Ungfiskundersøkelser i Steinkjervassdraget, Steinkjer kommune, i 2021

Holthe, E., Rikstad, A. & Sivertsgård, R. 2022. Ungfiskundersøkelser i Steinkjervassdraget, Steinkjer kommune, i 2021. NINA Rapport 2060. Norsk institutt for naturforskning. I 2020 og 2021 har det blitt det gjennomført ungfiskundersøkelser i Steinkjervassdraget i Steinkjer kommune i regi av NINA. I Ogna ble undersøkelsene gjennomført på 14 stasjoner (samlet areal om lag 1 300 m2). Åtte av stasjonene er lokalisert nedstrøms Støafossen, mens seks er lokalisert oppstrøms Støafossen. I tillegg ble det i 2021 gjennomført undersøkelser på tre stasjoner i Byaelva og én stasjon i Steinkjerelva. De estimerte ungfisktetthetene i Ogna er lave sammenliknet med hva som kan forventes i normalt produktive og lite berørte vassdrag i regionen. Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel i Ogna i 2021 var 33 individer per 100 m2, noe som er betydelig høyere enn det som ble funnet i 2020 (ni individer per 100 m2). Det ble funnet årsyngel av laks på alle stasjoner i 2021, mens det i 2020 ble funnet årsyngel på ti av stasjonene. Estimert tetthet av eldre laksunger (13 individer per 100 m2 i 2021) var imidlertid omtrent på samme nivå som i 2020. I likhet med foregående år ble det i 2021 funnet vesentlig høyere tettheter av laksunger i Byaelva enn i Ogna. Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel på de tre undersøkte stasjonene i Byaelva var 224 individer per 100 m2. Dette er en noe høyere verdier enn det som ble funnet i 2020, da tetthetene ble beregnet til 197 individer per 100 m2. I Byaelva ble gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger på de tre undersøkte stasjonene beregnet til 30 individer per 100 m2. Tetthetene av ørretunger var lave både i Ogna og Byaelva. I Ogna var det en stor nedgang i registrert tetthet av alle årsklasser av aure fra 2020 til 2021, mens registrerte tettheter av aureunger i Byaelva var på omtrent samme nivå i 2020 og 2021. Det kan være flere årsaker til store tetthetsforskjeller av laksunger i de to avsnittene av Steinkjervassdraget. Vassdragsavsnittene er forskjellige med hensyn til vannføring, oppvandringsmuligheter og vannkvalitet. Mens Byaelva er reguleringspåvirket og mangler naturlige vandringshindre, er Ogna uregulert med flere vandringshindre påvirket av vannføringsforhold. Lange perioder med lave vannføringer og høye vanntemperaturer, kan ha en negativ påvirkning på ungfisksamfunnet i Ogna. Det er begrenset kunnskap om vannkvaliteten i ulike deler av Steinkjervassdraget. I 2018 ble det gjennomført vannkvalitetsundersøkelser på to stasjoner i Ogna, og konklusjonen var svært god økologisk tilstand og god samlet biologisk tilstand. Imidlertid gir slike begrensete undersøkelser i tid og rom bare et øyeblikksbilde av situasjonen i vassdraget, og det anbefales at det gjøres en grundig vannkvalitetsundersøkelse med flere målinger gjennom året. Vannkvalitet, vannføring og vanntemperatur kan både hver for seg og samlet, påvirke produksjonsevnen for laks og ørret negativt

