Virkningen av lav doserate ioniserende stråling : studier av molekylære responser og transgenerasjonell genomisk ustabilitet gjort i mus

Mye av det vi vet om risiko for helseeffekter etter å ha blitt usatt for ioniserende stråling er kunnskap lært fra de som overlevde atombombene i Hiroshima og Nagasaki. Imidlertid er denne kunnskapen basert på effekter etter høye strålingsnivåer som skjedde over kort tid. Nyere forskningen viser i økende grad at lavere konsentrasjon av stråling (lav doserate), hvor eksponeringen skjer over lengre tid, påvirker cellene våre på andre måter enn stråling med høy konsentrasjon, slik som stråling fra en atombombe. Forandringene som skjer i genene, er antatt å være en viktig bidragsyter til responsene som oppstår ved lav doserate bestråling. Man antar at endringer i såkalte epigenetiske markører kan føre til langvarige forandringer av genuttrykket. De fleste som har studert dette har i all hovedsak undersøkt responsene kort tid etter bestrålingen. Det er derfor et behov for studier som undersøker om endringene er målbare også lenge etter bestrålingen. Dersom langvarige endringer i genuttrykket oppstår, er det videre viktig med kunnskap om hvilke mekanismer som har bidratt til dette. Formålet med dette doktorgradsprosjektet har derfor vært å bidra med å tette kunnskapshullene knyttet til betydningen av bestrålingsfaktoren «doserate», som beskriver hvor mye man bestråles per tidsenhet. Dette er blitt gjort ved å studere effektene i musemodeller. To strålingsstudier ble gjennomført i FIGARO kilden som driftes av NMBU. Studiene hadde ulike doserater, (1,5 mGy/t til 1,5 Gy (Eksperiment A), og 2,5, 10 og 100 mGy/t til 3 Gy (Eksperiment B)) gitt med gamma stråling fra en kobolt-60 (60Co) kilde. Et viktig aspekt med prosjektet var å studere betydningen av lav doserate stråling som gis over lengre tid ved å undersøke responsene på tre ulike tidspunkter etter bestråling; kort (én dag), lang (>100 dager (3 måneder)), og over to generasjoner. I musene som ble direkte bestrålt (F0) fokuserte vi på å undersøke endringer i genprofilene. I tillegg ble det undersøkt om tilgjengeligheten til DNAet, hvor genene er kodet, som blant annet endres av epigenetisk markører (epigenomet), også endret seg etter bestrålingen. For å studere om effekter også var målbare to generasjoner etter mus-bestefar (F2) var blitt bestrålt, ble det brukt metoder som måler DNA-skader som kan føre til mutasjoner, og skader som oppstår i kromosomene når cellene deler seg (dannelse av mikrokjerner). Disse metodene ble benyttet for å finne ut om noe hadde endret seg i muse-barnebarna (F2) som kunne fører til ustabilitet i prosesser som omhandler genomet. For at prosjektet skulle kunne måle dette ble det etablert en meget sensitiv metode for å undersøke effekter på blodceller med mikrokjerner, i tillegg til å optimalisere metoden som måler DNA-skader i hvite blodceller («komet metoden») slik at tellingen av celler ble automatisert. Resultatene én dag etter bestrålingen viste store endringer i både genuttrykket og i tilgjengeligheten av DNAet. Endringene var større jo høyere doseraten var, selv om alle hadde fått samme totale dose, altså så vi en doserate-spesifikk respons. Det viste seg også at genene var knyttet til biologiske signalveier koblet til kreft, fettmetabolisme og inflammasjon, for alle de målte doseratene. På de ulike tidspunktene var det stor forskjell på genekspresjon og DNA tilgjengelighet mellom lav og høy doserate. Vi brukte to ulike muselinjer i studien og det var store forskjeller mellom disse muselinjene, noe som viser at hvilken muselinje som benyttes har en stor effekt på de molekylære responsene man undersøker. Selv tre måneder etter bestråling ble det funnet endret genuttrykk, men antall endrede gener var betraktelig færre sammenlignet med én dag etter bestråling. Det er vanskelig å vite den biologiske betydningen av at disse få genene var endret. Når det gjelder tilgjengeligheten til DNAet fant vi ingen endringer tre måneder etter lav doserate bestråling. Derimot, viste det seg at etter bestråling med akutt høy doserate ble det funnet reduserte tilgjengeligheten til gener, viktige for strålingsinduserte effekter, som blant annet har funksjoner i reparasjon av DNA-skader. I muse-barnebarna av bestrålte muse-bestefedre undersøkte vi genomisk ustabilitet som er mål på nedarvede effekter. Det var ønskelig å studere effekter i muse-barnebarna da disse musene var de første som ble fertilisert av sædceller som ikke hadde vært påvirket av bestrålingen. I tillegg utsatte vi å avle neste generasjon av musene en periode slik at vi kunne være sikre på at sædcellene hadde oppstått fra en bestrålt stamcelle, og ikke blitt bestrålt selv. I blodprøver fra muse-barnebarna målte vi hvor mye DNA- og kromosom-skader som oppsto av seg selv, hvor mye skade som oppsto rett etter en akutt dose røntgenstråler (betydelig høyere dose enn de vi får ved medisinsk undersøkelse), og i tillegg hvor fort noen typer DNA-skader ble reparert. Resultatene viste at musene som hadde en bestrålt bestefar hadde høyere endogent nivå av DNA-skader (DNA-skade som oppstår «av seg selv»). Denne økningen var veldig lav, og det er vanskelig å konkludere om dette er et biologisk funn eller om det skyldes metodologiske aspekter. Det ble ikke funnet noen holdepunkter for endringer i genomisk ustabilitet etter en akutt dose med røntgenstråler, ei heller på evnen til å reparere DNA-skade. Hovedfunnene fra dette doktorgradsprosjektet er at doserate har modulerende virkning på type og grad av effekt etter bestråling, og at doserate burde bli tatt med i