Fiskebiologiske undersøkelser i Surna. Årsrapport 2015

Ugedal, O., Jensås, J.G. & Østborg, G. 2016. Fiskebiologiske undersøkelser i Surna. Årsrapport 2015. - NINA Rapport 1246. 27 s. I perioden 2002 - 2015 er det utført årlige undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus av laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i omtrent to tredjedeler av den lakseførende strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom Trollheim kraftverk og utløpet av Rinna) er bety-delig redusert, mens elva nedstrøms utløpet fra kraftverket er påvirket av kjøringen av kraft-verket. Surna oppstrøms samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. I 2015 ble det rapportert om fangst (sum av avlivet og gjenutsatt) av 1098 laks og 261 sjø-aure med en samlet vekt på henholdsvis 3698 kg og 315 kg i Surna. Av fangsten ble 37 % av laksene og 17 % av sjøaurene gjenutsatt. Laksefangstene fordelte seg i 50 % smålaks, 44 % mellomlaks og 6 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 3,4 kg, mens gjennom-snittsvekta for sjøaure var 1,2 kg. For laks var fangsten i 2015 høyere enn i 2014, men under middels sammenlignet med perioden 1993 - 2015. Fangsten av sjøaure i 2015 var den tredje laveste i perioden 1993 - 2015 både i antall og vekt. Det er innført betydelige fangstbegrensninger i sportsfisket etter både laks og sjøaure i Surna, slik at fangstene i de siste årene er vanskelig å sammenlikne med tidligere år uten å ta hensyn til dette forholdet. Analyser av skjellprøver fra sportsfisket tyder på at 80 % av fangsten i 2015 bestod av villlaks. Av dette var 95 % førstegangsgytende laks og 5 % tidligere gytere. Førstegangsgyterne fordelte seg med 40 % 1-sjøvinter, 48 % 2-sjøvinter, 6 % 3-sjøvinter og 1 % 4-sjøvinter laks. Den beregnede fangsten av 1-sjøvinter laks fra smoltårsklassen 2014 var noe lavere enn fangsten av 1-sjøvinter laks fra årsklassen 2013, men likevel vesentlig større enn fangstene av slik fisk i de foregående årene. Samlet kan disse to smoltårsklassene gi forhåpninger om et relativt stort innsig av mellom- og storlaks i Surna i 2016. Andelen fettfinneklippet laks i skjellmaterialet fra sportsfiskefangstene var 5 % i 2015 og disse fiskene stammet fra utsettinger av laksesmolt i perioden 2011, 2013 og 2014, med størsteparten fra utsettingene i 2014 i form av 1-sjøvinter laks i 2015. Tilslaget i form av gjenfanget laks i sportsfisket fra smoltutsettingene i 2009-2013 har vært svært dårlig, mens tilslaget på smoltutsettingene i 2014 synes å bli noe bedre. I 2015 ble det funnet årsyngel av laks på samtlige av de 29 undersøkte lokalitetene i hoved-strengen av Surna. Nedstrøms kraftverket var tettheten av lakseyngel gjennomgående lav og lavere enn i 2014. Den gjennomsnittlige tettheten av yngel var lav til moderat på elvestrekningene oppstrøms kraftverket, men på om lag samme nivå som i 2014. Den gjennomsnittlige tettheten av eldre laksunger i 2015 var vesentlig lavere enn i 2014 i alle undersøkte vassdragsavsnitt. En viktig årsak til dette er at årsklassen som stammer fra gyting høsten 2013 er svak med lave tettheter av 1+ laksunger spesielt i elva oppstrøms kraftverksutløpet. Tettheten av presmolt laks (laksunger større eller lik 10 cm) var i alle de tre hovedavsnittene av vassdraget vesentlig lavere enn i 2014 og lavere enn de fleste andre år i undersøkelsesperioden 2002 - 2015. Dette kan tyde på at smoltutgangen i 2016 kan bli mindre enn den har vært de to siste årene og de fleste andre årene av undersøkelsesperioden. I 2015 ble det funnet årsyngel av aure på 23 av 29 lokaliteter. De høyeste tetthetene ble funnet nedstrøms Trollheim kraftverk, og her var tetthetene høyere enn i 2014. Oppstrøms kraftverket var aureyngel klumpvis fordelt og med gjennomgående svært lave tettheter. Tetthetene av eldre aureunger var lav på alle strekningene, som de har vært i hele undersøkel-sesperioden.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Growth of invasive pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) at sea assessed by scale analysis

