Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Telemark fylke 

Kildegjennomgang for registering av middelalderske kirkesteder er utført av NIKU ved Jan Brendalsmo på oppdrag av Riksantikvaren. Forberedelse av kildetekstene for publisering og kopling til ID-nummer i Askeladden er gjort av Jan-Erik G. Eriksson, Riksantikvaren

Registrering av middelalderske kirkegårder i tilknytning til dagens kirkesteder. 2014. Vesterålen og Troms

Utført på oppdrag fra Riksantikvare

Standpunktvurdering i kroppsøving på videregående skole - En kvalitativ studie av seks kroppsøvingslæreres erfaringer med sentrale arbeidsprosesser og utfordringer knyttet til standpunktvurdering etter LK20

Dette er en mastergradsavhandling i kroppsøving-, idretts- og friluftslivsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Tema for oppgaven omhandler vurdering i kroppsøvingsfaget og fokuserer på hvordan lærere i videregående skole beskriver sentrale prosesser og utfordringer som er til stede i arbeidet med standpunktvurdering, etter innføringen av LK20. Metoden som har vært benyttet for å innhente ny empiri, har vært kvalitative intervjuer med seks kroppsøvingslærere. Studien er forankret i Goodlads (1979) læreplanteori. Kontekst og teorigrunnlaget i studien bygger på sentrale styringsdokumenter, som Opplæringsforskrifta, læreplanen i kroppsøving, samt tilhørende støtteskriv. Det er også benyttet tidligere forskning på feltet. Studiens problemstilling er: Hvordan beskriver og forstår seks kroppsøvingslærere på videregående skole sentrale prosesser i arbeidet med standpunktvurdering, og hvordan forholder de seg til eventuelle utfordringer i dette arbeidet? I forbindelse med empirien jeg satt igjen med etter intervjuene, var det syv hovedfunn som utkrystalliserte seg. Det første funnet viste at informantene søkte etter klarhet, objektivitet og helhet i en læreplan preget av «diffuse» kompetansemål. Det andre funnet pekte på at informantene hadde ulike erfaringer med arbeid i, og kvalitet på, tolkningsfellesskap rundt vurderingsarbeid. Flertallet av informantene trakk frem at de arbeidet i fellesskap på den enkelte skole med å bryte ned kompetansemålene i LK20 for å utarbeide lokale læringsmål og vurderingskriterier. Informantene beskrev også at ledelsen på skolene inntok ulike roller i det lokale tolkningsfellesskapet, enten som aktive bidragsytere eller fasilitatorer. Videre hadde informantene ulike erfaringer med tolkningsfellesskap på tvers av skoler, hvor noen ikke hadde deltatt, mens andre hadde varierende erfaringer med hvor konstruktivt søkelyset hadde vært på vurdering som tema. Det tredje funnet pekte på at informantene utførte underveisvurdering delvis ulikt og hadde ulike erfaringer med vurderingsformen, men alle forstod den som en del av arbeidsprosessen mot standpunktvurderingen. Empirien viste at informantene ga sine elever en organisert tilbakemelding og fremovermelding hvert halvår, men informantene opplevde at elevene anvendte disse tilbakemeldingene på en konstruktiv måte i ulik grad. Muntlige tilbakemeldinger i timene ble sett på som en sentral prosess blant flertallet, men rammefaktorer som tid og mange elever ble sett på som utfordrende. Egenvurdering ble også ansett som en viktig prosess i informantenes underveisvurdering, men ble praktisert ulikt. Et fjerde funn viser at informantene tolket, benyttet og vektla elevens fysisk-motoriske ferdigheter på ulike måter. Empirien viste til at det var delte meninger blant mine informanter knyttet til den nye intensjonen i kroppsøvingsfaget, hvor det skal være mindre fokus på idrettsaktiviteter enn tidligere (Utdanningsdirektoratet, 2019). Tre av informantene tolket den nye intensjonen i retning av et større fokus på alternative aktiviteter, og mer lektilnærming. To av informantene tolket intensjonen i retning av at kroppsøving nå skulle være et fag for et bredere spekter av elever, enn tidligere. Flere av informantene så fremdeles på fysisk-motoriske ferdigheter som en sentral del av hva som vurderes i faget for å oppnå høy måloppnåelse. Fysisk-motoriske ferdigheter sees også på som en del av kompetansebegrepet blant flere av mine informanter, og kom ofte til syne gjennom «å erfare» eller «kunnskap». Flertallet av informantene pekte på at de til en viss grad eller i liten grad, forventet at elevene ville få noen progresjon i faget, i forhold til fysisk-motoriske ferdigheter. Noe av årsaken til at informantene ikke forventet at elevene ville få noe særlig progresjon i denne sammenhengen, var på grunn av rammefaktorer som timeantallet til faget, samt elevenes ulike erfaringsgrunnlag med tanke på bevegelse. Et femte funn pekte på at informantene hadde ulike tilnærmingsmåter til å vurdere fagkompetanse som kan benyttes til orden og oppførsel. Flertallet av informantene trakk inn orden og oppførsel som en del av elevenes vurdering i faget, samtidig som flere var bevisste på at der eksisterer en egen karakter for orden og oppførsel. Et sjette funn viser at informantene hadde ulike forståelser av begrepet elevens forutsetninger, men så på begrepet som en del av vurderingsgrunnlaget. I denne sammenheng utkrystalliserte det seg ett resultat, hvor fem av seks informanter hevdet at forutsetninger var en del av elevenes vurderingsgrunnlag. Det siste funnet i studien viser at informantene hevdet at innsats var en sentral del av elevenes vurderingsgrunnlag, men det var vanskelig å måle. Nøkkelord: kroppsøving, vurdering, læreplaner, styringsdokumenter, innsats, forutsetninger, kompetanse, fysisk-motoriske ferdigheter, underveisvurdering, tolkningsfellesskap

