Effects of Anacetrapib in Patients with Atherosclerotic Vascular Disease

BACKGROUND: Patients with atherosclerotic vascular disease remain at high risk for cardiovascular events despite effective statin-based treatment of low-density lipoprotein (LDL) cholesterol levels. The inhibition of cholesteryl ester transfer protein (CETP) by anacetrapib reduces LDL cholesterol levels and increases high-density lipoprotein (HDL) cholesterol levels. However, trials of other CETP inhibitors have shown neutral or adverse effects on cardiovascular outcomes. METHODS: We conducted a randomized, double-blind, placebo-controlled trial involving 30,449 adults with atherosclerotic vascular disease who were receiving intensive atorvastatin therapy and who had a mean LDL cholesterol level of 61 mg per deciliter (1.58 mmol per liter), a mean non-HDL cholesterol level of 92 mg per deciliter (2.38 mmol per liter), and a mean HDL cholesterol level of 40 mg per deciliter (1.03 mmol per liter). The patients were assigned to receive either 100 mg of anacetrapib once daily (15,225 patients) or matching placebo (15,224 patients). The primary outcome was the first major coronary event, a composite of coronary death, myocardial infarction, or coronary revascularization. RESULTS: During the median follow-up period of 4.1 years, the primary outcome occurred in significantly fewer patients in the anacetrapib group than in the placebo group (1640 of 15,225 patients [10.8%] vs. 1803 of 15,224 patients [11.8%]; rate ratio, 0.91; 95% confidence interval, 0.85 to 0.97; P=0.004). The relative difference in risk was similar across multiple prespecified subgroups. At the trial midpoint, the mean level of HDL cholesterol was higher by 43 mg per deciliter (1.12 mmol per liter) in the anacetrapib group than in the placebo group (a relative difference of 104%), and the mean level of non-HDL cholesterol was lower by 17 mg per deciliter (0.44 mmol per liter), a relative difference of -18%. There were no significant between-group differences in the risk of death, cancer, or other serious adverse events. CONCLUSIONS: Among patients with atherosclerotic vascular disease who were receiving intensive statin therapy, the use of anacetrapib resulted in a lower incidence of major coronary events than the use of placebo. (Funded by Merck and others; Current Controlled Trials number, ISRCTN48678192 ; ClinicalTrials.gov number, NCT01252953 ; and EudraCT number, 2010-023467-18 .)

Morphological divergence in a trimorphic population of Arctic charr (Salvelinus alpinus (L.)) in Skogsfjordvatn, northern Norway.

Sympatric polymorphisms are found in many freshwater fish taxa, including the salmonid Arctic charr (Salvelinus alpinus (L.)). Polymorphism is often expressed as differences in morphology, behaviour and life-history strategies, and may be driven by alternative phenotypic adaptations to resource use such as habitat and prey preferences. Morphological divergence is usually linked to different functions of the morphological trait. Here, I study the correlations between morphology and ecological function in sympatric morphs of Arctic charr. The oligotrophic lake Skogsfjordvatn (Norway) has been found to inhabit a trimorphic population of Arctic charr: a littoral spawning omnivore morph (LO morph), a profundal spawning benthivore morph (PB morph) and a profundal spawning piscivore morph (PP morph). The three charr morphs reveal highly variable morphologies regarding both body- and head morphology. They also diverge in resource use (i.e. diet and habitat), life-history strategies, and into three genetic groups. The LO morph appears as a typical charr found in monomorphic populations. It predominantly utilizes the littoral-pelagic habitats, has a wide diet niche and express similar life-history traits found in monomorphic charr. The other two morphs reside in the profundal habitat throughout their lifetime, and were found to diverge in morphology, prey utilization and have highly contrasting life-history strategies. The small-sized PB morph is found to have a paedomorphic appearance with a body- and head shape adapted to live close to the soft profundal bottom and to utilize benthos submerged in the sediment. The PP morph has a large, robust head and an elongated body shape strongly related to its piscivorous behaviour, predominantly utilizing small charr and three-spined sticklebacks as prey. Both the profundal morphs have large eyes, suggested as an adaptation to survival in a darker environment. All the morphs reveal morphologies that clearly are adaptations to their environmental surroundings and their foraging ecology. Thus, the study provides empirical support for incipient ecological driven speciation to be in action

Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2019

Skoglund, S., Næsje, T.F., Østborg, G.M., & Saksgård, L.M. 2020. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2019. NINA Rapport 1734. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har pågått årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer innsendt fra sportsfisket og overvåkningsfisket på høsten. I 2019 ble det sendt inn 504 skjellprøver fra laks tatt i sportsfisket i Altaelva. Basert på skjellanalyser ble disse klassifisert til 494 villaks, én oppdrettslaks og ni laks med usikkert opphav. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfisket var lavt og utgjorde 0,2 % av totalfangst. I villaksfangsten fra sportsfisket i Altaelva ble det registrert flest storlaks (> 7 kg, 52 % av totalfangst), men også mye smålaks (< 3 kg, 43 %). Fangst av mellomlaks (3 – 7 kg) var vesentlig mindre og utgjorde 5 %. Skjellanalysene viste at smoltalder hos tilbakevandrende laks varierte mellom to og seks år, og en overvekt (64 %) av laksesmolten vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder varierte mellom ett og fem år, hvorav 45 % var ensjøvinter og 48 % flersjøvinter laks. Oppdrettslaksen målte 69 cm og veide 3 kg, og hadde sannsynligvis rømt i løpet av vinteren 2019. Høsten 2019 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. Det ble fisket 64 laks med stang, blant disse var 63 villaks og én rømt oppdrettslaks (1,6 % innslag). Oppdrettslaksen hadde vært én vinter i sjøen etter rømming. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2019 på 0,7 %. Årsprosenten har dermed holdt seg stabil de tre siste år, og var 0,3 % i 2017 og 0,8 % i 2018. Fra sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt skjellprøver fra 1055 laks, som ut fra skjellanalyser ble klassifisert til 1032 villaks, to rømte oppdrettslaks og 21 laks med usikkert opphav. Usikkerheten begrunnes i dårlige eller manglende skjellprøver. Andelen oppdrettslaks i skjellprøvene fra Repparfjordelva var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 0,2 % av totalfangst. Dette er lavere enn det som er registrert i sportsfiskefangstene de siste tre årene (2018: 1 %, 2017: 1 % og 2016: 0,8 %). Det ble fisket flest smålaks (68 %) under sportsfisket i Repparfjordelva, mellomlaks utgjorde 22 % av fangsten og storlaks 10 %. Smoltalder hos villaks varierte mellom to og sju år, der flest laks hadde vandret ut av elva etter fire (41 %) og fem år (43 %). Sjøalder hos villaks varierte mellom ett og fem år, og mesteparten vandret tilbake til elva etter ett år i sjøen (51 %). Ved sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt to rømte oppdrettslaks, én mellomlaks og én storlaks. Mellomlaksen målte 82 cm og 5,8 kg, og hadde sannsynligvis rømt sist vinter (2019). Storlaksen målte 93 cm og 9,4 kg, og skjellkarakterene viste at den har vært ett år i sjøen etter rømming. I 2019 ble det gjennomført ordinært høstfiske i Repparfjordelva, der det ble fisket 37 laks. Basert på skjellprøver ble de bestemt til 34 villaks og tre med usikkert opphav. Det ble ikke funnet tydelige skjell fra oppdrettslaks ved høstfisket. Årsprosenten i Repparfjordelva ble beregnet til 0,05 %, og har hatt en merkbar nedgang de tre siste år (2017; 4,7 % og 2018; 0,25 %)

Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2018

Skoglund, S., Næsje, T.F., Berntsen, H.H., Østborg, G. & Saksgård, L. 2019. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2018. NINA Rapport 1587. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har pågått årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer. I 2018 ble det sendt inn 392 skjellprøver fra sportsfisket i Altaelva, som ut fra skjellanalyser ble klassifisert som 383 villaks og ni laks med usikkert opphav. Det ble ikke funnet noe innslag av oppdrettslaks i skjellmaterialet fra sportsfisket i Altaelva. I laksefangsten fra sportsfisket i Altaelva ble det registrert mye storlaks (> 7 kg, 45 % av totalfangst), men også mye smålaks (< 3 kg, 43 %). Skjellanalysene viste at smoltalder hos tilbakevandrende laks varierte mellom tre og fem år, og at en overvekt (59 %) av laksesmolt hadde vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder varierte mellom ett og fem år, dominert av laks med ett år i sjøen (47 %) før oppvandring i elv. I siste halvdel av september 2018 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. På grunn av lave sportsfiskefangster var det et sterkt lokalt ønske om at det ikke skulle fiskes i Sautso under høstfisket. I denne sona ble det derfor gjennomført visuelle undersøkelser ved bruk av dykkere. I de andre sonene i elva ble det fisket 63 laks med stang, hvorav 61 villaks og to oppdrettslaks (3 % innslag). Én av oppdrettslaksene hadde skjellkarakterer til nylig rømt fisk, mens den andre hadde vært minimum én vinter i sjøen etter rømming. Fiskefella ved utløpet til kraftverket i Sautso ble holdt i drift august-oktober. Det ble tatt skjellprøver fra ti laks tatt i fella, der alle var villaks. Ved drivtellingene i Sautso i oktober ble det observert 104 laks (40 % smålaks, 20 % mellomlaks og 40 % storlaks). Det ble ikke observert åpenbare oppdrettslaks. Det skal imidlertid bemerkes at drivtellingen ble gjennomført med få dykkere og forholdene under tellingen var relativt dårlige med redusert sikt. Andelen oppdrett i Sautso i 2018 ansees derfor som meget usikker. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2018 på 0,8 %. Årsprosenten har dermed holdt seg stabil de tre siste år, og var 0,3 % i 2017 og 1,0 % i 2016. Fra sportsfisket i Repparfjordelva ble det tatt skjellprøver fra 839 laks, som ut fra skjellanalyser ble klassifisert som 822 villaks, ni rømte oppdrettslaks og åtte laks med usikkert opphav. Usikkerheten kommer av dårlige eller manglende skjellprøver. Andelen oppdrettslaks i skjellprøvene fra Repparfjordelva var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 1 %. Dette er i samme størrelsesorden med det som er registrert i sportsfiskefangstene de siste tre årene. Av villaks fanget under sportsfisket i Repparfjordelva utgjorde smålaks den klart dominerende størrelsesgruppen med 80 % av samlet fangst. Smoltalder hos villaks varierte mellom to og seks år, der flest laks hadde vandret ut av elva etter fire (46 %) og fem år (40 %). Sjøalder på villaks varierte mellom ett og seks år, der de fleste vandret opp i elva etter ett år i sjøen (79 %). De ni oppdrettslaksene som ble fanget under sportsfisket i Repparfjordelva i 2018 bestod av én smålaks og åtte mellomlaks (3-7 kg). Smålaksen målte 47 cm og de åtte mellomlaksene målte 69-76 cm. Fangsten av oppdrettslaks under sportsfisket i Repparfjordelva i 2018 var i likhet med foregående år størst mot slutten av fiskesesongen. Mesteparten (67 %) av oppdrettslaksene fanget i sportsfisket hadde rømt i inneværende år. De to gjenstående individene hadde henholdsvis ett år og to år i sjøen etter rømming. Per 25.11.2018 var det ikke mottatt skjellprøver fra høstfisket i Repparfjordelva i 2018

Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2017

Skoglund, S., Ulvan, E.M., Næsje, T.F., Østborg, G.M., & Saksgård, L.M. 2018. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2017. NINA Rapport 1429. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har skjedd årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer. I skjellmaterialet fra laks fanget under sportsfiske i Altaelva var det ifølge skjellanalyser 673 villaks og én oppdrettslaks. Skjellmaterialet fra sportsfisket i Repparfjordelva besto av 1064 villaks og 12 oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i de innsendte skjell-prøvene fra sportsfiskefangstene i de to elvene var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 0,1 % i Altaelva og 1,1 % i Repparfjordelva. Dette er i samme størrelsesorden med det som er registrert i sportsfiskefangstene i de to elvene i 2016. I Altaelva ble det fanget én oppdrettslaks, en storlaks (> 7 kg), som ble tatt tidlig i sportsfiskesesongen. Blant villaksen var det flest storlaks (47 %), etterfulgt av 38 % smålaks (< 3 kg) og 15 % mellomlaks (3 - 7 kg). Skjellanalysene viser at smoltalder hos villaks i Altaelva varierer mellom tre og seks år, med en overvekt (61 %) av individer med smoltalder på fire år. Sjøalderen på villaks varierte mellom ett og sju år, med flest individer med sjøalder på ett år (43 %) og sjøalder på tre eller flere år (43 %). I siste halvdel av september 2017 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. Det ble fanget til sammen 142 laks hvorav 138 var villaks, én oppdrettslaks og tre laks var av ukjent opphav. Innslaget av oppdrettslaks i høstfisket var 0,7 %. Oppdrettslaksene som ble tatt i sportsfisket og i høstfisket hadde begge vært minst ett år i sjøen etter rømming. I tillegg ble det tatt én oppdrettslaks i fiskefella ved utløpet til kraftverket i Sautso senere på høsten. Den hadde vært tre år i sjøen etter rømming. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2017 på 0,3 %, en reduksjon fra tidligere år: 2016 (1,0 %), 2015 (2,5 %), 2014 (6,8 %) og 2013 (10,6 %). I Repparfjordelva ble det tatt 12 oppdrettslaks i 2017, én smålaks, seks mellomlaks og fem storlaks. Smålaksen målte 59 cm, de seks mellomlaksene var 73 - 85 cm, mens de fem storlaksene var 85 - 101cm. Fangsten av oppdrettslaks i Repparfjordelva var i likhet med foregående år størst mot slutten av fiskesesongen. Det er knyttet en del usikkerhet til oppvandringstidspunkt for oppdrettslaks, siden tallmaterialet er så lite i begge de undersøkte vassdragene. Fem oppdrettslaks fanget i sportsfisket (42 %) hadde rømt i inneværende år, fire individer hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og tre individer hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Smålaks var den klart dominerende størrelsesgruppen hos villaks i Repparfjordelva og utgjorde 76 % av all villaks fanget under sportsfiske i vassdraget. Smoltalder hos villaks varierte mellom tre og åtte år, og i likhet med Altaelva var det flest individer med smoltalder på fire år (49 %), men også en stor andel med smoltalder på fem år (42 %). Sjøalder på villaks varierte mellom ett og fem år, og individer med sjøalder på ett år (74 %) var klart dominerende i fangsten fra Repparfjordelva

Ungfiskundersøkelser i Usma (Sunndal) høsten 2018.

Solem, Ø., Havn, T.B., Karlsson, S., Bergan, M.A., Hindar, K., Skoglund S. & Pettersen, O. 2019. Ungfiskundersøkelser i Usma (Sunndal) høsten 2018. NINA Rapport 1620. Norsk institutt for naturforskning. Usma er en av fire elver i Drivaregionen som er infisert med Gyrodactylus salaris. I både Usma og Driva er det etablert en fiskesperre (stengt fisketrapp i Usma) som skal stoppe all oppvandring av fisk og dermed hindre produksjon av laks på oversiden. Etter hvert som tidligere årganger av laksunger dør eller vandrer ut til sjøen, vil elva ovenfor sperra tømmes for vert og parasitt. Deretter behandles elva kjemisk for å fjerne G. salaris fra de nedre delene. Før behandling er det nødvendig å kartlegge den genetiske variasjonen mellom fiskebestandene i de infiserte elvene i regionen (Driva, Usma, Litldalselva og Batnfjordelva). Resultatene vil brukes i bevaringsarbeidet som skal gjennomføres i forkant av behandlingene. Ungfiskbestandene av laks og aure i Usma ble derfor undersøkt ved elektrisk fiske på 10 stasjoner nedenfor den stengte fisketrappa. Der ble det samlet inn vevsprøver av laks og aure til genetiske analyser, ungfisktettheter ble beregnet og prevalens og intensitet av G. salaris på laksunger ble kartlagt. Ungfiskundersøkelsene ga også grunnlag for å gjøre en økologisk til-standsklassifisering av vassdraget basert på forventningsverdier til ungfisktetthet. I tillegg ble tre områder ovenfor fisketrappa avfisket for undersøke om laks hadde klart å passere og gytt ovenfor. Det var en klar dominans av aureunger i fangstene nedenfor sperra, og det ble funnet årsyngel av aure og aureparr på alle lokalitetene. Årsyngel av laks ble fanget på alle stasjoner unntatt to, mens det ikke ble fanget lakseparr på noen av stasjonene. Det ble fanget kun tre artshybrider. Vurdert ut fra forventningsverdier til ungfisktetthet for vassdraget var tettheten av årsyngel av aure tilfredsstillende på de fleste stasjonene (gjennomsnittlig estimert tetthet 55 individer per 100 m2), lav for aureparr (17 individer per 100 m2) og lav for årsyngel av laks (19 individer per 100 m2). Det ble ikke funnet ungfisk av laks ovenfor fisketrappa. Samlet gjennomsnittlig tetthet av all laksefisk på stasjonene var 92 individer per 100 m2. Med det oppnår Usma «svært god økologisk tilstand», men tilstanden settes ned til «moderat økologisk tilstand» etter en ekspertvurdering. Årsaken til nedjusteringen er at tettheten av aureparr er urovekkende lav, og lakseparr er totalt fraværende på alle stasjoner. I tillegg har Usma mange landbruks- og veirelaterte inngrep som kan ha negativ økologisk effekt (redusert produksjonspotensial i forhold til naturtilstand). Tilløpsbekker er lagt i bakken, kanalisert og endret, og ved utretting og steinsetting av elvesidene er mange elvesvinger fjernet, slik at elvas naturlige dynamikk og tilgjengelig elveareal er redusert. Av lakseyngelen var 42 % infisert med G. salaris. Hver fisk hadde i gjennomsnitt 70 parasitter og den høyeste infeksjonen var 650 parasitter på én fisk. Laks i Usma viste stor grad av innkrysning med oppdrettslaks. Etter at individer med oppdrettsopphav var luket ut (38 % av fisken), viste de resterende individene av laks en høy signifikant genetisk forskjell fra laks fra Driva. Den genetiske distansen mellom bestandene i Usma og Driva lignet på det som er observert i andre studier mellom andre nærliggende laksevassdrag. Dette tyder på at Usma har en stedegen laksebestand. Aure i Usma viste store og høyst signifikante genetiske forskjeller fra aure i Driva. Auren i disse to elvene representerer derfor to genetisk adskilte bestander. Aureunger fanget ovenfor den stengte fisketrappa var også genetisk forskjellig fra aureunger fanget nedenfor fisketrappa. Den mest nærliggende tolkningen av denne forskjellen er at stengingen av fisketrappa (tidlig på 1980-tallet) har ført til en oppdeling av den anadrome aurebestanden i elva, og at denne separasjonen over tid har ført til genetiske forskjeller. En alternativ forklaring er at auren ovenfor trappa er blitt innkrysset med en annen stedegen stamme av aure. Videre analyser av andre mulige bestander av aure lengre opp i Usma vil kunne belyse dette. De genetiske forskjellene mellom laks- og aurebestandene i Driva og Usma er så store at Usma bør sees på som en egen enhet for bevaring, og ikke som en elv med feilvandret laks eller sjøaure fra Driva. Bestandene i Usma bør derfor forvaltes separat fra andre bestander for å ivareta den stedegne genetiske variasjonen og de genetiske tilpasningene

Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2019. Revidert utgave.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Lamberg, A., Bremset, G., Berg. M., Skoglund, S., Forseth, T., Krogdahl, R. & Holthe, E. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2019. Revidert utgave. NINA Rapport 1786. Norsk institutt for naturforskning. Denne årsrapporten presenterer resultater fra pålagte fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i 2019. Undersøkelsene omfatter videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, drivtelling av gytefisk på høsten, rapportering av fangst med beregning av beskatningsrater, årlige analyser av vannføringsforhold i reguleringspåvirkete områder og habitat-kartlegging med plan for områdene oppstrøms Brattset kraftstasjon. I tillegg presenteres resultater fra ungfiskundersøkelser som ble gjennomført i vassdraget i 2019. Det har blitt gjennomført videoovervåking på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2019. Det ble i 2019 registrert at 2197 oppvandrende laks og 744 sjøørret passerte dammen. Den registrerte oppvandringen av laks i 2019 er lavere enn gjennomsnittet de siste sju årene. Lave gytebestander i 2012 og 2013, og færre tilbakevandrende fisk fra disse årgangene, kan trolig forklare deler av nedgangen. En betydelig økning i gytebestanden ovenfor Bjørsetdammen i årene 2014 til 2018, vil kunne føre til at det igjen blir en økning i innsiget av laks i Orkla fra og med 2020. Forutsetningen for denne prognosen er at gytebestandsmålet ikke ble nådd i årene 2012 til 2017, noe som bestandsovervåkingen tyder på. Sjøørretbestanden har økt jevnt i overvåkingsperioden, og resultatene fra 2019 bekrefter denne trenden. Antall sjøørreter over 3 kg er den størrelsesgruppen som øker mest. Et unntak fra trenden er oppvandringen i 2014 da det vandret opp et avvikende (i forhold til hele overvåkingsperioden) høyt antall både sjøørret og smålaks i Orkla. Dette avviket kan skyldes at vannføringen i uregulerte små nabovassdrag var unormalt lav i oppvandringssesongen, og at fisk fra disse vassdragene har vandret opp i den nærmeste elva med tilstrekkelig vannføring. Nedstrøms Bjørsetdammen er det i årene 2013 til 2019 gjennomført drivtelling av gytefisk. Høsten 2019 gjennomførte NINA drivtellinger 14.oktober på strekningen fra 1,5 km nedstrøms Lo bru til Hestøya (9,6 km). Dette utgjør 26 % av totalstrekningen i vassdraget nedstrøms Bjørset-dammen. Drivtellingen vil sammen med videoovervåkingen på Bjørsetdammen og fangststatistikken gjøre det mulig å beregne et totalt innsig av laks til vassdraget. Arbeidet ble gjennomført i hovedperioden for laksegytingen, og laks ble derfor i all hovedsak observert i nærheten av gytefeltene samtidig som at den effektive sikten var tilfredsstillende (4-5 meter), som i sum ga en vellykket telling. Det ble registrert til sammen 404 villaks og 364 antatt kjønnsmodne ørreter. Det ble ikke observert oppdrettslaks på strekningen. Laksene fordelte seg i 33 % små (1-3 kg), 40 % mellomlaks (3-7 kg) og 27 % storlaks (> 7 kg). For ørret var den minste størrelsesgruppen (0,5-1 kg) overrepresentert med hele 66 % av registreringene etterfulgt av 26 % mellomstore (1-3 kg) og 8 % store individ (> 3 kg). Om man sammenligner resultatene fra tellingen i 2019 mot tidligere år det er gjennomført tellinger på samme strekning tyder disse på at gytebestanden målt i antall laks nedstrøms Bjørsetdammen var noe høyere enn i 2015. For ørret ble det observert mellom 55 % og 69 % mer gytefisk høsten 2019 enn hva som var tilfelle i 2016 og 2017. Det var den minste størrelsesgruppen (0,5-1 kg) av ørret som bidro til det høye antallet fisk. Den samlede fangsten av laks (8,1 tonn avlivet og 10,1 tonn gjenutsatt) var ca. 1 tonn lavere i 2019 enn i 2018. Andelen gjenutsatt laks ble redusert fra 64 % til 56 % (på vektbasis). Beskatningen økte noe fra 2018 til 2019 og mest sannsynlige verdier var 22 % for smålaks, 26 % for mellomlaks og 25 % for storlaks. Foreløpige vurderinger tyder på at gytebestandsmålet ikke ble nådd i 2019. Endelig vurdering kommer i rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i juni 2019. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2019. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodenemedfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. Data fra vannstandsmålere lagt ut på ulike steder i elva og logget med høy frekvens, vil gi kunnskap om hvor raske vannstandsendringene blir i elva. Dette vil hjelpe oss til å vurdere om grenseverdiene som er satt for å definere nedkjøringsepisodene bør justeres og under hvilke vannføringsforhold i elveleiet de enkelte episoder gir strandingsfare. Utlegg av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle gyteområder høsten 2019 viste at om lag halvparten av utlagte masser hadde blitt spylt ut i kulpområder nedstrøms i forbindelse med flomepisoder i hovedelva og sidevassdraget Stavåa. Av gjenliggende masser ble det kun registrert graveaktivitet med gytegroper på det minste feltet på innsiden av kraftverkskanalen til Brattset kraftverk. Her er vannhastigheten rask nok til at området er velegnet til gyting, og da spesielt for laks. Til tross for stor grad av utspyling forventes det at fisk vil ta i bruk området nedstrøms Nylenfossen til gyting, men dette forutsetter at utlagte masser blir liggende stabilt. Ungfiskundersøkelsene høsten 2018 ble videreført ved utvidede undersøkelser høsten 2019 som en del av bestandsovervåking av laksefisk i Orkla og for å ha et sammenligningsgrunnlag ved hendelser i vassdraget som kan påvirke ungfiskbestandene av laks og ørret. Stasjonsnettet ble utvidet til 30 stasjoner og fordelte seg fra Forve bru ved Fannrem til Skjerphaugsbrua i Rennebu. Generelt ble det registrert høye tettheter av både årsyngel og parr av laks, men med store variasjoner innad i vassdraget. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav i hele vassdraget, og kritisk lav for eldre ørretunger (≥ 1+). Sommeren 2019 ble det registrert raskt fall i vannføring nedstrøms kraftverkutløpet ved Svorkmo. I synergi med ungfiskundersøkelsen ble det fisket ekstra stasjoner nedstrøms Svorkmo for å undersøke mulig effekt av hendelsen. Undersøkelsen kunne ikke påvise noen større negativ effekt på ungfiskbestanden etter hendelsen. I oktober 2019 ble det gjennomført elektrisk båtfiske på to strekninger i øvre og midtre deler av Orkla. I løpet av to dagers fiske med en samlet innsats på 200 minutters effektiv fisketid, ble det fanget til sammen 627 laksunger, 115 ørretunger, 11 større ørreter, og én trepigget stingsild. Lengdespennet på laksungene var 34-180 millimeter, og lengdefordelingen viser tre topper, som tilsvarer henholdsvis årsyngel, ettåringer og eldre laksunger. Denne lengdefordelingen samsvarer godt med hva som skal forventes i et større laksevassdrag med god rekruttering, og ligner på lengdefordelingen i andre trønderske laksevassdrag som Namsen, Bjøra og Gaula

Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2019. Revidert utgave.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Lamberg, A., Bremset, G., Berg. M., Skoglund, S., Forseth, T., Krogdahl, R. & Holthe, E. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Årsrapport 2019. Revidert utgave. NINA Rapport 1786. Norsk institutt for naturforskning. Denne årsrapporten presenterer resultater fra pålagte fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i 2019. Undersøkelsene omfatter videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, drivtelling av gytefisk på høsten, rapportering av fangst med beregning av beskatningsrater, årlige analyser av vannføringsforhold i reguleringspåvirkete områder og habitat-kartlegging med plan for områdene oppstrøms Brattset kraftstasjon. I tillegg presenteres resultater fra ungfiskundersøkelser som ble gjennomført i vassdraget i 2019. Det har blitt gjennomført videoovervåking på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2019. Det ble i 2019 registrert at 2197 oppvandrende laks og 744 sjøørret passerte dammen. Den registrerte oppvandringen av laks i 2019 er lavere enn gjennomsnittet de siste sju årene. Lave gytebestander i 2012 og 2013, og færre tilbakevandrende fisk fra disse årgangene, kan trolig forklare deler av nedgangen. En betydelig økning i gytebestanden ovenfor Bjørsetdammen i årene 2014 til 2018, vil kunne føre til at det igjen blir en økning i innsiget av laks i Orkla fra og med 2020. Forutsetningen for denne prognosen er at gytebestandsmålet ikke ble nådd i årene 2012 til 2017, noe som bestandsovervåkingen tyder på. Sjøørretbestanden har økt jevnt i overvåkingsperioden, og resultatene fra 2019 bekrefter denne trenden. Antall sjøørreter over 3 kg er den størrelsesgruppen som øker mest. Et unntak fra trenden er oppvandringen i 2014 da det vandret opp et avvikende (i forhold til hele overvåkingsperioden) høyt antall både sjøørret og smålaks i Orkla. Dette avviket kan skyldes at vannføringen i uregulerte små nabovassdrag var unormalt lav i oppvandringssesongen, og at fisk fra disse vassdragene har vandret opp i den nærmeste elva med tilstrekkelig vannføring. Nedstrøms Bjørsetdammen er det i årene 2013 til 2019 gjennomført drivtelling av gytefisk. Høsten 2019 gjennomførte NINA drivtellinger 14.oktober på strekningen fra 1,5 km nedstrøms Lo bru til Hestøya (9,6 km). Dette utgjør 26 % av totalstrekningen i vassdraget nedstrøms Bjørset-dammen. Drivtellingen vil sammen med videoovervåkingen på Bjørsetdammen og fangststatistikken gjøre det mulig å beregne et totalt innsig av laks til vassdraget. Arbeidet ble gjennomført i hovedperioden for laksegytingen, og laks ble derfor i all hovedsak observert i nærheten av gytefeltene samtidig som at den effektive sikten var tilfredsstillende (4-5 meter), som i sum ga en vellykket telling. Det ble registrert til sammen 404 villaks og 364 antatt kjønnsmodne ørreter. Det ble ikke observert oppdrettslaks på strekningen. Laksene fordelte seg i 33 % små (1-3 kg), 40 % mellomlaks (3-7 kg) og 27 % storlaks (> 7 kg). For ørret var den minste størrelsesgruppen (0,5-1 kg) overrepresentert med hele 66 % av registreringene etterfulgt av 26 % mellomstore (1-3 kg) og 8 % store individ (> 3 kg). Om man sammenligner resultatene fra tellingen i 2019 mot tidligere år det er gjennomført tellinger på samme strekning tyder disse på at gytebestanden målt i antall laks nedstrøms Bjørsetdammen var noe høyere enn i 2015. For ørret ble det observert mellom 55 % og 69 % mer gytefisk høsten 2019 enn hva som var tilfelle i 2016 og 2017. Det var den minste størrelsesgruppen (0,5-1 kg) av ørret som bidro til det høye antallet fisk. Den samlede fangsten av laks (8,1 tonn avlivet og 10,1 tonn gjenutsatt) var ca. 1 tonn lavere i 2019 enn i 2018. Andelen gjenutsatt laks ble redusert fra 64 % til 56 % (på vektbasis). Beskatningen økte noe fra 2018 til 2019 og mest sannsynlige verdier var 22 % for smålaks, 26 % for mellomlaks og 25 % for storlaks. Foreløpige vurderinger tyder på at gytebestandsmålet ikke ble nådd i 2019. Endelig vurdering kommer i rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i juni 2019. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2019. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodenemedfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. Data fra vannstandsmålere lagt ut på ulike steder i elva og logget med høy frekvens, vil gi kunnskap om hvor raske vannstandsendringene blir i elva. Dette vil hjelpe oss til å vurdere om grenseverdiene som er satt for å definere nedkjøringsepisodene bør justeres og under hvilke vannføringsforhold i elveleiet de enkelte episoder gir strandingsfare. Utlegg av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle gyteområder høsten 2019 viste at om lag halvparten av utlagte masser hadde blitt spylt ut i kulpområder nedstrøms i forbindelse med flomepisoder i hovedelva og sidevassdraget Stavåa. Av gjenliggende masser ble det kun registrert graveaktivitet med gytegroper på det minste feltet på innsiden av kraftverkskanalen til Brattset kraftverk. Her er vannhastigheten rask nok til at området er velegnet til gyting, og da spesielt for laks. Til tross for stor grad av utspyling forventes det at fisk vil ta i bruk området nedstrøms Nylenfossen til gyting, men dette forutsetter at utlagte masser blir liggende stabilt. Ungfiskundersøkelsene høsten 2018 ble videreført ved utvidede undersøkelser høsten 2019 som en del av bestandsovervåking av laksefisk i Orkla og for å ha et sammenligningsgrunnlag ved hendelser i vassdraget som kan påvirke ungfiskbestandene av laks og ørret. Stasjonsnettet ble utvidet til 30 stasjoner og fordelte seg fra Forve bru ved Fannrem til Skjerphaugsbrua i Rennebu. Generelt ble det registrert høye tettheter av både årsyngel og parr av laks, men med store variasjoner innad i vassdraget. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav i hele vassdraget, og kritisk lav for eldre ørretunger (≥ 1+). Sommeren 2019 ble det registrert raskt fall i vannføring nedstrøms kraftverkutløpet ved Svorkmo. I synergi med ungfiskundersøkelsen ble det fisket ekstra stasjoner nedstrøms Svorkmo for å undersøke mulig effekt av hendelsen. Undersøkelsen kunne ikke påvise noen større negativ effekt på ungfiskbestanden etter hendelsen. I oktober 2019 ble det gjennomført elektrisk båtfiske på to strekninger i øvre og midtre deler av Orkla. I løpet av to dagers fiske med en samlet innsats på 200 minutters effektiv fisketid, ble det fanget til sammen 627 laksunger, 115 ørretunger, 11 større ørreter, og én trepigget stingsild. Lengdespennet på laksungene var 34-180 millimeter, og lengdefordelingen viser tre topper, som tilsvarer henholdsvis årsyngel, ettåringer og eldre laksunger. Denne lengdefordelingen samsvarer godt med hva som skal forventes i et større laksevassdrag med god rekruttering, og ligner på lengdefordelingen i andre trønderske laksevassdrag som Namsen, Bjøra og Gaula

Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Årsrapport 2015

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bongard, T., Jensås, J.G., Berg, M., Bremset, G., Borgos, T., Nielsen, L.E., Rognes, T., Skoglund, S. & Ulvan, E.M. 2016. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2015.- NINA Rapport 1220. 33 s. I 2015 ble det gjennomført elektrisk fiske på 30 stasjoner i hovedstrengen av Gaula, åtte stasjoner i sidevassdraget Sokna og åtte stasjoner i sidevassdraget Bua. I hovedstrengen var det betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure. Det ble fanget årsyngel (0+) av laks på alle de 30 undersøkte stasjonene, mens lakseparr (≥ 1+) ble fanget på 28 av stasjonene i Gaula. Det var jevnt over lavere tetthet av laksunger i nedre enn i øvre del av hovedstrengen; nedstrøms Sokna var midlere tetthet 72 yngel og 23 parr per 100 m2, mens midlere tetthet opp-strøms Sokna var 116 yngel og 70 parr per 100 m2. De høyeste tetthetene av laksunger ble funnet i Sokna og øvre deler av Gaula. Forekomst av aureunger var betydelig lavere enn forekomsten av laksunger. Ungfisk av aure ble fanget på 25 av de 30 undersøkte stasjonene; årsyngel ble fanget på 25 stasjoner mens parr ble fanget på 11 stasjoner. Tettheten av både aureyngel og aureparr var gjennomgående svært lave i alle deler av hovedstrengen, med høyeste estimerte tetthet på henholdsvis 14,1 og 12,2 individ per 100 m2. Ett unntak fra dette var én stasjon ved Støren hvor det ble estimert en tetthet på 96,3 individer av årsyngel per 100 m2. Midlere tetthet av aureunger var noe høyere nedstrøms enn oppstrøms Sokna, men likevel vesentlig lavere enn hva som i senere år er funnet i andre større laksevassdrag som Driva, Orkla, Surna og Eira. Det var for alle områder høyere tetthet av laksyngel i 2015 enn i 2014 og 2013. Spesielt stor mellomårsvariasjon var det i de øverste områdene, der tettheten av laksyngel var mer enn dobbelt så høy i 2015 som i 2014. Det var også en god økning i områdene fra Støren og ned. Det er nærliggende å anta at forskjellene i yngeltetthet helt eller delvis skyldes årlige variasjoner i gyteaktivitet i ulike vassdragsavsnitt. Resultatene tyder derfor på en vesentlig høyere gyteaktivitet hos laks i vassdraget høsten 2014 enn høsten 2012 og 2013. Dette bildet samsvarer godt med resultatene fra gytefiskundersøkelsene i perioden 2012 - 2014. Relativ forekomst av lakseparr i ulike vassdragsavsnitt i de tre undersøkelsesårene viser et langt mer uensartet bilde enn hos laksyngel. I to av områdene ble det funnet lavere tettheter av lakseparr i 2015 enn i 2014. For ett av disse områdene var tettheten høyere enn i 2013. I et område ble det funnet marginalt høyere tetthet enn i 2013 og 2014, og i fire områder ble det funnet lignende nivåer som 2014. For to av disse var det allikevel en nedgang i forhold til 2013. Dette gjaldt spesielt for områdene nedstrøms Gaulfossen der parrtettheten i 2015 utgjorde mindre enn én fjerdedel av tettheten i 2013. Det er usikkert hva som er årsaken til denne observasjonen men en av årsakene kan være lavere smoltalder i nedre deler av Gaula (Solem mfl. 2014), og at store andeler av den sterke årsklassen fra 2012 hadde vandret ut som smolt fra området nedstrøms Gaulfossen. De svært lave tetthetene av lakseparr som ble registrert i nedre deler høsten 2015 og 2014, indikerer at det nå er svært lav produksjon av smolt i de nederste 30 kilometerne av vassdraget. Det tilsier derfor at det for årene 2012 og 2013 har vært mangel på gytefisk i denne delen av vassdraget, noe som også underbygges av det lave antallet gytegroper som ble registrert for årene 2012 og 2013. Lav tetthet av lakseparr i nedre deler og lavt antall gytefisk ved registreringene høsten 2015 gir grunn til bekymring. Det anses derfor som viktig å fortsette ungfiskun-dersøkelsene for å overvåke situasjonen i årene framover. I Sokna ble det fanget laksunger på alle de åtte undersøkte stasjonene, mens aureunger ble fanget på syv av stasjonene. Tettheten av ungfisk var gjennomgående noe høyere i Sokna enn i Gaula, noe som gjaldt både for laksunger og aureunger. Spesielt var mengden årsyngel av laks betydelig høyere i Sokna enn i Gaula med en gjennomsnittlig estimert tetthet på 138 individer per 100 m2. De relativt høye tetthetene skyldes trolig økt mengde gytelaks som følge av høyere oppvandring og begrensninger i fiske. Trolig vil også antall lakseparr øke fra 2016. Tettheten av aureunger i Sokna var gjennomgående lav og aureparr ble fanget på seks av de åtte undersøkte stasjonene. I Bua var det varierende tettheter av laksunger i 2015 på de ulike stasjonene. Mye av denne variasjonen kan trolig tilskrives potensiell overbeskatning av gytefisk i øvre deler og episoder med uheldige effekter av utglidning og ras som førte til vanskelige oppvandringsforhold for sjøvandrende laksefisk i vassdraget. Tiltak for å bedre oppvandringsforholdene i Bua vinteren 2014 kan så langt synes å ha hatt en positiv effekt på oppvandringsmulighetene, siden høyest tetthet av årsyngel av laks ble funnet på to stasjoner som ligger oppstrøms tiltaksområdet. Tetthet av årsyngel av laks ble på disse to stasjonene estimert til 154 og 67 individ per 100 m². For lakseparr varierte tetthetene mellom 4,0 og 98,6 individ per 100 m², med høyeste tetthet på nedre strekning før samløp med Gaula. Tetthet av lakseparr oppstrøms tiltaksområdet var i 2015 relativt lav men det er forventet at den vil øke fra 2016. Før tetthet- og alderssammensetning i laksebestanden er normalisert i øvre deler av vassdraget, anbefales fortsatt begrensninger i fisket og oppfølgende undersøkelser. Aureparr ble fanget på alle de undersøkte stasjonene i Bua, men på to stasjoner ble det ikke påvist årsyngel av aure. Tettheten av aureunger var svært lav på alle deler av Bua nedstrøms antatt vandringsbarriere ved Budalsøya. En mindre sidebekk i øvre del av lakseførende strekning hadde den klart største forekomsten av aure, med tettheter på 31,4 yngel og 82,8 parr per 100 m². I de delene av Bua der det er antatt at det bare er stasjonære fiskebestander, ble det fanget parr av aure på alle stasjoner og årsyngel på to, men ingen laksunger. Tetthet av aureunger er fortsatt lav og situasjonen for sjøaure i Gaulavassdraget må derfor fort-satt betegnes som alvorlig. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av vandringshinder, forurensing og andre belastninger. For å styrke sjøaurebestanden anses det derfor som viktig å få satt i gang tiltak i en rekke sidevassdrag og bekker for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstvilkår samtidig som overvåkingen bør fortsette. Undersøkelsene viste at bunndyrproduksjonen i Gaula er merkbart påvirket ved at artsforekomster og antall varierer mer enn forventet. Undersøkelsene viser at deler av elva er utsatt for betydelige påvirkninger, eksempelvis i form av metallforurensninger i øvre deler og økende eutrofiering i enkeltområder. Omtrent fra Støren og nedover viser elva økende tegn til artsutarming og påvirkning. Ut fra tilgjengelig litteratur om forventede arter og forekomster har vi imidlertid totalt sett vurdert situasjonen i Gaula til å ha et relativt lite avvik fra naturtilstand. Det er ikke entydig påvist at bunndyrsamfunn utgjør noen begrensende faktor for ernæring for fisk. Så lenge det finnes organismer som er tilgjengelig for beiting, og som opptrer i noenlunde antall, vil det være vanskelig å påvise ustabilitet eller artsnedgang i økosystemet som vil ha betydning for fiskens vekst og overlevelse. Det biologiske mangfoldet vil derfor kunne utarmes i betydelig grad lenge før det gir seg utslag i ernæringssituasjonen for fisk. Det betyr at en bør undersøke og overvåke bunndyrforekomstene i Gaula jevnlig og grundig for å kunne fange opp negative trender og utvikling, og dermed være føre-var i forhold til kravene om biologisk mang-fold i vannforskriften

Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Årsrapport 2015

Solem, Ø., Bergan, M.A., Bongard, T., Jensås, J.G., Berg, M., Bremset, G., Borgos, T., Nielsen, L.E., Rognes, T., Skoglund, S. & Ulvan, E.M. 2016. Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget, Årsrapport 2015.- NINA Rapport 1220. 33 s. I 2015 ble det gjennomført elektrisk fiske på 30 stasjoner i hovedstrengen av Gaula, åtte stasjoner i sidevassdraget Sokna og åtte stasjoner i sidevassdraget Bua. I hovedstrengen var det betydelige variasjoner i forekomst av ungfisk av laks og aure. Det ble fanget årsyngel (0+) av laks på alle de 30 undersøkte stasjonene, mens lakseparr (≥ 1+) ble fanget på 28 av stasjonene i Gaula. Det var jevnt over lavere tetthet av laksunger i nedre enn i øvre del av hovedstrengen; nedstrøms Sokna var midlere tetthet 72 yngel og 23 parr per 100 m2, mens midlere tetthet opp-strøms Sokna var 116 yngel og 70 parr per 100 m2. De høyeste tetthetene av laksunger ble funnet i Sokna og øvre deler av Gaula. Forekomst av aureunger var betydelig lavere enn forekomsten av laksunger. Ungfisk av aure ble fanget på 25 av de 30 undersøkte stasjonene; årsyngel ble fanget på 25 stasjoner mens parr ble fanget på 11 stasjoner. Tettheten av både aureyngel og aureparr var gjennomgående svært lave i alle deler av hovedstrengen, med høyeste estimerte tetthet på henholdsvis 14,1 og 12,2 individ per 100 m2. Ett unntak fra dette var én stasjon ved Støren hvor det ble estimert en tetthet på 96,3 individer av årsyngel per 100 m2. Midlere tetthet av aureunger var noe høyere nedstrøms enn oppstrøms Sokna, men likevel vesentlig lavere enn hva som i senere år er funnet i andre større laksevassdrag som Driva, Orkla, Surna og Eira. Det var for alle områder høyere tetthet av laksyngel i 2015 enn i 2014 og 2013. Spesielt stor mellomårsvariasjon var det i de øverste områdene, der tettheten av laksyngel var mer enn dobbelt så høy i 2015 som i 2014. Det var også en god økning i områdene fra Støren og ned. Det er nærliggende å anta at forskjellene i yngeltetthet helt eller delvis skyldes årlige variasjoner i gyteaktivitet i ulike vassdragsavsnitt. Resultatene tyder derfor på en vesentlig høyere gyteaktivitet hos laks i vassdraget høsten 2014 enn høsten 2012 og 2013. Dette bildet samsvarer godt med resultatene fra gytefiskundersøkelsene i perioden 2012 - 2014. Relativ forekomst av lakseparr i ulike vassdragsavsnitt i de tre undersøkelsesårene viser et langt mer uensartet bilde enn hos laksyngel. I to av områdene ble det funnet lavere tettheter av lakseparr i 2015 enn i 2014. For ett av disse områdene var tettheten høyere enn i 2013. I et område ble det funnet marginalt høyere tetthet enn i 2013 og 2014, og i fire områder ble det funnet lignende nivåer som 2014. For to av disse var det allikevel en nedgang i forhold til 2013. Dette gjaldt spesielt for områdene nedstrøms Gaulfossen der parrtettheten i 2015 utgjorde mindre enn én fjerdedel av tettheten i 2013. Det er usikkert hva som er årsaken til denne observasjonen men en av årsakene kan være lavere smoltalder i nedre deler av Gaula (Solem mfl. 2014), og at store andeler av den sterke årsklassen fra 2012 hadde vandret ut som smolt fra området nedstrøms Gaulfossen. De svært lave tetthetene av lakseparr som ble registrert i nedre deler høsten 2015 og 2014, indikerer at det nå er svært lav produksjon av smolt i de nederste 30 kilometerne av vassdraget. Det tilsier derfor at det for årene 2012 og 2013 har vært mangel på gytefisk i denne delen av vassdraget, noe som også underbygges av det lave antallet gytegroper som ble registrert for årene 2012 og 2013. Lav tetthet av lakseparr i nedre deler og lavt antall gytefisk ved registreringene høsten 2015 gir grunn til bekymring. Det anses derfor som viktig å fortsette ungfiskun-dersøkelsene for å overvåke situasjonen i årene framover. I Sokna ble det fanget laksunger på alle de åtte undersøkte stasjonene, mens aureunger ble fanget på syv av