Invasive pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) has been present in variable, but low, numbers in Norwegian waters since c. 1960, but beginning in 2017 their numbers have exploded in rivers in northern Norway, with considerable numbers also recorded in rivers in southern Norway and other countries bordering the North Atlantic. Analysis of pink salmon scales from two rivers draining to the western Barents Sea showed declining growth during the first weeks after entering the sea, and some individuals even showed a pronounced growth arrest, based on detailed scale circulus analyses. This was followed by a period of growth increase and stability during late summer and autumn, which may reflect a transition to better food sources, as the fish migrate from coastal waters to the open ocean, and as they grow larger and can eat larger and more energy efficient food items. Growth declined to a minimum during winter. Fish body size at spawning was positively correlated with the distance from scale focus to the last winter circulus, as well as with the number of circuli. When dividing scale growth into three periods, better growth during the first period at sea was related to increased fish body length at spawning, but this early growth explained only a minor part (6%) of the variation in final body length. The reason for this may be large individual variation in growth combined with large mortality during the first weeks at sea. If mortality is selective, removing fish with poor growth may reduce a correlation between early growth and body size at spawning. Scale growth during late summer and early autumn explained more of the variation in fish length at spawning (27%). Hence, late summer and early autumn was likely an important period for marine growth and survival in the invasive pink salmon

Iteroparity and its contribution to life-history variation in Atlantic salmon

Evolution of iteroparity is shaped by the trade-off between current and future reproduction.We studied variation in iteroparity among 205 050 individual Atlantic salmon caught in 179 rivers spanning 14◦ of latitude. The proportion of repeat spawners (iteroparous individuals) averaged 3.8% and ranged from 0% to 26% across rivers. Females were more often repeat spawners than males and had lower cost of reproduction in terms of lost body mass between spawning events. Proportion of repeat spawners for a given sea age at maturity, and the ratio of alternate to consecutive repeat spawners, increased with increasing population mean sea age at maturity. By combining smolt age, sea age at maturity, and age at additional spawning events, we identified 141 unique life-history types, and repeat spawners contributed 75% of that variation. Our results show that repeat spawners are important for life-history variation and suggest that the association between mean sea age and the frequency of repeat spawning is adaptive rather than a pleiotropic side effect arising from selection on sea age. age at maturity, life-history evolution, local adaptation, repeat spawning, trade-offpublishedVersio

Endringer i areal med forsuringsskadde fiskebestander i norske innsjøer fra rundt 1990 til 2006

Hesthagen, T. og Østborg, G. 2006. Endringer i areal med forurensningsskadde fiskebestander i norske innsjøer fra rundt 1990 til 2006. I Sør-Norge har det vært omfattende skader på fiskebestander pga forsuring i mange vassdrag. Skadeomfanget pr. 1990 er tidligere dokumentert, både mht antall skadde og tapte bestander i innsjøer og størrelsen på berørt areal (innsjø – og landareal). I denne rapporteren har vi beregnet størrelsen på arealet med forsuringsskadde fiskebestander pr. 2006. Kartleggingen er gjort ved å sende ut spørreskjema og å intervjue personer med god kunnskap om fisk i aktuelle kommuner. Fiskebestandene i kalkede innsjøer antas å være skadde eller tapte. Beregningene av skadeareal pr. 1990 ble opprinneleg gjort ved å plotte den geografiske lokaliseringen av innsjøer med berørte fiskebestander på kart med målestokk fra 1:420.000 til 1:1.000.000, avhengig av størrelsen på hvert fylke. Deretter ble skadeområdene avgrenset på et subjektivt grunnlag, dvs uten å ta hensyn til avstanden mellom innsjøer med berørte bestander. Arealene ble deretter manuelt beregnet. For å få mer nøyaktige tall for skadeareal pr. 1990, ble innsjøer med berørte fiskebestander plottet på kart med målestokk 1:50000. Vi har forutsatt at dersom en gruppe innsjøer med berørte bestander skal tilhøre samme skadeområde, må de ligge mindre enn 3 km fra hverandre. Beregningene pr. 1990 ble gjort på basis av et stort datagrunnlag, med rundt 7.200 skadde eller tapte bestander. Av ressursmessige hensyn var det ikke mulig å samle opplysninger om fiskestatus for like mange fiskebestander ved undersøkelsen pr. 2006. Informantene ble derfor bedt om å angi utstrekningen av dagens skadeområder i sin kommune. De nye beregningene pr. 1990 ga et skadeareal på 20.446 km2. Tilsvarende metodikk ble benyttet på 2006-materialet, som ga et skadeareal på 13.326 km2. Det innebærer at det har vært en reduksjon i skadeareal på rundt 38 % i løpet av de siste 15 åra. Vest-Agder og Aust-Agder har fortsatt de største fiskeskadene pga forsuring, med berørte areal på henholdsvis 3.727 og 3.718 km2. Det har også vært små endringer i fiskeskadene i løpet av de siste 15 åra i disse fylkene. Viktige unntak er enkelte områder av Sira- og Tovdalsvassdraget. Hordaland og Hedmark har hatt en kraftig reduksjon i sine fiskeskader, der arealene nå utgjør henholdvis 537 og 451 km2. Akershus, Buskerud, Telemark og Rogaland har også langt mindre fiskeskader enn tidligere, med berørte areal på henholdsvis 584, 832, 788 og 1.305 km2. Disse skadereduksjonene antas å ha sammenheng med en bedret vannkvalitet i løpet av de siste åra, med økt pH og lavere innhold av giftig aluminium. Dette har også ført til at mange kalkingsprosjekt har blitt avsluttet. Det antas at de forsuringsrelaterte fiskeskadene vil bli ytterligere redusert, men omfanget vil avhenge av den vannkjemiske utviklingen