betraktningen når man vurderer strålingseffekter. Når det gjelder overføring av effektene over generasjoner (transgenerasjonell arvelighet) er det vanskelig å konkludere, gitt de eksperimentelle forholdene, om resultatene skyldes reelle biologiske effekter eller metodologiske aspekter. Resultatene må derfor verifiseres i andre studier.Most of our epidemiological knowledge about radiation-induced health effects originates from atomic bomb survivors. However, the exposure from the atomic bombs was received over a short period and at high dose rates. An increasing number of studies suggest that low dose rate irradiation induces biological effects that differ from responses observed after acute high dose/high dose rate exposures. The modulation of gene expression constitutes an essential part of radiation-induced biological responses, while epigenetic changes have the ability to cause long-term changes in transcriptional programs. In most studies, responses are analysed shortly after exposure. Hence, there is a need to employ longer post-radiation timelines to investigate how (and if) perturbations in gene expression persist post-exposure. The objectives of this PhD project have been to address research gaps concerning the impact of dose rate using mice models. The experiments were designed to gain information about the impact of low dose rate at three different post-irradiation timepoints; early- (one day), long-term (>100 days (three months)), and across generations. The design was strengthened by including high dose rate exposure groups to compare gene expression profiles and chromatin accessibility in directly exposed mice when all dose rate groups received the same total dose. Two mouse experiments were conducted using different dose rates of gamma radiation from a 60Co source. These spanned from low to high dose rates: 1.5 mGy/h to 1.5 Gy (Experiment A), and 2.5, 10 and 100 mGy/h to 3 Gy (Experiment B). The induced responses were evaluated by profiling the transcriptional activity and chromatin accessibility, in liver tissue using RNA-sequencing and the Assay for Transposase Accessible Chromatin (ATAC)-sequencing in directly exposed mice at the two post-radiation timepoints; early (one day) and later (three months). Effects manifested across generations were evaluated using DNA- and cytogenic damage to assess transgenerational inherited genomic instability through the paternal germline. The comet assay and a highly sensitive MN-assay were used for this purpose. One day post-radiation, the expression of genes and the accessibility to the chromatin were perturbed in a dose rate-specific manner when irradiated to a total dose of 3 Gy. The enrichment of functional pathways indicated that the affected genes were linked to lipid metabolism and inflammation, in addition to cancer, for all dose rate exposures. The overall results suggest a dose-rate-specific response and that prolonged exposure to low dose rates could be assumed to introduce lower level of cellular stress per time inflicting other mechanisms than high dose rate exposures. Furthermore, as the design included the use of two strains of mice, the results displayed that the choice of mouse strain is highly relevant for the molecular outcomes. Differentially expressed genes were present three months after both low and high dose rate, although to a lesser extent when compared to one day post-radiation. Concerning the long-term (three months after exposure) epigenomic profile, there was no evidence that low dose rate irradiation introduced epigenetic changes affecting the chromatin accessibility. This indicate that the differentially changed chromatin regions present one day after low dose rate irradiation were reverted to a profile comparable with controls. The impact of a high dose rate on the epigenome long-term was clearly different to that seen following low dose rate. Here, the accessibility of the chromatin was almost exclusively reduced, occurring in transcriptional start sites (promoter regions) adjacent to genes relevant for radiation-induced damage, like the repair of DNA double-strand breaks and activation of p53-related responses. In addition, accessibility was also reduced in promoter regions to genes linked to transcriptional regulation. Paternal transgenerational (F2) genomic instability was used to investigate inheritance across generations, where F2 represents the first unexposed generation. The low dose rate irradiated (1,5 mGy/h) F0 generation was exposed for 45 days to a cumulative total dose of 1.5 Gy. Genomic instability was assessed in the blood samples from male F2 mice before and after a challenging dose of X-ray. Changes in the rate of repair of induced DNA lesions were also evaluated. The results did display statistically significant increased endogenously occurring DNA lesions. However, due to a low effect size, it is challenging to conclude whether the results represent a true biological finding or that it relates to methodological aspects. There was further no evidence that F0 low dose rate irradiation affected the level of DNA damage directly after X-ray, the rate of repair of the DNA lesions, or the formation of micronuclei in reticulocytes. The overall findings of this PhD project suggest that low dose rate should be considered a significant dose-effect modulating irradiation factor after direct exposure. Concerning transgenerational inheritance, given the experimental conditions a conclusion is elusive. The significance of these results upon the risk for human health needs to be addressed in appropriate epidemiological studies