stasjonene. Tettheten av ungfisk var gjennomgående noe høyere i Sokna enn i Gaula, noe som gjaldt både for laksunger og aureunger. Spesielt var mengden årsyngel av laks betydelig høyere i Sokna enn i Gaula med en gjennomsnittlig estimert tetthet på 138 individer per 100 m2. De relativt høye tetthetene skyldes trolig økt mengde gytelaks som følge av høyere oppvandring og begrensninger i fiske. Trolig vil også antall lakseparr øke fra 2016. Tettheten av aureunger i Sokna var gjennomgående lav og aureparr ble fanget på seks av de åtte undersøkte stasjonene. I Bua var det varierende tettheter av laksunger i 2015 på de ulike stasjonene. Mye av denne variasjonen kan trolig tilskrives potensiell overbeskatning av gytefisk i øvre deler og episoder med uheldige effekter av utglidning og ras som førte til vanskelige oppvandringsforhold for sjøvandrende laksefisk i vassdraget. Tiltak for å bedre oppvandringsforholdene i Bua vinteren 2014 kan så langt synes å ha hatt en positiv effekt på oppvandringsmulighetene, siden høyest tetthet av årsyngel av laks ble funnet på to stasjoner som ligger oppstrøms tiltaksområdet. Tetthet av årsyngel av laks ble på disse to stasjonene estimert til 154 og 67 individ per 100 m². For lakseparr varierte tetthetene mellom 4,0 og 98,6 individ per 100 m², med høyeste tetthet på nedre strekning før samløp med Gaula. Tetthet av lakseparr oppstrøms tiltaksområdet var i 2015 relativt lav men det er forventet at den vil øke fra 2016. Før tetthet- og alderssammensetning i laksebestanden er normalisert i øvre deler av vassdraget, anbefales fortsatt begrensninger i fisket og oppfølgende undersøkelser. Aureparr ble fanget på alle de undersøkte stasjonene i Bua, men på to stasjoner ble det ikke påvist årsyngel av aure. Tettheten av aureunger var svært lav på alle deler av Bua nedstrøms antatt vandringsbarriere ved Budalsøya. En mindre sidebekk i øvre del av lakseførende strekning hadde den klart største forekomsten av aure, med tettheter på 31,4 yngel og 82,8 parr per 100 m². I de delene av Bua der det er antatt at det bare er stasjonære fiskebestander, ble det fanget parr av aure på alle stasjoner og årsyngel på to, men ingen laksunger. Tetthet av aureunger er fortsatt lav og situasjonen for sjøaure i Gaulavassdraget må derfor fort-satt betegnes som alvorlig. Fortsatt er det svært mange sidebekker som ikke produserer fisk, som følge av vandringshinder, forurensing og andre belastninger. For å styrke sjøaurebestanden anses det derfor som viktig å få satt i gang tiltak i en rekke sidevassdrag og bekker for å bedre oppgangsforhold, gytemuligheter og oppvekstvilkår samtidig som overvåkingen bør fortsette. Undersøkelsene viste at bunndyrproduksjonen i Gaula er merkbart påvirket ved at artsforekomster og antall varierer mer enn forventet. Undersøkelsene viser at deler av elva er utsatt for betydelige påvirkninger, eksempelvis i form av metallforurensninger i øvre deler og økende eutrofiering i enkeltområder. Omtrent fra Støren og nedover viser elva økende tegn til artsutarming og påvirkning. Ut fra tilgjengelig litteratur om forventede arter og forekomster har vi imidlertid totalt sett vurdert situasjonen i Gaula til å ha et relativt lite avvik fra naturtilstand. Det er ikke entydig påvist at bunndyrsamfunn utgjør noen begrensende faktor for ernæring for fisk. Så lenge det finnes organismer som er tilgjengelig for beiting, og som opptrer i noenlunde antall, vil det være vanskelig å påvise ustabilitet eller artsnedgang i økosystemet som vil ha betydning for fiskens vekst og overlevelse. Det biologiske mangfoldet vil derfor kunne utarmes i betydelig grad lenge før det gir seg utslag i ernæringssituasjonen for fisk. Det betyr at en bør undersøke og overvåke bunndyrforekomstene i Gaula jevnlig og grundig for å kunne fange opp negative trender og utvikling, og dermed være føre-var i forhold til kravene om biologisk mang-fold i vannforskriften.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse