Why has the Norwegian krone exchange rate been persistently weak? A fully simultaneous VAR approach

We identify variables that help explain the persistent weakness of the Norwegian krone since 2016 within a fully simultaneous model of the underlying process driving the krone-euro exchange rate. In addition to a set of fundamental variables we consider non-traditional explanatory variables related to an exchange rate premium, inspired by several claims to insights made by market participants. The weak Norwegian krone seems to be largely attributable to factors related to the risk premium, such as the declining importance of petroleum in the Norwegian economy, a relative reduction in FDI in Norway and a fall in oil industry-specic share prices

Exact and inexact decompositions of trade price indices

publishedVersio

Transition risk of a petroleum currency

The Norwegian krone has been persistently weak since 2017. This is not well explained by data in a standard model where the exchange rate depends on relative interest rates and prices. We extend the standard model by including a risk premium consisting of non-traditional explanatory variables, including the importance of petroleum exports, foreign direct investments and a petroleum related equity index. These variables reflect risks associated with the expected transition of the Norwegian economy which is linked to fading petroleum revenues and the green shift. The model is estimated on quarterly data from 2001, when a monetary policy of inflation targeting was implemented, up to and including 2019. We find that the weak Norwegian krone can be attributed to a higher risk premium. The risk premium is driven by oil prices and improves the model’s explanatory power.publishedVersio

Internasjonal etterspørsel etter norske varer og tjenester : Eksportmarkedsindikatoren i KVARTS og MODAG

Ettersom norsk økonomi er svært åpen, spiller internasjonale etterspørselsimpulser en viktig rolle i SSBs makroøkonomiske modeller KVARTS og MODAG. Eksportmarkedsindikatoren er en indikator for internasjonal etterspørsel etter norske varer og tjenester. Den veier sammen importen hos Norges viktigste handelspartnere i tråd med deres betydning for norsk økonomi. Rapporten dokumenterer utviklingen i internasjonal etterspørsel etter norske tradisjonelle varer og tjenester fra 1980 til 2011. I denne perioden har det skjedd betydelige endringer. Globaliseringen har skapt økt konkurranse og åpnet nye markeder. Andelen av norsk eksport som går til de tradisjonelt viktige handelspartnerne i euroområdet og de nærmeste nabolandene som Sverige, Danmark og Storbritannia har falt. Til gjengjeld har eksporten til Asia og Øst-Europa økt markert, særlig til Kina, Sør-Korea, Russland og Polen. Denne utviklingen har vært særlig tydelig på 2000-tallet. Landsammensetningen i eksportmarkedsindikatoren justeres i henhold til dette. Eksportmarkedsindikatoren sammenliknes med verdens import, som har et noe annet forløp. Det peker på nødvendigheten av å ha en egen indikator, skreddersydd for norsk økonomi. Vi finner imidlertid at de definisjonsmessige endringene har relativt beskjeden betydning for det beregnede forløpet. I prognoseøyemed er det for hver av Norges handelspartnere estimert en modell for import som funksjon av BNP. Dermed kan BNP-anslag ”oversettes” til importanslag, som vektes sammen til en prognose på framtidig utvikling i internasjonal etterspørsel av norsk eksport. Modellen forklarer den faktiske utviklingen med tilfredsstillende presisjon, også gjennom og etter den internasjonale finanskrisen høsten 2008

Inntektsforholdene i landbruket. 1992-1997

Landbruksbefolkningens inntekter har stått på stedet hvil i perioden fra 1992 til 1997, mens lønnsmottakere og særlig selvstendige i andre næringer har opplevd en betydelig inntektsvekst. Når landbruksbefolkningen deles opp i undergruppene sauebønder, melkeprodusenter og kornprodusenter, ser vi at sauebøndene og melkeprodusentene kommer dårligst ut. Disse gruppene har hatt en til dels negativ inntektsutvikling og har det laveste inntektsnivået. Kornprodusentene ser ut til å ha hatt en inntektsvekst omtrent på linje med lønnsmottakernes, men svakere enn for selvstendige i andre næringer. I 1997 hadde selvstendige i andre næringer høyest disponibel inntekt, etterfulgt av kornprodusentene som ser ut til å ha beholdt et lite forsprang på lønnsmottakerne. Inntektene er jevnere fordelt blant gårdbrukere og lønnsmottakere enn blant selvstendige i andre næringer, som i gjennomsnitt har betydelig høyere inntekter enn de to andre gruppene. Når vi ser på fordelingen av disponibel inntekt blant sauebønder, melkeprodusenter og kornprodusenter, finner vi ingen signifikant forskjell på de tre gruppene. Jordbruksinntektene er imidlertid betydelig jevnere fordelt blant melkeprodusentene, som har landbruk som sin hovedinntektskilde

Quinto Tiberio Angelerio and new measures for controlling plague in 16th-century Alghero, Sardinia

Plague, a zoonotic disease caused by the bacterium Yersinia pestis, has been responsible for at least 3 pandemics. During 1582-1583, a plague outbreak devastated the seaport of Alghero in Sardinia. By analyzing contemporary medical texts and local documentation, we uncovered the pivotal role played by the Protomedicus of Alghero, Quinto Tiberio Angelerio (1532-1617), in controlling the epidemic. Angelerio imposed rules and antiepidemic measures new to the 16th-century sanitary system of Sardinia. Those measures undoubtedly spared the surrounding districts from the spread of the contagion. Angelerio seems to have been an extremely successful public health officer in the history of plague epidemics in Sardinia