Dose rate dependent reduction in chromatin accessibility at transcriptional start sites long time after exposure to gamma radiation

Ionizing radiation (IR) impact cellular and molecular processes that require chromatin remodelling relevant for cellular integrity. However, the cellular implications of ionizing radiation (IR) delivered per time unit (dose rate) are still debated. This study investigates whether the dose rate is relevant for inflicting changes to the epigenome, represented by chromatin accessibility, or whether it is the total dose that is decisive. CBA/CaOlaHsd mice were whole-body exposed to either chronic low dose rate (2.5 mGy/h for 54 d) or the higher dose rates (10 mGy/h for 14 d and 100 mGy/h for 30 h) of gamma radiation (60Co, total dose: 3 Gy). Chromatin accessibility was analysed in liver tissue samples using Assay for Transposase-Accessible Chromatin with high-throughput sequencing (ATAC-Seq), both one day after and over three months post-radiation (>100 d). The results show that the dose rate contributes to radiation-induced epigenomic changes in the liver at both sampling timepoints. Interestingly, chronic low dose rate exposure to a high total dose (3 Gy) did not inflict long-term changes to the epigenome. In contrast to the acute high dose rate given to the same total dose, reduced accessibility at transcriptional start sites (TSS) was identified in genes relevant for the DNA damage response and transcriptional activity. Our findings link dose rate to essential biological mechanisms that could be relevant for understanding long-term changes after ionizing radiation exposure. However, future studies are needed to comprehend the biological consequence of these findings.publishedVersio

Relasjoner og klasseledelse : en studie av sammenhengen mellom lærings- og undervisningshemmende atferd og elevers opplevelse av sentrale faktorer i læringsmiljøet