Ungfiskundersøkelser i Steinkjervassdraget, Steinkjer kommune, i 2021

Holthe, E., Rikstad, A. & Sivertsgård, R. 2022. Ungfiskundersøkelser i Steinkjervassdraget, Steinkjer kommune, i 2021. NINA Rapport 2060. Norsk institutt for naturforskning. I 2020 og 2021 har det blitt det gjennomført ungfiskundersøkelser i Steinkjervassdraget i Steinkjer kommune i regi av NINA. I Ogna ble undersøkelsene gjennomført på 14 stasjoner (samlet areal om lag 1 300 m2). Åtte av stasjonene er lokalisert nedstrøms Støafossen, mens seks er lokalisert oppstrøms Støafossen. I tillegg ble det i 2021 gjennomført undersøkelser på tre stasjoner i Byaelva og én stasjon i Steinkjerelva. De estimerte ungfisktetthetene i Ogna er lave sammenliknet med hva som kan forventes i normalt produktive og lite berørte vassdrag i regionen. Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel i Ogna i 2021 var 33 individer per 100 m2, noe som er betydelig høyere enn det som ble funnet i 2020 (ni individer per 100 m2). Det ble funnet årsyngel av laks på alle stasjoner i 2021, mens det i 2020 ble funnet årsyngel på ti av stasjonene. Estimert tetthet av eldre laksunger (13 individer per 100 m2 i 2021) var imidlertid omtrent på samme nivå som i 2020. I likhet med foregående år ble det i 2021 funnet vesentlig høyere tettheter av laksunger i Byaelva enn i Ogna. Gjennomsnittlig tetthet av laksyngel på de tre undersøkte stasjonene i Byaelva var 224 individer per 100 m2. Dette er en noe høyere verdier enn det som ble funnet i 2020, da tetthetene ble beregnet til 197 individer per 100 m2. I Byaelva ble gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger på de tre undersøkte stasjonene beregnet til 30 individer per 100 m2. Tetthetene av ørretunger var lave både i Ogna og Byaelva. I Ogna var det en stor nedgang i registrert tetthet av alle årsklasser av aure fra 2020 til 2021, mens registrerte tettheter av aureunger i Byaelva var på omtrent samme nivå i 2020 og 2021. Det kan være flere årsaker til store tetthetsforskjeller av laksunger i de to avsnittene av Steinkjervassdraget. Vassdragsavsnittene er forskjellige med hensyn til vannføring, oppvandringsmuligheter og vannkvalitet. Mens Byaelva er reguleringspåvirket og mangler naturlige vandringshindre, er Ogna uregulert med flere vandringshindre påvirket av vannføringsforhold. Lange perioder med lave vannføringer og høye vanntemperaturer, kan ha en negativ påvirkning på ungfisksamfunnet i Ogna. Det er begrenset kunnskap om vannkvaliteten i ulike deler av Steinkjervassdraget. I 2018 ble det gjennomført vannkvalitetsundersøkelser på to stasjoner i Ogna, og konklusjonen var svært god økologisk tilstand og god samlet biologisk tilstand. Imidlertid gir slike begrensete undersøkelser i tid og rom bare et øyeblikksbilde av situasjonen i vassdraget, og det anbefales at det gjøres en grundig vannkvalitetsundersøkelse med flere målinger gjennom året. Vannkvalitet, vannføring og vanntemperatur kan både hver for seg og samlet, påvirke produksjonsevnen for laks og ørret negativt

Downstream transport and seasonal variation in freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) eDNA concentration

Environmental DNA (eDNA) can be used to detect the presence and abundance of aquatic organisms from water samples. Before implementing this methodology as a tool for monitoring, more knowledge is needed on variation in eDNA concentrations in relation to species abundance and potential confounding factors. Shedding and decay of eDNA may vary extensively over the season and are dependent on environmental factors such as water temperature and on biological processes such as Activity level and reproduction. In lotic systems, eDNA concentrations are also affected by downstream transport of eDNA. Sessile freshwater mussels provide an ideal study system for investigating the relationship between species spatial distribution and eDNA concentrations in lotic systems. We quantified freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) eDNA concentrations at four localities in a natural river with detailed knowledge of mussel spatial distribution: (a) upstream of the known species distribution, just downstream (b) a small and (c) a large aggregation and (d) 1,700 m downstream of the large aggregation. To study seasonal variation, we quantified eDNA concentrations during three periods: (a) in late spring, with cold water and relatively inactive mussels; (b) in mid‐summer, with higher water temperature and active mussel filtration; and (c) in late summer, during the release of larvae. Species detection was highly reliable, with no detection of eDNA upstream of the species distribution and complete detection downstream of the large aggregation. Detection success of the small aggregation was low, with 13% of the samples testing positive. Downstream transport was efficient, with no significant decrease in eDNA concentrations over 1,700 m river distance. Seasonal variation was strong, with a 20‐fold increase in eDNA concentrations from late spring to late summer, during reproduction. Our results highlight both the potential and challenges of eDNA monitoring in lotic systems.publishedVersio

Monitoring the pink salmon invasion in Tana us-ing eDNA. Assessment of pink salmon, Atlantic salmon and European bullhead

