Langdistansebinding i norsk er logoforisk

Det er kjent fra før at langdistansebinding av refleksive pronomen forekommer i norsk. Fenomenet har blitt kobla til logoforisitet, men det har også blitt hevda at langdistanse­binding er mulig i visse ikke-logoforiske kontekster. I denne artikkelen argumenterer jeg for at langdistansebinding i norsk alltid er logoforisk, og at det samme gjelder for mellomdistansebinding. Det er bare lokal binding som ikke krever en logoforisk kontekst.Jeg antar videre at i logoforiske kontekster blir relasjonen mellom en antesedent og et refleksivt pronomen formidla av en logoforisk operator, samt at setninger med rotegenskaper inneholder operatorer som representerer henholdsvis den virkelige eller implisitte taleren og den virkelige eller implisitte mottakeren. Disse operatorene gir opphav til dependanserelasjoner som i visse tilfeller krysser bindingsrelasjonene, med det resultatet at konstruksjonen blir lite akseptabel. Sammen med egenskapene hos det lokale subjektet kan disse dependanserelasjonene forklare mye av den variasjonen i akseptabilitet som en kan observere ved langdistansebinding i norsk

Vokativar i norsk

Vokativfrasar, her definerte som (nominal)frasar som refererer til adressaten for ei ytring utan å vera eit syntaktisk argument i ytringa, kan ha identifiserande eller predikerande funksjon eller markere eit trekk i samtalen. Vokativane kan vera frittståande frasar eller integírerte i ei setning, der dei i norsk blant anna kan stå i ein øyremerkt posisjon i venstreperiferien.ââ¬âââ¬âââ¬âEin norsk vokativfrase har oftast eit substantiv eller pronomen som kjerne, men kan elles variere ein heil del når det gjeld forma. Variaísjonen blir likevel avgrensa av det vokative hovudet, som er det høgste i den vokative frasen. Dette hovudet har eit deiktisk andreípersonstrekk, og andre element i vokativfrasen må vera kompatible med dette. Ein konsekvens er at adjektiv i vokativfrasen må ha bestemt form, som i vokativtypen unge dame. ââ¬âââ¬âââ¬âEin annan særmerkt vokativtype i norsk er den eg kallar possessiv predikasjonell vokativ, som din fjott. Eg hevdar at denne inneheld eit pronominelt subjekt og eit nominalt predikat med ubestemt artikkel, og at forma på frasen følgjer av dette

Nominal and Adjectival Roots in North Saami Verbs

Proceedings of the Twenty-Ninth Annual Meeting of the Berkeley Linguistics Society: General Session and Parasession on Phonetic Sources of Phonological Patterns: Synchronic and Diachronic Explanations (2003

Om preverbale adverbialer

Denne korte artikkelen tar for seg preverbale adverbialer, det vil si adverbialer som kan stå mellom det initiale leddet og det finitte verbet i setninger som i ut-gangspunktet skulle ha det finitte verbet på andre plass. Disse adverbialene modifiserer den proposisjonelle kjernen i utsagnet, noe som viser seg i at når et slikt adverbial står preverbalt, kan elementer som ikke inngår i den proposi-sjonelle kjernen, ikke opptre i domenet til det preverbale adverbialet. Syntaktisk sett er preverbale adverbialer fraser, ikke hoder, og jeg vil vise at det fins grunner til å anta at de er satt inn direkte i den preverbale posisjonen når de står foran det finitte verbet

Kristin Melum Eide, Arnold Dalen, Tor Erik Jenstad og Ola Stemshaug: Fosenmåla.

Denne boka handlar, som tittelen seier, om fosenmåla – men her kan ein gjera to presiseringar. For det første omfattar fosenmåla ikkje berre dialektane på Fosenhalvøya. Dialektane på Hitra og Frøya og i Agdenes og Lensvik blir òg rekna til denne gruppa. For det andre er det altså snakk om norske dialektar. Eg nemner dette fordi sørsamisk jo òg tradisjonelt blir snakka i det området som denne boka tar for seg, utan at denne påpeikinga på nokon måte er meint som kritikk

Note from the editors

Non peer reviewe

Ursprungsbetecknande prepositioner efter verbet få i norska dialekter

Den preposition som används för att uttrycka ursprung eller upphov i en konstruktion med verbet ââ¬Ëfåââ¬â¢ i skriftlig norska är prepositionen av. I norska dialekter blir dock även flera andíra prepositioner använda för att uttrycka denna relation. Förutom tå, som kan räknas som en variant av av, finner man hos, hjå och med. Den nyligen färdigställda forskningsíinfraístrukturen, Nordisk dialektkorpus och Nordisk syntaxdatabas, ger oss en möjlighet att närmare undersöka användningen av de ovannämnda prepositionerna i norska dialekter. Vi finner ett tydligt geografiskt mönster: vid verbet få används prepositionen hos som ursprungsmarkör i norra Norge, preposiítionen hjå i en del dialekter i västra och centrala Norge, prepositionen med i nordvästra Norge, medan av används i de sydligaste delarna av landet. I Trøndelag är variationen stor, och prepositionerna av, tå, med, och även te används. Dessíutom visar det sig att det råder olika typer av synkretism mellan uttryck för lokation, ursprung och mål i det norska prepositionsísystemet: några av dessa typer har påståtts vara ytterst sällsynta utifrån det typologiska perspektivet, eller till och med icke-belagda i världens språk

Order and structure in syntax I: Word order and syntactic structure

This book reconsiders the role of order and structure in syntax, focusing on fundamental issues such as word order and grammatical functions. The first group of papers in the collection asks what word order can tell us about syntactic structure, using evidence from V2, object shift, word order gaps and different kinds of movement. The second group of papers all address the issue of subjecthood in some way, and examine how certain subject properties vary across languages: expression of subjects, expletive subjects, quirky and locative subjects. All of the papers address in some way the tension between modelling what can vary across languages whilst improving our understanding of what might be universal to human language. This book is complemented by Order and structure in syntax II: Subjecthood and argument structure &nbsp

Order and structure in syntax I: Word order and syntactic structure

This book reconsiders the role of order and structure in syntax, focusing on fundamental issues such as word order and grammatical functions. The first group of papers in the collection asks what word order can tell us about syntactic structure, using evidence from V2, object shift, word order gaps and different kinds of movement. The second group of papers all address the issue of subjecthood in some way, and examine how certain subject properties vary across languages: expression of subjects, expletive subjects, quirky and locative subjects. All of the papers address in some way the tension between modelling what can vary across languages whilst improving our understanding of what might be universal to human language. This book is complemented by Order and structure in syntax II: Subjecthood and argument structure &nbsp