Endringer i areal med forsuringsskadde fiskebestander i norske innsjøer fra rundt 1990 til 2006

Hesthagen, T. og Østborg, G. 2006. Endringer i areal med forurensningsskadde fiskebestander i norske innsjøer fra rundt 1990 til 2006. I Sør-Norge har det vært omfattende skader på fiskebestander pga forsuring i mange vassdrag. Skadeomfanget pr. 1990 er tidligere dokumentert, både mht antall skadde og tapte bestander i innsjøer og størrelsen på berørt areal (innsjø – og landareal). I denne rapporteren har vi beregnet størrelsen på arealet med forsuringsskadde fiskebestander pr. 2006. Kartleggingen er gjort ved å sende ut spørreskjema og å intervjue personer med god kunnskap om fisk i aktuelle kommuner. Fiskebestandene i kalkede innsjøer antas å være skadde eller tapte. Beregningene av skadeareal pr. 1990 ble opprinneleg gjort ved å plotte den geografiske lokaliseringen av innsjøer med berørte fiskebestander på kart med målestokk fra 1:420.000 til 1:1.000.000, avhengig av størrelsen på hvert fylke. Deretter ble skadeområdene avgrenset på et subjektivt grunnlag, dvs uten å ta hensyn til avstanden mellom innsjøer med berørte bestander. Arealene ble deretter manuelt beregnet. For å få mer nøyaktige tall for skadeareal pr. 1990, ble innsjøer med berørte fiskebestander plottet på kart med målestokk 1:50000. Vi har forutsatt at dersom en gruppe innsjøer med berørte bestander skal tilhøre samme skadeområde, må de ligge mindre enn 3 km fra hverandre. Beregningene pr. 1990 ble gjort på basis av et stort datagrunnlag, med rundt 7.200 skadde eller tapte bestander. Av ressursmessige hensyn var det ikke mulig å samle opplysninger om fiskestatus for like mange fiskebestander ved undersøkelsen pr. 2006. Informantene ble derfor bedt om å angi utstrekningen av dagens skadeområder i sin kommune. De nye beregningene pr. 1990 ga et skadeareal på 20.446 km2. Tilsvarende metodikk ble benyttet på 2006-materialet, som ga et skadeareal på 13.326 km2. Det innebærer at det har vært en reduksjon i skadeareal på rundt 38 % i løpet av de siste 15 åra. Vest-Agder og Aust-Agder har fortsatt de største fiskeskadene pga forsuring, med berørte areal på henholdsvis 3.727 og 3.718 km2. Det har også vært små endringer i fiskeskadene i løpet av de siste 15 åra i disse fylkene. Viktige unntak er enkelte områder av Sira- og Tovdalsvassdraget. Hordaland og Hedmark har hatt en kraftig reduksjon i sine fiskeskader, der arealene nå utgjør henholdvis 537 og 451 km2. Akershus, Buskerud, Telemark og Rogaland har også langt mindre fiskeskader enn tidligere, med berørte areal på henholdsvis 584, 832, 788 og 1.305 km2. Disse skadereduksjonene antas å ha sammenheng med en bedret vannkvalitet i løpet av de siste åra, med økt pH og lavere innhold av giftig aluminium. Dette har også ført til at mange kalkingsprosjekt har blitt avsluttet. Det antas at de forsuringsrelaterte fiskeskadene vil bli ytterligere redusert, men omfanget vil avhenge av den vannkjemiske utviklingen

