Urban youth bulges and social disorder : an empirical study of Asian and Sub-Saharan African cities

By 2050, two-thirds of the world’s population will live in cities, and the greatest growth in urban populations will take place in the least developed countries. This presents many governments with considerable challenges related to urban governance and the provision of services and opportunities to a burgeoning urban population. Among the concerns is that large youth bulges in urban centers could be a source of political instability and violence. Here, we assess this claim empirically using newly collected data on city-level urban social disorder, ranging from non-violent actions, such as demonstrations and strikes, to violent political actions, such as riots, terrorism, and armed conflict. The dataset covers 55 major cities in Asia and Sub-Saharan Africa for 1960-2006. The study also utilizes a new United Nations Population Division dataset on urban populations by age and sex. The study further considers factors that could condition the effect of age structure, in particular the level of informal employment, economic growth, education, and gender imbalances. The analysis finds that large male youth bulges aged 15-24 are not generally associated with increased risks of either violent or non-violent social disturbance. Furthermore, the proxy measures of"youth exclusion"do not seem to increase the risk that large urban male youth bulges are associated with either form of disturbance. However, several other factors that may be associated with higher levels of youth exclusion - notably absence of democratic institutions, low economic growth, and low levels of secondary educational attainment - are significantly and robustly associated with increasing levels of urban social disturbance.Youth and Governance,Adolescent Health,Population Policies,Urban Housing and Land Settlements,National Urban Development Policies&Strategies

Breaking the waves ? does education mediate the relationship between youth bulges and political violence ?

Much of the developing world has experienced a decline in mortality, while fertility often has remained high. This has produced youthful populations in many countries, generally referred to as"youth bulges."Recent empirical research suggests that youth bulges may be associated with increased risks of political violence and conflict. This paper addresses ways that education may serve as a strategy to reduce the risk of political violence, particularly in the context of large cohorts of young males. The authors use a new education dataset measuring educational attainment. The dataset is constructed using demographic back-projection techniques, and offers uninterrupted time-series data for 120 countries. The empirical analysis finds evidence that large, young male population bulges are more likely to increase the risk of conflict in societies where male secondary education is low. The effect on conflict risk by low education and large youth populations is particularly strong in low and middle-income countries. This is especially challenging for Sub-Saharan Africa, the region facing the youngest age structure and the lowest educational attainment levels. Although quantitative studies generally find a strong relationship between indicators of development and conflict risk, the results suggest that poor countries do have some leverage over reducing conflict potential through increased educational opportunities for young people. There is further evidence that the interaction of large youth cohorts and low education levels may be mediated by structural economic factors. The study supports broad policy interventions in education by relaxing concerns about the consequences of rapid educational expansion.Population Policies,Access&Equity in Basic Education,Adolescent Health,Primary Education,Youth and Governance

Maternal Health Care in the Time of Ebola: A Mixed-Method Exploration of the Impact of the Epidemic on Delivery Services in Monrovia

Public health emergencies like major epidemics in countries with already poor health infrastructure have the potential to set back efforts to reduce maternal deaths globally. The 2014 Ebola crisis in Liberia is claimed to have caused major disruptions to a health system not fully recovered after the country’s civil war, and is an important and relevant case for studying the resilience of health systems during crises. We use data on the utilization of maternal health care services from two representative surveys, one conducted before the outbreak of Ebola, the 2013 Liberian DHS, and another, smaller survey conducted in Monrovia in December 2014, during the height of the epidemic. We focus exclusively on data for women aged 18–49 residing in urban Monrovia, restricting our samples to 1,073 and 763 respondents from the two surveys respectively. We employ a mixed methods approach, combining a multinomial logit model with in-depth semi-structured interviews. Our regression analyses indicate that deliveries in public facilities declined whereas they increased for private facilities. Furthermore, overall facility delivery rates remained stable through the Ebola epidemic: the proportion of home births did not increase. Drawing on insights from extensive qualitative interviews with medical personnel and focus groups with community members conducted in Monrovia in August–September 2015 we attribute these survey findings to a supply side “substitution effect” whereby private clinics provided an important cushion to the shock leading to lower supply of government services. Furthermore, our interviews suggest that government health care workers continued to work in private facilities in their local communities when public facilities were closed. Our findings indicate that resources to shore up healthcare institutions should be directed toward interventions that support private facilities and health personnel working privately in communities during times of crisis so that these facilities are safe alternatives for women during crisis

Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2018 : Rapport fra det nasjonale overvåkningsprogrammet

Det nasjonale programmet for overvåking av rømt oppdrettslaks, som ble utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og fiskeridepartementet i 2014, har tallfestet innslagene av rømt oppdrettslaks i 205 vassdrag i 2018. Vassdragene som er overvåket, er valgt ut fra en rekke kriterier. Blant disse er god geografisk spredning, inkludering av de nasjonale laksevassdragene, og representasjon av vassdrag av ulik størrelse. Det har også blitt lagt vekt på å bygge videre på vassdrag med tidsserier og med gode lokale nettverk. Data ble samlet inn fra sportsfiske om sommeren, høstfiske, stamfiske og drivtellinger om høsten (også kalt gytefisktelling). De tre førstnevnte metodene er i hovedsak basert på stangfiske og skiller mellom rømt oppdrettslaks og villaks ved å undersøke fiskens skjell, noe som også gir et bilde av fiskens vekstbetingelser tidligere i livet. Drivtellinger innebærer at snorklere foretar en visuell inspeksjon av fisken i elven og teller opp og karakteriserer vill og rømt oppdrettet laks på basis av utseende og adferd i hele, eller deler av lakseførende strekning. I et flertall av elvene ble det benyttet mer enn én metode. Alle innsamlete data har vært gjennom en kvalitetssikringsprosess og har blitt gitt en score i henhold til en rekke kriterier for å få en vurdering av dataenes representativitet. Innslaget av rømt oppdrettslaks for hver elv presenteres som prosentandeler registrert ved de ulike metodene, samt som en ”årsprosent” som beregnes fra andel oppdrettslaks i sportsfisket og/eller høstfiske/stamfiske. Denne tar hensyn til at sportsfiske ofte gir et lavt, og høstfiske sannsynligvis et for høyt estimat av innslaget av rømt oppdrettslaks gjennom en sesong. Det ble beregnet årsprosent for 123 elver, og det presenteres data fra drivtellinger fra 122 elver.Resultatene fra alle 205 vassdragene, også de med kun drivtelling, blir presentert i en forenklet form der det gis en totalvurdering av hver elv hvor det vurderes om innslaget av oppdrettslaks er under 4 %, mellom 4 og 10 %, eller over 10 %. Vurderingen som ble gjort av vassdragene i 2018 skiller seg derfor noe fra vurderingene i tidligere år, hvor vi har vurdert om innslaget med sikkerhet kan sies å være over eller under 10 %, og med en usikker kategori for vassdragene hvor vi hvor det ble vurdert at innslaget av oppdrettslaks ikke kunne fastslås med sikkerhet. I 2018 ble til sammen 153 elver (75 %) vurdert til å ha lavt innslag av rømt oppdrettslaks (mindre enn 4 %), 33 vassdrag (16 %) ble vurdert til å ha moderat innslag (mellom 4 og 10 %), mens 19 (9 %) vassdrag ble vurdert til å ha et høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Det var en økning i både antall og andel elver med høyt innslag i 2018 sammenliknet med 2017 (15 vassdrag, 8 %). Innslaget av rømt oppdrettslaks varierte langs norskekysten, for eksempel ved at Hardangerfjorden, som i tidligere år, hadde mange av vassdragene med høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Det var også vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms. Tilstanden var derimot god, med lave innslag av rømt oppdrettslaks, på hele strekningen fra Akershus til Rogaland. Det uveide gjennomsnittet av innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket og i høstfisket var 2,8 og 4,1 % (med median på henholdsvis 1,0 og 0,2 %), og gjennomsnittlig årsprosent var 4,2 % (median på 1,3 %). I drivtellingene var gjennomsnitt og median henholdsvis 2,7 og 1,0 %. Gjennomsnittlig andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket, og særlig i høstfisket har vist en fallende tendens gjennom de siste årene, mens tallene for 2018 er omtrent på samme nivå som i 2017. Ulike kilder til usikkerhet i dataene blir diskutert i rapporten. De ulike metodene som har blitt benyttet i de forskjellige elvene har sine styrker og svakheter, både i forhold til prøvestørrelsene og sikker identifikasjon av rømt oppdrettslaks. At innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene endrer seg i løpet av sesongen, og at rømt oppdrettslaks til dels har en annen adferd enn villaks, bidrar til usikkerheten i dataene og gjør det nødvendig å benytte informasjon fra flere metoder. Ved å benytte de samme metodene i de samme vassdragene i påfølgende år får man en god indikasjon på utviklingen av rømt oppdrettslaks i vassdragene. Den store mengden data som er samlet inn og systematisert i løpet av de fem første årene av overvåkingsprogrammet gir imidlertid berettiget optimisme om at man i fortsettelsen av programmet kan få en bedre forståelse av metodiske problemstillinger og forbedre kvaliteten på overvåkingen ytterligere. Rapporten består av to deler; i denne hovedrapporten som oppsummerer resultatene og Del 2 – Vassdragsvise rapporter, som viser resultatene for det enkelte vassdrag, samlet i fylkesvise rapporter. De ulike delrapportene som utgjør Del 2 er tilgjengelig elektronisk på www.hi.no.publishedVersio