Svartedauen i Norge: Ankomst, spredning, dødelighet

The Black Deathââ¬â¢s history in Norway was first thoroughly discussed in my doctoral thesis of 1993, and then again in a new, revised and enlarged version in my general Norwegian plague history of 2002. In both cases, I argue for the new view that the Black Death first reached Oslo from south-eastern England in the autumn of 1348, but that the incipient epidemic was suppressed by cold winter weather and re-emerged in early spring around mid-April in a seasonal pattern typical of bubonic plague. Then it started spreading radially out of the town along the main roads from where it fanned out into the countryside. A new independent introduction in Bergen caused an outbreak in the second half of August from where the Black Death spread to western Norway, Trondheim and Trøndelag, while Stavanger, the south-western and southern regions were contaminated by contagion that had originated in Oslo. Earlier, it was generally assumed that the Black Death was introduced only in Bergen as stated in Icelandic Annals, that it spread over Norway from Bergen, and that it all took place in the subsequent part of 1349. For epidemiological reasons alone, this is an untenable account of the arrival and spread of the disease, implying impossible spread rates.ââ¬âââ¬âââ¬âMy view on the Black Death was first challenged by H. Bjørkvik in a work of popular history in 1996 where he defended the earlier view that the Black Death was introduced only in Bergen, but argued for the new view that the epidemic spread in Ãstlandet in the winter and summer of 1350. In a paper by B. Lindanger published in 2004, this view was argued again and enlarged upon, now in relation to my new account in my Norwegian plague history. This paper is in focus of my discussion here. My crucial line of argument is based on the identification of the sources that can determine the year of the Black Death and indicate the spatio-temporal pattern of spread, namely (1) the Icelandic Lawmanââ¬â¢s Annal which relates in considerable detail about the Black Deathââ¬â¢s outbreak in Bergen and dates the whole epidemic in Norway to 1349, including the death of the bishop of Hamar in central Ãstlandet; (2) sources relating to the death of the bishop of Hamar in the Black Death and the institution of a new bishop, showing that the bishop must have died around 1 September 1349, which implies that the town was contaminated in early July; (3) King Magnusââ¬â¢ ââ¬Åopen letterââ¬Â to populations of Swedish dioceses from around 25 September 1349 about the resolutions made by the Council of the Realm in Lödöse (ââ¬ÅGothenburgââ¬Â) in order to protect Sweden from invasion by the Black Death that was raging ââ¬Åall overââ¬Â Norway and in Halland and was ââ¬Åon its way hitherââ¬Â, implying a concomitant nationwide epidemic in Norway and a time of the royal summons to the meeting about three weeks earlier. All three sources prove independently that the Black Death raged in central Ãstlandet in the autumn of 1349, the third also that it was approaching the borders of Sweden in early September. àà àThe sources show that in 1350 a broad political and social process of normalization was going on which demonstrably had begun in Oslo not later than November 1349. The fact that the Black Death raged in central and eastern parts of Ãstlandet around 1 September implies a time horizon of the epidemic to the effect that the spread out of Oslo started about mid-April. Since no ship from England could have arrived with the contagion six weeks earlier and contaminated the town, the contagion must have been introduced in the preceding autumn.ââ¬âââ¬âââ¬âEstimates of maximum pre-plague population size are based on multiplication of number of tenancies and free holdings in operation before the Black Death with a household multiplier, making additions of about five per cent for those who lived outside peasant society. Lindanger argues on the basis of information of the seventeenth and eighteenth centuries that my household multiplier of 4.5 is too small and should be six persons. I present three independent ways of estimating average household size on the basis of medieval sources which all imply an average of 4.5 persons and population size of 300,000/350,000 persons dependent on size of territory. On the basis of mortality rates known from other parts of Europe, this allows to suggest that around 200,000 persons succumbed in the Black Death in Norway.ââ¬âââ¬âââ¬âThe question of household size and population size is discussed more comprehensively in the Appendix: ââ¬ÅOn the average size of family, household, farmstead population and population size in Norway c. 1300-1670.ââ¬

Fordelingseffektivitet av direkte og indirekte skatter

Det norske skattesystemet består av en rekke styrings- og fordelingsinstrumenter. Hvis myndighetene ønsker å redusere husholdningenes skattenivå; hvilke skatteendringer bør de velge dersom målsettingen er (a) størst mulig økning i gjennomsnittlig levestandard; (b) jevnest mulig fordeling av levestandard; eller (c) størst mulig økning i et velferdsmål som kombinerer målene om økt levestandard og jevnere fordeling? I artikkelen benyttes et analyseapparat som kan gi eksakte svar på slike spørsmål, gitt en rekke forutsetninger. Tolv utvalgte skattereformer rangeres etter de tre alternative målene (a-c), og vi undersøker hvor robuste svarene er overfor endringer i noen av forutsetningene. I vårt hovedalternativ (c) får vi følgende rangering av skatteendringene etter hvor mye velferd de gir per krone økning i samlet konsum: (i) økt barnetrygd for tredje eller flere barn, (ii) økt forsørgerfradrag i skatt, (iii) økt barnetrygd for første barn, (iv) økt foreldrefradrag i inntekt, (v) redusert merverdiavgift på mat, (vi) redusert elektrisitetsavgift, (vii) redusert merverdiavgift på alle goder som er pålagt merverdiavgift per i dag, (viii) redusert avgift på tobakk, brennevin og vin, (ix) redusert bensinavgift, (x) redusert inntektsskatt, (xi) redusert formuesskatt og (xii) redusert toppskatt. Ved en kontraktiv politikk vil en få nøyaktig motsatt rangering, dvs. at en vil få minst reduksjon i velferden per krone reduksjon i samlet konsum ved å øke toppskatten, og størst reduksjon i velferden ved å redusere barnetrygden for tredje eller flere barn