Effects of tag type and surgery on migration of Atlantic salmon (Salmo salar) smolts

Tagging salmon smolts to provide information about the timing of outmigration has been a common approach to monitor phenology and model the risk of encountering stressors. However, the validity of tagging has come under scrutiny because of the sensitivity of this parameter in various management systems. We studied the probability of migration, timing of migration and growth during migration for Atlantic salmon smolts tagged with three different tags in the River Dale, western Norway. Two groups were tagged with passive integrated transponder (PIT) tags via a small ventral nonsurgical incision, either a 12 mm or a new 16 mm PIT tag. Two groups were subjected to surgical implantation of either a dummy acoustic transmitter or a 12 mm PIT tag (a sham surgery). Overall, 71% of the tagged smolts were recaptured at the downstream Wolf trap. Smolts from the sham tagged group were recaptured most frequently (78%) compared to dummy acoustic transmitters and 16 mm PIT tags (both 68%), but the differences were not significant. Results agree with prior assessments that longer smolts migrated earlier, with about half a day earlier migration for each millimetre total length of the smolt, but did not suggest any difference in time of migration among the tag types. Growth in length was evident from release to recapture, with smaller smolts exhibiting greater growth and no effect of tagging treatment. Our findings suggest that inferences about the timing of outmigration for salmon smolts based on acoustic tagging should be made cautiously because of the relationship among tag size, suitable fish size and the timing of a tagged individual's migration.publishedVersio

Redningsaksjon for Vossolaksen 2010-2020 -status per 2021

publishedVersio

Redningsaksjon for Vossolaksen 2010-2020 -status per 2021

Målet for redningsaksjonen er å reetablere Vossolaksen som en selvreproduserende og høstbar bestand som ikke er genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks. Med grunnlag i en omfattende dokumentasjon av bestandssituasjon og trusselfaktorer tok miljøforvaltningen i 2010 initiativ til en redningsaksjon for Vossolaksen i perioden 2010-2020. Prosjektet har vært gjennomført som et samarbeid mellom forskning, forvaltning, lokale interessenter og flere næringsaktører, spesielt fiskeoppdrettsnæringen gjennom Vossolauget og kraftprodusenten Eviny (BKK). Et første tiltak var å bygge opp gytebestanden ved å sette ut smolt produsert ved Voss klekkeri med opphav fra genbanken. Dette fungerte forutsatt at smolten ble slept ut fjordene i en tank eller merd før slipp. Laks som returnerte fra disse slepene sikret at gytebestandsmålet ble nådd i minst 8 av årene i perioden 2011-2021. Dette har ført til økt gyting, økte tettheter av ungfisk og økt antall utvandrende smolt fra og med årene 2014/2015. Det viktigste målet for redningsaksjonen var at gytebestandsmålet skulle nås med naturlig rekruttert laks innen 2020 dvs. uten bruk av bidrag fra kultivert smolt slept ut fjordene. Resultatene tilsier at ca. 25 til 50 % av denne målsettingen er oppnådd de siste fem årene (2017-2021). Gytebestandsmålet for naturlig rekruttert laks er derfor ikke nådd. Kraftproduksjon og andre inngrep i vassdraget påvirker bestanden. De bidrar til redusert produksjon av laksesmolt, men ser ikke ut til å ha et omfang som kan være til hinder for å reetablere laksestammen. Estimatene tilsier at det årlig vandrer ut minst 30000 smolt fra Vossovassdraget. En forholdsvis lav sjøoverlevelse på cirka 3 prosent ville være nok til å sikre gytebestandsmålet. Resultatene viser imidlertid at den reelle sjøoverlevelsen for smolt som vandrer ut fra Vossovassdraget er unormalt lav, dvs. rundt 1 % eller lavere. Lav sjøoverlevelse er også dokumentert for naboelvene Daleelva, Ekso og Modalselva. Mye smolt blir spist av annen fisk under smoltutvandringen i vassdraget og særlig i innsjøene (Vangsvatnet og Evangervatnet), men også på strekningen Bolstadfjorden-Straume. I hvor stor grad denne predasjonen avviker fra en naturlig tilstand er usikkert. Predasjon er en velkjent og naturlig årsak til tap av laksesmolt. Denne problemstillingen vil bli nærmere belyst i et pågående prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd. Når smolten har forlatt vassdraget venter en stor utfordring i form av en kompleks fjordvandring med mulig samvirkende effekter av predasjon, aluminium (forsuring) og lakselus. En langtidsserie basert på 88 forsøksgrupper i årene 2000-2019 viser at laksesmolt som gis fôr som beskytter mot lakselus har en større gjenfangst som voksne laks, men at denne effekten har blitt svakere over tid. Dette skyldes mest sannsynlig resistensutvikling hos lusen. Samtidig har man siden 2009 funnet en klar sammenheng mellom lusetrykk målt som antall lus på sjøaure ved Herdla og hvor mange voksne laks som gjenfanges fra forsøksgruppene. Samlet peker disse forsøkene på et klart behov for å redusere lusemengden i smoltens utvandringsrute for å lykkes med reetableringsarbeidet. Etter at slepene som planlagt opphørte fra og med 2020 vil bidraget fra klekkerismolt fases ut. Dette er nødvendig for å reetablere en naturlig gytende laksebestand. Målet er at Vossolaksen vil tilpasses de naturgitte forholdene ved naturlig seleksjon gjennom hele livssyklusen og er vanlig framgangsmåte når en laksestamme skal reetableres i naturen. For at strategien skal lykkes viser resultatene et klart behov for mer effektive tiltak rettet mot lakselus. Genetiske undersøkninger viser at laksebestanden i Vossovassdraget og omkringliggende bestander er sterkt påvirket av innkrysning av rømt oppdrettslaks. For å sikre en sterk og levedyktig bestand vil det være viktig å forhindre ytterligere påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Tiltak for å unngå rømming og å ta ut rømt oppdrettslaks fra bestanden vil være viktig. Laksebestandene i regionen er genetisk forskjellige, men både innkrysning av rømt oppdrettslaks og utsetting av kultivert fisk kan føre til unaturlig stor genetisk utveksling og bryte ned lokal genetisk tilpasning. I senere år har det blitt benyttet molekylærgenetiske metoder for å estimere effektivt antall gytelaks i Vossovassdraget og denne metoden sammen med estimat av innkrysning av rømt oppdrettslaks vil være nyttige verktøy for å overvåke bestandsutviklingen. I tillegg til å redusere effektene av lakselus og rømt fisk, er det behov for tiltak både i vassdraget og i fjordene som kan øke antallet smolt som forlater vassdraget, og klarer vandringen ut til beiteområdene i havet. Foreliggende kunnskapsstatus gir et godt faglig grunnlag for prioriteringer og gjennomføring av tiltak for å sikre Vossolaksen.publishedVersio