The Devil in the Demographics : How Neo-Malthusian Population Pressure and Youth Bulges Influence the Risk of Domestic Armed Conflict

Interne væpnede konflikter utgjør en trussel mot menneskers liv og helse og mot økonomisk og sosial utvikling i mange deler av verden. I 2000 foregikk det 33 væpnede konflikter i 27 ulike land i verden, og i 12 av disse ble mer enn 1000 mennesker drept. 31 av konfliktene var interne. Årsakene bak væpnede konflikter er mange og sammensatte. Hovedhensikten med denne oppgaven er å undersøke om det er empirisk hold i de mange påstandene om at demografiske faktorer påvirker risikoen for intern konflikt. Oppgaven tar for seg to ulike typer befolkningspress. Den første er såkalt ny-malthusiansk befolkningspress. Ny-malthusianere ser på befolkningsvekst som en kilde til knapphet på naturressurser, og antar at når ressursgrunnlaget utpines skapes det et grunnlag for voldelig konflikt om ressurskontroll mellom grupper. En av de viktigste bidragsyterne i debatten om befolkning, miljø og konflikt har vært Thomas Homer-Dixon, og denne delen av oppgaven har som utgangspunkt å teste hans hypoteser. Den andre typen befolkningspress som behandles i oppgaven er forekomsten av ungdomsbølger. Dette perspektivet er ikke knyttet til knapphet på naturressurser, men til press på sosiale institusjoner som arbeidsmarked og utdanningsinstitusjoner. Befolkningspresshypotesene som utledes fra disse to perspektivene testes i oppgaven i en multivariat statistisk modell som inkluderer alle verdens land og avhengige områder over perioden fra 1950 til 2000. Modellen har et såkalt landår oppsett som tillater forklaringsvariablene å variere for hvert enkelt land over tid. Hovedhensikten med en slik modell er å se om befolkningspress aggregert på landnivå gir seg utslag i en økt konfliktrisiko. Ny-malthusiansk befolkningspress forsøkes målt gjennom indikatorer for befolkningsvekst, befolkningstetthet, samspill mellom befolkningsvekst og tetthet samt store flyktningebefolkninger. Ungdomsbølger defineres som andelen mellom 15 og 24 år av den totale voksne befolkningen i et land. Modellen inkluderer også kontrollvariable som antas å ha stor forklaringskraft for konfliktutsatthet, som utviklingsnivå og grad av demokrati. Hovedfunnene i oppgaven er at ny-malthusianske former for befolkningspress ikke ser ut til å øke risikoen for intern væpnet konflikt. Tvert imot er det indikasjoner på at land som har høy befolkningstetthet har en noe lavere konfliktrisiko, alle andre forhold likt. Dette støtter en hypotese som er mer i retning av teoriene til Ester Boserup, som hevder at land som opplever et press på naturressursene tvinges til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Dette antas å lede til økonomisk utvikling og dermed også til redusert konfliktrisiko. Oppgaven finner dessuten svært robuste indikasjoner på at store ungdomsbølger øker risikoen for intern væpnet konflikt, og også noen indikasjoner på at effekten av ungdomsbølger på konflikt avhenger av økonomiske forhold