Fiskebiologiske undersøkelser i Surna. Årsrapport 2015

Ugedal, O., Jensås, J.G. & Østborg, G. 2016. Fiskebiologiske undersøkelser i Surna. Årsrapport 2015. - NINA Rapport 1246. 27 s. I perioden 2002 - 2015 er det utført årlige undersøkelser i Surna med formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus av laks og sjøaure. Kunnskapen skal brukes i vurderinger av relevante kompensasjonstiltak for å bøte på effekter av reguleringen av vassdraget ut over dagens utsettingspålegg av laksunger. Reguleringen ble iverksatt i 1968 og berører vannføringen i omtrent to tredjedeler av den lakseførende strekningen av vassdraget. Vannføringen i de midtre deler av Surna (mellom Trollheim kraftverk og utløpet av Rinna) er bety-delig redusert, mens elva nedstrøms utløpet fra kraftverket er påvirket av kjøringen av kraft-verket. Surna oppstrøms samløpet med Rinna er ikke direkte berørt av reguleringene. I 2015 ble det rapportert om fangst (sum av avlivet og gjenutsatt) av 1098 laks og 261 sjø-aure med en samlet vekt på henholdsvis 3698 kg og 315 kg i Surna. Av fangsten ble 37 % av laksene og 17 % av sjøaurene gjenutsatt. Laksefangstene fordelte seg i 50 % smålaks, 44 % mellomlaks og 6 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 3,4 kg, mens gjennom-snittsvekta for sjøaure var 1,2 kg. For laks var fangsten i 2015 høyere enn i 2014, men under middels sammenlignet med perioden 1993 - 2015. Fangsten av sjøaure i 2015 var den tredje laveste i perioden 1993 - 2015 både i antall og vekt. Det er innført betydelige fangstbegrensninger i sportsfisket etter både laks og sjøaure i Surna, slik at fangstene i de siste årene er vanskelig å sammenlikne med tidligere år uten å ta hensyn til dette forholdet. Analyser av skjellprøver fra sportsfisket tyder på at 80 % av fangsten i 2015 bestod av villlaks. Av dette var 95 % førstegangsgytende laks og 5 % tidligere gytere. Førstegangsgyterne fordelte seg med 40 % 1-sjøvinter, 48 % 2-sjøvinter, 6 % 3-sjøvinter og 1 % 4-sjøvinter laks. Den beregnede fangsten av 1-sjøvinter laks fra smoltårsklassen 2014 var noe lavere enn fangsten av 1-sjøvinter laks fra årsklassen 2013, men likevel vesentlig større enn fangstene av slik fisk i de foregående årene. Samlet kan disse to smoltårsklassene gi forhåpninger om et relativt stort innsig av mellom- og storlaks i Surna i 2016. Andelen fettfinneklippet laks i skjellmaterialet fra sportsfiskefangstene var 5 % i 2015 og disse fiskene stammet fra utsettinger av laksesmolt i perioden 2011, 2013 og 2014, med størsteparten fra utsettingene i 2014 i form av 1-sjøvinter laks i 2015. Tilslaget i form av gjenfanget laks i sportsfisket fra smoltutsettingene i 2009-2013 har vært svært dårlig, mens tilslaget på smoltutsettingene i 2014 synes å bli noe bedre. I 2015 ble det funnet årsyngel av laks på samtlige av de 29 undersøkte lokalitetene i hoved-strengen av Surna. Nedstrøms kraftverket var tettheten av lakseyngel gjennomgående lav og lavere enn i 2014. Den gjennomsnittlige tettheten av yngel var lav til moderat på elvestrekningene oppstrøms kraftverket, men på om lag samme nivå som i 2014. Den gjennomsnittlige tettheten av eldre laksunger i 2015 var vesentlig lavere enn i 2014 i alle undersøkte vassdragsavsnitt. En viktig årsak til dette er at årsklassen som stammer fra gyting høsten 2013 er svak med lave tettheter av 1+ laksunger spesielt i elva oppstrøms kraftverksutløpet. Tettheten av presmolt laks (laksunger større eller lik 10 cm) var i alle de tre hovedavsnittene av vassdraget vesentlig lavere enn i 2014 og lavere enn de fleste andre år i undersøkelsesperioden 2002 - 2015. Dette kan tyde på at smoltutgangen i 2016 kan bli mindre enn den har vært de to siste årene og de fleste andre årene av undersøkelsesperioden. I 2015 ble det funnet årsyngel av aure på 23 av 29 lokaliteter. De høyeste tetthetene ble funnet nedstrøms Trollheim kraftverk, og her var tetthetene høyere enn i 2014. Oppstrøms kraftverket var aureyngel klumpvis fordelt og med gjennomgående svært lave tettheter. Tetthetene av eldre aureunger var lav på alle strekningene, som de har vært i hele undersøkel-sesperioden.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger. Årsrapport 2016