De dødes landskap: Måtte man begraves ved sognekirken i middelalderen?

The landscape of the dead. Was burial at the parish churchyard an obligation in the Middle Ages? By A. Jan Brendalsmo Too often one finds that scientists doing research on the skeletal material found in parish churchyards draw firm conclusions about the people who once inhabited the adjoining areas. This probably arises from the assumption that it was obligatory in the Middle Ages, after the establishment of geographically delimited parishes, for people to receive burial at the local parish church. However, analyses of contemporary written sources concerning the see of Nidaros in Northern Norway shows that this cannot have been the case. The only thing that can be stated with certainty is that all law-abiding Christian members of society were to receive burial at a church, while those who had committed certain severe crimes were to be buried “where sea meets land”. Furthermore, it seems that common and more or less private cemeteries coexisted in the area throughout the Middle Ages, and that the location of a particular individual’s grave depended to a large extent on the social and economic standing of the deceased, rather than on his or her place of domicile. As a result, the author argues that – in addition to the familiar (and later) geographical parish – there were two other kinds of parish in the Middle Ages: the “social parish” and the “religious parish”. The main conclusion is thus that the “landscape of the dead” reflects the complexity of the world of the living, and that it is not possible, a priori, to regard the physical remains found in a local churchyard as directly representative of the area’s contemporary population

Trøndelags middelalderske kirkesteder: Hvor aristokratisk var landskapet?