Fossøy, F., Erkinaro, J., Orell, P., Pohjola, J.-P., Brandsegg, H., Andersskog, I.P.Ø. & Siverts-gård, R. 2022. Monitoring the pink salmon invasion in Tana using eDNA. Assessment of pink salmon, Atlantic salmon and European bullhead. NINA Report 2213. Norwegian Institute for Nature Research. Human introduction of non-native species is a major threat to biodiversity, and early detection is crucial for implementing conservation mitigations. The pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) is originally native to rivers draining to the Pacific ocean, but reports on occurrence of pink salmon in Norway have increased sharply in recent years. Pink salmon is an anadromous species with a two-year life cycle where both males and females die after spawning. In Norway, the odd-year spawners are dominating with large numbers of fish recorded in 2017, 2019 and 2021. Monitoring presence and abundance of pink salmon is crucial for implementing possible mitigation efforts. Analyses of environmental DNA (eDNA) is a new cost-efficient method for detecting rare and invasive species. Here we report the results from eDNA analyses of the river Tana, including 19 localities in 2019 and 24 localities in 2021. The Tana watercourse constitutes the border between northern Finland and Norway and is supporting the largest Atlantic salmon population in Norway. The eDNA analyses detected Atlantic salmon (Salmo salar) in almost all tributaries in both years, with a pronounced higher DNA-concentration in the middle of the watercourse. In 2019, we detected pink salmon in four different tributaries, representing more or less all parts of the watercourse. In 2021, we detected pink salmon in 15 localities, with somewhat higher DNA-concentrations than in 2019, reflecting the observed increase in pink salmon numbers. The eDNA analyses also included another alien species in the Tana system, the European bullhead (Cottus gobio), where detections were constrained to the lower parts of Tana. We conclude that analysis of eDNA water samples is a cost-efficient method for monitoring the invasion of pink salmon at many localities, with the potential of including analyses of multiple species. We recommend that future monitoring implements a standard design with resampling of the same localities at the same time each year to enable inference on long-term trends in eDNA-concen-trations

Ungfiskundersøkelser i Levangerelva 2023

Holthe, E., Berger, H.M., Ulvan, E.M. & Sivertsgård, R. 2023 Ungfiskundersøkelser i Levangerelva 2023. NINA Rapport 2326. Norsk institutt for naturforskning. Ungfiskundersøkelsene i 2023 viste moderate tettheter av laksefisk på stasjonene i vassdraget. Samlet gjennomsnittlig tetthet av laksefisk (ørret- og lakseunger) ble i 2023 beregnet til 141 individer per 100 m2 mot 50 individer per 100 m2 i 2022, og 86 individer per 100 m2 i 2021. I motsetning til i 2022 er det i all hovedsak tettheten av årsyngel av laks som trekker gjennomsnittet av antall laksefisk opp i 2023 sammenliknet med 2022. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks ble estimert til fem individer per 100 m2 i 2022. I 2021 var tetthet for samme aldersgruppe nær 50 individer per 100 m2, mens den i 2023 var på over 110 individer per 100 m2. For eldre laksunger ble det i 2023 funnet den laveste tettheten for disse i undersøkelsesårene 2021-2023. Gjennomsnittlig tetthet for denne aldersgruppen ble beregnet til 17 individer per 100 m2, mens tetthet for samme gruppe i 2022 og 2021 var 32 og 19 individer per 100 m2. Samlet tetthet av laksunger vurderes som moderat i 2023, men beregnes som høy for årsyngel av laks. For årsyngel og eldre ørretunger ble tetthetene beregnet til henholdsvis 9 og 4 individer per 100 m2 mot 5 og 7 individer per 100 m2 i 2022. Tetthetene av ørret har variert mindre enn hos laksunger de tre siste årene, men har vært år blitt vurdert som lave i Levangerelva. I tillegg til ungfiskundersøkelsen i 2021 og 2022, er det gjennomført ungfiskundersøkelser i elva i 2004 (Lund 2006), i 2015 (Berger & Ambjørndalen 2017) og i 2017 (Dahlen Lund 2018). I 2004 (Lund 2006) ble det funnet gjennomsnittlige tettheter av årsyngel av laks på 76 individer per 100 m2, mens for eldre laksunger ble den gjennomsnittlige tettheten beregnet til 42 individer pr 100 m2. Dette indikerer at det var moderate tettheter av laks i vassdraget i 2004 basert på forventningsverdier av vanlig fisketetthet av laks og ørret gitt i Johnsen mfl. (2010). Tettheten av årsyngel og eldre ørretunger var henholdsvis 30 og 4 individer pr 100 m2. Samlet tetthet av årsyngel av laksefisk (laks og ørretunger) i vassdraget ble derfor betegnet som god i 2004. I 2015 fant Berger og Ambjørndalen (2017) høye tettheter av årsyngel av laks, gjennomsnittlig 150 individer pr 100 m2, på ti stasjoner i Levangerelva. På to av stasjonene var tettheten av årsyngel på over 300 individer per 100 m2. Derimot var tettheten av eldre laksunger samme år lave, kun 17 individer pr 100 m2. Tettheten av laks i 2023 er derfor forholdsvis like tetthetene som ble funnet i 2015. For ørret var tetthetene av årsyngel og eldre ørretunger på henholdsvis 36 og 2 per pr 100 m2, noe som tilsvarer lave tettheter. Samlet tetthet av årsyngel av laksefisk (laks og ørretunger) i vassdraget var i 2015 god, mens tettheten av eldre laks og ørretunger var lav. Undersøkelsene Dahlen Lund (2018) utførte i 2017 viste moderate tettheter av laksunger. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel var på 36,4 individer pr 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet for eldre laksunger var på hele 53,4 individer per 100 m2. Tettheten av ørretunger var lave, henholdsvis 12,6 og 4,4 individer per 100 m2 for årsyngel og eldre ørretunger. Stasjonene som ble brukt av Dahlen Lund, tilsvarer stasjon 5 - 9 i undersøkelsene gjennomført i 2021-2023, og samsvarer også med stasjoner brukt av Lund (2006) og Berger og Ambjørndalen (2017). I tillegg hadde Dahlen Lund én stasjon ved Munkeby. Samlet tetthet av laksefisk ved undersøkelsene i 2017 var moderat. Tetthetene av laksunger som ble funnet i 2023 er blant de høyeste som er registret sammenliknet med tidligere undersøkelser, men det er tettheten av årsyngel av laks som trekker opp den gjennomsnittlige tettheten. For eldre laksunger var tetthetene lave i 2023 og mye lavere enn ved undersøkelsene til Dahlen Lund i 2017. Sannsynligvis hadde flere større flommer i årsskiftet 2021/2022 stor påvirkning på fiskeproduksjonen i Levangerelva i 2022, noe som ga utslag i lave årsyngeltettheter, spesielt av laks samme år. En kunne dermed heller ikke forvente å finne særlig høye tettheter av eldre laksunger i 2023, da det skulle være lavet tettheter av ettåringer grunnet lav årsyngelproduksjon året i forvegen. For ørretunger er tetthetene som er funnet i hvert av de tre undersøkelsesårene lave. Tetthetene i 2023 avviker ikke mye sammenliknet med hverken 2021 eller 2022. sammenliknet med tilsvarende lakseførende vassdrag i Trondheimsfjorden (Børsaelva og Vigda) har tetthetene av både laks- og ørretunger vært lave i Levangerelva. Etter å ha gjennomført både ungfiskundersøkelser og gytefisktellinger, samt andre mindre prosjekt i Levangerelva gjennom flere år, har prosjektgruppa også kommet frem til at det er formålstjenlig å gjennomføre habitatforbedrende tiltak i Levangerelva. Det kan synes som om det er mangel på godt gytehabitat i vassdraget, og vi har derfor i kapitel 5, foreslått tiltak med utlegg av gytesubstrat og skjul på i alt sju områder i vassdraget

Bruk av miljø-DNA til overvåkning av små- og storsalamander

Taugbøl, A., Dervo, B.K., Brandsegg, H., Sivertsgård, R. Fossøy, F. 2018. Bruk av miljø-DNA til overvåkning av små- og storsalamander. NINA Rapport 1476. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten oppsummerer vi resultatene fra uttesting av miljø-DNA som en metode for overvåkning av småsalamander og storsalamander i Akershus fylke og Lier kommune. Miljø-DNA er definert som alt DNA som har blitt tilført omgivelsene fra ulike arter, via bl.a. hudrester, spytt og avføring. Ved hjelp av miljø-DNA kan man påvise tilstedeværelse av arter uten direkte observasjon. Resultater fra en tidligere uttesting av miljø-DNA fra salamanderdammer viste stor variasjon i DNA-konsentrasjon mellom punktprøver tatt i samme dam. Det ble derfor testes ut ulike prøve-oppsett for innsamling av vann i to dammer i første testrunde for denne rapporten; forskjellige filter, preserveringsmetoder og vannvolum. Etter sammenligning av disse resultatene konklu-derte vi med å bruke en 0,5 liter vannprøve fra en oppsamlingskanne (totalt 15 liters blandeprøve fra 15 stasjoner) filtrert igjennom 0.45 μm filter preservert i 1400 μl ATLbuffer for oppbevaring frem mot ekstraksjon. For hver dam ble det samlet inn minimum en oppsamlingskanne, som ble filtrert for minimum en prøve. Det ble også samlet inn flere oppsamlingskanner på samme tidspunkt for flere dammer, opptil tre oppsamlingskanner og seks DNA-prøver for et tidspunkt. Vi finner noe variasjon mellom prøver samlet inn fra samme oppsamlingskanne og noe variasjon mellom oppsamlingskanner samlet inn fra samme dam til samme tidspunkt, men totalt sett er det god sammenheng i DNA konsentrasjonen mellom prøvene tatt med denne innsamlingsmetoden. Alle de kjønnsmodne salamanderne oppholder seg i yngledammen ca. to uker etter at isen har gått og er der hovedsakelig frem til midten av juli. Ved å samle inn flere dammer igjennom sesongen kan vi få et innblikk i hvordan DNA konsentrasjonen endrer seg over tid, selv om denne også kan variere pga. variasjon i temperatur og med økt parrings adferd. For begge disse faktorene forventer vi en økning av mengden DNA i vannet. Et utvalg av dammene i denne rapporten ble undersøkt opptil fire ganger. Resultatene indikerer ikke en jevn økning gjennom sesongen, men heller en økning før en reduksjon, så en ny økning. Det trengs mer utprøving før resultatene viser at vi kan konkludere med at dette er en trend eller en ren tilfeldighet. Småsalamander har høyere konsentrasjon av miljø-DNA enn storsalamander i denne undersøkelsen, og dette er også reflektert i fangst per innsats (CPUE) for begge områdene. Selv om det er en forholdsvis god sammenheng mellom mengdeforholdet av de to artenes miljø-DNA og fangstdata for de ulike dammene, er det usikkerheter rundt hvordan vi bør omregne den lavere kroppsstørrelsen til småsalamander og mengden av dennes miljø-DNA. Vi konkluderer med at miljø-DNA er en svært godt egnet metode for påvisning av amfibier. Ved å videreutvikle metoden er det stor grunn til å tro at miljø-DNA vil kunne være en kostnadseffektiv metode for påvisning av samtlige amfibiearter, og metoden vil også kunne gi indikasjoner på bestandsstørrelsen til de ulike artene i dammene som prøvetas.Taugbøl, A., Dervo, B.K., Brandsegg, H., Sivertsgård, R. Fossøy, F. 2018. Bruk av miljø-DNA til overvåkning av små- og storsalamander. NINA Rapport 1476. Norsk institutt for naturforskning. This rapport summarizes the findings of using environmental DNA (eDNA) as a tool for monitoring the two present newts in Norway, the common newt and the crested newt. eDNA is all the genetic material obtained directly from environmental samples without necessarily direct observation or sampling of the species. The total amount of DNA shredded from animals present in the environment, through e.g. skin, saliva and feces, is isolated, and the targeted species is amplified with species-specific primers. The samples collected for this report were water samples from two municipalities in Norway, Akershus and Buskerud. Results from earlier testing of eDNA in water ponds inhabited by newts identified a large variation in DNA abundance between samples collected from the same pond. We wanted to decrease the variation between samples taken from the same pond, so we first tested a variety of water volume, filters and storage-methods of the filters in the first field sampling in 2017. This resulted in a standardized sampling method of first collecting 1 L of water at 15 sites spread across a certain distance, we then sampled two replicated samples of 0,5 L water from the 15 L batch for filtration, the water was filtrated through a 0.45 μm filter and stored in 1400 μl ATL buffer until the filter was processed in the lab. We sampled a total of 30 ponds, where many ponds were sampled more than one time. For each pond and sampling time, we collected one-three 15 L batch of water and filtered at least 2 replicated samples from each batch. The results indicate some variation between replicated samples filtered from the same batch, and some variation between samples filtrated from separate batches, but the total variation between replicated samples and batches was low. As all the mature newts are inhabiting the ponds about two weeks after the ice breaks and stays in the ponds until mid-July, we could compare how the eDNA concentration in the ponds changes with factors such as reproductive activity and seasonal temperature, where we expected an increase in the amount of eDNA with increased mating behavior, that again are linked to temperature. As some of the ponds were sampled several times during the season, we could check for any such correlations. The results indicate that there is an increase in the amount of eDNA to-ward late May, until it increases again toward our latest sampling in late June. As we only have a small subset of ponds that were sampled multiple times, we need to check this trend by more careful sampling in the future. There was a higher abundance of eDNA from the common newt compared to the crested newt, and this is also reflected by catch per unit effort data for the same ponds. We do not, however, know if the shredding rate of the two species reflect their size, as this would indicate that the eDNA of the common newt should be about half that of the crested newt. More careful studies are needed in order to quantify species specific differences in eDNA quantity of the two species. This report identifies eDNA as a promising tool for future monitoring, both to identify new ponds with presence/absence, but also to indicate the number of individuals that inhabits each pond

Monitoring presence and abundance of two gyrodactylid ectoparasites and their salmonid hosts using environmental DNA