Replication data for: A Clash of Generations? Youth Bulges and Political Violence

It has frequently been suggested that exceptionally large youth cohorts, the so-called "youth bulges," make countries more susceptible to political violence. Within two prominent theoretical frameworks in the study of civil war, youth bulges are argued to potentially increase both opportunities and motives for political violence. This claim is empirically tested in a time-series cross-national statistical model for internal armed conflict for the period 1950–2000, and for event data for terrorism and rioting for the years 1984–1995. The expectation that youth bulges should increase the risk of political violence receives robust support for all three forms of violence. The results are consistent both with an expectation that youth bulges provide greater opportunities for violence through the abundant supply of youths with low opportunity costs, and with an expectation that stronger motives for violence may arise as youth bulges are more likely to experience institutional crowding, in particular unemployment. Some contextual factors have been suggested to potentially enhance the effect of youth bulges. In an empirical test of these propositions, the study suggests that youth bulges are particularly associated with an increasing risk of internal armed conflict in starkly autocratic regimes, but a similar effect is also found for highly democratic countries. The interaction of youth bulges with economic decline and expansion in higher education appear to increase the risk of terrorism but not of rioting. Recent studies in economic demography find that when fertility is sharply decreasing, causing lower dependency ratios, large youth cohorts entering the labor market may lead to economic boosts. This study finds some empirical evidence complementing these results, indicating that the effect of youth bulges on political violence may decline along with reduced dependency ratios

A qualitative study exploring the determinants of maternal health service uptake in post-conflict Burundi and Northern Uganda

Background Armed conflict has been described as an important contributor to the social determinants of health and a driver of health inequity, including maternal health. These conflicts may severely reduce access to maternal health services and, as a consequence, lead to poor maternal health outcomes for a period extending beyond the conflict itself. As such, understanding how maternal health-seeking behaviour and utilisation of maternal health services can be improved in post-conflict societies is of crucial importance. This study aims to explore the determinants (barriers and facilitators) of women’s uptake of maternal, sexual and reproductive health services (MSRHS) in two post-conflict settings in sub-Saharan Africa; Burundi and Northern Uganda, and how uptake is affected by exposure to armed conflict. Methods This is a qualitative study that utilised in-depth interviews and focus group discussions (FGDs) for data collection. One hundred and fifteen participants took part in the interviews and FGDs across the two study settings. Participants were women of reproductive age, local health providers and staff of non-governmental organizations. Issues explored included the factors affecting women’s utilisation of a range of MSRHS vis-à-vis conflict exposure. The framework method, making use of both inductive and deductive approaches, was used for analyzing the data. Results A complex and inter-related set of factors affect women’s utilisation of MSRHS in post-conflict settings. Exposure to armed conflict affects women’s utilisation of these services mainly through impeding women’s health seeking behaviour and community perception of health services. The factors identified cut across the individual, socio-cultural, and political and health system spheres, and the main determinants include women’s fear of developing pregnancy-related complications, status of women empowerment and support at the household and community levels, removal of user-fees, proximity to the health facility, and attitude of health providers. Conclusions Improving women’s uptake of MSRHS in post-conflict settings requires health system strengthening initiatives that address the barriers across the individual, socio-cultural, and political and health system spheres. While addressing financial barriers to access is crucial, attention should be paid to non-financial barriers as well. The goal should be to develop an equitable and sustainable health system