Sammendrag Bakgrunn og formål med oppgaven Hensikten med denne oppgaven er å undersøke sammenhengen mellom lærings- og undervisningshemmende atferd, og elevenes opplevelse av sentrale faktorer i læringsmiljøet, da spesielt faktorene klasseledelse og relasjoner i klassen. Undersøkelsen bygger på en systemisk forståelse av problematferd, der interaksjonen mellom elev og omgivelser er sentral. Lærings- og undervisningshemmende atferd er en skolekontekstuell problematferd. Det betyr at dette er en atferd som er spesiell for skolen, der faktorer i læringsmiljøet kan virke både opprettholdende, forsterkende eller reduserende for atferden. I denne undersøkelsen rettes fokus mot to sentrale faktorer i læringsmiljøet, ”relasjoner i klassen” og ”klasseledelse”. Kvaliteten av disse faktorene vil i stor grad avgjøre om atferden forsterkes eller reduseres. Problemstilling og forskningsspørsmål Undersøkelsens problemstilling er som følger; ”Hvordan er sammenhengen mellom elevers opplevelse av læringsmiljøet og omfanget av lærings- og undervisningshemmende atferd i klassen?” For å besvare denne problemstillingen ble det utformet fire forskningsspørsmål. Disse var styrende i utformingen av spørreskjemaet som ble benyttet ved datainnsamlingen. Forskningsspørsmålene er som følger; 1. Hvilket omfang rapporterer elevene av egen og klassens problematferd? 2. Hvordan opplever elevene relasjonene i klassen? 3. Hvordan opplever elevene lærers utøvelse av klasseledelse i klassen? 4. Hvordan er sammenhengen mellom elevers opplevelse av læringsmiljøet og omfanget av lærings- og undervisningshemmende atferd? Lærings- og undervisningshemmende atferd forstås ofte som disiplinproblemer og innebærer blant annet å drømme seg bort, bli lett distrahert, være urolig og forstyrre andre elever. I seg selv er ikke alvorlighetsgraden med denne typen atferd så stor, men vil likevel gi store konsekvenser for læringsmiljøet i en klasse der omfanget av denne problematferden er omfattende (Nordahl m.fl., 2005). Undersøkelser viser at denne type problematferd er den mest høyfrekvente problematferden (Sørlie og Nordahl, 1998). Metode og analyse Det er benyttet survey med spørreskjema og faste svaralternativer som metode for datainnsamling. Undersøkelsens utvalg bestod av 8 trinn på tre ungdomsskoler i samme kommune. Svarprosenten er på 87 %. Statistical Packages for Social Sciences (SPSS 14.0) er benyttet ved behandling og analyse av datamaterialet. Videre er hovedsakelig frekvenstabeller, bivariate korrelasjonsanalyse og Cronbach`s Alpha benyttet i analysen. Resultater Undersøkelsen viser at 10 % av elevene oppgir at de viser lærings- og undervisningshemmende atferd ofte eller svært ofte, 18 % oppgir at de gjør det av og til. Denne atferden viser sterk sammenheng med relasjonen elevene har til de voksne på skolen og kontaktlærer. Dette indikerer at de elevene som viser mye problematferd i større grad opplever en dårlig relasjon til lærerne, enn de som viser lite problematferd. Å utvikle gode lærer- elevrelasjoner er dermed av svært stor betydning for å kunne forebygge og redusere problematferd. Samtidig viser de sentrale faktorene i klasseledelse; didaktisk klasseledelse, regler og positiv støtte, sterke sammenhenger med relasjonen til lærerne. Dette kan tyde på at god klasseledelse er viktig for utviklingen av en god relasjon til elevene, som igjen vil kunne virke positivt inn på problematferden. Det kan tyde på at spesielt reglene og den positive støtten har mer effekt i lærer- elevrelasjoner som i utgangspunktet er gode, fremfor i svakere relasjoner. God og effektiv klasseledelse er dermed et sentralt og konkret satsningsområde for utvikling av gode lærer- elevrelasjoner. Klasseledelse og lærer- elevrelasjonen utgjør på den måten et stort potensial for forebygging og redusering av problematferd

Who wants to go to occupational therapy school? Characteristics of Norwegian occupational therapy students

Background: Research on occupational therapy students has often been concerned with quite narrow topics. However, the basic characteristics of this group are yet to be examined in more depth. Methods: This study aimed to explore the sociodemographic, education-related, and workrelated characteristics of occupational therapy students. A sample of 160 occupational therapy students in Norway participated. Differences between cohorts of students were examined with one-way analyses of variance (ANOVA) for continuous variables and with chi-square tests for categorical variables. Results: The sample had a mean age of 24 years and was predominantly female (79%). More than one -third of the students had one or both parents in an occupation requiring health education, whereas two-thirds of the students had one or both parents in an occupation requiring higher education. At entry, 57% of the participants had occupational therapy as their preferred choice of education and 43% had previous higher education experience. The few significant differences between the study cohorts were negligible. Conclusion: In the education programmes, specific attention may be considered for students with characteristics associated with increased risk of poorer study performance or other problems. This may concern male students and students with no previous higher education experienc

Validering av en UPLC-MSMS metode for kvantitering av moklobemid, sertindol og reboksetin i fullblod