Ugedal,O., Bongard, T., Jensås, J.G. & Østborg, G. 2017. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger. Årsrapport 2016. - NINA Rapport 1365. 28 s. Etter oppdrag fra Statkraft Energi AS har Norsk institutt for naturforskning (NINA) foretatt ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger i 2016 etter om lag samme opplegg som i perioden 2003-2015. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregulering, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvandrende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbildet gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. Bunndyrundersøkelsene viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og forsuring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Forsuring, lite tilført organisk materiale, lite begroing, kraftregulering og flomutspylinger er trolig de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produksjonen av ungfisk. I 2016 ble det funnet årsyngel av laks på åtte og yngel av aure på sju av de 14 undersøkte stasjonene i Daleelva. Tettheten av yngel var gjennomgående lav til svært lav. Både forekomst og tetthet av årsyngel kan være undervurdert i 2016 sammenliknet med flere tidligere år på grunn av lav vanntemperatur ved gjennomføring av undersøkelsen. Det ble funnet eldre ville laksunger (naturlig produsert i elva) og eldre aureunger på 12 av de 14 stasjonene som ble undersøkt. Tettheten av eldre laksunger var gjennomgående vesentlig høyere enn for eldre aureunger i de nedre deler av elva. Utsatte énsomrige laksunger var mest tallrik i de midtre og øvre deler av elva. Tettheten av ville eldre laksunger var lavere i 2016 enn i 2015, blant annet fordi tettheten av ettåringer var svært lav. Svært lav vanntemperatur om våren og deler av sommeren 2015 kan være en medvirkende årsak til sviktende rekruttering hos denne årsklassen. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisk-samfunnene. Årsklassen fra 2013 er den som i løpet av undersøkelsesperioden har gitt klart høyest gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og ett- to- og tre-åringer av laks i løpet av perioden 2003-2016. Årsklassen fra 2014 er også sterk, men mindre tallrik enn årsklassen fra 2013. Årsklassen av laks som var årsyngel i 2015 synes å bli av de svakeste på mange år. For aure synes årsklassene fra 2012-2015 alle å være vesentlig svakere enn årsklassene fra 2008 og 2010. I 2016 ble det rapportert en total fangst av 260 laks med en samlet vekt på 1053 kg under sportsfisket i Daleelva, mens fangsten av sjøaure var 27 kg. Tjueto av de 23 fangede sjøaurene ble satt ut igjen, mens 3 laks ble gjenutsatt (1 % av fangsten). Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 24 % smålaks, 70 % mellomlaks og 6 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 4,1 kg, mens gjennomsnittsvekta for sjøaure var 1,2 kg. Fangsten av laks i Daleelva i 2016 var på nivå med fangsten i 2014 og 2015. Fangsten de tre siste årene var lavere enn i toppåret 2012, men er likevel av de høyeste både i antall og vekt i perioden 1993-2016. Utviklingen i fangst av laks i Daleelva med økte fangster av laks de siste årene samsvarer med utviklingen i andre vassdrag i Vest-Norge. Analyser av skjellprøver tyder på at 67 % av fangsten av laks i 2016 bestod av individer som kunne karakteriseres som vill fisk, mens laks som med stor sikkerhet kunne sies å ha kultiveringsbakgrunn utgjorde 13 %. Rømt oppdrettslaks utgjorde 14 % mens individ som ble klassifisert å være usikker rømt/utsatt fisk utgjorde 1 %. Individer som ut fra skjellene ble karakterisert å være usikker vill/utsatt utgjorde 6 % av materialet. Det er noe usikkerheter knyttet til hvor stor andel utsatt fisk utgjør av skjellmaterialet blant annet fordi ikke all fisk som settes ut har blitt finneklippet. Laks som hadde vært to år i sjøen utgjorde hovedmengden (75 %) av materialet som ble karakterisert å være villaks i 2016, mens andelen av én-sjø-vinter og tre-sjø-vinter laks var henholdsvis 10 og 15 %. Hos utsatt laks utgjorde to-sjø-vinter laks (84 %) hovedmengden av materialet, mens resten var tre-sjø-vinter laks (16 %). Ved gytefisktelling i starten av november 2016 ble det observert 127 laks, hvorav 14 ble identifisert som rømt oppdrettslaks. Vellykkede tellinger ble bare foretatt på om lag en fjerdedel av elva, men tellingene dekket trolig gode standplasshøler. Samlet sett tyder både fangst og gytefisktellinger på at gytebestanden av laks i Daleelva ikke var vesentlig mindre enn de to foregående årene

Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2019

Skoglund, S., Næsje, T.F., Østborg, G.M., & Saksgård, L.M. 2020. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2019. NINA Rapport 1734. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har pågått årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer innsendt fra sportsfisket og overvåkningsfisket på høsten. I 2019 ble det sendt inn 504 skjellprøver fra laks tatt i sportsfisket i Altaelva. Basert på skjellanalyser ble disse klassifisert til 494 villaks, én oppdrettslaks og ni laks med usikkert opphav. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfisket var lavt og utgjorde 0,2 % av totalfangst. I villaksfangsten fra sportsfisket i Altaelva ble det registrert flest storlaks (> 7 kg, 52 % av totalfangst), men også mye smålaks (< 3 kg, 43 %). Fangst av mellomlaks (3 – 7 kg) var vesentlig mindre og utgjorde 5 %. Skjellanalysene viste at smoltalder hos tilbakevandrende laks varierte mellom to og seks år, og en overvekt (64 %) av laksesmolten vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder varierte mellom ett og fem år, hvorav 45 % var ensjøvinter og 48 % flersjøvinter laks. Oppdrettslaksen målte 69 cm og veide 3 kg, og hadde sannsynligvis rømt i løpet av vinteren 2019. Høsten 2019 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. Det ble fisket 64 laks med stang, blant disse var 63 villaks og én rømt oppdrettslaks (1,6 % innslag). Oppdrettslaksen hadde vært én vinter i sjøen etter rømming. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2019 på 0,7 %. Årsprosenten har dermed holdt seg stabil de tre siste år, og var 0,3 % i 2017 og 0,8 % i 2018. Fra sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt skjellprøver fra 1055 laks, som ut fra skjellanalyser ble klassifisert til 1032 villaks, to rømte oppdrettslaks og 21 laks med usikkert opphav. Usikkerheten begrunnes i dårlige eller manglende skjellprøver. Andelen oppdrettslaks i skjellprøvene fra Repparfjordelva var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 0,2 % av totalfangst. Dette er lavere enn det som er registrert i sportsfiskefangstene de siste tre årene (2018: 1 %, 2017: 1 % og 2016: 0,8 %). Det ble fisket flest smålaks (68 %) under sportsfisket i Repparfjordelva, mellomlaks utgjorde 22 % av fangsten og storlaks 10 %. Smoltalder hos villaks varierte mellom to og sju år, der flest laks hadde vandret ut av elva etter fire (41 %) og fem år (43 %). Sjøalder hos villaks varierte mellom ett og fem år, og mesteparten vandret tilbake til elva etter ett år i sjøen (51 %). Ved sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt to rømte oppdrettslaks, én mellomlaks og én storlaks. Mellomlaksen målte 82 cm og 5,8 kg, og hadde sannsynligvis rømt sist vinter (2019). Storlaksen målte 93 cm og 9,4 kg, og skjellkarakterene viste at den har vært ett år i sjøen etter rømming. I 2019 ble det gjennomført ordinært høstfiske i Repparfjordelva, der det ble fisket 37 laks. Basert på skjellprøver ble de bestemt til 34 villaks og tre med usikkert opphav. Det ble ikke funnet tydelige skjell fra oppdrettslaks ved høstfisket. Årsprosenten i Repparfjordelva ble beregnet til 0,05 %, og har hatt en merkbar nedgang de tre siste år (2017; 4,7 % og 2018; 0,25 %)

