Safeguarding people living in vulnerable conditions in the COVID-19 era through universal health coverage and social protection

The COVID-19 pandemic is unprecedented. The pandemic not only induced a public health crisis, but has led to severe economic, social, and educational crises. Across economies and societies, the distributional consequences of the pandemic have been uneven. Among groups living in vulnerable conditions, the pandemic substantially magnified the inequality gaps, with possible negative implications for these individuals' long-term physical, socioeconomic, and mental wellbeing. This Viewpoint proposes priority, programmatic, and policy recommendations that governments, resource partners, and relevant stakeholders should consider in formulating medium-term to long-term strategies for preventing the spread of COVID-19, addressing the virus's impacts, and decreasing health inequalities. The world is at a never more crucial moment, requiring collaboration and cooperation from all sectors to mitigate the inequality gaps and improve people's health and wellbeing with universal health coverage and social protection, in addition to implementation of the health in all policies approach

Brukermedvirkning i helse- og omsorgssektoren

Rapporten tar for seg brukermedvirkning innen kommunal helse- og omsorgssektor. De overordnede problemstillingene kan deles inn i fire. For det første stilles det spørsmål om hva brukermedvirkning er og hva som begrunner at brukerne skal ha økt innflytelse på utformingen av offentlig tjenesteproduksjon. For det andre fokuseres det på hvordan brukermedvirkning arter seg i praksis innen helse- og omsorgssektoren. For det tredje undersøkes det hvorvidt brukermedvirkning har betydning på utformingen av tjenestene og i tilfelle hva slags. Til slutt tas også spørsmålet om hvordan brukermedvirkning kan realiseres i praksis opp. Det siste spørsmålet har bakgrunn i forventningene til at brukerne i fremtiden vil stille større krav til det å ha innflytelse på eget hjelpetilbud

Samhandlingsreformens konsekvenser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene: Sykepleieres erfaringer

Samhandlingsreformen ble iverksatt i 2012 (St.meld. nr. 47, 2008-2009). Hensikten var å styrke samhandlingen mellom helseforetakene og kommunenes helse- og omsorgstjenester med det formål å koordinere tjenestene bedre, styrke forebygging (og dermed reduksjon av sykdom) og bli bedre i stand til å møte den demografiske utfordringen knyttet til flere eldre og et endret sykdomsbilde. Ambisjonen om å styrke samhandlingen har blitt forsøkt realisert ved hjelp av lovpålagte samarbeidsavtaler, kommunal medfinansiering, kommunalt betalingsansvar for utskrivingsklare pasienter og utvikling av kommunale akutte døgnplasser («KAD»-plasser). Derfor har liggetiden blitt redusert og flere pasienter behandlet ved sykehus. Dette har i sin tur gjort at et langt større antall pasienter enn før overføres fra sykehus til kommunene, og langt flere av disse har omfattende behov for aktivt tilsyn og oppfølging, medisinsk og sykepleiefaglig. På denne måten har et omfattende ansvar for helse- og omsorgstjenester blitt desentralisert. I denne rapporten ser vi nærmere på konsekvensene av dette, og har gjennomført fokusgruppeintervjuer i fem kommuner samt en landsomfattende spørreundersøkelse besvart av 2705 sykepleiere som jobber i kommunale helse- og omsorgstjenester