En kirke er på mange måter lokalsamfunnets optimum - summm av energien og viljen. En slik setning gir i Norgeraskt assosiasjoner til en hvitmalt trekirke midt i bygda, menighetsråd og dugnadsarbeid, klokkeklang over snøtunge grantrær og hele bygda på vei til preken på julaften. Slike tanker stemmer nok bra med virkeligheten over store deler av landet - i dag.Men om vi vil undersøke innholdet i en slik påstand ned gjennom de forskjellige historiske epoker i Norge, så står vi tilbake med flere definisjonsproblemer. Hva var 'lokalsamfunnet'? Om det fantes - hvem omfattet det? Hvis 'energi' var det snakk om, og i hvilken form? Hvem hadde 'vilje' - gjaldt det alle? Og hva var målet for 'viljen'

Laserskanning av kirkegård ved Høland prestegård, Aurskog-Høland kommune, Akershus

NIKU har i samarbeid med Aurskog-Høland kommune og Riksantikvaren gjennomført en mikrotopografisk oppmåling av deler av Løken kirkegård i et forsøk på å påvise, avgrense og kartfeste den middelalderske delen av kirkegården. Oppmålingen ble gjennomført ved hjelp av en bakkebasert laserskanner. Prosjektet er unikt i og med at det er første gang denne metoden er tatt i bruk i søk etter kulturminner i Norge.Aurskog-Høland kommune og RiksantikvarenpublishedVersio

Den tidlige kirkeorganisasjonen i Stavanger stift

http://ojs.novus.no/index.php/CM/article/view/2033In this article, we present a new interpretation of the early medieval Church organisation in Stavanger diocese, South-Eastern Norway. By merging parts of two dioceses, Selja in the west and Vik in the east (the two primary dioceses in Norway), Stavanger diocese is establish c. 1103–1123. We focus on the development and identification of the early public churches in this area. Based on various criteria, such as bishop’s itineraries, size of choir, presence of dean, spread of landed property (mensa), and co-location and nearness to thing-sites, we identify for the first time the fylkiskirkur in the diocese, the fjórðungskirkiur in Rogaland and other public churches on lower levels in Rogaland, Nord-Agder and Valdres. In the twelfth century, there were three kinds of “public” churches in the western part of the diocese: the fylkiskirkja (‘county church’), the fjórðungskirkja (‘quarter church’) and the attungskirkja (‘eight church’), in addition to private churches called høgendiskirkiur (‘convenience-churches’). While the eastern part included only the fylkiskirkja and the heraðskirkja (both public), in addition to private churches. In the thirteenth century a more homogenous church-system emerge, with hovedkirker (‘main churches’) and subordinate annekskirker (parish-churches, including former private churches). Overall, the early public church organisation seem based on civil subdivisions of the fylki. It connects closely to the various levels of judicial districts (þing, assemblies). The rural deanery (Norw. prosti), which was an ecclesiastical rather than a civil division, developed from one of these civil subdivisions, the fjórðung. However, the thirteenth-century formation of the lower ecclesiastical units (prestegjeld and sogn) followed its own course detached from older civil divisions. In Rogaland and Nord-Agder, the fylkiskirkur were located relatively far north in their counties. This applies to Avaldsnes or possibly Hesby, Mariakirken in Stavanger and Vanse. The location may have been adapted to the bishop’s travels from the north (Selja). We propose Tromøy c. 1100 as the fylkiskirkja in Aust-Agder, Vik diocese, before the incorporation into Stavanger diocese. Later, Landvik church (built in first half of the twelfth century) may have taken its role as fylkiskirkja. The bishop of Stavanger seems to have preferred a church more central to Aust-Agder as fylkiskirkja. Landvik retained its high status until Agder divides into three deaneries c. 1400. Øyestad and Halså now became the foremost central churches, while Vanse shows continuity throughout the Middle Ages. Further, we identify Slidre as fylkiskirkja in Valdres, Torpo in Hallingdal and Bygland in Råbyggelag.acceptedVersio

Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Sogn og Fjordane fylke

Kildegjennomgang for registering av middelalderske kirkesteder er utført av NIKU ved Jan Brendalsmo på oppdrag av Riksantikvaren. Forberedelse av kildetekstene for publisering og kopling til ID-nummer i Askeladden er gjort av Jan-Erik G. Eriksson, Riksantikvaren