DNA-basert overvåking av jerv i Nord-Norge vinteren 2006/2007

Flagstad, Ø., Balstad, T., Østborg, G. & Brøseth, H. 2007. DNA-basert overvåking av jerv i Nord-Norge vinteren 2006/2007. - NINA Rapport 310. 34 s. Genetiske analyser er de siste årene blitt implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. I særlig grad er det DNA-analyser av ekskrementer som har ekspandert voldsomt. De siste 6-7 årene er det blitt gjennomført rutinemessig innsamling og DNA-analyse over store deler av jervens uberedelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt forvaltende myndigheter en bedre forståelse av bestandsstørrelse, reproduksjon, populasjonsstruktur og immigrasjon. I år ble det for første gang samlet inn et omfattende materiale også i våre tre nordligste fylker. Innsamlingen ble organisert i to innsamlingsområder: (1) Nordland mellom Ranfjorden og Tysfjorden, (2) Hele Finnmark og de fire nordligste kommunene i Troms. Totalt 182 prøver ble samlet inn, fordelt på 168 ekskrementprøver og 14 hårprøver. I tillegg analyserte vi 33 vevsprøver av jerv felt i perioden oktober 2006 – mai 2007. Målsetningen med denne første innsamlingssesongen var først og fremst å kartlegge individer i de ulike områdene, spesielt på ynglelokaliteter, samt å se på eventuelt nærvær av østlige eller sørlige immigranter; dvs jerv som har sitt opphav enten i Finland/Russland eller Sør-Norge. På sikt håper vi også å få et godt estimat på bestandsstørrelse i denne landsdelen. Prøvene som var av god nok kvalitet til å individbestemmes representerte 60 forskjellige individer; 27 i Nordland og 33 til sammen i Troms og Finnmark. Dette gir bestandsestimat på henholdsvis 37 og 54 individer i det sørlige og det nordlige området. Disse tallene er betydelig lavere enn bestandsestimatene basert på minimumstellinger av aktive ynglehi, som har angitt 64 og 79 jerver i de to områdene. Avviket skyldes delvis at antall analyserte ekskrementprøver er noe lavere enn det som er ideelt i forhold til den anvendte metoden. I tillegg er enkelte områder representert med svært få eller ingen prøver, selv om man også i disse områdene har verifisert jervaktivitet gjennom dokumenterte ynglinger. På den andre siden kan vi heller ikke utelukke at antall ynglinger de siste årene har vært uforholdsmessig høyt i forhold til antall jerv i bestanden, slik at vi på denne måten kan ha fått urealistisk høye bestandsestimater fra ynglehitellingene. Jerv, Gulo gulo, ekskrementer, DNA fra ekskrementer, bestandsstørrelse, immigrasjon, reproduksjon, Nord-Norge, overvåkingsrapport, Wolverine, DNA from scats, population size, immigration, reproduction, Northern Norway, monitoring reportGenetic analysis has over the last few years been implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia. In particular, DNA analysis of carnivore scats has been extensively used. Over the last 6-7 years, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from the DNA-profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. In winter 2006/2007, scat samples were also collected for the first time in our three northernmost counties. The collection was organised in two sampling areas: (1) Nordland between Ranfjorden and Tysfjorden, (2) The entire county of Finnmark and the four northernmost municipalities in Troms. A total of 182 samples were collected, of which 168 were scat samples and 14 were hair samples. In addition, 33 tissue samples of wolverines harvested between October 2006 and May 2007 were analysed. Our main goal with this first sampling season was to map individuals in the different areas; especially at natal dens. Moreover, we addressed the presence of immigrants from Finland/Russia and/or Southern Norway. Population size is certainly a central parameter for the management of a vulnerable population, and we hope to establish a reliable estimate for this part of Norway within a few years. Samples that gave DNA of good enough quality to be given an ID-code represented 60 different individuals; 27 in Nordland and 33 altogether in Troms and Finnmark. This gives population size estimates of 37 and 54, respectively. These numbers are considerably lower than the estimates from minimum counts of active natal dens, which were 64 and 79 for the southern and northern sampling areas, respectively. The discrepancy is partly due to a lower than ideal sample size. In addition, there were few or no samples in some of the areas where wolverine activity had been verified from the registration of natal dens. Finally, we cannot exclude the possibility that the level of reproduction has been unusually high the last few years, giving unrealistic high estimates of population size. Our analyses showed that wolverines in northern Norway are genetically distinct from the population in central Finland. No Finnish or Russian immigrants were identified. In contrast, several likely long-distance migrants from southern Norway were found in Nordland, but not in Troms and Finnmark. In Finnmark, there was a surprisingly high level of inbreeding, especially in the more peripheral parts of the distribution range. This suggests that wolverines in parts of Finnmark may be partly isolated, with a low influx of unrelated individuals.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger. Årsrapport 2014

Etter oppdrag fra Statkraft Energi AS har Norsk institutt for naturforskning (NINA) foretatt ferskvannsbiologiske undersøkelser i Daleelva i Høyanger i 2014 etter om lag samme opplegg som i perioden 2003-2013. Bestandene av laks og sjøaure i Daleelva er negativt påvirket av forsuring, vassdragsregulering, beskatning, ekstremflommer, flomsikringsarbeider og andre fysiske inngrep i vassdraget. I tillegg kommer bestandsreduserende faktorer utenfor vassdraget, som lusepåslag på utvandrende smolt og ugunstige temperatur- og næringsforhold i havet. Det sammensatte trusselbildet gjør det vanskelig å isolere påvirkninger fra enkeltfaktorer. Bunndyrundersøkelsene viser at økosystemet i elva er sterkt påvirket av regulering og forsuring, og består av en svært fattig fauna. I kombinasjon med kanaliseringer blir virkningene av utspylingsflommer forsterket. Det er trolig forsuring, lite tilført organisk materiale, lite begroing, kraftregulering og flomutspylinger som er de fem viktigste årsakene til lav diversitet, lav bioproduksjon, fattig artsmangfold og lave forekomster av hver art. I slike elver vil fiskens ernæring bestå av større andeler terrestriske insekter, særlig fra beitemark i nærheten. Det er mulig at den lave bunndyrproduksjonen i Daleelva er en begrensende faktor for produksjonen av ungfisk. I 2014 ble det funnet årsyngel av laks på 13 av 15 undersøkte stasjoner i hovedstrengen av Daleelva. Laksyngel ble funnet i noe lavere tettheter i 2014 enn i 2013, men gjennomsnittlig tetthet var den nest høyeste som er registrert i løpet av perioden 2003 - 2014. Det ble funnet årsyngel av aure på 12 av 15 undersøkte stasjoner, men tetthetene av aureyngel var gjennomgående svært lave. Det ble funnet eldre ville laksunger og eldre aureunger på 14 av de 15 stasjonene i hovedelva. Tettheten av eldre laksunger var gjennomgående vesentlig høyere enn for eldre aureunger i de nedre deler av elva. Undersøkelsesprogrammet i Daleelva har vist store variasjoner i årsklassestyrke i ungfisksamfunnene. Årsklassen av laks som ble klekt i 2011 synes å være av de svakeste på mange år. Årsklassen fra 2012 var en god del sterkere enn den fra 2011. Årsklassen klekt i 2013 er den som i løpet av undersøkelsesperioden har gitt klart høyest gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og ettåringer. Årsklassen som klekte i 2014 tegner også til å bli sterk, men kanskje noe svakere enn årsklassen fra 2013. Årsklassene av aure som ble klekt i 2012, 2013 og 2014 synes alle å være vesentlig svakere enn de årsklassene som klekket i 2008 og 2010. Analyser av aluminiumsinnhold på gjellevevet til presmolt av laks viste høye verdier våren 2015, og innholdet i enkeltfisk varierte fra 87 til 788 μg/g tørrvekt, med et gjennomsnitt på 253 μg/g tørrvekt. Aluminiumsinnholdet våren 2015 var på samme nivå som i 2012, og av de høyeste som er registrert i Daleelva i løpet av de åtte årene dette er undersøkt. I alle år har aluminiumsnivåene vært så høye at det må forventes redusert sjøoverlevelse hos laksesmolt. I 2014 ble det totalt fanget 292 laks med en samlet vekt på 1014 kg under sportsfisket i Daleelva, mens fangsten av sjøaure var 47 kg. Alle de 44 fangete sjøaurene ble satt ut igjen, mens 51 laks ble gjenutsatt (23 %). Laksefangstene i Daleelva fordelte seg i 54 % smålaks, 37 % mellomlaks og 9 % storlaks. Gjennomsnittsvekta for laks var 3,5 kg, mens gjennomsnittsvekta for sjøaure var 1,1 kg. Fangsten av laks i Daleelva i 2014 var lavere enn i toppåret 2011, men likevel av de høyeste både i antall og vekt i perioden 1993 - 2014. Utviklingen i fangst av laks i Daleelva de siste årene samsvarer med utviklingen i andre vassdrag i VestNorge med økte fangster av mellomlaks og storlaks de fire siste årene. Analyser av skjellprøver tyder på at 33 % av fangsten av laks i 2014 bestod av individ som med sikkerhet kunne karakteriseres som vill fisk, mens laks som med sikkerhet kunne sies å ha kultiveringsbakgrunn utgjorde 13 %. Rømt oppdrettslaks utgjorde 8 % av materialet, mens individ som ble klassifisert å være usikker rømt/utsatt fisk utgjorde 4 %. Individer som ut fra skjellene ble karakterisert å være usikker vill/utsatt utgjorde hele 40 % av materialet, noe som er vesentlig høyere enn i tidligere år. Årsaken til dette er foreløpig uavklart. Laks som hadde vært tre år i sjøen utgjorde hovedmengden (47 %) av materialet som med sikkerhet ble karakterisert å være villaks i 2014, mens andelene av tosjøvinterlaks (34 %) og énsjøvinterlaks (16 %) var noe lavere. Hos utsatt laks og laks karakterisert å være usikker vill/utsatt så var tosjøvinter laks den antallsmessige viktigste sjøaldergruppen. Hvis vi slår sammen alt materialet av vill, utsatt og usikker vill/utsatt fisk var det flest tosjøvinterlaks (38 %), men andelene av tresjøvinterlaks (33 %) og énsjøvinterlaks (27 %) var også høye.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse