen kunne bidra med råd per telefon, men vedkommende kunne også selv gjennomføre akuttsamtale og vurdering av pasienten på legevakten eller hjemme hos pasienten, gi pasienten en time til akuttvurdering ved poliklinikken første virkedag, sørge for en akuttinnleggelse på det distriktpsykiatriske senteret (DPS) eller koble inn relevant oppfølging ved poliklinisk instans på DPS-nivå. Fra 03.09.12 kunne psykologen også koble inn et akutt ambulant team bemannet med sykepleiere, som kunne følge opp pasienten i hjemmet. Prosjektet hadde som mål å bedre kvaliteten av psykiatriske akuttvurderinger i form av økt grad av rett tiltak på rett nivå til rett tid. Man ønsket økt kontinuitet i behandlingstilbudet, å sikre at DPS var førstekontakt, og at sykehuset fungerte som 3. linjetjeneste. DPS skulle være alternativ til PAM ved behov for akutte innleggelser og dermed redusere behovet for innleggelser på sentralisert sykehusnivå. Det var også et mål å redusere behovet for bruk av tvangstiltak gjennom å tilby hjelp på et tidligere tidspunkt i forløpet og å gi større brukertilfredshet. Evalueringen av prosjektet ble gjennomført som aksjonsforskning, og midlertidige resultat ble lagt fram for styringsgruppen underveis. Resultater av midtveisevalueringen ble i tillegg framlagt for vaktpsykologene og prosjektgruppen. Det ble foretatt kvantitative og kvalitative målinger. De kvantitative målingene besto av registreringer av henvendelser til vaktpsykologen, annen akuttaktivitet ved poliklinikken, innleggelser i Manger døgnenhet og innleggelser i Psykiatrisk akuttmottak, Sandviken sykehus. Det ble også foretatt en spørreundersøkelse blant legevaktlegene og vurdering av prosjektets budsjett. Den kvalitative analysen besto av dokumentinnsamling og –gjennomgang, tilstedeværelse på styringsgruppemøter, gruppeintervju med vaktpsykologer og legevaktsykepleiere, telefonintervju med legevaktleger og dybdeintervju av pasienter. Evalueringen viser at prosjektet sannsynligvis har bedret kvaliteten på de psykiatriske akuttvurderingene. Vaktordningen ble først og fremst brukt av de med dårligst forutsetning for å gjøre gode vurderinger: Turnuslegene og legevaktleger uten tilknytning til Nordhordlandregionen. Alle informanter vektla læringseffekten av å kunne konferere med psykolog og også få rask tilbakemelding om videre tiltak. Prosjektet har sannsynligvis også bidratt til økt grad av rett tiltak på rett nivå til rett tid. Dette har hovedsakelig skjedd ved å gi et tilbud til pasienter som ikke hadde behov for en akuttinnleggelse. Registreringene viser at mange av pasientene legevaktlegen tok kontakt om, fikk oppfølging via DPS. I prosjektårene ble også flere pasienter innlagt i PAM via DPS. Dette betyr at DPS i større grad fikk oversikt over pasientgruppen. De fleste pasientene som fikk kontakt gjennom vaktordningen var ikke i aktiv behandling i spesialisthelsetjenesten. Ordningen bidro dermed til å gi et tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten til pasienter som ikke hadde et tilbud der fra tidligere. Vaktordningen i seg selv bidro ikke til redusert behov for innleggelser på et sentralisert sykehusnivå. Det siste prosjektåret var det en klar reduksjon, men det er ikke mulig å si om dette var en naturlig svingning, et resultat av oppstarten av et akutt ambulant team som tilbød hjemmebehandling eller et resultat av en generelt bedret tilgang til hjelp på andre tider av døgnet. Prosjektet synes heller ikke å ha hatt effekt på antall tvangsinnleggelser. Andel tvangshenviste og –innlagte var relativt stabil. På grunn av liten respons på brukerundersøkelsen er brukertilfredsheten vanskelig å bedømme. De få tilbakemeldingene som kom, tyder på at brukerne som fikk tilbud via vaktordningen var svært fornøyde. Det synes imidlertid som om prosjektet ikke bidro til det som fra brukernes side opplevdes som hovedproblem i regionen, nemlig dårlig tilgang til førstelinjetjenesten og derfor forsinkelse i forhold til opplevd nødvendig henvisning videre. Selv om vaktordningen ble svært godt mottatt av samarbeidspartnerne, gir den også potensielle utfordringer. Den bidrar til økt press på legevakten i form av ivaretakelse av pasienter på legevakten i avvente av samtale med psykolog og samtidighetskonflikt i forhold til bruk av rom. Det er også stilt spørsmål om ordningen bidrar til økt press på legevaktsentralen i form av henvendelser fra pasienter som ikke trenger akutt legehjelp, men som ønsker en akuttsamtale med en psykolog. Ved oppbygging av denne typen tjenester er det viktig at man sikrer seg at man har tilstrekkelig romkapasitet og personalressurser til å håndtere dette. I motsatt fall vil en svært populær og ønsket ordning lett miste sin legitimitet. Oppsummert synes prosjektet Ambulant akuttfunksjon i Nordhordland å fungere etter intensjonen. Det gir utvidet tilgjengelighet til spesialisthelsetjenesten i Nordhordland og har stor verdi for alle direkte involverte. Prosjektet har ikke redusert behovet for tvangsinnleggelser eller innleggelser i psykiatrisk sykehus, og det er et åpent spørsmål om oppbyggingen av et slikt tilbud kan forsvares ved et befolkningsgrunnlag på ca. 30 000 personer.publishedVersio

The association between municipal pandemic response and COVID-19 contacts to emergency primary health care services: an observational study

Abstract Background Norwegian municipalities had diverse strategies for handling tasks related to the COVID-19 pandemic. The emergency primary health care services were involved to different extents. The aim of this study was to describe how contacts with the emergency primary health care service were affected by the pandemic, in terms of patient contacts related to COVID-19, prioritisation and first actions taken, and to analyse differences between the services. Methods In this observational study, patient contacts to seven emergency primary health care services, from January 2020 to June 2021, were analysed. Descriptive analyses were applied. Data on the seven services’ involvement in the municipal pandemic response, in relation to testing the inhabitants for COVID-19, were collected. Results There were 145 685 registered patient contacts within the study period. In total, 24% (n = 35,563) of the contacts were related to COVID-19, varying from 16 to 40% between the seven services. Of the COVID-19 related contacts, 96% (n = 34,069) were triaged to the lowest urgency level (range 76–99%) and 66% (n = 23,519) were patients contacting the services in order to be tested for COVID-19 (range 5–88%). The number of COVID-19 related contacts were unrelated to the number of confirmed COVID-19 cases among the inhabitants of the respective municipalities. The burden of COVID-19-related contacts mainly reflected the services’ involvement in COVID-19 testing as part of the municipal pandemic response. Conclusions During the COVID-19 pandemic, several of the emergency primary health care services were assigned new tasks, such as being part of the municipalities’ system for carrying out testing for COVID-19. This had a major impact on their activity level. In the preparation for future pandemics, it should be discussed to which extent such use of the emergency primary health care system is appropriate, as additional tasks might affect the services’ preparedness to provide urgent medical care among the inhabitants

Evaluering av Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet (TvangsForsk)

Uni Research Rokkansenteret har på oppdrag fra Helsedirektoratet evaluert Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet (TvangsForsk ). Evalueringen skulle for det første gi en oversikt over TvangsForsks gjennomførte aktiviteter, med særlig vekt på de to siste årene av mandatperioden. For det andre skulle vi evaluere gjennomføring av oppgaver utenfor mandatet, og hvordan slike eventuelt har bidratt til å oppnå målsetningene i mandatet. Et tredje punkt var å evaluere TvangsForsk gjennom intervjuer av utvalgte brukere, med vekt på deres kontakter og vurderinger av nettverket i sin foreliggende form og ved en eventuell fremtidig utvidelse. I tillegg ønsket Helsedirektoratet at vi inkluderte følgende problemstillinger i vurderingen: * Betydning av geografisk plassering. * Mulighet til å utvide mandatet til å omfatte bruk av tvang i behandling av andre målgrupper, som f.eks. rusmiddelmisbrukere eller personer med demens eller psykisk utviklingshemming. * Behov for endring av kapasitet og ressurser ved utviding av mandatet. * TvangsForsks rolle i forhold til implementering av forskningsbasert kunnskap om tvang i helsetjenestene. * Nødvendighet av strukturelle endringer som bør gjennomføres dersom virksomheten skal utvides eller endres. * Nytte av samarbeid med andre miljø, eventuelt hvilke miljø dette bør være og hvordan samarbeidet kan gjennomføres. Vi har foretatt en kvalitativ gjennomgang av nettverket Tvangsforsk. Først kartla vi nettverkets aktiviteter ved hjelp av årsmeldinger og andre skriftlige kilder. På bakgrunn av denne kartleggingen foretok vi et gruppeintervju der samtlige medlemmer av TvangsForsks arbeidsutvalg var til stede. Vi har også foretatt intervjuer med ansatte, brukere og andre nøkkelinformanter. Gjennom arbeidet med evalueringen får vi inntrykk av en utvikling fra et lite, sårbart miljø med en del startvansker til et stadig mer aktivt nettverk som i økende grad fungerer etter intensjonen fra Helsedirektoratet, og som dessuten har et sterkt ønske om å opprettholde og styrke sin virksomhet

Evaluering av Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet (TvangsForsk)

Uni Research Rokkansenteret har på oppdrag fra Helsedirektoratet evaluert Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling om bruk av tvang i det psykiske helsevernet (TvangsForsk ). Evalueringen skulle for det første gi en oversikt over TvangsForsks gjennomførte aktiviteter, med særlig vekt på de to siste årene av mandatperioden. For det andre skulle vi evaluere gjennomføring av oppgaver utenfor mandatet, og hvordan slike eventuelt har bidratt til å oppnå målsetningene i mandatet. Et tredje punkt var å evaluere TvangsForsk gjennom intervjuer av utvalgte brukere, med vekt på deres kontakter og vurderinger av nettverket i sin foreliggende form og ved en eventuell fremtidig utvidelse. I tillegg ønsket Helsedirektoratet at vi inkluderte følgende problemstillinger i vurderingen: * Betydning av geografisk plassering. * Mulighet til å utvide mandatet til å omfatte bruk av tvang i behandling av andre målgrupper, som f.eks. rusmiddelmisbrukere eller personer med demens eller psykisk utviklingshemming. * Behov for endring av kapasitet og ressurser ved utviding av mandatet. * TvangsForsks rolle i forhold til implementering av forskningsbasert kunnskap om tvang i helsetjenestene. * Nødvendighet av strukturelle endringer som bør gjennomføres dersom virksomheten skal utvides eller endres. * Nytte av samarbeid med andre miljø, eventuelt hvilke miljø dette bør være og hvordan samarbeidet kan gjennomføres. Vi har foretatt en kvalitativ gjennomgang av nettverket Tvangsforsk. Først kartla vi nettverkets aktiviteter ved hjelp av årsmeldinger og andre skriftlige kilder. På bakgrunn av denne kartleggingen foretok vi et gruppeintervju der samtlige medlemmer av TvangsForsks arbeidsutvalg var til stede. Vi har også foretatt intervjuer med ansatte, brukere og andre nøkkelinformanter. Gjennom arbeidet med evalueringen får vi inntrykk av en utvikling fra et lite, sårbart miljø med en del startvansker til et stadig mer aktivt nettverk som i økende grad fungerer etter intensjonen fra Helsedirektoratet, og som dessuten har et sterkt ønske om å opprettholde og styrke sin virksomhet.publishedVersio

From direct attendance to telephone triage in an emergency primary healthcare service: An observational study

Objectives To describe how an intervention to limit direct attendance in an emergency primary healthcare service affected the contacts to the clinic and the level of care given, and which factors were associated with a change from direct attendance to telephone contact. Design Observational study. Setting Seven Norwegian emergency primary healthcare services. The telephone triage operators are primarily registered nurses. Participants Registered patient contacts to the services during 2007–2019. Interventions In 2013, one of the seven services made an intervention to limit direct attendances to the emergency primary healthcare clinic. Through an advertisement in a local newspaper, the public was encouraged to call in advance. Patients who still attended directly, were encouraged to call in advance next time. Measures We compared the proportions of direct attendance and telephone contact, and of consultation by a general practitioner and telephone consultation by an operator, before and after the intervention. We also compared the proportions of direct attendance regarding gender, age group, time of day and urgency level. Descriptive analyses and log binomial regression analyses were applied. Results There were 1 105 019 contacts to the seven services during the study period. The average proportion of direct attendance decreased from 68.7% (95% CI 68.4% to 68.9%) to 23.4% (95% CI 23.2% to 23.6%) in the service that carried out the intervention. Telephone consultation by an operator increased from 11.7% (95% CI 11.5% to 11.8%) to 29.2% (95% CI 28.9% to 29.5%) and medical consultation by a general practitioner decreased from 78.3% (95% CI 78.1% to 78.5%) to 57.0% (95% CI 56.7% to 57.3%). The youngest and the oldest age group and women had the largest decrease in direct attendance, by −81%, −74% and −71%, respectively. Conclusion The intervention influenced how the public contacted the service. Information campaigns on how to contact healthcare services should be implemented on a regular basis

From direct attendance to telephone triage in an emergency primary healthcare service: An observational study

Objectives: To describe how an intervention to limit direct attendance in an emergency primary healthcare service affected the contacts to the clinic and the level of care given, and which factors were associated with a change from direct attendance to telephone contact. Design: Observational study. Setting: Seven Norwegian emergency primary healthcare services. The telephone triage operators are primarily registered nurses. Participants: Registered patient contacts to the services during 2007–2019. Interventions: In 2013, one of the seven services made an intervention to limit direct attendances to the emergency primary healthcare clinic. Through an advertisement in a local newspaper, the public was encouraged to call in advance. Patients who still attended directly, were encouraged to call in advance next time. Measures: We compared the proportions of direct attendance and telephone contact, and of consultation by a general practitioner and telephone consultation by an operator, before and after the intervention. We also compared the proportions of direct attendance regarding gender, age group, time of day and urgency level. Descriptive analyses and log binomial regression analyses were applied. Results: There were 1 105 019 contacts to the seven services during the study period. The average proportion of direct attendance decreased from 68.7% (95% CI 68.4% to 68.9%) to 23.4% (95% CI 23.2% to 23.6%) in the service that carried out the intervention. Telephone consultation by an operator increased from 11.7% (95% CI 11.5% to 11.8%) to 29.2% (95% CI 28.9% to 29.5%) and medical consultation by a general practitioner decreased from 78.3% (95% CI 78.1% to 78.5%) to 57.0% (95% CI 56.7% to 57.3%). The youngest and the oldest age group and women had the largest decrease in direct attendance, by −81%, −74% and −71%, respectively. Conclusion: The intervention influenced how the public contacted the service. Information campaigns on how to contact healthcare services should be implemented on a regular basis

The Staff Observation Aggression Scale – Revised (SOAS-R) – adjustment and validation for emergency primary health care

Abstract Background Many emergency primary health care workers experience aggressive behaviour from patients or visitors. Simple incident-reporting procedures exist for inpatient, psychiatric care, but a similar and simple incident-report for other health care settings is lacking. The aim was to adjust a pre-existing form for reporting aggressive incidents in a psychiatric inpatient setting to the emergency primary health care settings. We also wanted to assess the validity of the severity scores in emergency primary health care. Methods The Staff Observation Scale - Revised (SOAS-R) was adjusted to create a pilot version of the Staff Observation Scale – Revised Emergency (SOAS-RE). A Visual Analogue Scale (VAS) was added to the form to judge the severity of the incident. Data for validation of the pilot version of SOAS-RE were collected from ten casualty clinics in Norway during 12 months. Variance analysis was used to test gender and age differences. Linear regression analysis was performed to evaluate the relative impact that each of the five SOAS-RE columns had on the VAS score. The association between SOAS-RE severity score and VAS severity score was calculated by the Pearson correlation coefficient. Results The SOAS-R was adjusted to emergency primary health care, refined and called The Staff Observation Aggression Scale - Revised Emergency (SOAS-RE). A total of 350 SOAS-RE forms were collected from the casualty clinics, but due to missing data, 291 forms were included in the analysis. SOAS-RE scores ranged from 1 to 22. The mean total severity score of SOAS-RE was 10.0 (standard deviation (SD) =4.1) and the mean VAS score was 45.4 (SD = 26.7). We found a significant correlation of 0.45 between the SOAS-RE total severity scores and the VAS severity ratings. The linear regression analysis showed that individually each of the categories, which described the incident, had a low impact on the VAS score. Conclusions The SOAS-RE seems to be a useful instrument for research, incident-recording and management of incidents in emergency primary care. The moderate correlation between SOAS-RE severity score and the VAS severity score shows that application of both the severity ratings is valuable to follow-up of workers affected by workplace violence