Background: Invasive species represent a major challenge for the conservation of biodiversity. The invasive ectoparasitic fluke Gyrodactylus salaris is considered one of the major threats to the Atlantic salmon (Salmo salar), and the parasite has so far been detected in 50 rivers in Norway. Aims: We investigate environmental DNA (eDNA) as a tool for detecting and assessing relative abundance of G. salaris and Atlantic salmon, upstream and downstream of a recently constructed artificial migration barrier in the River Driva in Norway. In addition, we also use eDNA to assess abundance of the less pathogenic G. derjavinoides and its main host, the brown trout (S. trutta). Material & Methods: We filtered 1 L and 10 L of water through a 0.45 μm cellulose filter and a 2.0 μm glass fiber filter, respectively, at nine different localities along the river. Concentrations of eDNA were assessed using droplet digital PCR (ddPCR) and compared to parasite abundance based on conventional methodology using electrofishing and the counting of individual parasites on juvenile salmon. Results: All four species could successfully be detected from water samples using two different protocols varying in sample volumes, filter types, and DNA‐isolation methods. However, eDNA‐occupancy modeling revealed that the probability of detecting the two gyrodactylid species was higher when filtering 10 L water through a 2.0 μm glass fiber filter (p > .99) than when filtering 1 L water through a 0.45 μm cellulose filter (p = .48–.78). The eDNA concentrations of the two fish species were markedly higher below the migration barrier, reflecting the expected higher biomass of fish. For the two gyrodactylid parasites, eDNA concentrations showed a peak upstream of the migration barrier and decreased below the migration barrier. The observed pattern was consistent with parasite abundance based on conventional methodology. Discussion: Assessing abundance in rivers using eDNA is challenging and potentially influenced by downstream accumulation and dilution from tributaries, but our results suggest that G. salaris eDNA concentrations were indicative of parasite abundance. Conclusion: We conclude that eDNA is an efficient way of monitoring gyrodactylid parasites and their salmonid hosts, and we suggest that eDNA should be incorporated into future monitoring of G. salaris

Undersøkelser av ferskvannsfauna i Stavsjøen, Sagelvvassdraget og Foldsjøområdet

Bækkelie, K.A.E., Fossøy, F., Havn, T.B., Jensen, T. & Sivertsgård, R. 2020. Undersøkelser av ferskvannsfauna i Stavsjøen, Sagelvvassdraget og Foldsjøområdet. NINA Rapport 1822. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten presenterer resultatene av undersøkelser av ferskvannsfaunaen i Stavsjøen, Sagelvvassdraget og Foldsjøområdet gjennomført i 2018 og 2019. Undersøkelsene var avgrenset til kartlegging av invertebratfaunaen (bunndyr, dyreplankton og litorale småkreps) og miljø-DNA-analyser for å undersøke tilstedeværelse av abbor i Stavsjøen. Hensikten med undersøkelsene var å oppdatere kunnskapsgrunnlaget om invertebratfaunaen i lokaliteter hvor det er aktuelt å gjøre tiltak for å fjerne de innførte artene gjedde og abbor. Gjedde og abbor forekommer naturlig i Norge, men ikke i de aktuelle vassdragene. I tillegg ble et utvalg referanselokaliteter undersøkt. Resultatene av undersøkelsen er presentert som taksalister i rapporten og vil rapporteres i Vannmiljø. Det ble ikke funnet taksa på nasjonal rødliste, eller arter på fremmedartslista ved tradisjonell innsamling. Det ble funnet til sammen 74 taksa bunndyr i undersøkelsene av 11 stasjoner. Samlet var diversiteten høyest i Vulusjøen med 38 taksa, fulgt av Hønstadvatnet (35), Stavsjøen (33) og Ålvatnet (27). Spesielt Hønstadvatnet og Vulusjøen utmerket seg med forholdsvis høy diversitet av bunndyr i både litoralsonen og i utløpsprøvene. Felles for disse to var innslag av steinet substrat i litoralsonen og en del organisk materiale. Litoralprøven fra Stavsjøen hadde lavest diversitet med 10 taksa. Både bunndyr- og småkrepsdiversiteten var veldig lav i Kinnsettjønna. Påvirkning fra vei og omkringliggenede bebyggelse kan antakelig være med på å forklare dette. I forbindelse med bunndyrprøvetakingen ble det registrert H2S-lukt. Under slike ugunstige miljøforhold vil småkrepsdiversiteten være lav. Lave tettheter kan også skyldes predasjon av stingsild. Miljø-DNA-analyser av filtrerte vannprøver innsamlet i Stavsjøen ble analysert på to måter. Først ble alle prøvene testet med en internasjonalt publisert abbor-spesifikk markør i en qPCR-analyse. Denne markøren ga positivt utslag for abbor i Stavsjøen. Som kvalitetssikring ble det senere kjørt en ny qPCR med krysstesting av vevsprøver fra tidligere undersøkelser av ørret, røye og gjedde, som er andre aktuelle arter i det undersøkte området. Her slo abbor-markøren positivt ut på enkelte vevsprøver av røye. Et positivt utslag kan skyldes kontaminering dersom abbor og røye ble fanget samtidig, eller dersom markøren slår ut på andre organismer. Vi testet derfor filtrerte vannprøver fra en innsjø med røye, men uten abbor. Også her slo markøren positivt ut på enkelte prøver. Ytterligere qPCR-analyser av vevsprøver fra røye fra Stavsjøen ga ingen utslag på abbormarkøren. Et utvalg av prøvene ble deretter undersøkt med DNA-metastrekkoding for å kunne beskrive biodiversitet på tvers av organismegrupper. Resultatene av den generelle metastrekkodingen ga færre taksonomiske grupper enn forventet. Av fiskearter ble det funnet ørret, men verken røye eller abbor. Andre grupper som ble funnet var fåbørstemark, en dafnie, hoppekreps og fjærmygg. Blant fjærmyggene ble det funnet en art som tidligere kun er rapportert fra Aursund-området, men siden fjærmygg sjelden bestemmes til art, har den trolig en videre utbredelse og er langt vanligere enn det som er kjent. Både positive og manglende utslag på abbor ved molekylære undersøkelser gjør at vi ikke kan konkludere med sikkerhet at det fremdeles er abbor i Stavsjøen. Vi anbefaler derfor at det gjennomføres nye undersøkelser i Stavsjøen våren 2020

