Direkte salg av potet og grønnsaker i Troms og Finnmark. Resultater fra en intervjundersøkelse blant småskala grøntprodusenter

Rapporten presenterer resultater fra en intervjuundersøkelse blant småskala grøntprodusenter i Troms og Finnmark, samt representanter for ulike salgskanaler. Målet var å kartlegge markedsmessige muligheter og utfordringer for småskala grøntproduksjon i landets nordligste fylke. Det er underdekning på potet og grønnsaker i Troms og Finnmark. Produsentmiljøet er lite. For å snu denne utvikling anbefales en satsning på småskalaproduksjon, i tillegg til volumproduksjon. Undersøkelsen viser fremtidstro blant småskala grøntprodusenter, og god markedsadgang. Samtidig opplever produsentene at klimatiske forhold, mangel på produsentnettverk, lange avstander og små markeder, manglende infrastruktur, begrenset innpass i dagligvare, tidspress, lav lønnsomhet og mangel på offentlig støtte skaper utfordringer for næringa. Det er grunn til å anta at særskilte produksjonsmessige (kort vekstsesong og kaldt klima) og markedsmessige (lange avstander og små produsentmiljøer og markeder) som preger landsdelen, gjør utfordringene mer krevende for produsenter i nord enn lenger sør. Rapporten anbefaler at tiltak for å styrke småskala grøntproduksjon i Troms og Finnmark inkluderer å (i) sikre produsentene gode økonomiske betingelser, (ii) tilby veiledning og kurs og (iii) legge til rette for samarbeid og produsentnettverk, spesielt innen markedsføring og salg. Forprosjektet bør følges opp med forskning som blant annet undersøker (i) avlingsvolum og hvilken rolle småskala grøntproduksjon kan spille for regional selvforsyning, (ii) kostnader forbundet med produksjon og salg, samt potensialet for omsetning, (iii) ulike former for produsentsamarbeid og (iv) hvordan nordlig klima påvirker kvaliteten av ulike plantevekster.Direkte salg av potet og grønnsaker i Troms og Finnmark. Resultater fra en intervjundersøkelse blant småskala grøntprodusenterpublishedVersio

Selling local food in the city. A comparative study of short food supply chains in Oslo and Bristol

This report presents findings from a qualitative survey among actors involved in the production and sale of local food in Oslo and Bristol, with a focus on sales models and challenges and opportunities for direct sales. The actors in Oslo and Bristol had largely the same motivation for local food sales, including environmental sustainability, transparency in the supply chain, creating community, supporting farmers, sharing knowledge about food and agriculture, as well as being a counterweight to the mainstream food system. Climate crisis and food safety were stronger motivational factors among actors in Bristol than in Oslo, while in Oslo there was more emphasis on the importance of local sales channels for food diversity and quality. Several interviewees pointed to lack of economic profitability as one of the most important challenges for the local food producers. It requires a great deal of work both with production, marketing and sales to be economically successful as a small-scale producer. At the same time, buying local food often requires more time, effort and money from consumers compared to shopping in grocery stores. The report points to several possible solutions to these challenges: increased demand for local food due to changes in attitudes, increased cooperation between producers, sales channels, organizations and public authorities to reduce competition and find common solutions, as well as the development of common digital platforms that can create economies of scale and make marketing and deliveries more efficient. It is also important to look at how the public sector, both through grants, procurement and guidance, can facilitate increased production and sale of local food.Selling local food in the city. A comparative study of short food supply chains in Oslo and BristolpublishedVersio

Bærekraft i arktisk lokalmatproduksjon

Source at https://www.nibio.no/.Denne rapporten omhandler bærekraft og lokalmatproduksjon i Arktis og presenterer resultater fra en litteraturanalyse og to workshoper med ystere fra Nord-Norge. Resultatene fra workshopene viser at ysterne har et helhetlig og reflektert forhold til bærekraft. Ystenæringa i Arktis har en rekke muligheter og styrker når det gjelder å bidra til bærekraft, men det er krevende å sikre en produksjon som er økonomisk bærekraftig. For å styrke lokalmatnæringa i Arktis sine forutsetninger for å utvikle seg i en mer bærekraftig retning, anbefaler vi i rapporten ulike tiltak: (i) sikre gode økonomiske betingelser for lokalmatprodusentene, gjøre små gårdsbruk økonomisk drivverdige, samt motvirker økt sentralisering av infrastruktur, med et mål om å bidra til lokal verdiskaping, spredt bosetting og robuste lokalsamfunn (ii) ivareta produksjonsgrunnlaget og (iii) styrke kunnskap om lokalmatproduksjon og bygge nettverk blant lokalmatprodusentene. Prosjektet bør følges opp med forskning som undersøker (i) lokalmatnæringa i Arktis sin betydning for lokal verdiskapning, (ii) «beste-praksis» for ystenæringa og andre lokalmatproduksjoner for å bidra til bærekraft og (iii) lokalmatnæringa sin betydning for regional matsikkerhet, spesielt i forhold til næringas betydning for å sikre levedyktige lokalsamfunn og å opprettholde robuste landbruksmiljø

Bærekraft i arktisk lokalmatproduksjon

Denne rapporten omhandler bærekraft og lokalmatproduksjon i Arktis og presenterer resultater fra en litteraturanalyse og to workshoper med ystere fra Nord-Norge. Resultatene fra workshopene viser at ysterne har et helhetlig og reflektert forhold til bærekraft. Ystenæringa i Arktis har en rekke muligheter og styrker når det gjelder å bidra til bærekraft, men det er krevende å sikre en produksjon som er økonomisk bærekraftig. For å styrke lokalmatnæringa i Arktis sine forutsetninger for å utvikle seg i en mer bærekraftig retning, anbefaler vi i rapporten ulike tiltak: (i) sikre gode økonomiske betingelser for lokalmatprodusentene, gjøre små gårdsbruk økonomisk drivverdige, samt motvirker økt sentralisering av infrastruktur, med et mål om å bidra til lokal verdiskaping, spredt bosetting og robuste lokalsamfunn (ii) ivareta produksjonsgrunnlaget og (iii) styrke kunnskap om lokalmatproduksjon og bygge nettverk blant lokalmatprodusentene. Prosjektet bør følges opp med forskning som undersøker (i) lokalmatnæringa i Arktis sin betydning for lokal verdiskapning, (ii) «beste-praksis» for ystenæringa og andre lokalmatproduksjoner for å bidra til bærekraft og (iii) lokalmatnæringa sin betydning for regional matsikkerhet, spesielt i forhold til næringas betydning for å sikre levedyktige lokalsamfunn og å opprettholde robuste landbruksmiljø.Bærekraft i arktisk lokalmatproduksjonpublishedVersio

Essential features of responsible governance of agricultural biotechnology

Agricultural biotechnology continues to generate considerable controversy. We argue that to address this controversy, serious changes to governance are needed. The new wave of genomic tools and products (e.g., CRISPR, gene drives, RNAi, synthetic biology, and genetically modified [GM] insects and fish), provide a particularly useful opportunity to reflect on and revise agricultural biotechnology governance. In response, we present five essential features to advance more socially responsible forms of governance. In presenting these, we hope to stimulate further debate and action towards improved forms of governance, particularly as these new genomic tools and products continue to emerge

Mapping Uncertainties in Policy–Relevant Science : treating Modern Biotechnology in Aquaculture with Precaution

Inspired by precautionary and participatory approaches to risk governance of novel technologies, this thesis concerns how to acknowledge and handle scientific uncertainties in policy-relevant science. I have addressed this topic by mapping perspectives on uncertainties, benefits and concerns related to the use of modern biotechnology in aquaculture, among scientists, policy advisors and other impacted parties. More specifically, I have applied (i) the Walker and Harremoës uncertainty framework to identify uncertainties associated with DNA vaccination of fish, (ii) the Q-methodology to explore scientists’ perspective on the deliberate release of GM crops and (iii) Multicriteria Mapping to evaluate alternative feed resources (including GM feed) for farmed salmon. Based on the insights I have achieved from conducting these studies, I recognise four strategies as particularly important in order to facilitate precaution and participation, and thereby deal more appropriately with scientific uncertainties in policy-relevant science. Identifying a broader range of uncertainties is a necessary first step in order to deal more appropriately with uncertainties in policy-relevant science. Scientific uncertainties have traditionally been conceived as and handled purely quantitatively. A precautionary approach implies recognition of a broader range of uncertainties such as ambiguity, indeterminacy and ignorance, which are not necessarily reduced with more research. Promoting reflection and communication about uncertainties may improve the quality of policy-relevant science as this helps to clarify the basis for policy recommendations. Moreover, it may contribute to social learning and stimulate changes in scientists’ way of thinking and acting that may further enhance precautionary and participatory approaches. Facilitating deliberation and participation of impacted parties may contribute to a broader range of perspectives and uncertainties being addressed in decision-making processes, and, hence, better management of complex problems. Maintaining plurality in perspectives and policy options may strengthen our ability to adapt to changing and uncertain future conditions, and ultimately lead to the identification of more sustainable pathways

Jordhelse i arktisk grøntproduksjon

Det er fremdeles behov for mer kunnskap om jordhelse i arktisk grøntproduksjon, både for å redusere negativ påvirkning fra intensive driftsmetoder og for å gjøre jorda mer motstandsdyktig i et endret klima

Jordhelse i arktisk grøntproduksjon

Det er fremdeles behov for mer kunnskap om jordhelse i arktisk grøntproduksjon, både for å redusere negativ påvirkning fra intensive driftsmetoder og for å gjøre jorda mer motstandsdyktig i et endret klima.publishedVersio

Is it only the regulatory status? Broadening the debate on cisgenic plants

Abstract In current debates on emerging technologies for plant breeding in Europe, much attention has been given to the regulatory status of these techniques and their public acceptance. At present, both genetically modified plants with cisgenic approaches—using genes from crossable species—as well as transgenic approaches—using genes from different species—fall under GMO regulation in the EU and both are mandatorily labelled as GMOs. Researchers involved in the early development of cisgenic GM plants convey the message that the potential use and acceptance of cisgenic approaches will be seriously hindered if GMO regulations are not adjusted. Although the similar treatment and labelling of transgenic and cisgenic plants may be a legitimate concern for the marketability of a cisgenic GM plant, there are concerns around their commercialization that reach beyond the current focus on (de)regulation. In this paper, we will use the development of the cisgenic GM potato that aims to overcome ‘late blight’—the most devastating potato disease worldwide—as a case to argue that it is important to recognize, reflect and respond to broader concerns than the dominant focus on the regulatory ‘burden’ and consumer acceptance. Based on insights we gained from discussing this case with diverse stakeholders within the agricultural sector and potato production in Norway during a series of workshops, we elaborate on additional issues such as the (technical) solution offered; different understandings of the late blight problem; the durability of the potato plant resistance; and patenting and ownership. Hence, this paper contributes to empirical knowledge on stakeholder perspectives on emerging plant breeding technologies, underscoring the importance to broaden the scope of the debate on the opportunities and challenges of agricultural biotechnologies, such as cisgenic GM plants. The paper offers policy-relevant input to ongoing efforts to broaden the scope of risk assessments of agricultural biotechnologies. We aim to contribute to the recognition of the complex socio-ecological, legal and political dimensions in which these technological developments are entangled as a means to acknowledge, discuss and respond to these concerns and thereby contribute to more comprehensive and responsible developments within agricultural biotechnology

Vitenskapelig usikkerhet – etiske utfordringer for forskning og forvaltning

En stor del av dagens forskningsaktivitet er knyttet til utvikling av ny teknologi. Teknologiutvikling anses gjerne som et gode, fordi den bidrar til økt eller ny bruk av naturlige ressurser til beste for menneskers generelle levekår og helse, samt miljøet og samfunnet som helhet. Bruk av ny teknologi innebærer imidlertid også risiko for uønskede effekter. Risikovurderinger er ofte preget av vitenskapelig usikkerhet, spesielt med hensyn til effekter som oppstår over tid. Denne usikkerheten reiser nye etiske dilemmaer og gjør det nødvendig med en kritisk vurdering av kunnskapsgrunnlaget. I denne artikkelen fokuserer vi på hvilke etiske utfordringer vitenskapelig usikkerhet har for forskning og forvaltning, og vi vil se nærmere på bruk av DNA-vaksiner i oppdrettsnæring. Vi argumenterer for at det er viktig å anerkjenne kvalitative former for vitenskapelig usikkerhet, som går utover det som uttrykkes i statistiske termer. Walker & Harremoeës (W&H) usikkerhetsanalyse presenteres som en metode for å identifisere og systematisere vitenskapelig usikkerhet av kvalitativ karakter. En slik analyse kan øke forskeres evne til å reflektere over og kommunisere usikkerhet knyttet til eget arbeid. Vi argumenterer videre for at kommunikasjon av vitenskapelig usikkerhet bør være en del av forskerens etiske ansvar, blant annet for å stimulere føre-var-basert forskning og forvaltning. En helhetsvurdering av nytte, risikomomenter og usikkerhet kan best oppnås gjennom en tverrfaglig tilnærming. Det vil bidra til at de implisitte verdiene som er assosiert til bruk av ny teknologi blir bedre belyst