Hensikten med prosjektet er å validere en ny metode for analyse av moklobemid, sertindol og reboksetin (MOSER) i fullblod ved Avdeling for klinisk farmakologi St. Olavs hospital. Den nye metoden skal erstatte tre gamle metoder for analyttene, hvor de ble analysert på HPLC-MS. Den nye metoden benytter færre helseskadelige stoffer, og er mer effektiv ettersom de tre analyttene kan analyseres i én samlet metode. Da den nye metoden benytter UPLC-MSMS, er den også mer sensitiv enn forgjengeren. I tillegg er det ønskelig å undersøke om det kan benyttes standarder løst i serummatriks til kalibrering, fremfor standarder i blodmatriks. Dette for å gjøre opparbeidingen av standarder enklere og mer effektiv for avdelingen. For å validere den nye metoden for MOSER i fullblod, ble det gjort forsøk for å undersøke metodens signal-til-støy forhold, nedre kvantifiseringsgrense, repeterbarhet, reproduserbarhet og holdbarhet. I tillegg ble det gjort forsøk for å sjekke analysens ekstraksjonsutbytte, og holdbarheten til analyttene ved gjentatt frysing og tining. Ut ifra resultatene for nedre kvantifiseringsgrense ble det vurdert at de samme konsentrasjonsnivåene kan benyttes i den laveste standarden for MOSER-analyttene i fullblodmetoden, som i serummetoden. Beregninger viste at standarder i serummatriks ga god linearitet og god riktighet og derfor kan implementeres som standardrekke i MOSER i fullblod. Resultatene for innen serie variasjon og mellom serie variasjon viste at metoden har god repeterbarhet og reproduserbarhet. Holdbarhetsundersøkelsen bekreftet god stabilitet i opptil tre dager for analyttene i opparbeidede prøver. Resultatene fra beregningene for ekstraksjonsutbytte viste verdier innenfor akseptkriteriet, og høyere utbytte for moklobemid og reboksetin i MOSER i fullblod sammenlignet med serummetoden. Holdbarheten ved gjentatt tining og frysing viste stabile verdier. Den nye metoden for MOSER i fullblod er dermed egnet til bestemmelse av analyttene moklobemid, sertindol og reboksetin i postmortale prøver. Standarder og kontroller i serummatriks kan erstatte standarder og kontroller i blodmatriks

Kvalitetsforbedring av luftveishåndtering ved prehospital hjertestans : Innføring av larynkstube ved prehospital divisjon, Stavanger

Tema: Årlig utføres ca. 2500 prehospitale intubasjoner ved hjertestans her i Norge. Endotrakeal intubering (ETI) har vært sett på som «gullstandarden», men nyere forskning viser at andre og enklere metoder for å sikre frie luftveier ved hjertestans kan fungere vel så bra. Flere prehospitale avdelinger i de ulike helseforetakene har nå gått over til å bruke larynkstube (LT). Prehospital divisjon i Stavanger bruker fortsatt ETI, og i denne oppgaven ønsket vi å se på mulighetene for innføring av LT også her. Kunnskapsgrunnlag: Det ble utført søk i kunnskapsdatabasen McMaster PLUS, og videre ble enkeltstudier funnet gjennom usystematiske søk i blant annet PubMed. Vi var også i kontakt med prehospitale tjenester i Helse Vest og Helse Nord per e-post, og hadde mer inngående kontakt med avdelingsoverlege Frode Kjernlie ved Sykehuset Innlandet Gjøvik for å få mer kunnskap om prosessen rundt endring av retningslinjer som allerede var gjennomført her. I tillegg hadde vi kontakt med prehospital divisjon i Stavanger, og fikk informasjon om deres syn på implementering av nye prosedyrer ved prehospital hjertestans. Tiltak: Med bakgrunn i kunnskapsgrunnlaget som er utgangspunktet for denne oppgaven, har vi kommet opp med et forslag til innføring av LT i ambulansene ved prehospital divisjon i Stavanger. Organisering: Vi har utarbeidet et forslag som går ut på å starte et pilotprosjekt på èn av ambulansestasjonene, for deretter å innføre ny praksis ved alle stasjonene. Pilotprosjektet går over 1 år. Det opprettes en prosjektgruppe som skal lede gjennomføringen og evaluere pilotprosjektet underveis. Det legges opp til informasjonsmøte og kurs for medarbeiderne i oppstartsfasen. Evalueringsmøter vil foregå hver 3. måned, og PUKK-sirkel kan brukes som et hjelpemiddel i evalueringsarbeidet. Prosess- og strukturindikatorer må vurderes underveis. Konklusjon: Vi mener dette kvalitetsforbedringsprosjektet er gjennomførbart i praksis, og at innføring av et supraglottisk hjelpemiddel (eks. LT) vil bedre kvaliteten på AHLR ved preshospital divisjon i Helse Stavanger, samt gjøre vedlikehold av kunnskap og opplæring enklere. Vi stiller oss åpne til at man bør undersøke resultater ved bruk av andre supraglottiske hjelpemidler enn LT, og sammenligne disse for å finne ut hvilket et man bør innføre

Capacity and patient flow planning in post-term pregnancy outpatient clinics: a computer simulation modelling study

Background: The demand for a large Norwegian hospital’s post-term pregnancy outpatient clinic has increased substantially over the last 10 years due to changes in the hospital’s catchment area and to clinical guidelines. Planning the clinic is further complicated due to the high did not attend rates as a result of women giving birth. The aim of this study is to determine the maximum number of women specified clinic configurations, combination of specified clinic resources, can feasibly serve within clinic opening times. Methods: A hybrid agent based discrete event simulation model of the clinic was used to evaluate alternative configurations to gain insight into clinic planning and to support decision making. Clinic configurations consisted of six factors: X0: Arrivals. X1: Arrival pattern. X2: Order of midwife and doctor consultations. X3: Number of midwives. X4: Number of doctors. X5: Number of cardiotocography (CTGs) machines. A full factorial experimental design of the six factors generated 608 configurations. Results: Each configuration was evaluated using the following measures: Y1: Arrivals. Y2: Time last woman checks out. Y3: Women’s length of stay (LoS). Y4: Clinic overrun time. Y5: Midwife waiting time (WT). Y6: Doctor WT. Y7: CTG connection WT. Optimisation was used to maximise X0 with respect to the 32 combinations of X1-X5. Configuration 0a, the base case Y1 = 7 women and Y3 = 102.97 [0.21] mins. Changing the arrival pattern (X1) and the order of the midwife and doctor consultations (X2) configuration 0d, where X3, X4, X5 = 0a, Y1 = 8 woman and Y3 86.06 [0.10] mins. Conclusions: The simulation model identified the availability of CTG machines as a bottleneck in the clinic, indicated by the WT for CTG connection effect on LoS. One additional CTG machine improved clinic performance to the same degree as an extra midwife and an extra doctor. The simulation model demonstrated significant reductions to LoS can be achieved without additional resources, by changing the clinic pathway and scheduling of appointments. A more general finding is that a simulation model can be used to identify bottlenecks, and efficient ways of restructuring an outpatient clinic. Keywords: Simulation, Post-term pregnancies, Patient flow, Capacity planning, Optimisation, Outpatien

Perturbed transcriptional profiles after chronic low dose rate radiation in mice

Adverse health outcomes of ionizing radiation given chronically at low dose rates are highly debated, a controversy also relevant for other stressors. Increased knowledge is needed for a more comprehensive understanding of the damaging potential of ionizing radiation from all dose rates and doses. There is a lack of relevant low dose rate data that is partly ascribed to the rarity of exposure facilities allowing chronic low dose rate exposures. Using the FIGARO facility, we assessed early (one day post-radiation) and late (recovery time of 100–200 days) hepatic genome-wide transcriptional profiles in male mice of two strains (CBA/CaOlaHsd and C57BL/6NHsd) exposed chronically to a low dose rate (2.5 mGy/h; 1200h, LDR), a mid-dose rate (10 mGy/h; 300h, MDR) and acutely to a high dose rate (100 mGy/h; 30h, HDR) of gamma irradiation, given to an equivalent total dose of 3 Gy. Dose-rate and strain-specific transcriptional responses were identified. Differently modulated transcriptional responses across all dose rate exposure groups were evident by the representation of functional biological pathways. Evidence of changed epigenetic regulation (global DNA methylation) was not detected. A period of recovery markedly reduced the number of differentially expressed genes. Using enrichment analysis to identify the functional significance of the modulated genes, perturbed signaling pathways associated with both cancer and non-cancer effects were observed, such as lipid metabolism and inflammation. These pathways were seen after chronic low dose rate and were not restricted to the acute high dose rate exposure. The transcriptional response induced by chronic low dose rate ionizing radiation suggests contribution to conditions such as cardiovascular diseases. We contribute with novel genome wide transcriptional data highlighting dose-rate-specific radiation responses and emphasize the importance of considering both dose rate, duration of exposure, and variability in susceptibility when assessing risks from ionizing radiation

Perturbed transcriptional profiles after chronic low dose rate radiation in mice

publishedVersio