Ungfiskundersøkelser i Ogna, Steinkjer kommune Samlerapport for årene 2020-2022

Holthe, E., Havn T.B., Ulvan, E.M., Berg, M., Sivertsgård, R. & Rikstad, A. 2023. Ungfiskundersøkelser i Ogna, Steinkjer kommune. Samlerapport for årene 2020-2022. NINA Rapport 2204. Norsk institutt for naturforskning. I 2020, 2021 og 2022 har det blitt det gjennomført ungfiskundersøkelser i Ogna i Steinkjer kommune i regi av NINA. I Ogna har undersøkelsene blitt gjennomført på 14 stasjoner. Åtte av stasjonene er lokalisert nedstrøms Støafossen, mens seks er lokalisert oppstrøms Støafossen. I 2018 og 2019 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser på ni stasjoner i regi av Anton Rikstad, hvorav fire lå nedstrøms Støafoss. I 2020 og 2021 ble det i tillegg gjennomført undersøkelser på tre stasjoner i Byaelva, og én stasjon i Steinkjerelva. Resultat fra undersøkelsene i Steinkjerelva og Byelva er behandlet i NINA-rapport 2060 (Holthe mfl. 2022). De estimerte ungfisktetthetene i Ogna har i hele prosjektperioden vært lave sammenliknet med hva som kan forventes i normalt produktive og lite berørte vassdrag i regionen. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks har variert mye mellom de tre undersøkelsesårene. Tetthetene av årsyngel i Ogna i 2020 var ni individer per 100 m2, i 2021 var tetthetene for samme årsklasse 33 individer per 100 m2, mens i 2022 var tettheten av årsyngel 22 individer per 100 m2. Det ble funnet årsyngel av laks på ti av de fjorten stasjonene i 2020, mens det i 2021 ble funnet årsyngel av laks på alle stasjonene. I 2022 var det kun på den nederste stasjonen ved Midjo det ikke ble funnet årsyngel av laks. Denne stasjonen ligger i et sideløp som år om annet tørrlegges. For eldre laksunger har ikke tetthetene variert like mye. I 2020 og i 2021 var tetthetene omtrent like med om lag 13 individer per 100 m2. I 2022 ble det funnet en økning i eldre laksunger, og tetthetene dette året ble beregnet til 21 individer per 100 m2. Tettheten både hos årsyngel av laks og eldre laksunger var i årene 2020 og 2021 høyere nedstrøms Støafoss enn oppstrøms fossen. I 2022 var derimot tetthetene av både årsyngel og eldre laksunger betraktelig høyere oppstrøms Støafoss enn nedstrøms. I midten av desember 2021 ble det målt kulminert femårsflom i Ogna (360 m3/s), og senere på vinteren (januar) inntraff ekstremværet Gyda, som førte til en ny stor flom som kulminerte rett under grensen for femårsflom (286 m3/s). Begge disse flommene, og spesielt flommen som inntraff i midten av desember, kan ha påvirket produksjonen av årsyngel i vassdraget negativt. Det er også grunn til å tro at store flommer i Ogna har potensiale til å påvirke de nedre delene mer negativt med tanke på fiskeproduksjon enn i de øvre delene, der elva er mer stilleflytende og har flere dype områder enn i nedre deler. Tetthetene av ørretunger har vært lave i alle de tre årene i undersøkelsesperioden. Samlet tetthet av ørretunger har også variert mellom år, med høyest registrert tetthet i 2020, med 7 individer per 100 m2, og lavest registrert tetthet ble funnet i 2021, med ett individ per 100 m2. Det har også vært stor variasjon i hvor mange stasjoner det ble funnet ørretunger på. I 2020 ble det funnet ørretunger på ni stasjoner, mens det i 2021 bare ble funnet ørretunger på fire stasjoner. Det er i hovedsak oppstrøms Støafoss tetthetene av ørret har vært høyest, både hos årsyngel og hos eldre ørretunger. Dette tyder på at det kan være en stasjonær bestand av ørret som dominerer i Ogna, da detmed stor sannsynlighet har vært få sjøørret som har passert Støafossen de senere år. Det kan være flere årsaker til de store tetthetsforskjellene en finner i Ogna sammenliknet med for eksempel Byaelva, der tetthetene av laksunger i flere år har vært høye. Vassdragsavsnittene er forskjellige med hensyn til vannføring, oppvandringsmuligheter og vannkvalitet. Mens Byaelva er reguleringspåvirket og mangler naturlige vandringshindre, er Ogna uregulert med flere vandringshindre påvirket av vannføringsforhold. Lange periodermed lave vannføringer og høye vanntemperaturer kan også ha en negativ påvirkning på ungfisksamfunnet i Ogna. Det er begrenset kunnskap om vannkvaliteten i ulike deler av Steinkjervassdraget. I 2018 ble det gjennomført vannkvalitetsundersøkelser på to stasjoner i Ogna, og konklusjonen var svært god økologisk tilstand og god samlet biologisk tilstand. Imidlertid gir slike begrensete undersøkelser i tid og rom bare et øyeblikksbilde av situasjonen i vassdraget, og det anbefales at det gjøres en grundig vannkvalitetsundersøkelse med flere målinger gjennom året. Vannkvalitet, vannføring og vanntemperatur kan både hver for seg og samlet, påvirke produksjonsevnen for laks og ørret negativt. Sammenliknet med andre større laksevassdrag i regionen, som Orkla og Gaula, er tetthetene av ungfisk i Ogna lave. Årsaken til dette kan være sammensatte, men større fluktuasjoner i vannføring, uten at dette er undersøkt, ulik hydromorfologi, temperatur, og mulig ulikt tidspunkt for smoltutvandring, samt størrelse på gytebestandene kan påvirke produksjonen ulikt i elvene

Downstream transport and seasonal variation in freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) eDNA concentration

Environmental DNA (eDNA) can be used to detect the presence and abundance of aquatic organisms from water samples. Before implementing this methodology as a tool for monitoring, more knowledge is needed on variation in eDNA concentrations in relation to species abundance and potential confounding factors. Shedding and decay of eDNA may vary extensively over the season and are dependent on environmental factors such as water temperature and on biological processes such as Activity level and reproduction. In lotic systems, eDNA concentrations are also affected by downstream transport of eDNA. Sessile freshwater mussels provide an ideal study system for investigating the relationship between species spatial distribution and eDNA concentrations in lotic systems. We quantified freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera) eDNA concentrations at four localities in a natural river with detailed knowledge of mussel spatial distribution: (a) upstream of the known species distribution, just downstream (b) a small and (c) a large aggregation and (d) 1,700 m downstream of the large aggregation. To study seasonal variation, we quantified eDNA concentrations during three periods: (a) in late spring, with cold water and relatively inactive mussels; (b) in mid‐summer, with higher water temperature and active mussel filtration; and (c) in late summer, during the release of larvae. Species detection was highly reliable, with no detection of eDNA upstream of the species distribution and complete detection downstream of the large aggregation. Detection success of the small aggregation was low, with 13% of the samples testing positive. Downstream transport was efficient, with no significant decrease in eDNA concentrations over 1,700 m river distance. Seasonal variation was strong, with a 20‐fold increase in eDNA concentrations from late spring to late summer, during reproduction. Our results highlight both the potential and challenges of eDNA monitoring in lotic systems