Casestudie: Hjemmekontor i Dovre kommune

Denne oppgaven skal ta for seg hvordan Dovre kommune kan benytte seg av hjemmekontor og nettmøter, samt hvordan dette vil påvirke ledernes evne til å lede. Ved hjelp av begrenset teori om hjemmekontor, samt teori om organisasjoner og organisasjonspsykologi har vi klart å belyse problemstillingen vår. Det har vært lite forskning å støtte seg opp mot med tanke på valgt problemstilling og dette nye fenomenet hjemmekontor. For å gjennomføre oppgaven har vi anvendt casestudie med primært fokus på kvalitativ metode, med et snev av kvantitativ. For innhenting av data har vi benyttet oss av semistrukturerte intervju som vi senere har analysert, samt knyttet opp mot teorien for å oppnå en mer praktisk tilnærming. Ved bruk av dette har vi jobbet med å se på hvordan ledelsesevnen blir påvirket ved omfattende bruk av hjemmekontor. Helt til slutt har vi ved å svare på problemstillingene kommet med en anbefaling om hva Dovre kommune kan gjøre videre for å forme organisasjonens fremtidige jobborganisering, samt vårt ønske for videre forskning innenfor dette område

Treatment of ductal carcinoma in situ: a register-based study of Norwegian women diagnosed between 1995 and 2018

Introduction: The incidence of ductal carcinoma in situ (DCIS) has increased after implementation of mammographic screening. The lesion represents management challenges due to its undetermined growth pattern. We aimed to explore treatment of women aged 48-71 diagnosed with DCIS between 1995 and 2018, by detection mode and histopathological characteristics. Material and methods: Data on surgical treatment and radiation therapy (RT) of 4995 women diagnosed with DCIS were retrieved from the Cancer Registry of Norway. We described the percentage and frequency of breast conserving treatment (BCT) for participants in Breast Screen Norway (screen-detected) and non-participants. We estimated the relative risk (RR) of BCT, using log-binomial regression models. Results: Use of BCT increased from about 40% in 1995 to 85% in 2018. Use of BCT was more common among older than younger women more commonly used for screen-detected versus tumors detected outside the screening program. Nine out of ten women with tumors ≤10mm were treated with BCT, two out of ten with tumors >50mm. RT was given to 89.3% of the women with tumors ≤10 mm, 34.1% of those with tumors classified as van Nuys’ grade 1 and 50mm. Use of BCT was less common for tumors >50mm compared to <10mm (RR adjusted for age, detection mode, van Nuys’ grade, and localization: 0.26, 95% CI: 0.19-0.36). Conclusion: BCT was increasingly used among women diagnosed with DCIS in Norway during the period from 1995 to 2018, particularly for screen-detected, small lesions with low van Nuys’ grade